Man tenker alltid tilbake på singellivet som de festligste periodene i livet. Man reiste mer, traff flere nye mennesker, man barberte leggene, man ble alltid invitert med på saker og ting, man festet mer, man forelsket seg i folk man så rundt seg i ca 4 sekunder før man glemte helt hvordan de så ut, og dette gjorde man kanskje 15 ganger daglig. Man var høyt og lavt til enhver tid, og ingenting skulle gås glipp av.

Etter hvert kom selvfølgelig savnet etter å ha noen. En armkrok som ikke nødvendigvis trengte være noe mer enn litt omsorgsfull kos, uten å nødvendigvis ende opp på soverommet. Savnet etter jevn tilførsel av sex med en som forstår hva du ber om, og en som kunne ligge sammen med deg i timesvis i senga å prate eller kose, selv uten at du hadde barbert leggene.Savnet etter å ha noen å elske, som elsket deg tilbake.

Så peiler man seg ut en potensiell partner. Kanskje en man har hatt et godt øye til en stund, eller en helt ny som det bare sier “PANG” med, eller date etter date før man finner den “rette”.

Så kommer sommerfuglene. De helvetes sommerfuglene. Det er de som gjør at du fiser regnbuer og enhjørninger, og ikke lengre klarer se en spade for en spade, men nå saumfarer hele verden rundt deg for dypere meninger og poetiske metaforer, og faen meg klarer finne på 70 nye ord til vokabularet som omhandler hvor fantastisk vakker det mennesket man for tiden omgås er.
Forelskelse. Den beste rusen man noensinne vil oppnå. Ingenting får det til å suge i magen som det, ingenting annet gjør en overskyet himmel soleklar og blå, gjør lukten av kubæsj om sommeren til den lekreste parfyme, og selv den mest hardcore bad-boyen til verdens frommeste, søteste lille pusegutt.

Det er nå virkeligheten er bedre enn alt du noensinne har prestert å drømme. Venner syns du er håpløs, du selv synes du er håpløs, mens hunden din synes du er morsom.

Man tror gjerne selv at dette aldri kommer til å ta slutt. Det føles slik. Noen er kanskje så heldige at det aldri tar slutt, mens for andre inntreffer virkeligheten med umiddelbar virkning så snart anledningen byr seg. Jeg tror at hvis man til stadighet går rundt å føler at virkeligheten er bedre enn dine drømmer, så er det du selv som lever i en drømmeverden.

Om et forhold skranter, er det mange som gripes av panikk. Etter å ha gått rundt i et rosa helvete av forelskelse i lang tid, der man gjerne har forsømt både venner og personlige interesser, virker en hverdag alene forferdelig skremmende. Man ser for seg at man kommer til å sitte mutters alene til man dør av det. Man grøsser av tanken på å finne seg en ny partner fordi man ser for seg at man må lære dem å lære deg å kjenne på alle plan helt på nytt. Selv om dette er noe som skjer naturlig over tid når man blir kjent med noen.

Alt virker håpløst, man prøver forsiktig ta kontakt med venner igjen, litt krypende, for å vise at man er lei seg for å ha glemt de helt mens man selv var ute å kjørte rosa helikopter med kjæresten, man er livredd for at eksen skal finne noen som er finere enn deg, evt finne noen andre veldig fort, eller finne veldig mange andre, veldig fort.

Plutselig virker ikke singellivet så attraktivt, og man velger kanskje å fortvilt prøve skrape sammen restene av et forhold, og plastre det sammen, for å unngå det uunngåelige lengst mulig. Eller så trekker man pusten dypt og møter den fryktede ensomheten med strak rygg, og satser på at det som ikke dreper deg, gjør deg noe handlingslammet for en liten stund.

Vi mennesker har en fantastisk evne til å beskytte oss selv. Vi glemmer hvor vondt kjærlighetssorg er, slik at vi skal kunne gjøre det vi instinktivt er skapt for, nemlig å reprodusere oss selv. Hadde alle blitt sittende å deppe, slik som jeg gjør nå, hadde nok menneskerasen raskt dødd ut, til tross for de som opererer med one-night-stands fremfor forhold.

Og med det, kjære leser, avslutter jeg her. Takk for at du leser, og kommenter gjerne, kommenter gjerne i vildens sky, har du spørsmål har jeg svar, har du tips vil jeg jeg høre, og har du ønsker om blogginnlegg skal jeg gjøre mitt beste for å få det til. Håper vi sees igjen 🙂