I går var første episode av Utkant på nrk3. Neste tirsdag går episoden jeg er med i, og jeg både gruer og gleder meg. Det jeg gruer meg verst til, er klippet fra vi sitter å prater dagen derpå. Da ser jeg ut som om noen har skutt meg i ansiktet med ei saltladd hagle. Men det får så være.

De to siste dagene har vært utrolig kjedlig. Jeg har ligget vannrett på soffan eller senga så og si hele tiden. Jeg fikk plutselig sånn skikkelig hangover, akkurat som om jeg hadde vært på kanonfylla. I sted følte jeg meg litt bedre og skulle gå en liten tur med hundene, og med en gang jeg begynte anstrenge meg litt, kom følelsen tilbake. Nokså frustrerende.

Så i dag og i går har jeg hatt god tid å irritere meg over facebook. Jeg lurer på om de som er totalt uinteressant på face, virkelig ikke har noen anelse at de er så uinteressant? Hvor mange ganger har ikke radio, nettsteder og aviser tatt opp temaet “facebookstatuser vi hater å lese om”? Javel så du har bakt. Og trent. Og ungen din kan både fly og skifte sin egen bleie, samtidig som den regner ut kvantefysikk og lager dna-strukturer med plastelina. Dette er egentlig ikke det verste. Det er faktisk egentlig helt okei, MEN..

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Du har de som skriver alt. Og da mener jeg alt.

“Lurer på hva som går på tv”
“Jeg kjeder meg”
“Nå har jeg laget spaghetti” og to timer senere “mmm, kjøttboller, lasagne og hvitløksbaguetter”, gjerne etterfulgt med et tragisk instagram bilde, og til kvelds er det nye statusoppdateringer fra det aktive kjøkken.
“Jeg finner ikke fjernkontrollen”
“Hunden min liker å bli gått tur med”
“Nå skal jeg hente ungen i barnehagen!<3 <3 <3 <3 <3” En time senere: “Nå har jeg hentet ungen, og vi har spist middag <3 <3 <3”
“Jeg har vasket klær”
“Lurer på om jeg får mensen i morgen”

Og så er det de som legger ut 60 bildequotes for dagen. Om å være positiv, om å ha blitt såret, om hver en jævla følelse et menneske kan ha gjennom et helt liv. Å herre min frelser.

Og så er det visst noe som kalles vaguebooking. Det er et rop om oppmerksomhet, der du skriver noe som gjør folk veldig nysjerrige på hva som foregår, og så lar du bare folk “henge”, for nå får du endelig noen til å bry seg om en av de horribelt trasige facebookstatusene dine. Eksempler:

“Jeg skjønte det kom til å gå sånn!”
“Å neei, det skulle jeg aldri ha gjort!”
og så kan det dreie seg om noe så simpelt som å ha lagt en rød sokk sammen med alle de hvite klærne dine i vaskemaskinen. Men det sier du selvfølgelig ikke noe om, for da synes jo folk at du er så kjedlig som du faktisk er!

Og så er det de som skal virke utrolig overbevisende om at livet deres er helt fantastisk. Disse er de som jeg antar har en bipolar lidelse, for i ene øyeblikket er livet deres helt fantastisk der de sitter mutters alene med et glass vin foran tv’n, n’te kvelden på rad, og neste dag er de utrolig forbanna på en person som såret dem ett år i forveien. Kanskje jeg er litt ekkel nå, men dette er irriterende når det skjer hver dag, og personene som gjør det ikke har noen formening om å FAKTISK gå videre i livet.

Så er det de som kjefter. Ohoi som de kjefter. På venner, på “du vet hvem du er!”, på kjæresten, på naboen, på alle som måtte være så uheldig å møte på dette sinte, ekshibisjonistiske mennesket. Her skal alle vite hvilken drittsekk du er, og selv om de avogtil er høflige nok å ikke nevne navn, forteller de deg gjerne det på chat. Jeg skjønner folk kan bli frustrert, vi er da alle mennesker. Jeg skjønner de som noen ganger må uttrykke det slik, men de jeg sikter til her, er de som snur på femøringen så snart noen går imot deres meninger, eller valg. Slike mennesker er farlige, de tenker ikke over at selv om statuser som er ment direkte for å såre eller “skremme” en enkeltperson, snappes de opp av alle på vennelista, uansett om det er 100 nære venner, eller 800 som såvidt vet hvem det dreier seg om. Og det er farlig.

Og jeg kan nesten ikke la være å gå litt til inn på de som har unger. Misforstå meg rett, de fleste med unger har knallgode sitater og opplevelser fra ungene deres som er morsomme å lese, og bilder av ungene på nye eventyr eller i morsom positur kan være både festlig og søtt. MEN.

Du har de som må dokumentere på facebook hvert sekund ungen er til. “SEE UNGEN MIN MED MORSOM HATT! Seee, ungen min UTEN morsom hatt!”, bilde av ungen som sover, bilde av ungen som er våken, uklart bilde av ungen som løper bortover gresset (du antar at det er en unge på gress av størrelse på objektet og fargen rundt, siden det desverre er så uklart, men ALT må dokumenteres), ungen er våken, ungen sover, ungen har fått ny leke, ungen river hund i ørene, osv. JEG KVELES. Jeg kommer til å bli AKKURAT likedan den dagen jeg presser ut en unge, men inntil da er de som leder babybæsjens sak, nokså frustrerende i flekkene.

Også er det de som akkura har kranglet med kjæresten. Så skriver de noe som er ment slik at det egentlig bare er kjæresten som forstår, og så begynner de krangle igjen. Haha, facebook er helt sinnsykt. Jeg sier ikke at ikke jeg selv skriver interessante, opplysende, spennende og morsomme statuser hele tiden, for det gjør jeg bare ikke. . Jeg klager og hater, spammer og maser, sukker og klager meg jeg som alle andre, men det er lettere å irritere seg over andre enn å se at man gjør akkurat det samme selv. 

Broren min var oppgitt han også en gang over alt mølet på facebook. “Hvorfor sier ikke folk det slik det er? Det var en jente som skreiv ‘godt med rolig helg på meg og kjæresten, vi skal kose oss og se film’, og noen timer senere ‘jaja kjæresten sovnet av mens vi så film, så jeg sitter alene og koser meg med vin’. Hvorfor kan de ikke bare si det som det er? ‘jaja, kjæresten min var utro forrige gang han drakk, så nå skal vi være edru i helgene, desverre sovnet han av fordi han kjedet seg sånn’. Haha, det var litt brutalt sagt, men nokså morsomt allikevel.

Det var godt med en liten utblåsning, jeg vet du har vært frustrert på facebookfeeden din du også. Og selv om jeg klager, så hadde det vært utrolig deprimerende med brutalt ærlige statuser, eller ingen å irritere seg over også. Slik er verden, og på en måte setter jeg pris på alt folk måtte skrive eller legge ut. For som du ser, så engasjerer de meg jo på sitt eget vis.

Er det noen statuser som har gjort at du holdt på å knuse hodet ditt gjennom stuebordet i ren frustrasjon? Del dem gjerne med meg!:)
God natt, kjære leser, hilsen en Mattilakken i det irriterte hjørnet 🙂