Dette innlegget begynte jeg på 06 mai og er nå ikke i humør til å fullføre det. Her får du mitt halvferdige innlegg, det tar på å miste sitt gode humør av andre mennesker. Legg gjerne igjen en vits som kan få opp humøret mitt igjen.

Jeg tenkte skrive litt om Onsdagen min i forrige uka, jeg. Nå var den ikke helt typisk andre Onsdager, men det føltes ikke helt ut som en Tirsdag eller en Lørdag heller. Hvis dager nå har en egen følelse.
Jo denne Onsdagen hadde det. Jeg husker å ha våknet halv seks om morgenen, av at venninnen min Jeanett ringte en gang, rett etter alarmen min faktisk. Jeg er utrolig glad i å sove lenge, å jo tidligere jeg våkner, jo mer vil jeg slumre. Jeg baller meg inn dyner og puter, til jeg til slutt ser ut som en sommerfuggel-cocoon, eller hva det nå enn heter. Da hører jeg ikke omverdenen mer, og sover gjerne et døgn ekstra.
Men denne morgenen klarte jeg stå opp, sminke meg, bruke altfor lang tid å avgjøre hva jeg skulle ha på meg, pakket en relativt liten container å ha med på flyet, leverte hunder i alle retninger, bil parkeres på andre siden av jordkloden, og så er man på flyplassen på tur gjennom sikkerhetskontrollen. Til da har jeg allerede sjekket billetten min for eventuelle feil ca 560 ganger, og da overdriver jeg ikke.
Jeg skulle til Oslo på intervjuet til Bartenderskolen på viasat4, og jeg har aldri vært med på noe slikt før. Greit nok, jeg har hatt mine 3 minutter foran kameraet til den lokale tv-stasjonen tv-Nor men det er som å sammenligne en liten jentefis med Hiroshima helvetet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler



Jeg er jo som sagt ganske redd alt, og jeg kjente meg nokså anspent på flyet. Men merkelig nok kom det ikke av at jeg satt i et fly denne gangen, nei, dette var pinade nerver for intervjuet. Jeg forholdt meg rolig når flyet tok av fra rullebanen og nærmest steilet rett opp og ned opp mot himmelen, og jeg satt å stirret rett inn i flymotoren og tenkte på hvilke plasser flyet kom til å knekke på om det skulle kræsje. Vanligvis bruker dette skape en del nervøse tendenser hos undertegnede, i tillegg til spørsmålene som gjentar seg i hodet mitt: “Er toalettet den tryggeste plassen og oppholde seg under et flykrasj?”, “Vil alle se rart på meg om jeg bruker toalettet?” og “er det sant at krasj-landings-posisjonen man må innta faktisk er til så man skal knekke nakken under et flykræsj så flyselskapet ikke må utbetale erstatninger” o.l?

Jeg måtte le litt da jeg plutselig hørte kapteinen si “ja da har vi måttet bremse ned til minimumshastighet så vi ikke tar igjen Widerøe som ligger rett foran oss. Hvertfall ikke ta innpå så veldig mye mer”. Jeg begynte se for meg at kapteinen hadde kjørt som et svin, nesten litt på faenskap, og nå, med en litt ertende tone i stemmen sier at de må vite sin plass.

Jeg ler litt av noen av engelskmennene som sitter ved siden av i setet som studerer en norsk avis, og diskuterer om at vedkommende garantert bare ser på bildene i tegneserien siden han aldri i verden forstår norsk.

Alt ble så komisk og morsomt, det var et uhøytidelig preg over denne morgenen, noe som føltes ganske så befriende.

Jeg ankommer gardermoen, og hopper på et flytog med ungdomsbillett, som koster halvparten så mye som en voksenbillett, og er litt spent på hva jeg skal si om jeg blir utsatt for en kontroll. Man må være så sleip at man sparer litt penger her og der 🙂

Når jeg endelig ankommer Carita, eller Enrique som jeg kaller henne, er nå nervene i høygir. Jeg stjeler en shot smirnoff vodka hos henne, og trommer litt på møbler med noen trommestikker. Klokken er 11.00 på formiddagen, og jeg holder på å skylle ned drink nr.2.

Jeg står å hyler og gauler på verandaen, og lyrer av meg “Don’t cry for me Argentina” så falskt som jeg klarer, mens armene vifter og slår rundt meg, jeg har så mye energi, og må få rast ut litt før jeg møter intervjuerne, hvis ikke hadde det endt opp med at jeg satt oppå hodet til en av dem og brølte ut svarene.

I det jeg står å stepper med henda over hodet, ringer telefonen. Da er det fra Charterfeber som ønsker meg på intervju neste uke. Da holder jeg på å ramle ned fra mine egne ben og utbryter “å helvete!” i telefonen.

Nå er jeg jo i en tilstand der det er så og si umulig å se forskjell på meg og en tasmansk djevel- cartoon style.

Jeg sminker meg og setter opp håret, og raser avgårde til Limelight’s studioer. Når jeg går opp trappene kjennes det plutselig ut som jeg ikke har røkt nok, spist nok, sminket meg nok, tatt på meg feil klær, ja for å si det rett ut- så holdt jeg på å svime av.

og resten får du ikke vite, desverre. Kanskje om jeg blir bedre humør.