Har du noengang lekt gjemsel og opplevd at noen aldri fant deg?
Det var cirka det som skjedde meg for ca 3 måneder siden.
Typisk meg å skulle gjemme meg altfor godt. Jeg fniste godt de første fire dagene. Så ble det litt ensformig. Jeg vet ikke om du har forsøkt å fnise ustoppelig i 96 timer. Det skjer noe med neseveggen din. Om den løsrives fra beinet rundt vet jeg ikke, men noe skjer hvertfall. Nå høres jeg ut som en morsk drage hver gang jeg puster med nesen. En helt sinnsyk vibrasjon oppstår i hele ansiktet mitt, som om noen arbeider med trykkluftbor midt i panna mi.

Men tilbake til historien min. Der satt jeg å gjemte meg. Ingen tegn til at noen ble å finne meg. Sta som jeg er ville jeg ikke gi meg. Så jeg fant ut at jeg måtte holde hodet skjerpet for å ikke bli sinnsyk. Jeg har da sett såppass med filmer og tv-serier at jeg forstår hvordan folk unngår å bli sinnsyke under slike omstendigheter.
Det er det siste jeg ville ønsket når jeg holder på å hale i land en gjemsels-seier uten like. Så jeg fant en rusten gammel binders, og risset inn små ansikter på tærne mine. ga dem navn og personligheter. Hadde lange diskusjoner og samtaler, ja noen av tærne kranglet jeg til og med høylytt med. Var kanskje ikke så gjennomtenkt av meg å lage personligheter jeg ikke kommer så godt overens med.

Planen fungerte fint. Jeg kjente hvor langt jeg var fra å bli sinnsyk, bortsett fra noen ganger på nettene når tærne plutselig bestemte seg for å holde meg våken med allsang. Og vi snakker av den ustemte, usynkroniserte sorten.
Som når barn går julebukk, og roper og hoier bjelleklang av full hals på trappa di for å prøve sanke inn litt overflod av sukker og e-stoffer.
To av tærne måtte jeg kneble fast med noen gamle t-skjorter jeg fant. De fikk beskjed om at de var på tynn is, og at om dette levenet fortsatte, var de først ute om noen måtte spises, hvis lageret mitt av gamle kapteinkjeks og små kuli-pakker skulle gå tom.

Jeg og tærne mine begynte med kor-øvelse på dagtid. Skulle de holde et helvetes liv på natten, kunne de likgeodt gjøre det på en måte som gikk ant å leve med. Til slutt føler jeg at vi kunne vært gode kandidater til “det store korslaget”. Vi sang og koste oss i timesvis. Når tærne mine fikk utrykkt seg gjennom sang, ble samholdet med de litt ekle personlighetene også overkommelig.
Jeg vil påstå at vi ble en veldig variert, men sammensatt gjeng. Det var utrolig spennende å høre fortellingene deres, de var jo så annerledes i forhold til meg.

Etter to måneder hadde jeg nesten glemt at det fantes en verden på utsiden. Jeg og tærne mine hadde på en måte startet et lite samfunn, nesten som på LOST-øya. Alle hadde hver sin oppgave for å holde det lille maskineriet i gang, og alle var flinke til å bidra med sitt. Jeg var jo den selvskrevne lederen, selv om en og annen tå i blandt forsøkte å utfordre meg til duell. Jeg ble litt lei av det, og bestemte at alle skulle svimerkes for å vise hvilken rang de hadde. Siden jeg var Kaptein Konge, fikk jeg det kuleste merket.

Jeg varmet opp ansiktet på et lykketroll med lighter, og plasserte det kokvarme trolltrynet inni håndflaten min. Det luktet en blanding av varm gummi og svinekjøtt woket med lano. Ettersom tilgangen til ting jeg kunne svimerke med var litt liten, ble mine underståtter svimerket med en liten totx-bits jeg fant. De fikk merket midt i panna så det ikke skulle være noen tvil. Jeg syntes det ble fint. Der sto de på rekke og rad, mine elskede underståtter, med hver sin lille knallrøde stjerne midt i panna. Jeg ble litt rørt, og felte et par tårer. Ikke så tærne mine kunne se det selvfølgelig, jeg ville ikke at lederen deres skulle framstå som svak.

Det begynte bli litt amper stemning etter svimerkingen. Flere av tærne hadde ikke hørt om anti-janteloven, og mente de var bedre enn mange av de andre tærne. Mye grunnet høydeforskjeller og slikt. Nå sang de ikke lengre på nettene. Jeg våknet stadig av slåssing innad i gruppen, og det ble verre og verre og skille de fra hverandre uten å bruke fysisk makt. Jeg kjente deres smerte. Hver gang jeg reiv de fra hverandre, fikk jeg ordentlige stikkende smerter. Det må ha vært siden jeg var så utrolig knytt til dem. Greit, de var kanskje ikke like smart som meg, og den ene var styggere enn den andre, men de var tross alt mine underståtter. Mine hjelpere, mine tenorer og entertainere.

Ting var uutholdelige. Jeg lå ofte å tenkte over livet mitt. Var dette virkelig alt? Var lukten av vaskemidler alt som fantes? Var det dunkle mørket alt verden hadde å by på? Skulle jeg aldri få oppleve kjærligheten? Ingen av tærne var spesielt attraktive, og de føltes mer som nær familie enn noe annet. Jeg skjønte at jeg kom til å dø av kjedsomhet eller liggesår. Jeg kom hvertfall ikke til å dø sinnsyk. Det var en betryggende tanke.

Jeg hadde nesten ikke rukket å tenke ferdig, før et veldig lys åpenbarte seg for meg. Noe stort kom i veien for lyset, en skikkelse. Jeg var fortsatt blendet av lyset, og stammet frem “Tågud, er det deg?”
“men i helvete, er det her du ligger??!” svarte noe som ikke lignet noe særlig på en tå i det hele tatt. Plutselig innså jeg at jeg var blidd funnet. Jeg hadde jo lekt gjemsel. De fant meg! Gjemmestedet mitt må ha vært tidenes beste! Jeg skjønte ingen kom til å lete etter meg på vaskerommet, jeg vet jo såvidt hva en mopp er, og støvsugeren er for meg en dysfunksjonell løvblåser.

Jeg hoppet ut og ropte og gråt av glede! “Jeg trodde dere aldri skulle finne meg!”
Jeg slo hjul, og ropte at det var de tre lengste månedene i mitt liv. “Vi har lekt i 15 minutter” fikk jeg til svar. “Javel ja” svarte jeg, mens jeg så litt tvilende ned på de bare føttene mine. 10 små smil med svimerkede stjerner så opp på meg. Heldigvis rakk jeg ikke å bli sinnsyk, tenkte jeg.

Ja som dere har forstått har jeg vært borte en stund fra bloggen. Men som alt annet, har det en forklaring. Jeg har blant annet vært på ferie med min gode venninne Berit aka Villkokk, noe dere skal få bilder av etterhvert. En herlig tur, med en herlig dame. Jeg har vært på kurs i Tromsø i nesten 5 uker, og jeg har vært med på et nytt tv-prosjekt dere skal få se resultatet av til høsten.
Med andre ord, en travel sommer!
Men nå er jeg tilbake, og håper dere vil fortsette å følge meg her på bloggen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen snart!