I dag kjenner jeg SKIKKELIG at jeg angrer på tatoveringen. Eller, jeg angrer ikke på tatoveringen, for jeg ville jo ha den, men jeg angrer på at hun dama fikk lov å ta den på meg, for hadde jeg visst at hun var en dumming så hadde jeg jo aldri satt meg i stolen. Jeg synes tattovører burde vært pliktig å si ifra om hvor gode de er på en skala fra 1 til 10, slik at man kunne selv bedømme om det var greit nok. En slags universell standard. Ligger du på 2 eller 3, så er du egentlig litt dårlig, men helt enkle ting som strekmanner og andre rette linjer burde gå bra. Ligger du foreksempel på 8-9, så er du egentlig så flink at du kan gjøre det meste, men man ville uansett funnet en tatovør som var på nivå 10 for å foreksempel tatovere et ansikt eller bokstaver.
Det er litt synd at tatovører bare får lov å ture løs med en maskin og blekk som de selv vil. Jeg synes straffen for en dårlig utført tatovering burde vært avsagd høyre hånd, og tusen fantasilioner i erstatning. Hadde jeg fått tusen fantasilioner i erstatning så hadde jeg ikke nøyd meg med å fjerne en dårlig tatovering med laser, jeg hadde rett og slett bare fått kappet armen av, og satt på en ny donor-arm som var mye bedre, og ikke hadde noen tatoveringer på seg! Pluss at jeg hadde fått trekt om tatovøren med nytt skinn, slik at alle tatoveringene de har tatt på seg selv og har flotte minner fra blir borte. Ny-trekt tatovør. For da ville hvertfall ingen tatt tatovering hos henne, for da ser det jo ut som en helt vanlig person skal tattovere, og da tenker jo alle at hun ikke kan noe. Noe som kanskje egentlig stemmer.
I morgen er kanskje denne følelsen borte. Jeg har lest litt om fjerning med laser, og tenkte jeg skulle gå ut nå og slå ned en gammel dame og ta joker-gevinsten hennes og bestille meg time for å få fjernet tatoveringen. Eller så drar jeg til ei dame som har reddet meg en gang før, og får henne til å klodre over med noe mye kulere. En tanks eller en tyrannosaurus rex på rulleskøyter eller noe i den duren.
Nå skal jeg legge meg ned litt før jeg begynner å hyperventilere, og så sees vi kanskje litt senere, om “prosjekt rullestol” går som planlagt.
Hejdå!
