Vi er nå tre dager inne i det nye året, og jeg merker ikke noen vesentlig forskjell fra det forrige. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke løser aids-gåten eller hungersnød, så har jeg mitt å puske med når jeg ikke er på jobb.

I går kveld gikk jeg og kjæresten min ut for å henge opp meiseboller strategisk rundt i trærne slik at jeg kan se små fugler spise.
Om de spiser meisebollene eller bare tar 40,000 bilder av dem med hashtaggen #foodporn og legger på instabird vites ikke, men det blir spennende å se.
Men er det bare småfuglene som skal mates? Jeg synes kanskje det er litt urettferdig, ettersom det er så mange flere ville skapninger i nærheten. Burde jeg legge en flaske cognac nede ved veien i tilfelle naboen har lyst på? Burde musene få ost, gaupene få koteletter og reven få is? Reven er jo kjent for å raske over isen, og i moderne norsk tror jeg det vil si å spise is så fort at du får denne «brainfreezen» som er vanvittig ubehagelig.
Og har jeg nå gjort meg selv ansvarlig for småfuglenes ve og vel? Vil 6 meiseboller gjøre de totalt avhengige av meg? Vil de flytte boplass så de kan bo i nærheten av disse lettvinte matstasjonene som nå finnes et par vingeflaks unna?
Et skrekkscenario vil jo være å finne hele kjøttmeis-bestanden i Langfjord liggende ihjelsultet på bakken om jeg tar meg en to-ukers ferie.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Meisebollene henger fremdeles urørt i trærne, så det betyr at jeg har litt tid på meg til å vurdere om dette er et ansvar jeg virkelig er villig til å ta.

Jeg henger ikke bare opp meiseboller. Jeg bruker mye tid til å kjenne på meg selv, ettersom jeg har fått en vanvittig angst for kreft. Så da kjenner jeg litt rundt og ser på meg selv i speilet når jeg har anledning, og jeg har da merket forandringer ved meg selv i det siste. Ikke av den gode sorten. Det skjer mye rart med meg, og jeg mistenker at det er jeg som begynner å bli gammel. Frisøren min sier at jeg har fått gråe hår, men de har jeg ikke sett selv ennå så jeg tror hun bare hadde en dårlig dag.

Puppene mine har blitt slappere. Jeg kan klipe tak i hud på siden av puppene som kjennes helt tom ut under. Typisk overflødig hud. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg bor på en plass der tyngdekraften er sinnsykt mye sterkere enn andre steder, og dette har bidratt til å «trekke» huden min nedover. Armene er kanskje også blitt lengre, og nesen min henger vel snart så langt ned foran munnen min at jeg må spise brødskiver sidelengs. En karriere innen munnspill kan jeg vel også bare glemme etter hvert.

En annen forklaring på at jeg holder på å bli grå og at huden henger, er at jeg kanskje er på tur å bli en hai. Jeg har nemlig kjent noe som kan minne om en tann som er på tur ut i siden av ganen min. Jeg ble selvfølgelig vettskremt.
Skal virkelig puppene mine bli finner, og 40 nye tannsett sprette ut av gommene mine? Kommer jeg til å våkne opp en dag med følelsen av at jeg holder på å kveles, og den eneste løsningen for å overleve vil være å gå med hodet nedi en bøtte saltvann så jeg får puste? Hvordan skal jeg forklare arbeidsgiver og venner at jeg har blitt en hai? Det er tross alt ikke bare å slippe alt man har for å vasse ut i sjøen å bli der resten av sitt liv. Jeg har ansvar og forpliktelser og kan ikke bare haie rundt som ingenting. Da skulle jeg ha vært hai fra begynnelsen av.

Jeg skal ringe kommunehuset og spørre om tomten har vært brukt som prøvesprengningsområde for atombomber under krigen, så jeg i alle fall kan forklare mine nærmeste at denne forandringen kommer av en mutasjon, og ikke fordi noe de har gjort har ført til at jeg skal leve som en hai framover.

Kanskje jeg egentlig burde få meg en hobby der jeg får mindre tid til å tenke og bekymre meg over disse tingene. Det er jo ikke rart man får gråe hår om man skal gå rundt og bekymre seg for småfugler og hengepupper hele dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!