Året var 1993. Tror jeg. I en liten gymsal var gardinene trukket for, og flere trestoler var satt opp på rekke og rad. I stedet for det blodrøde sceneteppet, var det nå et hvitt lerret som hang der. Folk begynte sette seg, og godtepapir raslet akkompagnert med lyden av brusflasker som ble åpnet.
Bygdekinoen viste Jurassic Park. En film der de klarte gjenskape dinosaurer ved hjelp av dna de klarte suge ut av en mygg, som var blitt bevart i en klump med rav. Helt utrolig. Filmverdenen ligger alltid så mange hoder foran den virkelige verden.
Jeg husker så godt hvor imponert jeg ble av dinosaurene. Yndlingen var selvfølgelig tyrannosaurus rex. Velociraptorer kom på en god andreplass. Jeg husker hvordan jeg og søskenbarnet mitt lo og hoiet når dinosaurene brøt seg løs idet parken fikk et strømbrudd. Vi lo når mannen på utedoen ble spist av tyrannosaurus rex i et eneste jafs, og vi ropte og lo når han tjukke, irriterende fyren ble drept av alle de små dinosaurene når han forsøkte stikke av med små dinosaur-fostre for å selge de dyrt.
Wopsi!
Vi ble helt ville! Mamma ble bekymret, hun trodde vi var i sjokk som følge av de voldelige dinosaurscenene. Når filmen var ferdig sa hun at vi ikke hadde forstått filmen, og nå reagerte med latter og gledesskrik fordi vi rett og slett var altfor sjokket til å kunne uttrykke oss annerledes.
Favoritten! T-rex, så utrolig tøff, men alikevel urkomisk med de korte armene sine.
Denne filmen er den første filmen jeg husker å ha sett på kino. I farta i alle fall. Jeg var ikke sjokket, jeg var i ren ekstase! Jeg ELSKET dinosaurer! Jeg var så sjalu på søskenbarnet mitt som hadde jurassic park-tyrannosaurus-leken. Boy o’ boy, hvor jeg ønsket meg en sånn! Den var kanskje dobbelt så stor som en barbiehest, hadde ondskapsfulle øyne og en stor åpern munn full av skarpe tenner, og det aller råeste, en “hudbit” på størrelse med et potetgullflak du kunne ta løs fra ribbeina på den, så det så ut som den hadde blitt såret i dinosaurkamp. Man kunne se rett inn til ribbeina og kjøttet, og det sier seg selv at denne tyrannosaurus-leken ble bitt stadig vekk akkurat der, i ribbena.
“Removable Dino-Damage wound!” KICKASS!
Shiiit, så realistisk! BTW, Jeg ønsker meg fortsatt en slik! Den er så AWESOME!
I tiden etter var alle bitt av dinosaurbasillen. På skolen fikk vi lov å lage en egen dinosaurpark. Den laget vi på en kjempestor plate ved hjelp av steiner, lyng, små kvister og annet vi fant ute rundt skolen, og dinosaurene laget vi av plastelina. Når det ble friminutt, løp vi som ville okser for å nå fram fortest mulig til den lille dinosaurparken for å leke. Mine dinosaurer fikk attpåtil store godteposer med sukkertøy i plastelina, som jeg baket fast i armene deres.Og hjelm. Jeg husker så godt en dinosaur jeg laget. Den var blå, med knallgul hjelm slik at den kunne skalle ned de andre. Det fantes faktisk dinosaurer med “hjelm”. Eller, utrolig tjukke skaller i hvertfall!
Med tiden gikk denne dinosaurdillaen sånn smått over. Selv om jeg alltid drømte om å kunne finne nok skruer og deler i grøftekanten til å bygge meg en tidsmaskin, for så å kunne reise tilbake i tid for å hente meg en egen dinosaur. Vi skulle blitt ordentlig gode venner, og jeg ville brukt mye tid på å la den bære meg rundt omkring på ryggen, spesielt når vi skulle ut å skremme slemme mennesker. Så skulle vi løpt om kapp, og badet mye i basseng, og når vi så film skulle jeg lagt meg på magen dens og pustet inn råtten dinosaurånde.
Velociraptor! Superkul!
Jeg er fortsatt veldig fascinert av dinosaurer, hadde jeg fått sjangsen, ville jeg gjerne hatt en liten en. Så hvis noen kommer over en mygg med litt dinosaur-dna, så ikke nøl med å ringe Steven Spielberg, jeg tror nemlig han har nummeret til han småsprøe John Hammond som ser ut til å ha oppskrifta på vaskeekte dinosaurer.
Desverre gikk liksom samfunnet rundt meg litt videre fra den kvelden Jurassic Park ble vist på bygdekinoen en kveld i 1993, bortsett fra for meg, som fortsatt venter på at noen skal klare lage en dinosaurpark fyllt med ekte dinosauer.
Husker du disse?
I det man trodde at du ikke kunne bli mer stilig, så kommer du med dette. Tror jeg må døpe min førstefødte etter deg!
Nei, husker bare denne
http://www.youtube.com/watch?v=zAeEYOBWeOE
Har liksom aldri vært så veldig inne i det med dinosauruser..men dette var så bra skrevet og så artig at interessen ble vekket!! Her og nå! Du skriver så utroilig underholdene og bra!!!
De der nederste dinoene som du spør om vi husker, de er noe av det kuleste eg har sett på TV ever! Det var skikkelig intelligent humor! Husker en episode da de gjorde narr av jula ved at de feiret “den store kjøleskap-dagen” med alskens absurde skikker, som en parallell til jule”feiringas” absurditet i moderne tid. En anna gang handla det om respekt for de eldre. Dinosaurene pleide nemlig å bare hive foreldrene sine i et digert hull når de ble gamle nok… helt til det kom et barnebarn som ikke ville hive besteforeldrene og fikk generasjonen som var “in charge” til å skjønne at det var bedre å la være, for tenk når det ble deres tur…? ja Dinos er fine greier! 🙂
Eg synes og jurassic park var ein drit bra film! 🙂
Jeg synes du er intet mindre enn genial!
Siri: takker for det!:)
Haldor: Ja det va jo det!
Haha, jeg var også der på samfunnshuset i ’93! Mest minneverdige kino-opplevelse noensinne, var helt ødelagt av skrekk :p
Alt jeg husker er at jeg så på klokka (en sånn fancy digital en med 4 knapper, hvorav èn man visste hva gjorde) flere ganger i løpet av den filmen enn jeg gjorde tilsammen ellers.. Var jo sammen med venner, og en mor som absolutt ikke skulle få si “hva var det jeg sa?”, så det var liksom eneste måten å unnslippe uten å holde hendene foran øynene eller løpe ut derfra.
Gikk på do èn gang da, men den gang hadde de jo pause midtveis i filmen så mannen med kinomaskinen kunne ta seg en røyk, og dum som jeg var gikk jeg da i stedet for å spare turen til filmen snurret igjen…
Tok lang tid før jeg så filmen etter at den kom på vhs, men det var jo en bra film tross alt, når man først var blitt tøff nok 😀
Haha, jaja…kult innlegg hvertfall!
-g.