Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt
076: Søke ensomheten
Jeg har med vilje latt være å blogge den siste uken grunnet min månedlige periode, også kalt “helvetesuken”. Jeg er et skummelt tilfelle av de som reagerer på de hormonelle endringene i kroppen. Jeg gråter, ler og brøler i samme setning. Dette medfører noe variert materiale som ikke alltid egner seg for offentligheten. Ja jeg skremmer meg selv enkelte ganger. Jeg har tatt meg selv i å brøle “HOLD FOR FAEN KJEFT!!” til en reklame for smertestillende på tv, ledd av tomme rullestoler, ja det meste.
Da synes jeg det er fint å være for meg selv så jeg fortsatt har venner når uka er over.
Men jeg trives i mitt eget selskap. Jeg ler høyt av mine egne vitser, tanker og ideer, og kan pusle i timesvis med mitt eget. Å kunne trekke seg tilbake å bare være for seg selv er en luksus ikke alle har.
De fleste lange bilturer foretrekker jeg å gjøre alene. Det er fantastisk å kjøre bil å reflektere over tingenes tilstand.
Når jeg fikk en av mine første menstruasjoner trakk jeg meg tilbake fra alt i ca en uke. All tiden jeg da hadde for hånden brukte jeg til å studere kvinneanatomi og hvordan alt fungerer, og tegnet store skisser. Men dette var med et mål for øyet, nemlig å finne hvilken del av kroppen som måtte forsvinne for å stoppe alle fremtidige menstruasjoner. Nå har jeg nå lært å leve med dette blødningshelvetet, selv om jeg titt og ofte leter etter smutthull. Jeg begynte på p- plaster og utsatte menstruasjonen i månedsvis, noe som igjen medførte at jeg på et punkt anså meg selv som steine-hakke-gal. Jeg tror jeg vet hvor filmen Exorcisten fikk sin inspirasjon fra. Jeg var så redd på et tidspunkt at jeg fikk satt inn kopperspiral for å komme unna alle hormonprevansjonene.
Så nå er jeg bare sinnsyk en gang i måneden, og da holder jeg meg unna folk, for deres og mitt eget beste.
077: Blind date
Min første ordentlige kjærest møtte jeg gjennom en venninne av meg. Vi bodde ikke på samme plass, så det ble telefon date etter telefon date. Vi ble sammen uten å ha møtt hverandre. Vi fikk venninnen vår til å vise hverandre bilder av oss. Jeg syntes han var kjekk, men han hadde visst en litt annen formening om meg. “Hun er ikke det styggeste jeg har sett..” var hans kommentar.
Jeg har sett litt på “dating i mørket” på nrk, og synes mange ganger folk er helt latterlige. Uten å ha sett hverandre føler de mange ganger at de har møtt en helt fantastisk sjel, men straks de får se vedkommende rømmer de med kofferten på slep og vil ikke møtes.
Jeg har aldri vært spesielt opptatt av utseendet. Jeg lider av “den stygge andungen symptomet”. Man ser ikke spesielt bra ut, eller har ikke selvtilliten til en som ser bra ut, og utvikler derfor en spennende personlighet for å kunne appellere til sine medmennesker.
Utseendet til det motsatte kjønn er sjeldent og/ eller aldri det jeg går etter når jeg skal date noen. Nå har det ikke vært en spesielt vanlig tradisjon å gå på blind dates for meg eller venner av meg, men jeg tror ikke det er det dummeste man kan finne på.
Jeg har møtt mange utrolig mange mennesker som ser sykt bra ut, men bare blir styggere og styggere jo mer de prater, og deres personlighet kommer fram.
Og samme andre vei, så har jeg møtt mange mennesker som ikke er av den sorten man kanskje ser etter to ganger når de går forbi, men som blir finere og finere jo mer man er sammen med de.
Jeg og en venn av meg som var ute på byen ville sitte, men det var forferdelig fullt overalt. Men ved et bord der det satt to stykker var det to stoler ledig. Vi fikk sitte, og samtalen kom igang. Det visste seg at herremannen over bordet var fra Tyrkia og var gift med den norske, nokså søte voksne damen ved siden av.
Jeg fikk høre historien om hvordan de møttes, og det hele var nokså søtt og litt grønt-kort aktig, men allikevel, hun virket helt oppslukt. De spurte om jeg og vennen min var sammen, og da begynte vi å lyge.
Joda, vi hadde møttes i den samme baren vi satt i der og da for noen år tilbake og ble forelsket ved første blikk. Vi levde oss inn i historien og holdt rundt hverandre og gestikulerte mens vi pratet. Han fortalte at han hadde stått i baren og sett på meg mens han holdt hånden opp foran munnen sin i en “V” form og bevegde tunga opp og ned imellom fingrene, og da var jeg solgt.
Vi bablet i vei om at vi skulle gifte oss i syden eller på bondegård, og det hele ble veldig surrealistisk og fjernt, men de trodde visst hvert ord vi sa. Morsomt å lure folk på fest.
Jeg har også lurt en jente på en fest til å tro at jeg var adoptert. Hun hadde i forkant bemerket hvor lik jeg og søsteren min var. Det syntes jo jeg var rart siden vi ikke var i slekt. Jeg sa jeg var adoptert fra coloumbia, og da sier hun ” Men du er jo så lys!” og da sa jeg gravalvorlig at jeg var albino coloumbianer, og kunne ikke være i sollys. Hun var stor i øynene og spurte om mitt liv som adoptert samtidig som venninna mi holder på å le seg fordervet av denne jenta som gikk på løgnen min.
078: Leve av naturen
I fjor sommer hadde jeg en kjæreste som var utrolig glad i å fiske. Han elsket å være med til fjorden jeg er fra, og der brukte han timesvis på å ro ut å sette garn hver dag. Han brukte flere dager på å studere flo og fjære og plukket på det garnet dag og natt.
Han fikk jo mye fisk i dette garnet, og det førte til at jeg lagde fiskesuppe av laks, stekt laks, ovnsbakt laks etc gjerne på en og samme dag.
Det viklet seg inn en del krabber i dette garnet, og disse slo han til mos med årene i båten, for det var visst umulig å få de løs på et mer humant vis. Jeg syntes jo utrolig synd i disse krabbene og skulle vise hvordan man tok livet av de på et ordentlig vis. Krabben lå på rygg med garn overalt rundt seg og jeg knivstakk den. Da den i refleks trekte alle beina inn mot kroppen, fikk jeg panikk, og knivstakk den på samme plass en 18-20 ganger mens jeg hylte utrolig høyt og nærmest sprellet i den lille båten. Jeg sitter å kliper i kniven og puster høyt med store øyne og ser ned på krabba mens kjæresten min sier med en noe sarkastisk tone
” Ja det så jo mye mer humant ut..”
079: Slippe katten fri
Jeg og dyr er jo verdens merkeligste kombinasjon. Jeg skulle lage et utebur til min søsters kanin, noe som endte opp med at han stakk av never to be seen again. Hun ble forferdelig lei seg, men jeg fortalte henne en fantastisk historie om at jeg hadde sett kaninen hennes Totto løpe fornøyd i skogen sammen med en hare og noen svarte kanin/hare unger, så jeg regnet med at han hadde det kjempebra. Hun slo seg til ro med dette, men har fortalt i voksen alder at jo eldre hun ble, jo mer forsto hun at dette mest sannsynlig ikke stemte helt.
Søstra mi kjøpte seg også en hamster, som jeg tok over. Lite visste jeg at den var gravid, og krestet ut 6 hamsterbarn, og spiste den ene. Mamma ble sprø av alle hamstrene etterhvert og kastet hele buret ut. Jeg gikk ut og så ikke noen hamstre, så jeg tror de lever i skogen og har fått nye hamsterbarn med andre villhamstre.
Han jeg var sammen med når jeg skaffet meg hunden min Evo, ble litt lei seg da katten vi hadde på forhånd stakk av etter første møte med den nye valpen i huset. i månedsvis satt han mat ut på trappen til katta som nektet å komme tilbake. Men jeg forsto det sånn at katta hadde flyttet inn hos en eldre dame i nabolaget. I et bokollektiv kanskje.
Men nå er det tid for dagens gjøremål, og må fortsette på neste punkt, som kanskje blir noe omfattende, i neste runde.
Blir veldig glad for kommentarer, har fått mange fine hittil 🙂
piiiiss outside 🙂