Jeg og søsteren min Silje, startet ut på tur forrige mandag, for da skulle vi “tette høla” i hjertet mitt. På Jømna ventet en nydelig tispe av rasen “Boxweiler”, altså boxer og rotweiler, og i Oppdal skulle jeg hente meg en crossfirhjuling.

Og siden vi tross alt skulle så langt, så kunne vi likegodt kjøre litt lengre! Vi bestemte oss for å ta turen helt ned til Gøteborg og svippe innom Liseberg. Men pappan vårs, bekymret som han er, syntes Gøteborg var altfor langt unna, og han fortalte at Liseberg var en nokså skummel plass, der det skjedde mange ulykker. Så halvveis bestemte vi oss for å svinge til Stockholm i stedet for, og bare dra innom Grôna Lund. Men når vi hadde kommet oss til stocholm og tatt inn på hotell, fant vi ut at, vi blir sikkert like surrete i hodet av noen øl, som vi gjør av et par karuseller.

Så da la vi hele fornøyelsesparken på hylla, og shoppet heller som gale, og rundet av kvelden med noen herlige Corona, mens vi herjet og hojet på en liten pub som vi fant ut var 5 hakk råere enn alle uteplassene i Stochkolm tilsammen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tok vanvittig med bilder hele turen, men disse må jeg legge ut i et eget innlegg, fordi de er så mange, og så vimsete som jeg er, frykter jeg at jeg kanskje roter det til om jeg begynner nå.

Været hele veien var utrolig flott, med varme og solskinn, noe som fort ble uutholdelig i peugeoten til pappa, som forøvrig ikke har aircondition. Når det var 30 varmegrader ute, kjente vi det godt for å si det sånn.

Etter en pit stop på hotell i Stockholm, stresset vi videre, for da skulle vi til Fredrikstad og hente en tilhenger som jeg skulle ha firhjulingen oppi. I Fredrikstad møtte vi på Jim Fredrik og Jonas, men jeg tror kanskje Jonas var litt sjenert, så han gjemte seg i buskene mens vi sto å herjet med Jim Fredrik, som ikke ville ta oss med på mcdonalds fordi han ikke likte kjøre i byen.

Så da ble vi dritsur og dro derifra. Jeg hadde jo aldri kjørt med henger før, så jeg begynte planlegge kjøringen min mer nøye. Selvfølgelig kjørte jeg svinmasse feil, men nå var det mer strategisk feilkjøring. Jeg kunne med andre ord snu, uten å måtte rygge.

På tur til Jømna lærte jeg meg å rygge med henger, da jeg kuket meg inn på en eiendom som så ut til å ende i et sort hull i universet, så da var det bare for meg å lære meg å rygge på flekken. Det tok ca 5 minutter, så satt jeg inne med viten nok til å starte min egen kjøreskole.

Vi kom fram til den hyggelige damen med de ELLEVE valpene, hest, katt, og fjøs, og her ble vi tilbudt soveplass i tillegg til valpen. Jeg blir gjerne utålmodig når jeg kjører bil, så det ble ikke noe hviling på oss, jeg la valpen på fanget og suste avgårdet. Så lurte gps’n meg inn på en traktorvei over et par fjell, der jeg ikke kan tenke meg at noe annet levende menneske har ferdes på omlag 20 år. Skilt om butikk var merket “kolonial”, og veien minte mest om dassen til mesta etter julebord.  Men siden jeg tross alt hadde karret meg opp på dette monsterelendige opplegget av en fjellvei, kunne jeg likegodt karre meg ned igjen også. På denne turen som jeg ikke er sikker på hvor lang tid den tok, dels grunnet min twilight zone opplevelse, og dels grunnet tretthet, nådde jeg å oppleve alle fire årstidene, og det meste av forskjellige værforhold og veiforhold. For å si det sånn, så turte jeg ikke stoppe i frykt for å aldri slippe der i fra.

Vi slapp unna med livet i behold, og kom oss til Oppdal. Der ventet vi på han som skulle overrekke meg en firhjuling av crosseste sort, så vi rullet i gresset med nyvalpen, og fikk hvilt oss litt. Han med firhjulingen kom, og det virket som faren til denne unge karen var mer ivrig i forhold til kjøring, crossing, lyd og diverse enn selve eieren. Faren startet den og spølte litt på grusen, mens jeg sto spent som en apeunge tilbake, og ville bare skynte meg hjem å kjøre firhjuling.

De hjalp oss å knyte den fast på hengern, og så kjørte vi videre. Inni sverige igjen, løsnet firhjulingen fra båndene, og jeg og Silje ble stående som to idioter å prøve å knyte den fast igjen. Da tenkte jeg at “herregud, to kvinnfolk på tur, det kan utnyttes”. Så vi vinket på et par karer, og en av dem kom bort. Vi fortalte fortvilt at vi hadde ikke sjangs og få festet firhjulingen for egen hånd, ettersom vi hadde mest lyst å bare knyte en stor sløyfe rundt den. Denne snille mannen hjalp oss, og vi suste avgårdet igjen med godt mot.

stroppebandene løsnet forsåvidt ennå en gang, men når vi knøyt dem fast selv, holdt det hele veien hjem. Så selvgjort er velgjort :p

Vi var hjemme fredag, og da var det litt testing av firhjulingen og mye kosing og dulling med valpen, som forøvrig skal hete Lexie, før jeg sov hele helga, og var ikke helt back on track før i går. Man blir jo helt slagen av å kjøre 450 mil, nesten uten søvn, bare fordi jeg er utålmodig å ville hjem.

Nå skal det jo også sies at jeg var litt utålmodig fordi det ventet en kar på meg i Alta, som jeg har falt litt for, for å si det mildt. Å da blilr man gjerne litt ivrig etter å komme seg hjem 😉

Så nå skal jeg gå å vekke han med et kjyss å rive han med meg på butikken i burfjord å kjøpe masse kaker å iskaffe, og så kjøre litt firhjuling. Håper du har en flott sommer!