I et normalt monogamt forhold, består gjerne helheten av to personer. En mann og en kvinne, to kvinner eller to menn. Alt ettersom hvilken legning man har. Men nå skal jeg ta for meg et normalt, heterofilt, monogamt forhold mellom en mann og en kvinne.
Alt starter med flørt, litt desperate sjekketriks, forsiktig knisete kroppskontakt, før det hele braker løs i infernalsk hånd-holding og åpenbar kjæreste-kontakt på offentlige plasser.
Så avanserer man kanskje fra å være glade i hverandre, til å elske hverandre, til å “jeg kaldkveler den jæveln som måtte prøve seg på deg når jeg er borte!”.
Kjærligheten har mange stadier, og alle er spennende på sin måte. Spenningen med å flytte sammen, spenningen ved å skalle hodet i veggen når du finner tomme melkepakker i kjøleskapet, ps3 ledninger og spill overalt, og spenningen han får ved å vite nøyaktig hvilke bind du må ha når du har mensen, og hvorfor det er så viktig at du har tamponger fra forskjellige merker, hva lactal egentlig er, og hvorfor du blir et monster av den ustabile hormontilførselen i mini-piller og p-piller.
Ja spenningen med å vite absolutt ALT om hverandre.
Jeg har alltid sett for meg at i det kjæresten min går inn etter meg på toalettet når jeg har gjort nummer to, er magien over i forholdet. Da er det downhill etter det.
Men tilogmed jeg kan ta feil. Det viser seg at det er menneskelig med drittlukt. Alle mennesker driter, og det er sjelden vare med kvinner som driter regnbuer og fiser vanilje, lavendel og m&m. Jeg er ikke alene om vond dritlukt.
Nå skulle ikke dette innlegget handle om vond dritlukt, men det kan jo hende det finnes en som meg der ute som trenger å høre at kvinner og menn er ganske likestilte på luktefronten.
Å bo sammen gir en trygghet menneskjehjernen kan like. Forutsigbarheten og tryggheten gjør at mange kanskje ikke lenger trenger være spesielt forelsket i partneren, og nå kommer til stadiet der de begynner ta hverandre for gitt.
men så er det de som trives godt sammen, som ikke tar hverandre for gitt, som stadig oppdager nye sider ved hverandre og forelske seg i. Som kommer nærmere og nærmere hverandre, til man nesten smelter sammen til et enkelt individ, og går rundt som et slags siamesisk kjærestepar.
Nå er det klart at muligheten til et nytt stadie i forholdet åpner seg. Her vil mange vurdere valgene sine. “Vi har det jo så sabla bra som to, hvorfor ikke involvere en tredjepart?” her får nok mange seg en med flathanda over ansiktet, idet forslaget hørtes ut som en invitasjon til en trekant med en venn/venninne. Men jeg tenker nå på en tredjepart iform av en hund, eller kanskje tilogmed et barn.
Lykken ved å skape et barn sammen, man kan ødsle sin kjærlighet over, som også binder alle tre sammen for livet.
I verste fall kan også en tredjepart som plutselig kommer inn i livet være at en av partene utvikler schizofreni. Det å være så mye sammen med hverandre at hjernen tilslutt utvikler en personlighet ekstra. Nå vil den partneren med to personligheter være noe uberegnelig og vanskelig å forholde seg til i forhold til før, og forholdet blir brått noe ustabilt, og kanskje ikke like lykkelig som før. Men her igjen kan den motsatte parten i forholdet utvikle schizofreni som en forsvarsmekanisme, i frykt for å bli overmannet av den schizofrene partneren, og voila; man har to nye å forholde seg til, uten hjelp av hund eller barn. Dette kan ha vært med på å styrke forholdet enda mer, og gir nå mange spennende variasjoner fremover. Dobbelt så moro!
Schizofreni gir deg en ny vri!