Jeg blir alltid så glad når jeg ser et kjent fjes. Befinner jeg meg i en litt større folkemengde der alt av ansikter er ukjente og på en måte flyter sammen i et vissvass av frisyrer og klær, så er det alltid så utrolig deilig å plutselig se noen man kjenner.

Det er som en premiert live-versjon av “where’s waldo?”, og jeg bryter nesten alltid ut i et passe høyfrekvent “hei”. Faktisk så høyt at man skulle tro at jeg hadde tatt sangtimer hos Mariah Carey.
Jeg og en venninne var å snoket litt rundt på klesbutikker, og plutselig så jeg et kjent ansikt. Jeg brøyt ut i denne høyfrekvente hilsenen etterfulgt av et tåpete stort smil.

Denne personen er det veldig lenge siden jeg har pratet med, og jeg er aldeles ingen god smalltalker. Jeg har fått med meg at smalltalk går ut på å poengtere det åpenbare, for da stilles det ingen krav til intelligens eller det å være oppdatert på samfunnsrelaterte saker.
Så jeg prøvde meg på det. Konstaterte at hun hadde fått ny hårfarge. Konstaterte at hun måtte ha vært lei av den andre siden hun hadde farget håret i en annerledes farge enn før. Det var nesten jeg også konstaterte at hun var en kvinne og hadde to bein også, men allerede etter hårfargebemerkningen begynte jeg å kjenne den pinlige stemningen som smått ulmet opp. Jeg klarte tilogmed og illustrere hvor mett jeg var ved å blåse ut magen og stryke over den! Sånn i tilfelle hun ikke trodde på meg når jeg sa jeg var mett.
Jeg fikk en følelse av at hun hadde lyst å løpe bort i fortvilelse over samtaleemnene mine, og blikket hennes søkte etter ting hun kunne redde seg med.

Jeg blir helt dårlig av pinlig stillhet eller klein stemning. Jeg kjenner det sikkert før andre kjenner det, det er min spider-sense. Jeg får lyst å lage en bensinbombe og kaste i nærmeste barnevogn for å avlede oppmerksomheten bort så jeg kan rømme.

Allikevel var det en del av meg som syntes det var litt trist, dette mennesket hadde tross alt vært mye mer enn bare en bekjent.

Inni meg sleit jeg en kamp der den ene delen av meg ville rope ut at en gorilla på Internett hadde lært meg å skrelle banan på en helt annen måte som fungerer så mye bedre enn å knekke stilken, selv om jeg må bite av og kaste den første tyggen av bananen når jeg nå åpner den i andre enden fordi jeg lider av tvangstanker, og tror at insekter fra jungelen bor og trives i tuppen på den delen av bananen som ikke har stilk. Så da går jeg glipp av dobbelt så mye banan som før, siden jeg ikke spiser den delen av bananen som nå er bunnen av gammel vane.
Jeg hadde også lyst å rope ut hvor rart jeg synes det er at jeg alltid svetter som en gris i bare den ene armhulen når jeg er stresset, og ofte må stappe store mengder papir dit mens jeg venter på at stresset skal gå over slik at jeg ikke må bytte genser hver gang jeg blir litt ivrig.
Men i stedet for å rope ut alt jeg hadde i hodet, begynte begge to å se etter fluktveier for å komme seg ut av denne samtalen som tydeligvis var veldig dødfødt. “Retrett! Retrett!!” Hørte jeg en stemme som brølte inni hodet mitt. Allikevel kjente jeg munnen min åpne seg, og om det var ønsket om å gripe tak i minnene av bekjentskapet, eller om det bare er jeg som er komplett idiot vites ikke, men jeg stotret fram “vi burde finne på noe en dag?”

Blikket som møtte meg så både spørrende og tvilende ut. “Hva?” Sa hun.
Jeg ble bare stående å måpe i noe som føltes som en evighet.

Hvorfor plagde jeg henne med all tullpraten min? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt “hei”på verdens kuleste og mest nonchalante måte, mens øynene mine såvidt streifet henne, og så gått forbi som om jeg var den råeste motherfuckeren i verden?
Jeg håper hun ikke hørte det tafatte forsøket mitt på å invitere til sosialt samvær, jeg mumler noe mens jeg fortvilt begynte rase gjennom alle kleshengerne rundt meg. Løftet raskt på noen plagg og håpet det hele var over snart, og kjente skuldrene senket seg i det hun småløp avgårde.

Neste gang skal jeg bare si hei.