Mattilakkens hverdagsangst “Barn”

Mange ganger føles det ut som jeg er alene i verden om å ikke ha barn. Det spruter bokstavelig talt barn ut av hver en livmor i dette landet, og avogtil kjenner jeg meg veldig utenfor.

Når jeg skulle legge meg til å sove i går kveld, tenkte jeg for meg selv:  “jeg har ikke tid til å få barn, jeg skal jo øve meg til å bli Batman!” I dag når jeg sitter foran pc’n gir ikke dette noen mening. Jeg hadde vel en slags plan klar om hvordan jeg skulle få til dette, men i dag virker drømmen om å bli Batman noe uoppnåelig.

Jeg var en gang med på et slags home party hos en venninne der de solgte forskjellige hudpleie produkter. Det var kun jenter til stede, og noen yngre enn meg. ALLE hadde barn. De spurte selgeren etter kremer som kunne kurere såre barnerumper, dysleksi og hva nå enn et spedbarn måtte klare å drege på seg av forskjellige lidelser.
Jeg følte meg så utenfor at jeg spiste opp en hel skål med vannbakkels fylt med vaniljekrem, bare for å holde munnen “rolig”, men til slutt følte jeg at jeg også måtte spørre om et produkt. Jeg spurte etter rynkekrem. Og den måtte være bra. Jeg fikk et litt merkelig blikk, men jeg mente det var på tide å begynne forebygge tidens tann, allerede tidlig i tyve årene.

Jeg fikk utslett og noe som liknet brannskader i ansiktet av kremen, så da bestemte jeg meg for å heller ta rynkene når de måtte komme, og eventuelt skaffe meg en rik mann som kunne sende meg på botox behandlinger annenhver torsdag i fremtiden.

Nå er jeg på feil side av tyve-årene. Jeg merket det etter at jeg fylte 26. Hvordan ryggen begynte svikte, knærne, hvordan leddene ble stivere og stivere, jeg kjente rumpa begynte henge, og jeg så hvordan ansiktet begynte å smuldre sammen etter å ha røkt i 12 år. Jeg har røkt i 12 år! Endelig ser det ut til at jeg klare fullføre noe av det jeg begynner på! Dette er en bragd!

Jeg blir jo selvfølgelig glad for andres vegner når de skal ha barn. Jeg liker jo barn, andres vel og merke, men uansett. Mange av vennene mine sine barn er fantastiske skapninger, som jeg gleder meg til å leke med når de begynner å utvikle humor.

Jeg tror forskjellen på meg og mandre andre jenter kommer fram når man får plassert et lite barn på fanget. Her vil nok mange andre jenter kjenne eggstokkene rasle i desperasjon etter å presse ut sitt eget lille barn, mens jeg har en mer rolig holdning til det hele. Om rolig er det rette ordet her.  Når barnet sitter på fanget mitt , går som regel tanken om at “om jeg bare sitter helt rolig, så begynner den sikkert ikke grine”. Og jeg refererer til alt som ikke har utviklet en personlighet ennå som “den”.

Om jeg skulle få en valp på fanget derimot, kjenner jeg hjertet begynner slå fortere, jeg blir varm og kosete og vil aldri slippe den, og tenker på hvor fint det hadde vært om valpen var min. Så går jeg å tenker på valp de neste 4 dagene ustoppelig.

Jeg lurer på om jeg har kommet til et punkt der kroppen har tatt saken i egne hender og slått knute på eggstokkene helt av seg selv. Jeg forstår kroppen godt. Verken jeg eller mine søsken ser ut til å stresse med det å få barn, og hvem vet om jeg noensinne kommer til å få det. Om jeg er barnløs når jeg passerer 30, tror jeg kanskje at jeg heller vier livet mitt til valper og impulsive handlinger, lite gjennomtenkte turer og andre ting jeg har vent meg til etter alle disse årene.

Men nå har jeg drukket opp teen min, så da er det på tide å dra til Burfjord. Sees snart igjen!:)

 

 


HiFi matti


0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg