Mattilakken, soon on a TV near you!

Nå sitter jeg å gjør det jeg liker aller best. Snurrer på kontorstolen til svenske nrj’s webradio, med en kopp te og røyken klar mens jeg smeller ihop et rykende ferskt blogginnlegg.

Jeg våknet med en forferdelig smerte i magen. Som om jeg er på tur å drite meg ut om jeg hoster for hardt. For en liten tid tilbake var det et fremmed nummer som ringte meg. Fra gamle dagers paranoia, turte jeg ikke ta telefonen. Man kan si jeg ble noe forferdet når det sto at nummeret tilhørte NRK. Jeg begynte selvfølgelig tenke om dette hadde noe med lisens å gjøre. Men da jeg ringte opp igjen, viste det seg at denne karen fra NRK hadde lyst å ha meg med i nrk’s nye storsatsing “Utkant”. PR-kåt som jeg er sa jeg selvfølgelig ikke noe annet enn “ja”, og så begynte planleggingen. Hva skulle jeg vise dem når de kom, når skulle ditt og datt skje, ja, alt et barn med adhd ikke har sjangs å strukturere uten store mengder medisin. Desverre glemte jeg å ta store mengder medisin, og er veldig takknemlig for at de tok seg av det meste av hvordan/når ting skulle foregå, og at de faktisk hadde klart å bake mine forslag så bra inn i en tidsplan.

I dag kommer de. I dag. Og så skal de følge meg fram til fredag. Jeg har såvidt fått sove de siste nettene, jeg er så nervøs.

Jeg har vurdert tanken å være halvfull når de kommer. Dårlig tenkt. Valium er nok heller ikke aktuelt, da jeg tror det vil bli nokså kjedlig å se meg ligge som et tåkete fjols over hele sofaen mens jeg prater om absolutt ingenting.

Ikke har jeg tatt ned julelysene hjemme heller. Jeg hengte de opp i forbannelse før jul. Du skjønner, jeg  har egentlig en  helt intens høydeskrekk. Står jeg øverst i en gardintrapp får jeg automatisk en slags heroin-knekk i knærne, samtidig som jeg snøvler og stammer. Men jeg hengte altså opp julelysene i forbannelse. Trosset både høydeskrekk og skrekk for at stigen skulle tippe bakover og partere meg i serveringsstykker. Etter jul har jeg ikke vært så forbannet at jeg har gått til det skrittet å klatre masse meter over bakken. Så julelysene blir. De er tross alt LED og bruker ikke strøm. Så nrk vil se hvordan jeg har det, og jeg har julelys i mars.

Før helgen fikk jeg munnsår. Det er kanskje litt forfengelig å tenke på det, men jeg vil ikke at folk skal tenke at jeg er spedalsk når de ser meg på tv. Så jeg har gått rundt med en hvit bart av anti-munnsår-middel for å prøve bli kvitt faenskapet før de kommer.

Så skulle jeg farge håret. Men så er det jo det evige problemet jeg har at jeg er så satans redd for at det skal falle av pga alle de kjemiske behandlingene det har gjennomgått for at jeg skal se ut som en platinablond bilberger fra Langfjord.Så om ikke Norge tåler min 1cm lange ettervekst så får det til helvete bare være. Blir jeg altfor forfengelig iløpet av dagene de er her, står nå tross alt hårfargene klar i gangen.

MEN, jeg skal barbere legger og understell, for de ville være med på en photoshoot ettersom jeg det siste året har prøvd å slå gjennom som glamourmodell. Jeg vet ikke hvor seriøst jeg har tatt det, før nå. Jeg håper det at dette kan være et springbrett videre inn i underholdningens verden. Jeg liker å prate og showe. Men jeg har aldri hatt radiostemme feks. Jeg høres nemlig ut som en jente som har gått for lenge på steroider når jeg prater. Desverre. Selv om jeg er steroidefri. Og, for the record, heller aldri har brukt steroider. Men men, gud eller buddha ga meg denne stemmen, så det er vel meningen at jeg skal høres slik ut.

Men det skal bli fint å bli kvitt de lange legghårene mine. Det er bra sånnsett at de kommer, så jeg og barberhøvelen får hilst på hverandre igjen.

Jeg vasket arbeidsklærne mine her om dagen. Jeg vasker de alltid veldig varmt fordi jeg blir bestandig så utrolig skitten på jobb. Jobben som mekaniker er tross alt ikke verdens reneste jobb. I denne vasken hadde det altså sneket seg med en truse. Jeg vet ikke hvorfor, men regner med jeg har vært gjennomsauset av olje, for alt som hadde vært i denne vasken luktet skikkelig maskin/motor. Jeg luktet på arbeidsgenser og bukse, og tenkte “faen trusa lukter jo maskin!” og da brøt jeg ut i latter. Trusa lukter maskin. Folk som trener refererer ofte til seg selv som “maskin”. Så da tenkte jeg at det hadde vært litt arti om trusa mi hadde luktet slik etter bruk. MEN, nok om trusa mi, dette begynner å spore av til noe veldig merkelig og noe nervøst babbel kan det virke som.

Jeg har hatt et kraftig tilfelle av pms de siste ukene. Det er lenge siden jeg har hatt så kort lunte som nå. Det er også noe jeg har vært bekymret for at de fra nrk skal få gjennomgå. Jeg blir så utrolig kvass og sint, at den sinteste pitbull hadde nok krøpet under fire meter snø for å komme seg unna meg. Så i dag får jeg mensen. Er det ikke typisk? Hurra for alt. Jeg føler at Murphys lov er lite ute å går her før de kommer. Alt som kan gå galt, går galt. Eller er jeg oversensitiv for følelsen om hva som er galt før de kommer? Kanskje det er psykisk. Slik som det faktum at jeg ikke kan svømme når jeg ikke kjenner bunnen under meg, men svømmer helt fint ellers. Det er nok psykisk det også.

Men nå er det på tide å gjøre denne kroppen klar til nrk kommer til bygda. Iallefall får dempet den vannvittige sovesveisen som står ut av bakhodet nitt som et kråkereir som har vært utsatt for ørne-rassia.

Vi sees snart igjen, og ønsk meg lykke til som fremtidig g-kjendis!

og som vanlig, litt blogg-garnityr:

 




Kos deg gjerne med låta jeg har lagt til, den gjør meg hvertfall i kjempegodt humør!:)

15 kommentarer

Siste innlegg