Hola! 

Så hva skjer? Jo jeg har vært i Tromsø på rekreasjonstur. Hvis man kan kalle det for det. 
Jeg og kjærestens arbeids turnus kræsjer litt av og til, så vi ser ikke hverandre så ofte som vi gjerne skulle ønske. Derfor bestemte vi oss for en aldri så liten bytur når friuken vårs endelig klaffet.

Dagen før vi dro hadde jeg vært hos frisøren for noe litt mer avansert enn en touch-up. Frisøren min har kommet fram til at jeg ganske snart kommer til å bli skallet om jeg fortsetter å bleike håret så hardt og intenst, og etter de to siste gangene med bleiking og mengde hår som lå igjen i sluken så var jeg ganske enig. Så vi skulle gå for noe litt mer “naturlig”. Noe som ikke krever at man til stadighet må bleike ettervekst, men heller ikke er bleika-blondt. Og jeg som har hatt blondt hår i sikkert ti år kan ikke si at jeg gledet meg så veldig mye til dette. 
Av en eller annen grunn føler jeg at det blonde håret er meg. Jeg vet jo at jeg er mye mer enn bare hår. Jeg er for eksempel fot. Tenner er jeg og. Og tykktarm. Men håret. Håret er så veldig meg. Å kvitte seg med det blonde håret vil være å ta “lakken” fra “Mattilakken”. Tenkte jeg.

Jeg fryktet at jeg ville se ut som en grå mus, en kjedelig dritt som ingen kommer til å vite hvem er. Kanskje naboene ikke tror det er meg en gang. Jeg så for meg at det kom til å sitte et fremmed menneske i frisørstolen når frisøren var ferdig.

Og jeg skal ikke lyve, disse tankene presset på i den 5 timer lange prosessen i frisørstolen. Bunnfarger, mini-color, alt kjemisk du kan finne i en frisørsalong var sikkert på et eller annet tidspunkt borti håret mitt, og jeg kjente jeg ble så redd. Ble redd for at kjæresten skulle gå fra meg for en pen blondine, tenkte at hunden min kom til å bli aggressiv av å se noen den ikke kjente igjen sette seg i sofaen hjemme å trykke på eierens fjernkontroll.

I det den siste fargen ble skylt ut ble det rett og slett litt for mye. Tårene begynte presse seg på, og jeg syntes jeg så ut som en gammel fleinsopp der jeg satt. Hele tiden forsøkte den stakkars frisøren min å roe meg ned. Betrygge meg med at håret kom ti å bli lysere etterhvert, men det kom til å være mye mørkere i begynnelsen.

Inni meg føltes håret helt svart. Jeg følte meg som en emo-satanistisk langhåret rotte. Når jeg fikk gå ut av stolen så kom tårene. Og den stakkars frisøren min måtte trå til og være både psykolog og frisør på en gang. Inni all trøsten så sa hun det hun alltid sier “Om noen dager så har du roet deg, og da vet jeg at du liker det. Sånn er det alltid med deg”

Ja og sånn er det visst alltid med meg. Håret ble ikke så galt, jeg skrek de første gangene jeg så meg i speilet, men nå går det bra. Kjæresten min har ikke forlatt meg for en pen blondine, og hunden min blir glad for å se meg. Men det kan jo være den lille svikerbikkja blir glad av å se alle. Neida, hun kjente meg igjen. Håper jeg. Jeg er egentlig ikke så veldig overfladisk av meg som det nok framstår her, men enhver kvinne som får gjort noe veldig annerledes med håret sitt vil nok forstå hvorfor jeg griner av noe så enkelt som en hårfarge,

Vel framme i Tromsø dagen etter sjekket vi inn på Grand. Jeg hadde hørt utrolig mye bra om både The Edge og Radisson, men jeg vet at hadde jeg hatt rom på den ene av de hotellene så hadde jeg blitt sittende å lure på hvordan det var på det andre hotellet. Så jeg fikset rom på et helt annet hotell. Nå tenker jeg jo selvfølgelig at vi kunne kanskje vært noen netter på hver av dem, men jeg tenkte ikke så langt når jeg bestilte.

Egentlig skulle jeg nok tatt en av de to anbefalte. Greit nok rommet var kult og stort, juniorsuite med fussballbord og fin lampe, og hyggelig betjening, men der stopper egentlig min ros av hotellet.

 

Linselusa mi sjekker ut kanal-utvalget

Vi klagde litt på en del støy fra utestedet Gründer som lå i samme bygg, men fredagskveld angret jeg. Da kom søsteren min og hennes kjæreste på besøk og tok noen øl, og vi spilte fussball så høylytt at jeg nesten fikk tinnitus og hjernerystelse.

roterommet

Jeg fikk faktisk en helt sinnsyk vannblemme av å spille. De to første rundene tror jeg vi gjorde litt feil, da snurret vi de spillerne så fort vi klarte, og når 4 stykker sto rundt bordet og snurret for harde livet, så hørtes det ut som en liten hjullaster som sto og spant i grus inne på hotellrommet. 

Ser du vannblemma?

Ellers så shoppet vi altfor mye, og spiste mye god mat. Steakers er jo et must når man er i Tromsø, og vi tok også turen innom både Tangs og Torghuken. Torghuken tok det faktisk ganske lang tid for meg å skjønne at man ikke sa “Tårr-kuken”, men jeg er nok ikke den første som har oppfattet det navnet feil. 

For å være litt turist bestemte vi oss for å ta fjellheisen. En liten vogn som trekkes via kabler opp en fjellside der du har panoramautsikt over byen. Jeg glemte selvfølgelig at jeg har høydeskrekk, og kom på det når billetten var betalt. Jeg fikk så sykt angst, googlet om det hadde vært noen ulykker der, og hadde mest lyst å bare rømme.

Hele turen opp satt jeg på gulvet. Turte ikke se ut av vinduene, så jeg måtte få typen til å ta bilder. Jeg hoppet i strikk for en stund siden i den troen at høydeskrekken min kom til å bli kurert, men der tok jeg usannsynlig feil. Den har faktisk bare blitt verre.

Når vi kom på toppen latet kjæresten min som om han holdt på å ramle utfor rekkverket på utsiktsplatået hele tiden, og jeg sto å brølte som en gorilla for å få han til å slutte. Typen virket ikke videre imponert over utsikten, og viet heller oppmerksomheten sin til en snøfreser han fant der oppe.

I kafeen prøvde jeg å innta 8000 kalorier i et håp om at sukkeret ville fryse ut hjernen min så jeg ikke skulle være så redd på turen ned, men det endte bare opp med at jeg var veldig gira og veldig redd. Så jeg satt på gulvet hele veien ned også.

Glad for å være trygt nede, og litt uggen :p

Men! Nå kan jeg i alle fall stryke det av min “bucket list”! For fjellheisen skal ikke jeg ta flere ganger.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!