Når jeg nå sitter her foran pc’n hos min far, kom jeg til å tenke på en gang for mnge år tilbake da vi plutselig ikke hadde internett av en eller annen årsak. Vi hadde hatt det, det var altså ikke SÅ lenge siden, men for en liten periode var altså nettet nede her hjemme.
Jeg husker at min søster satt noe apatisk atmed pc’n og trykte med et noe monotont blikk. Så ser jeg at hun er på sol.no’s sider og blar opp og ned, opp og ned. Jeg røyser meg opp og utbryter “har vi nett igjen??!”, og Silje svarer snurt ” sjekk datoen på sida vel” så ser jeg at datoen på sol.no’s sider er fra en måned før.
rart hvordan man kan la seg bli så avhengig av noe som internett. Eller egentlig er det vel ikke så rart siden alt nå utføres via internet. Jeg klarer ikke alltid henge med, og er noe redd for at skolene jeg SÅVIDT klarte søke på via internett kommer til å gå meg hus forbi, ettersom jeg ikke aner hvordan jeg skal få logget meg inn igjen ELLER sendt eventuelle svar. Litt håpløs situasjon.
Det er utrolig godt og være her hjemme, jeg har nå i voksen alder fått et helt annet synspunkt på denne plassen. Lært meg å sette pris på ting som man ikke brydde seg om som ung. Det er greit, her er ikke mange butikker, bortsett fra de to matbutikkene som ligger en mil unna, så tilgang på klær og denslags må man forflytte seg ca 8 mil til nærmeste utsalgssted. Det er heller ikke mye som skjer her, men allikevel ikke en forutsigbar plass. Etter å ha bodd i et noe uheldig nabolag inni Alta, er det virkelig godt å være tilbake her, der jeg fylles med sinnsro, og daglig lar meg imponere av naturen her. Soloppgang og solnedgang som lar farger og lys skape fantastiske malerier over landskapet her, havet som på stille dager speiler fjell og himmel, og lyden av fuglesang og kun det. Jaja nå er det ikke alle fugler som er like imponerende å høre på, slik som måser.
Men når man sitter i sitt barndomshjem dukker stadig minner opp fra da man var barn, og da må jeg både smile og le. Ja for bor man på en plass det ikke er så mye å ta seg til, ja da ordner man det selv.
Søskenbarnet mitt Gjert Thomas er nærmeste nabo her ute, og når vi var ung hang vi sammen mye. Ca hver dag. Og siden vi var så ung, kommer jeg til å bruke det som unnskyldning til noen intrikate detaljer som kanskje blir å komme frem her nå.
Vi brukte være alene hjemme før de voksne var ferdige på jobb. Da lagde vi oss nesten alltid grandiosa, og spiste halve hver mens vi fulgte med på baywatch eller andre programmer som hadde fast sendetid etter skolen. Når dette var ferdig, var det bare fantasien eller eventuelle voksne som kunne sette grenser for hva vi kunne finne på.
En gang vi kjedet oss litt, gikk vi å hentet en sekk poteter, bærte den inn på rommet til Gjert Thomas, og begynte kaste halvgamle, myke poteter som var fulle av jord i veggene på rommet. Vi holdt på å le oss ihjel, for det sprutet jord og potetsaft, og kom en slags bumpelyd i det potetene splættet inn i thomas- toget- tapeten på rommet. Til slutt kom moren hannes hjem og hun var sannelig ikke blid. Jeg tror faktisk de måtte male over tapeten, for den potettrøkken satt visstnok skikkelig på de veggene.
Bestefaren vår bodde et lite stykke unna oss nedi “bukta” her, og oppi skogen over huset hadde bestefar en lekehytte. Jeg tror det var slik at jeg og Gjert Thomas aldri fikk lov å leke der, og det gjorde oss forbanna. Som et swat team sprang vi opp i skogen, hoppet inn døra i lekehytta og sparket løs på vinduene. Når vi var så ung, fantes det ikke noe som het samvittighet før ca 2 timer etter at man hadde gjort noen sprell. Det er vel gjerne det alle savner fra barndommen. Jeg husker adrenalinet pumpet i det vi sparket og sparket, samtidig som vi hørte bestefars stemme rope “hvem i HELVETE er det som er der oppe??!!”. Da sprang vi avgårde, hylende og møtte broren min på sykkelen sin nede ved veien. Han hadde fått en “gullpenge” for å fakke forbryterne, noe som var en vanlig betalingsform for tjenester den gangen av bestefar. En “gullpenge” var 10kr. Da ble vi kalt inn på teppe og fikk noen salige gloser, og det var ca da samvittigheten kom sigende.
En annen gang skulle vi utføre et eksperiment på badet hjemme hos Gjert Thomas. Vi tapet tissen hans fast i magen før han skulle tisse, og vi holdt på å le oss ihjel når det var tiss i tak og på vegger, i badekar og over hele badet. Dette var heller ikke spesielt godt mottatt av de voksne. Dette høres kanskje noe merkelig ut, men dette var utrolig gøy som barn.
Jeg og Gjert Thomas fant også ut at vi skulle gifte oss som voksne, fordi vi hadde det veldig gøy sammen. Da vi presenterte dette for hans mor (min tante), fikk vi beskjed om at da kom vi til å få mongolide barn. Ingen av oss ønsket dette, så da la vi det på hylla.
Jeg har utrolig mange morsomme minner sammen med Gjert Thomas. Han er en flott gutt, som alltid har noe gøy å si, og noen sprell på lur. Jeg ser på han som en liten Emil i Lønneberget, og ler ofte av de tingene man har gjort.
Og når jeg nå sitter å ser mot kjøkkenet, må jeg bare nevne broren min som må være verdens søteste. Han er min storebror, og her for et par uker siden satt han å spiste salat på kjøkkenet som min mor hadde laget. Jeg bruker å få dilla på oliven, og sto å spiste oliven fra et glass og snakket litt med broren min Ove. Så spør jeg om han liker oliven, og da svarer han “nei, smaker ikke det sterkt?”, og da må jeg le, “sterkt?” sier jeg. “Hvordan smaker sterkt?”, han sa at han trodde oliven smakte sterkt og det likte han bare ikke. Jeg overtalte han til å prøve, og la et par oliven i salaten hans. Så putter han en motvillig i munnen, og utbryter “ÆSJ, den smakte STERKT!”
Hahaha, jeg synes han er så utrolig søt! 🙂
Men nå er det tid for mat 🙂