Jeg var hos Theresa Knudsen og tok noen bilder, og jeg syntes de ble kjempebra. Det var en morsom shoot, med gode ideer og diverse utstyr utlånt av både Badderen Servicesenter og Bildeler og Rekvisita i Alta. Her får dere favorittene mine 😀
Skralle-Matti
HellYeah-Matti
Sitte-Matti
Working-godte-matti
høm-høm-matti
skrallebak-matti
Nonchalant-sveise-matti
Nøkkel-bh-matti
Lure-Matti
momse-matti
Klassisk Godte-matti
Her var noen av veldig mange flotte bilder! legg gjerne igjen en kommentar, og takk for en morsom shoot Theresa!:D
Jeg liker best å blogge de dagene jeg ikke har gjort så veldig mye fysisk eller psykisk anstrengende. Da føler jeg at kreativiteten er på topp, og skrivelysten renner av meg som snørr på ei tuberkuløs møkkahore.
Jeg har forstått det slik at de fleste stikker innom bloggen min for å få noen minutter underholdning. Derfor har jeg forsøkt å unngå å skrive når jeg er i dårlig humør, eller ikke har en komisk historie på lur. Jeg synes det er fint at folk ser på bloggen som positiv underholdning. Jeg har lest en del blogger som får meg til å ville slite av meg ansiktshuden i fortvilelse over dumskapen som ligger å lurer bak teksten. Jeg vil ikke at folk skal huske bloggen min fordi jeg la ut historier som tydelig var et hån mot min intelligens, men rett og slett for å få seg en latter. At de ler MED meg og ikke AV meg.
Men hvorfor er det slik at man finner andres idioti så utrolig fascinerende? Hvorfor klarer man ikke slutte stikke innom bloggene til disse frosne kneipbrødhodene som helt klart aldri i verden skulle hatt tilgang til noe som helst med internet tilkobling?
Jeg selv er forferdelig nysjerrig. At man plutselig kan få totalt innsyn i et annet menneskes privatliv så enkelt som å taste inn en adresse i internett-leseren, gjør at sniken i meg dukker opp. Hvem elsker vel ikke andres elendighet?
Jeg liker å snike. Jeg synes det er utrolig morsomt å se inn vinduene til folk. For å se hvordan de har det hjemme, ikke for at folkene interesserer meg. Nå tenker du kanskje “hva i helvete, og du snakker om andres dumskap”, men jeg står ikke å glor på eiendommen til fremmede mennesker. Når man passerer et hus i bilen ser man kanskje litt ekstra inn gjennom stuevinduet. Så oppdaget jeg hi-tech-titting inn i andres boliger. Prospekter på internett. Verdens enkleste måte å få innsyn i andres hjem. På nett kan jeg sitte å stirre på vegger og gulv til andre mennesker uten den minste intensjon om å faktsik kjøpe leiligheten, til min store glede.
Også var det alle disse profilene på nett. Før når det ennå var både blink og nettby, brukte jeg forferdelig lang tid på å snike på andres profiler. Alltid jentenes profiler. Gutter var ikke så interessant å se på profilene til, men det er noe destruktivt i meg som alltid har oppsøkt bilder av pene jenter for å disse min egen selvfølelse. En fin måte å opprettholde en depresjon, se på bilder av de fineste jentene på nett i ca 4 timer hver dag, mens du selv spiser kake og drikker brus foran pc’n.
Det er ikke like lett å snike på facebook. Mulighetene der er alltid litt begrenset, siden mange gjerne har lukkede profiler. Pga sånne som meg blant annet.
Det er morsomt å se inn i andres liv, faktisk nesten litt morsommere enn å se på tv.
Jeg liker å se Åndenes makt på tv. Det overnaturlige er spennende og mystisk, og jeg skulle ønske jeg kunne bli klarsynt jeg og. Men allikevel ikke, siden jeg er så forferdelig mørkeredd. I en alder av 22..23…25..ok 26! så er jeg fortsatt like redd spøkelser som jeg var da jeg var liten.
Har du noengang sovnet av til lyden av tv eller lignende, og opplevd at lyden fra tv’n blir en del av handlingen i drømmen din?
Jeg sovnet av til åndenes makt. Noe som gjorde at de merkverdige drømmene mine plutselig blandet seg med det overnaturlige. Jeg drømte at det var en dame som var så sinnsykt plaget av spøkelser at hun gråt hele tiden. Hun gråt så mye at hun ikke engang klarte lage mat mer. Så all maten hun hadde, var ferdig frossen mat. Hun frøs tilogmed ned massevis av bokser med mais. Jeg tror det skyltes all hennes mangel på søvn. Vi andre som var tilstede kunne se spøkelsene. Og de var noe merkelige. Det ene spøkelset sto rett atme denne triste damen og skar grimaser og kastet ting ut av kjøleskapet. Spøkelset tok en tube kaviar og kastet korken, og klemte så hardt og fort på tuben at kaviarspruten sto i hele rommet, mens dama som bodde der sto å gråt. Så skulle den klarsynte vise fram et kamera hun brukte til å fange bilder av spøkelsene. Bildene så ut som hundrevis av ballonger som var samlet i forskjellige fasonger. Var ballongene svarte, så var det spøkelser. Jeg prøvde gjøre mitt speilrefleks kamera om til et slikt spøkelses kamera, og plukket av både objektiv og blits, til ingen nytte. Det viste seg nemlig at den klarsynte hadde lastet ned en app til kameraet slik at det ble mulig å ta bilde av spøkelser.
Om denne drømmen betyr noe, så må det være noe sånn som at jeg ikke er helt riktig navlet.
Jeg lovte dere en film, men siden mørket senker seg fortere om dagene enn du kan si “edderkop-kabal i bare kalsongene”, må dere vente til i morgen.
Og med dette runder jeg av for i kveld, og legger ved noen funky bilder.
Takk for at du stakk innom kjære leser,håper vi sees igjen 🙂
Jeg var som sagt på en testshoot til gatebil, og der var jeg så nervøs at jeg holdt på å kaste opp. Synd for meg at jeg er så himla sjenert og redd alt, flaks for meg at de var så hyggelig å sende meg noen av bildene etterpå.
Her syntes jeg at jeg så litt rar ut i trynet, men herregud, jeg er jo litt rar. Både sånn generelt og i trynet.
Make Up av Marie Bakke Johansen Foto av Erlend Hefner Stokkedal
Jeg tenkte å få ordnet meg flere av bildene fra shooten, men her ser dere hva jeg har til nå. Håper dere likte bildene!:) kjempekul fotograf, og en kjempeartig opplevelse.
