God morgen!

I går tok prosjekt «se-hvor-mye-du-kan-fylle-i-en-yttergang-før-veggene-revner» slutt. Jeg har hatt fire år på meg til å bruke yttergangen min som et slags mellomledd og lagringsplass for ting som jeg har hatt ute men ikke kan ta med helt inn, og ting som jeg har inne som ikke kan være helt ute.

Så blant sko, hjelmer, bilforsterkere, subkasser og komfyrer, ble det en smule trangt til det yttergangen egentlig er ment til. Nemlig et lite sted til å sette ytterklærne og skoa dine på vent.  

Det er vanskelig for en selv å vite når det kanskje begynner å bli på tide å ordne opp i dette. Jeg har ingen problem med å komme meg inn ved hjelp av parkour, en bevegelsesidrett der man skal komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det vil si at du kanskje hopper baklengs salto over alt det som ligger samlet i gangen og lander pent vedsiden av sofaen inne i stuen.
Jeg kan også bruke en teknikk der jeg åler meg sensuelt langs veggen i yttergangen for å komme meg forbi alt, men jeg ser at andre mennesker ikke synes dette er like underholdende som meg.

Andre mennesker ser nok en potensiell «samler» i meg. Og ikke av den sorten som ender opp med kjempestore verdier i sjeldne samlinger av frimerker og annet vas, men den typen samlere som har sitt eget program på tv. Den sorten samlere som ikke har sett kjøkkeninnredningen sin de siste 10 årene fordi kjøkkenet er fylt opp med gamle elloskataloger og deler til gressklippere. Den sorten samlere som kan huske at de har fått barn en gang, men rett og slett ikke finner dem lengre, og har gitt opp å lete for mange, mange år siden etter å ha lekt gjemsel i den delen av huset der samlingen av hvitevarer og de 700 pappeskene med julekuler befinner seg. Den sorten samlere som forbinder husdyr med en svak eim av forråtnelse under havet av madrasser. Ja du skjønner kanskje hvilken type samlere jeg mener.

Men i går bestemte jeg meg altså for at dette måtte ta slutt. Ikke mer sensuell åling forbi kasser med bildeler, og ikke mer oppgitthet over å aldri, aldri, aldri finne den andre votten mer.

Jeg ryddet ut alt. Det som skulle være i gangen i framtiden fikk nå stasjon i stuen mens opprenskingen foregår. Alt det andre satte jeg ut på terrassen i påvente av sin nye skjebne. Lagring eller skroting.

Så skulle malingen iverksettes. Dette er et gammelt hus, og jeg begynner å mistenke at de som har satt det opp enten har hatt problemer med å bestemme seg, eller bare led av splittet personlighet. I en gang på 3-4 kvm var ikke èn vegg lik den andre, og gav ikke akkurat inntrykk av at en gjennomført stil var første pri.

 Den ene veggen var altså blå, den andre var grønn, den tredje var lysegrå koreaplater og den siste veggen var trehvitt panel etter et ytterdørskifte for noen år tilbake. Hørtes ikke dette koselig ut? Hadde jeg hatt en stor hvit hest med sorte prikker hadde kanskje denne gangen vært litt kul og oppbevare hesten min i. Litt sånn pippi-stil.

Hver gang jeg begynner på slike prosjekter har jeg en illusjon i hodet mitt om at maling er så gøy og går veldig fort unna. Jeg tror det sitter igjen fra barndommen da man lekte med vannmaling. Da var det bare å stappe penselen i et glass vann, gni den altfor hardt mot en farget sirkulær klump, og stryke penselen ivrig mot et ark til du har farget en så stor andel av arket som ønsket.

Slik er det ikke når du voksenmaler. Først må man bruke maskeringstape, for det er ikke pent om du kommer borti lister og lysbrytere med maling. Uansett hvor lite maling som kommer borti. Jeg mener selv at jeg er så god å presisjonsmale at jeg kan male uten maskeringstape, eller jeg liker i alle fall å tro det. Listene ser ut som helvete etterpå, men det er lettere å leve med det enn å miste den fliken på taperullen hele tiden. HELE tiden. Og så river den seg opp i en tynn strimle, skjærer seg over i en vinkel og blir helt ubrukelig.
 Før jeg har fått maskert inn så mye som en vanlig stikkontakt er jeg på randen av sammenbrudd. Rullen med maskeringstape er som regel klar for take-off ganske tidlig i maleprosessen., og flyger gjennom rommet akkompagnert av noen fantastiske nord-norske gloser.

Jeg kjøpte maleruller til å både grunne og male. «har du pensler?» hadde den hyggelige damen på Byggtorget spurt meg. Ja jeg hadde pensler. Mange pensler, sa jeg.

Koreaplatene gikk fint å rulle. Selv om jeg måtte pensle inni de falske strekene som går mellom «treverket». Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var å male inni disse. Spesielt med rull. Og spesielt med penslene jeg hadde vært så påståelig at jeg hadde. Pensler som mest sannsynlig kun egner seg til å legge øyenskygge på elefanter med.

Så skulle jeg rulle panelet. Hvorfor tenkte ikke jeg på at rullen ikke ville komme seg mellom hver av plankene? Jeg fikk altså rullet to planker på en gang, med en glippe på et par cm der jeg uansett måtte bruke malerkost. Så tilslutt ga jeg helvete i hele rullen og penslet med den ynkelige penselen min. Jeg penslet så fort i forbannelse at jeg har gnagsår på fingrene jeg holdt penselen med, og hvite malingsprikker har sprutet på hver eneste ledige hudflekk på framsiden av kroppen.

Det verste når man begynner er at man ikke kan gi seg heller. Da ender man opp med en blå vegg, en grønn vegg og en vegg med koreaplater. Så vi får se i dag om jeg klarer gjøre meg ferdig eller om jeg bare finner meg et annet fint hus å flytte inn i. Helst ferdig malt og møblert slik at jeg bare kan bruke dette huset som en stor fargeklatt av en bod.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!