Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

041: Lære selvforsvar

Det beste selvforsvaret er vel å holde seg unna alt som kan få deg trengt oppi et hjørne. YEAH RIGHT, drømmesituasjon. Jeg er tøff i kjeften, og kan få selv den mest hardbarka tullingen til å stå med et spørrende uttrykk i ansiktet, munnen åpen, og et litt stille rop om hjelp. Og det er bare av en norsken, svensken og dansken vits.
Men jeg har nylig begynt på den afrobrasilianske kampsportdansen Capoeira. Impuls. Sjekk ut på www.turbinacapoeira.com
Min første capoeira trening tok nesten mitt syndige liv rett fra meg. Etter å ha beveget meg minimalt i ett års tid grunnet sykemelding, kom dette som et sjokk på kroppen. Det var utrolig gøy, og jeg smilte konstant i 2 dager etter treningen, og fikk nesten ikke sove fordi jeg gledet meg så til neste gang. Men jeg hadde så intense smerter i lår,legger, armer og skuldre i ca en uke at selv å gå ned trapper skulle bli en utfordring. Å sette meg ned i en stol ga meg et ansiktsuttrykk som var mer vridd enn en eggedosisrøre under den røffe behandlingen fra en stavmixer.
Å bli tatt på låret, kjentes ut som petting med wolverine fra X-men.
Men så absolutt å anbefale, no pain no gain?

042: Sitte ved et dødsleie

Nei nå får jeg frysninger altså. Jeg er jo så redd spøkelser og vampyrer og ufoer at jeg hadde nok sikkert trodd at å se noen dø ville medført evig haunting fra en hjemløs sjel. Men i begravelsen til min kjære bestemor på min mors side, var kisten åpen. Ikke under selve begravelsen, men når vi var inne i kapellet eller hva det profesjonelle uttrykket enn er. Det var veldig merkelig og føltes ikke helt ekte. Men jeg tror det er viktig å huske folk slik de var når de levde, mens sjelen ennå er i kroppen og titter ut gjennom øynene 🙂

043: Synge bach

Jeg kan IKKE synge. Jeg forsøkte en gang ta opp når jeg sang en sang fra filmen Grease, og høre på det etterpå. Jeg har aldri sunget for andre etter det. Nei nå løy jeg. For et par år tilbake var jeg i Luleå, Sverige, og ramlet rett inn på en festival, godt bedugget av alkohol og noe hes grunnet en influensa. Men det stoppet meg ikke fra å hoppe opp på en scene å synge Johnny Cash med Cocaine Blues for full hals. Det eneste vitnet fra hjemlige trakter er min eks, som jeg nå vurderer å drepe for å holde på hemmeligheten om min skjærende sangstemme.
Min mor ønsket at jeg skulle begynne å synge i kor. Jeg møtte opp på korøvelse på barne og ungdomsskolen i Kvænangen og fikk utlevert to ark med teksten som jeg har glemt hva heter. På det ene arket sto teksten på engelsk. På det andre arket sto teksten på The Julekalender engelsk, slik som dette: “vudd ju nåo mai neim, iff ai så ju in hevven”. Allerede da holdt jeg på å forlate koret i ren frustrasjon. Så sier hun kordama til meg “Du Christin skal synge Alt”. Jeg himlet jo med øynene og tenkte “daah!”, hva faen ellers skulle jeg synge? Man synger jo selvfølgelig alt som står på arket. Joda, jeg tror jeg holder meg til det jeg kan best. Nekte å synge.

044: Feire seg selv

Hver dag er en fest. Feire seg selv ja. Jeg har i fem år gått for å være 20, ikke en dag eldre. Men gjør jeg noe bra, ja da feirer jeg det. En gang feiret jeg at sofan min var en måned gammel.  En annen gang feiret jeg at jeg hadde fått 27000 tilbake på skatten. En uke senere innså jeg at jeg kanskje hadde tatt litt hardt i. En annen gang feiret jeg at jeg var blitt singel. Det kostet meg en månedslønn, 15.000 tilbake på skatten, mastercard grensen på 10.000 og deler av mitt gode navn og rykte. Jeg har nå begynt å roe ned betraktelig min selvfeiring.

045: Gå på folkehøyskole

Jeg husker venninna mi Marie gikk på folkehøyskole i selbu(?). De har visstnok sitt eget loch ness monster, men det heter ikke loch ness monstret. Jeg var ganske misunnelig, for hun drakk hele tiden, og dro til Praha, noe jeg trodde var hovedstaden i Egypt. Så når den store Anthrax-frykten var her for noen år tilbake, sendte jeg henne på folkehøyskolen en stor brun konvolutt med advarsel om at konvolutten inneholdt miltbrann, og inni konvolutten var det en plastpose fylt med mel.
Det fikk ingen følger, som jeg vet om.

046: Lage Creme Brulee

Når jeg var 17 gikk jeg hotell og næringsmiddelfag i Alta, og skulle bli både bartender, kokk og baker. Selv med altfor høyt fravær. Jeg husker vi spiste mye hvalbiff, noe jeg syntes var litt rart. Jeg trodde hvalen var fredet, og at bare eskimoer drepte hval for å ete kjøttet rått på et isflak.
Når jeg fikk bestemme middagen, gikk det som regel i pannekaker, makaronisuppe og bollemelk, til de andres store fortvilelse.
Jeg fikk en fantastisk medsammensvoren i mine aktiviteter på skolen, en som het Even, og vi hang sammen som erter og ris. I en av timene hadde vi hatt om spiseforstyrrelser, og vi fant ut at vi skulle ha hver vårs. Jeg hadde bulimi og måtte kaste opp all maten, og Even hadde anoreksi, så han nektet å spise. Når vi hadde kjøkkentimer og skulle forsyne oss av all herligheten på bordet, satt jeg og Even med hendene i kryss foran to urørte tallerkener. Lærern vårs spurte meg “skal ikke du spise?” og jeg svarte at jeg bare ble dårlig og måtte spy, så jeg orket ikke på skolen. Lærern spurte Even hvorfor han ikke forsynte seg. Even svarte “Nei, jeg NEKTER!” for han hadde jo anoreksi han.

047: Sove under åpen himmel

Jeg har alltid vært fascinert av stjernehimmelen, og kan ligge timesvis i sneskavler og se på stjerneskudd, når det bruker være slike stjerneskudd-faser, så det bare regner stjerneskudd, og da ønsker jeg meg så mye at tilogmed julenissen ville fått problemer med å holde følge. Statistisk sett, har kanskje 1 av 30 stjerneskudd ønsker gått i oppfyllelse for meg. Men så ønsker jeg meg jo alt fra snickers sjokolader til verdens best betalte jobb.
Men jeg er mørkeredd så jeg tør ikke sove ute.

048: Spise haikjøtt

Mange tror kanskje jeg går rundt med et dødsønske, men å fange seg en hai å fortære den virker som vanvidd for meg. 
Når jeg gikk hotell og næringsmiddelfag fikk vi en gang et prosjekt om å skrive om hvilken som helst fisk, og gjøre litt research om denne fisken. Jeg og venninnen min Julia bestemte oss for Steinit. Dette fordi den er så uhorvelig stygg, biter selv om hodet er kappet av, og har rare tenner, og fordi vi mest sannsynlig aldri hadde fått i oppgave å lage noe av steinbit å være nødt til å spise det.
Når prosjektet var levert inn med fargerike tegninger og bilder og tekster hentet fra internett, kom steinbit-helvetet deisende ned i en kasse på arbeidsbenken på kjøkkenet foran meg og Julia. Der var vi faen meg nødt å lage noe av steinbit.
Jeg husker å ha stekt den, men ikke å ha puttet den i munnen. Kanskje enda et fortrengt minne fra mitt liv.

049: Gjøre ingenting på Capri

Capri forbinder jeg med to ting, bukser og spaghetti. Jeg er kun fan av den ene, spaghettien. Jeg elsker at pølser kan være så små, at sausen kan være så rød, at kjøttbollene kan være så kvalmende, og at spaghettien kan være så ihjelkokt uten å være dårlig.
Jeg har spist min andel av spaghetti a la capri bokser for å si det sånn. Jeg har et par tre capri bukser også, ikke forstår jeg hvorfor jeg har kjøpt dem fordi jeg synes jeg ser ut som en av barna fra rakkerungene.
Gjøre ingenting er en av mine spesialiteter. Ingen kan få gjort så lite på all den tida jeg bruker som,ja, meg selv 🙂
Jeg har som sagt vært sykemeldt et år, og i løpet av denne tiden, har jeg klart å ommøblere soverommet og få 150 extensions i håret.

050: Bygge et hus

Jeg forsøkte en gang bygge et hundehus av noen planker og sponplater. Det ble så utrolig stygt at bikkja ikke ville nærme seg det, og pappa sluttet klippe plenen rundt der det sto. Til slutt så man bare en antydning til en skjeiv firkantig trekasse inni en masse gress.

Dette er virkelig gøy, har fått god respons, og da vil man gjerne skrive mer 🙂
Men nå er det Trine Furnes Kumlokk Jensen Flensen tid, med kaffeslabberas og det hele. Gleder meg til å skrive “100 ting man må gjøre før man dør..Del 5”