I går hadde jeg planer om å skrive et ordentlig skryte-innlegg om hvor flink jeg har blitt å fyre i ovnen. Forrige vinter mener jeg å huske at jeg skrev et blogginnlegg om hvor inni helvetes vanskelig det er å få fyr i ovnen. Så de siste dagene har jeg følt meg som reneste Lars Monsen på hjemmebane, jeg bare bærer inn noen vedkubber, og idet jeg åpner ovnsdøra så fatner de og det blir kjempevarmt på no time her i huset. Inntil i dag.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så helvetes vanskelig å få fyr på noen simple trebiter. Hus brenner jo ned i hytt og gevær, men når du skal få de å brenne på kommando, går det nesten rett til helvete. Jeg så en episode av Brille på nrk, der de sa at det var vanskelig å få fyr på bare èn vedkubbe, men om du satt to trekubber mot hverandre ville de reflektere varmen fra hverandre, og brenne bedre. Og så er det jo det evige spørsmålet “når et hus brenner, brenner det opp, eller brenner det ned?”. Mamma sier at man skal brenne bål slik at det brenner ned. SÅ jeg prøvde alt dette i ovnen i sted. Kubbene reflekterte hverandre, jeg forsøkte å få de til å brenne NED, men til slutt gikk ingenting. Det begynte ikke engang å brenne selv om jeg brukte ca 15 tennbriketter! Hva i faen er det for en adferd fra noen dumme vedkubber?! Så jeg flyttet de litt rundt, og tenkte at et hus brenner jo sjeldent ned (eller opp) fra oppå taket eller nede med grunnmuren. Det begynner jo nesten alltid å brenne INNE i huset en plass. SÅ jeg stablet vedkubbene som et lite hus, lekte at det var rødt med hvitt stakittgjerde rundt, at noen satt å vasket seg på ryggen på badet, og hadde levnet smult på kok på kjøkkenet. Så overopphetet smulten og begynte brenne. Smulten her, var en tennbrikett plassert der jeg tror kjøkkenet ville vært i det lille vedkubbehuset. Og sannelig min partyhatt, tror du ikke det har tatt mindre en fem minutter, og det er allerede overtent inne i ovnen? Jajamensan, Lars Monsen her ja.

Det går jo å slenge litt bensin inn i ovnen også, selv om jeg har superdårlig erfaring med det. Jeg har sikkert fortalt om dette før, men min totale håpløshet kan nesten aldri gjentas for mange ganger. I sommer sto jeg en smule nært et bål som var dynket med bensin, og jeg forsto vel ikke at bålet kom til å gå fra veldig, veldig lite, til ultra-mongo-drit-helvetes-jævla-svært på cirka åtte tiendedels sekunder. Så, når bålet plutselig sa “WHOOOOOOF!!!” og det var flammer rundt hele meg, så trenger jeg vel kanskje ikke forklare at jeg ble en smule nervøs. I ren refleks la jeg henderne over ansiktet mens jeg tenkte “ikke øyenbrynene for guds skyld!” mens jeg løp for å komme meg bort. Det luktet så jævlig svidd hår at jeg holdt på å ta backflip og dobbel 360 ned i nærmeste myr. Så der sto jeg på badet og gråt over min ikke-eksisterende pannelugg, de noe kortere øyenvippene, og de dels manglende øyenbrynene. Pekå sto ved siden av meg, helt sjokkert og redd og forsøkte trøste meg med at jeg tross alt hadde vært veldig heldig. Jeg var litt svidd på nesen, så jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg som miss Norway der jeg sto og tviholdt i de svidde lokkene mine.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hadde jeg bodd i en grotte 2800 meter over havet der jeg livnærte meg på ørne-egg, mose, biff av lemen og saft fra seljetrær, og mest sannsynlig ikke møtt et annet menneske oftere enn hvert fjerde skuddår, så hadde det ikke gjort så veldig mye, men akkurat, helt tilfeldig, og utrolig bra timet denne gangen, så skulle jeg faktisk også på Midnattsrocken, der det bruker være veldig mange mennesker. Jeg ville ikke gå rundt å se ut som en svidd, hårløs banansplitt, så jeg tvingte en kompis av meg til å dra å kjøpe løsvipper. Slike punkter med løsvipper man fester på øyelokket, ikke en hel rad med vipper. Så da sto vi linet opp med bilene våre og pratet, mens jeg forsøkte desperat å lime på øyenvipper i mitt nokså hårløse ansikt. Plutselig utbryter kompisen min “Det er ikke SÅNN man skal gjøre det!” mens jeg febrilsk klasket øyenvipp etter øyenvipp oversmurt med lim på øyenlokkene. Det så ut som en kråke hadde fått epileptisk anfall i et reir, og nærmest spølt greiner og dritt rundt seg i et rent helvete, og hvis du klarer se det herja kråkereiret for deg, så har du også et mentalt bilde av øyenvippene mine. Når det kom til øyenbrynene forsøkte jeg tegne de på med sånn øyenbrynspenn, men det så helt svimmelt ut.

Så jeg gikk for noe som ikke kunne feile, nemlig kjempestore solbriller og godt med sminke så ingen skulle se den svidde nesetuppen min og rødheten i huden. KJEMPEFINT! Etter å ha festet som en motherfucker med det svidde trynet mitt, var det selvfølgelig en som ba meg ta av solbrillene. Jeg nektet. “Jeg ser sliten ut!” sa jeg og tviholdt på brillene. “Kom igjen, ta av brillene!” sa kompisen min. Jeg så sjenert ned, og trakk solbrillene sakte vekk fra ansiktet, og så opp samtidig som jeg skjemtes. “SLITEN?!” utbrøt han, “Du ser jo helt HÆRJA ut!!”, og før ekkoet fra stemmen hans hadde rukket å stilne i hodet mitt, var brillene tilbake på hodet mitt igjen.

Så når jeg ser ser tilbake på min nokså ekle episode med påtente ting, er jeg egentlig litt takknemlig for at det tar litt lang tid å fyre i ovnen. Heller sakte men sikkert, framfor super-turbo-rå-kjapt og livs-jævla-farlig.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ha en hot aften foran “peisen”, wøh høh høøø.. 🙂