Jeg tror ikke jeg har levd et mer utagerende eller spennende liv enn andre. Jeg tror bare jeg er veldig flink å gripe tak i de små tingene. De små hendelsene og episodene, som er så viktige å ta med seg videre i livet.

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

061: Stå opp før de andre

Jeg har alltid vært et D-menneske. Eventuelt et menneske uten døgnrytme og tidsperspektiv. Har jeg det gøy, kan jeg glemme av at jeg må sove, og er jeg ordentlig trøtt kan jeg sove i dagesvis.

Når jeg står opp ekstremt tidlig, har jeg en tendens til å være noe plagsom. Jeg våknet tidlig å ville at vennen min Bjørn Magnus Wilhelmsen skulle stå opp å gi meg kaffe. Jeg mener å huske at han hadde drukket dagen før, og mest sannsynlig ikke kom til å våkne av at jeg ringte.Så da begynte terroren. Jeg ringte og lot det ringe 2-3 ganger før jeg la på å ringte på nytt. Slik holdt jeg på lenge, før jeg begynte med sms…

“Bjørn?”
“Bjørn du sover vel ikke?”
“Bjørn skal ikke du stå opp nå Bjørn?”
“Bjørn jeg tror ikke du burde sove mer nå!”
“Bjørn?”
“Bjørn skal ikke vi drikke kaffe?”
“Bjørn du sover vel ikke NÅ Bjørn?”
“Bjørn, stå opp!”
“Bjørn nå synes jeg du skal stå opp altså”
“BJØRN?”

Etter noen timer ringer Bjørn og spør om jeg kjeder meg. Han hadde våknet til sikkert 20 sms, og 50 ubesvarte anrop, alle fra meg. Jeg svarte helt rolig og nonchalant “Jeg bare lurte på om ikke vi skulle drikke kaffe snart”.

 

062: Blokke ut tid

Døgnet har aldri nok timer, og hadde det fått flere, ville det heller ikke vært nok. Å planlegge og prioritere hva man skal bruke døgnets timer på, er en kunst. En kunst jeg desverre ikke forstår meg på. Jeg sier sjelden nei når folk vil ha meg med på noe.
Dette medfører gjerne en nogenlunde fortvilet Christin i det jeg innser at jeg har sagt ja til fire forskjellige personer, men samme klokkeslett. Å istedet for å forsøke forskyve noen, prøver jeg gjøre alt på rekordtid, og sier “Jeg er på tuuuuur!” når noen ringer for å etterlyse meg. Noen menneser lærer aldri, og jeg er en av de.

 

063: Slukke tørsten

Mitt første møte med strawberry daquiris fant sted i Tromsø by, en fuktig lørdagskveld. Denne drinken burde jo vært forbudt å servere, da det er rett og slett voksen-slush av farligste sort. Jeg forfulgte en brud, hoppet bortover gågata med helt fantastiske svev og hendene over hodet, og mange av Tromsøs innbyggere fikk ufrivillig tildelt uante mengder løkringer jeg hadde klart å plukke opp fra en Burger King sjappe. Mange biler fikk også bot under vindusviskerne i form av løkringer.

Jeg har noe dårlig oppmerksomhet, og har mange ganger problemer med å oppfatte hva folk sier om jeg ikke følger med. Jeg sto i kø til en uteplass, lettere bedugget og ekstremt godt humør, som vanlig. Når jeg kommer til døra, stopper dørvakten meg og sier noe jeg trodde var en fornærmelse. “KALLER DU MEG FEIT??!” brøler jeg av all min kraft og er på tur å innta ninja-modus, i det dørvakten blir stor i øya, synker litt sammen og noe spakt sier “jeg sa det var fullt, FULLT! Ikke feit!”. Stakkars mannen.

Når jeg akkurat hadde fått sertifikatet hadde jeg en periode på noen år da jeg ikke rørte alkohol. Men jeg kjørte bil ustanselig. Jeg var overalt, jeg kjørte til både oslo, sverige, og noenganger kjørte jeg en 10 mil omvei for å fylle bensin, bare for kjøreturen sin del. Men jeg var også sterkt avhengig av coca-cola, og jeg drakk opptil flere liter om dagen mens jeg kjørte. Min mor var alltid bekymret, og spurte titt og ofte om ikke jeg kom hjem, men jeg var altid så travelt opptatt med å kjøre bil. I ettertid forstår jeg hennes frustrasjon, men der og da, var det utrolig viktig at jeg fikk kjøre bil hele tiden. Jeg stoppet aldri bilen så og si, og den ene gangen jeg trodde jeg var ferdig å kjøre bil, sto bilen egentlig å bakket, mens jeg klarte låse dørene.
Heldigvis løste min far problemet med en bøtte varmt vann og litt ståltråd. Helt utrolig.
Men så var det min kjære mor da. Til slutt ringte hun meg og sier at jeg må slutte å kjøre bil litt, fordi hun har kjøpt mange flasker cola som er iskalde, og jeg må bare komme å drikke. Jeg blir skeptisk “Det er vel ikke cola light?” forsikrer jeg meg om for å ikke slutte kjøre bil unødvendig. Men brus fikk jeg, og når jeg hadde drukket opp to store flasker, kastet jeg meg bak rattet igjen. Jeg er jo håpløs egentlig!

 

064: Starte en bedrift

Dette har jeg aldri gjort, men jeg skrev en gang i tiden en litt gøyal arbeidssøknad til en venninne av meg..

Christin Mattilakken Røde

Drammensveien 69

9090 rihæb

 

 

Jeanette Bjerring

Home air 555

9545 svinefjordvik 13.04.10

 

 

SØKNAD PÅ STILLING SOM KICKASSMINISTER ELLER WHATEVER!

 

Jeg viser til søknaden på din nettbyside, og tillater meg herved å søke på denne.

Jeg er ei premiesimle på 24 fra verdens navle, altså Langfjord, som liker å bedrive dagene med

å stelle med hamsterfarmen min, og i tillegg utforske meg selv både seksuelt og lokalbedøvd.

 

Jeg aner ikke hva stillingen dreier seg om, jeg vet bare at jeg er den rette for jobben.

Jeg er ferdig med alt som heter arbeid fra tidligere arbeidsgivere, da jeg har enten rømt fra dem ifra andre land slik som mexico og colombia,men det var i henhold til min narkotikakartell liga leder stilling.

Jeg har også hatt jobb som leiemorder, men det å holde hender med kaldblodige drapsmenn var ikke helt meg, så jeg la arbeidsgiveren min i fryseren i en forlatt campinghytte langt nord for kirkenes.

Jeg har jobbet som hjernekirurg, men dette var før sykehusets ledelse fant ut at jeg faktisk ikke har noen medisinsk utdanning, og den egentlige grunnen til at jeg befant meg i operasjonssalen var fordi jeg lette etter et toalett. Det sier seg nesten selv at de ikke ønsket at dette skulle stå på CV’n min,men all erfaring er bra erfaring.

Jeg har også jobbet som mannlig stripper, noe som fungerte helt fint til den dagen en kunde som hadde betalt for en privat dans, plutselig ville ha lyset på under dansen, og så at den store manndommen min som strøyk han opp etter kjinnet faktisk var en Gilde røkt kjøttpølse som jeg ikke hadde klart på til middag dagen før.

 

Jeg er kanskje ikke den mest ærlige du finner, å om du går igjennom ei rekke på 450 stykker, så er jeg kanskje ikke blandt de 300 første ærlige heller, men når jeg er ærlig, ja da er jeg ærlig. Det har kostet meg to ekteskap, en jobb, fire bengalske hannkatter og retten til å hente ut reseptbelagt medisin. Men Jeg kan lyve så godt at du vil bli overbevist om at ærlighet egentlig aldri har vært noe særlig å bry seg om egentlig.

 

Humor har jeg heller aldri vært spesielt opptatt av, da jeg mener enhver latter eller antydning til smil kan lage en rynke på mitt ungdommelie ansikt,og jeg mener humor egentlig bare er oppfunnet for å irritere folk som prøver lese gode noveller på biblioteket i ro og mak. Blodig alvor er hjertets morsmål.

 

Når det kommer til ryddighet,så er det et fremmedord i mitt vokabular. Det tok meg tre dager å finne denne dataen, og det var bare for å leite på skrivebordet mitt, og for å finne de rette ordene til denne søknaden brukte jeg fire av mine beste år. Jeg mener rot gjenspeiler et rotete hode, og et rotete hode gjenspeiler en arbeidsom hjerne. En arbeidsom hjerne gjenspeiler en filosof i aktivitet, og en filosof i aktivitet gjenspeiler en dritings maur på ei strand i costa rica.

 

Jeg kan arbeide verken i team eller selvstendig, da jeg hater andre mennesker, inkludert meg selv, og mener at den eneste meningen som er rett er min egen,bortsett fra de gangene jeg er uenig meg med selv.

 

Den eneste utdanningen jeg har, er læren om urgammel giftig sopp som ikke vekser mer på jorda, med andre ord, totalt unyttig, og den eneste erfaringen jeg har kommer fra å stappe frukt oppi rompa. Men jeg har et nki studie i å legge opp gardiner.

 

Sosialkontoret har reddet meg mange ganger, men det har gata og ukritiske horekunder også. Penger er det nok av,det gjelds bare å vite hvordan man klarer arbeide minst mulig for mest mulig. Slik som politikerne.

 

Jeg har mange barn, men jeg tror jeg har klart å lure de fleste av dem så langt vekk fra meg at tore på spore må få utvidet sendetid på nrk for å klare å bringe alle tilbake til meg. Og siden nrk er en haug me orangutanger som liker å stikke fingern i rompa først å så i nesa, så er ikke det så sannsynlig.

 

Jeg er som sagt 24 år,den perfekte middelverdien på alderen du søker etter.

 

Nå tenker du sikkert, “hvorfor idet hele tatt søke når du er så lite kvalifisert til stillingen som overhodet mulig”, ja da skal jeg fortelle deg, uansett hva arbeidet måtte inneføre, så tror jeg at med meg ved din side, vil du konstant være overbevist om at det finnes ikke et menneske i denne verdenen som ville klart å gjøre jobben bedre enn deg selv, å du vil aldri tvile på dine kunnskaper eller talenter igjen. Du vil se at din egen innsats er det som egentlig har en betydning, og du vil ikke lengre kreve noe fra andre mennesker, annet enn at de ikke driter i buksa mens de sitter å eter, eller faker en orgasme på judotrening. Det jeg prøver å si, er at ansetter du meg,gjør du 20 andre lasaroner overflødig i det du ser at du kun trenger deg selv, og en stor kronidiot ved din side. Jeg tror vi hadde blitt et radarpar!

 

Jeg kan treffes hele tiden på telefon, med mindre jeg er opptatt me å wap’e youporn og onanere me et kneipbrød. Ser fram til å høre fra deg!

 

mvh

Mattiiiiiiii

PS: kan jeg få forskudd?

 

 

065: Skrive sin egen nekrolog

Jeg leste en gang en litt morsom vits.
Hva står det på gravstøtta til hypokonderen? “Jeg sa jo at jeg var syk!”

 

Christin Mattilakken Røde, 98 år, Langfjord, døde og kom forhåpentligvis til himmelen den 17 mai 2083, og hun etterlater seg 5 barn, 2 ildere og en symaskin betalt på kreditt.
Hun ble født i en sykebil på Sennalandet av sin mor, som sto for jobbingen under hele fødselen, men som ikke har noe med Christins død å gjøre.
Christin gikk ut av symaskinskolen med æresdiplom i 2030, og giftet seg med han som brøytet innkjørselen hennes, i langfjord kirke den 04.08 2040.
Christin var medlem av pennyklubben, og avbestilte aldri en eneste bok. Hun sto for 48 bråtebranner, og ble aldri dømt for noen av dem.
Hun var full av liv helt til hun ble død, og hennes største ønske var å bli begravd sammen med sin garasjeportåpner og siste nummer av Hjemmet.
Begravelsen vil finne sted i oppkjørselen hennes i Langfjord, og etterpå vil det bli servert boller og brus.

 

066: Være med på en fødsel

Jeg tåler ikke å se slike ting. Når jeg var liten begynte katta mi å føde. Jeg ringte etter veterinærer og sykebiler og hylte i telefonen at katta holdt på å føde, før jeg slengte på røret. Jeg sprang med saks rundt i huset i tilfelle jeg måtte hjelpe til, løftet katta opp i senga mi så den skulle ligge godt når den fødte. Dette ble ikke spesielt godt mottat av min mor. Katta og kattunger overlevde, og jeg satt igjen, stor i øynene med saksa tett inntil brystet.

Jeg ble med en gravid venninne på ultralyd. Helt utrolig merkelig. Ikke at hun var gravid, men å få se dette utydelige, noe forvirrende rabaldret på en skjerm, med fanatisk dunking som visstnok er hjertelyd. Det hele blir veldig surrealistisk og space-aktig.
Jeg ble utrolig dårlig å holdt på å svime av. Jeg gjør ikke min jobb som kvinne så veldig godt.

Jeg var heldigvis med på min egen fødsel, som jeg beskriver så godt jeg kan i punkt 001. Dette har blitt gjenfortalt til meg av andre, siden jeg ikke husker noe selv, og det er jo kjent at en fjær kan bli til fem høns. Så ta hele fødselen min med en klype salt, hvem vet, kanskje jeg ble sendt til jorden i en kapsel fra planeten zubba zubba bop bop, og er på jorden for å sanke inn sensitiv informasjon om planteplankton.

 

Nå er det en liten pause igjen, før jeg fortsetter på

100 ting å gjøre før du dør…del 8

😀