En av mine bedre egenskaper er at jeg er en evig optimist. Selv på kanten av et stup, millimeter fra den mørkeste avgrunn, vil jeg kunne ane håp. Kanskje jeg egentlig er veldig, veldig naiv, men jeg liker ikke ordet naiv, så jeg ser helst å bli kalt overdrevet optimistisk. Jeg ser ikke glasset som halvfullt, jeg ser det som en overflommende glassfontene som aldri slutter å fosse. Bortsett fra hvis jeg er i veldig dårlig humør, eller skikkelig sur, sånn ordentlig jentesur, slik bare ordentlig sure jenter kan bli. Da hater jeg alt, og tror alt jeg gjør og tar i blir til flytende, kroppsvarm kubæsj. Da har jeg en aura som gjør at tilogmed den mest blodtørstige mygg slår vingene over i stealthmode og rygger saaakte vekk.

Men tilbake til mitt optimistiske jeg. Jeg har forsøkt å hive meg på trening igjen! Om du har fulgt litt med på bloggen min, vil du mest sannsynlig til nå sett at mine treningsintervaller fungerer på ca samme måte som oljeskiftintervallene på en bil. Jeg tror jo til stadighet at kroppen husker min forrige treningsøkt, og at det bare er å fortsette derifra. Selv om sist gang var for 6 måneder siden. Jeg er også sterk i troen på at det aldeles ikke er bortkastet å trene slik, det tar bare helt sinnsykt lang tid å se noen form for resultater. Men i år har jeg faktisk vært å trent flere ganger enn i hele fjor tilsammen! Jeg har tilogmed forsøkt å drikke soyamelk! Avogtil overrasker jeg meg selv med slike sunne utskeielser. Jeg håper da soyamelk er sunt. Ellers føler jeg meg lurt. Soya. Jeg forbinder det med slike tullinger man ser på film som ikke kan ta i en fiskepinne engang uten å erklære krig mot kjøttetende individer. Slike som spiser tofu med baconsmak, tofurullekake, soyalapskaus, soyakvikk lunsj, tofu whopper soyacheese med “diet”soyasoda. Det burde bare være sunt. Jeg vet ikke hva soya er engang. Eller tofu. Høres ut som noe de har skrapt av fra alger i middelhavet. Eller klemt saftene fra bjørketrær og blandet med gråsteinsvann. Eller parkettsaft. Hvem faen vet.

Jeg har litt treningsnoia ettersom jeg er så talentløs når det kommer til å løfte vekter at jeg bruker snu i døra om det er andre å trener. Dette skyldes flere ting. For det første lager jeg utrolig mange lyder når jeg trener. Jeg lager mange rare lyder til vanlig også, men ikke slike lyder. Har du noengang sett en tennismatch for kvinner? Det er utrolig kleint. Det er stønnelyder som høres ut som en blanding av “aaagh nå døøøør jeg”, “aaah nå kommer jeg!” og “aaaaggh, skulle ikke spist den skinkepakken som gikk ut på dato i forrige uke!!”. Hvis du har hørt slike lyder, skjønner du kanskje at trening blir litt vanskelig i nærheten av andre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En gang jeg skulle trene, var det en litt eldre dame på treningsstudioet, og jeg tenkte at hun sikkert var harmløs. Hva var vel oddsen for at hun kom til å sparke meg ned å trykke benkpress-stanga ned i halsen på meg om hun fikk anledning? Eldre damer bruker være veldig søte og snille. Sånn type kamferdrops og strikkegenser-søte. Jeg tenkte i alle fall at denne damen ikke ville se på meg som verken rar eller forstyrrende mens jeg trente, så jeg lot det bare stå til. Når vektene føltes tyngre og tyngre, og pusten min ble minst like tung, la jeg merke til hvor dødsens stille det var. Denne eldre damen hadde ikke slått på musikken, og plutselig føltes det ut som jeg var real-life spiderman, med hans spiderman-senses, og kunne med ett høre hver eneste lyd i lokalet. Ja jeg tror til og med jeg hørte en jomfruhinne sprikke 3 mil unna. Jeg hørte min egen puls, jeg hørte flueegg klekke og bli til små larver i vinduskarmene i etasjen over, jeg hørte permanenten til den gamle dama slette seg ut mikrometer for mikrometer, og ikke minst, jeg hørte hvordan pusten min begynte forvandle seg fra rolig “joggepust” til “tyrannosaurus rex har samleie med en betongbil” pust. Da slapp jeg alt jeg hadde, røyste meg opp og ropte litt overivrig mot den gamle damen “Du damen, kan jeg få lov til å sette på musikk?” og følte meg som en liten drittunge som overivrig, men respektfullt forsøkte få lov hos en litt fremmed barnevakt til å være en halvtime lengre ute å leke. Hun så litt overrasket på meg, og svarte med den søte gamle-damen stemmen sin “Ja selvfølgelig”. Jeg løp så sakte jeg klarte uten å virke som en desperat musikkfreak bort til stereoanlegget og smurte igang en cd.

Jeg turte ikke ha så høy lyd på anlegget, men det tok rippelvolumet fra de mest intense lydene mine. Jeg trenger kanskje ikke si hvor glad jeg var når damen endelig bestemte seg for å rulle sammen treningsmatta og ta kveld for denne gang. Hun var nesten ikke rukket å lukke døra etter seg før de innesperrede spekkhogger-ulene mine brøt løs i et rent helvete når jeg tok i det jeg klarte.

Det er så vanskelig å måtte forholde seg til meg selv når jeg er slik. Pluss at jeg ikke ser ut som mange jenter som trener på feks SATS. De kommer i gallasminke og fancye tightser og det hele, og forlater treningen like fresh og flott. Hadde jeg sminket meg slik før trening, så hadde det sett ut som en pillefjern vaskebjørn hadde voldtatt meg med en bademadrass i en container innen jeg var ferdig.

Men men, det gjør godt i sjela å få trent litt, er fornøyd med det. Selv om jeg overivrig løper bort til speilet og flekser både armer, ben og mage etter hver økt for å se om jeg ser forskjell. Jeg gjør jo selvølgelig ikke det, men å vente på noe har aldri vært helt min sterke side.

Men jeg følger i alle fall nyårstrenden, og har kastet meg på et treningsopplegg jeg strengt tatt allerede har brutt flere ganger, så dere får bare følge med å se om jeg klarer å holde meg i treningsmodus framover!

Jeg vil også si takk til dere som kommenterer og liker innleggene mine, det er kanonbra, jeg har desverre tatt meg altfor lite tid til å svare på kommentarene deres, så der skal jeg skjerpe meg!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!