Nå har jeg åpnet dagens første cola, så hva passer vel bedre sammen med den, enn et ferskt blogginnlegg.

Mattilakken ubefruktet.

En god venninne av meg krestet i dag ut sitt barn nummer to. Fra den første ungen å tyde, ser det ut til at hun er god å mixe gener i den lille kroppen sin, for resultatet ble en nokså søt unge den første gangen. Jeg har ingen grunn til å tro at den nyeste ungen ble mislykket, for dette ser ut til at er noe hun kan.

I disse tider da folk føder og presser i hytt og gevær, tar jeg meg ofte i å tenke hvordan det hadde blitt om jeg hadde fått barn selv en gang. Jeg har ikke spesielt stor erfaring med små barn, bortsett fra at jeg vet at de griner som om de har fått en over kjeften med en gang en nervøs fremmed holder dem, eller at de driter seg ut med en gang man er ferdig med å kle på dem. Og babyer skal jaggu meg ha mye klær på. Etter å ha pakket de inn i bleie, som ser mest ut som en oppblåst airbag med hull til bein og overkropp, en “body” (egentlig skulle det hett “torso” for hele kroppen er jo strengt tatt IKKE inni), longs, sokker, skjorte, ulldrakt, og en slags boblepose med armer og ben, så ser de mer ut som en slags miniversjon av michelinmannen enn en baby. De blir så stive at armer og ben står rett ut, og kinnene blir klemt ut som små fiskeboller. Samtidig renner det masse sikkel ut, så ungen er garantert å få sånn fuktring rundt hele trynet.

Når jeg jobbet i barnehage, jobbet jeg med unger som hadde lært å gå på do selv. Dette var veldig bra, det eneste jeg trengte gjøre var å spørre om de hadde husket å vaske fingrene. Enkelte var litt morsomme, for når de skulle vaske hendene, slo de bare fingrene et par ganger gjennom vannstrålen, før de fektet febrilsk rundt seg med såpe og vann. Fra et helsemessig perspektiv var det vel så lite hygienisk som du får det, men ti poeng for innsatsen.

En gang måtte jeg bytte bleie på en unge, jeg er ikke sikker på hvor gammel den var, men den var kanskje 60-70cm høy på en god dag, og sa bare tre-fire ord når den først åpnet munnen. Den hadde bæsjet, og det luktet seriøst som om noen hadde veltet en utedass og åtte måneder gammel feriemage ble gjenopplivet. Jeg forsøkte puste med munnen, men tanken på luktmolekylene som kom til å treffe tunga mi ga meg x antall brekninger, så jeg prøvde å forestille meg at jeg var perledykker, og forsøkte holde pusten i flere minutter av gangen. Jeg tok av bleia, og der lå det en ordentlig bæsj. Babyer er ikke fullt så søt, når du vet at de driter som et fullvoksent menneske. Jeg holdte på å ta backflip vekk fra stellebenken når jeg så kumlingen den lille kroppen hadde klart å presse ut helt på egen hånd. Jeg gjorde det jeg trodde var rett, og fikk på det lille mennesket en ny bleie, og sendte den ut av badet. Jeg klarte ikke holde øyenkontakt med dette lille vesenet etterpå.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri kommer til å kjøpe meg stasjonsvogn når jeg får barn. Jeg synes stasjonsvogn er en total svikt i libidoen, og det oser kastrasjon lang vei. Jeg vil aldri ha stasjonsvogn. Om det ikke er plass til meg, unge, barnesete, unge-ting og sånn vogn til ungen i bilen, så kan en av tingene bli igjen hjemme. Ikke ungen da selvfølgelig, den har jeg skjønt at man må få med seg.

Men la oss si rent hypotetisk at jeg hadde kommet meg gjennom et svangerskap. At jeg hadde blitt smelt på tjukka, vagget rundt i altfor store joggeklær i 9 måneder, vært en slags kvinnelig versjon av hulken sånn emosjonelt sett, og daglig oppdatert mine facebook venner angående min svangerskapsstatus på godt og vondt. La oss si at jeg hadde kommet meg gjennom fødselen, at de la meg i kunstig koma, at lattergass fungerte, at epiduralen kunne bli gitt som små non-stop med smak av sjokolade, i stedet for å bli voldtatt i ryggraden av en halvmeter lang sprøyte, at jeg ikke raknet og fikk et uendelig rumpehull, og at babyen på magisk vis kom ut fra magen min smertefritt, og ikke hadde en lang ekkel sak hengende ut av navelen, at ikke den lange strengen var festet i noe enda eklere oppi meg, og at babyen kom ut helt ren, duftende av fersken, servert rett i armene mine i et lekkert kasjmir-pledd, og så ut som en liten engel. For det er kun en slik fødsel jeg går med på.

Barn er jo nokså upraktisk formet. De er jo ikke utstyrt med håndtak du kan bære dem etter, for jeg ser for meg at armene løsner og ramler av om du løfter dem etter de. Eventuelt bena. Det frister kanskje å bare snappe ungen med seg etter en fot om du har det litt travelt, men det har jeg hørt at ikke er så bra. Unger er ikke like glade i flaggermus å henge opp ned. Pluss at jeg tror det kanskje kan ha en dårlig innvirkning på kroppens vekst og utforming.

Og så var det hodet da. Unger har hull i hodet! Jeg ville ikke klart å være borti barnets hode, fordi jeg blir kvalm av å tenke på at hjernen ligger rett under hudflappen. Om man er litt uforsiktig og trykker veldig hardt med fingeren i hodet, så går det kanskje hull, som om du poker hull i plasten som er på brusbrett. Du har kanskje gjort det, stukket hull i plasten mellom boksene? Så stter du der, med fngern full av hjerne-gørr og barnevernet på nakken, fordi ungen din har hull i hodet som naturen valgte å dekke til med en hudflapp, og du klarte stikke hull i det ved et uhell. Jeg kjenner allerede nå at jeg er litt dårlig. Og så er det jo det at nakken ikke må ramle bakover, for da knekker de hodet, og da har du i teorien kverket din egen unge. Jeg lurer på hvorfor ikke sykehuset sender med førstegangs fødende en ryggskinne med nakkebrakett og hjelm, som man monterer på ungen når den ikke sover, så er den trygg! Da kan man løfte den uten å være redd for å drepe den med nakkeknekk eller hjerneperforering.

Å se folk bade barna sine, er imponerende. Hvordan mennesker utført med to armer kan utføre så mange ting på en gang, gjør at jeg tror vi mennesker egentlig stammer fra blekkspruten. På et eller annet vis, klarer de å holde ungen, putte såpe på den, skvette vann hit og dit, underholde den med leker, og hundre andre ting på en og samme gang. Om jeg skulle badet ungen, tror jeg at jeg hadde satt fram to badestamper på badegulvet. En med såpevann, og en med bare vann. Så hadde jeg tatt godt tak rundt ungen, garantert klønet litt, fordi jeg aller helst (og logisk sett) ville holdt den under armene, men så var det det med nakken og hjernen og alt som kan gå galt, så her frister det litt å bruke bena også. Yogatimer kunne kanskje hjulpet meg og myke opp bena, og få såppass med kroppskontroll at jeg hadde klart å holde bena mine under armene på ungen, og brukt hendene mine til å støtte hjernemassen og nakken til ungen. Til dette trenger jeg kanskje en slags festeordning i taket til meg selv, så jeg kan henge fritt over badestampene når jeg bader ungen. Så dyppet den nedi såpevannet et par ganger, nesten som en gulvtue, og så dyppet den et par ganger i bare vann. Så har jeg en håndduk på gulvet som jeg bare legger ungen på, og ruller den fram å tilbake på den.

Jeg lurer på om alle andre jenter har hatt noen timer på skolen som jeg ikke har hatt? For alt dette virker så enkelt og ufarlig, mens jeg sitter igjen med brekninger, angstanfall og svimmelhet av å tenke på. Hadde seksualundervisningen på skolen en oppfølgende undervisning i hva man skal gjøre etterpå som jeg rett og slett skulket? Eller er det bare fordi jeg aldri har villet hatt barn selv? Finn det ut i neste episode av Brødrene Dahl!

Jeg kunne nok forstatt å skrive i det uendelige om dette temaet, for dette er jeg sannelig usikker på. Men det har seg sånn at tilogmed jeg må ta kveld, så for denne gangen runder vi av her. Takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!