I går var jeg hos frisøren. Hos frisøren har du veldig få muligheter til å forflytte deg rundt etter eget ønske, ettersom de på en måte fanger deg i stolen med en kappe. Denne kappen vil de helst ikke at skal forlate salongen på noe som helst tidspunkt, og folk er høflige nok til å respektere det.

Et par andre ting som ikke gjør deg i stand til å gå noe sted, er at frisøren gjerne opererer en saks veldig nært vitale punkter rundt hodet ditt, og da bør man også helst sitte ganske stille om man er litt over middels glad i å kunne se med begge øynene. Eller se i stereo om du vil.

Man kan også sitte med håret fullt av farge. Ingenting av dette gjør deg mindre mobil enn du pleier å være, men man vil kanskje helst ikke bli sett av andre mennesker med et halvt tonn kjemikalier i håret som er gredd bakover slik at man ser ut som Draco fra Harry Potter. Eller Kim Kardashian med blondt hår.

Jeg blir i alle fall meget lydig under disse omstendighetene, og sitter så rolig jeg bare klarer. Noen ganger får jeg tilsnakk fordi jeg vingler og ikke klarer sitte pent, men det er vanskelig å unngå bli rastløs når man sitter i timevis og ser på seg selv i et speil. Ikke slik jeg vanligvis tilbringer dagen.

Jeg kan sitte timevis å se på tv, og den eneste gangen jeg ser refleksjonen av meg selv er når en episode av et eller annet på netflix er over. Da skvetter jeg som regel litt til, for det kan ofte være et ubehagelig syn å se seg selv i sofamodus.

For at man skal sitte stille hos frisøren, uten hjelp av tv eller beroligende tabletter, må de ofte ty til small talk. Litt overfladisk prat som skal stimulere til mer overfladisk prat. De forteller deg kanskje ikke sine innerste drømmer og hemmeligheter, men man får et kjapt innblikk i hva de gjør eller ikke gjør i hverdagen sin.

Jeg synes nivået av small talk frisører leverer er imponerende. Når jeg prøver å starte en samtale med noen jeg ikke kjenner blir det gjerne bare rart, og jeg klarer ikke alltid trekke samtalen over på et generelt tema. Det mest generelle er vær, men da vet mennesket du prater med at nå er du litt ute å kjøre, samtaleemne-messig sett.

Med mindre det nettopp har vært en orkan, hagl så store som vannmeloner har knust verandaen din, eller at det regnet frosker og skyene stavet etternavnet til alle i nabolaget ditt. Da er det kult å snakke om vær.

Jeg vil gjerne prate om ting jeg tenker på der og da. For eksempel om fisk har følelser, kan man kjenne noe om man blir halshogd, eller hvor lenge etter at hodet har forlatt kroppen er hjernen fortsatt aktiv. Er det normalt å få veldig oppblåst mage av brød? Om du blir hjemsøkt av en ånd du er i familie med, vil de snu seg vekk om du onanerer eller sitter på do? Vil det være egoistisk og ondskapsfullt av meg å fange en oterbaby og oppdra den som min egen oterbaby? Hvorfor er det så vanskelig å tegne øyenbryn? Tåler egentlig avløpsrørene i gamle hus det alvorlig tykke toalettpapiret mange lag, foreninger og russ selger til inntekt for hva de nå enn trenger penger til? Hvor går grensen for hvor lang hårene på leggene kan bli når man er i et forhold?

Frisører spør ikke om slikt. De spør hva du jobber med. Om du trives. Om du kan tenke deg en kaffe. Kanskje du ikke drikker kaffe? Kanskje de tilfeldigvis ikke drikker kaffe selv heller, men har begynt å drikke en spesiell type te som skal ha oppkvikkende effekt. Og stevia. Stevia skal være bedre enn sukker. Kanskje de kom for sent en dag fordi noen hadde brøytet innkjørselen deres full av snø. Eller at de synes solen gjør at vinduene i salongen ser skitne ut.

De er flinke til å prate om små ting, beregne tiden det vil ta å fortelle den lille historien slik at det klaffer akkurat med når du skal skylle ut fargen. Jeg aner ikke hvordan de beregner lengden på disse samtalene. Jeg tror at frisører burde holde kurs for sjenerte mennesker som ikke vet hva de skal prate med noen om. Eller til de som skal på blind date. Egentlig til alle som skal prate litt med andre mennesker og egentlig ikke har noe annet å fortelle enn at svisker har svært fordøyende effekt.

For hadde jeg vært fanget i en heis med fem fremmede mennesker over flere timer, hadde det nok vært mer betryggende om jeg hadde visst hvordan jeg skulle prate om flotte feriesteder eller hvordan man fikk til den perfekte eplekaken framfor mine bekymringer om luftbåren smitte av alvorlige sykdommer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!