Elefanter og jagerfly

Jeg har aldri vært spesielt sensitiv for lyder når jeg er trøtt. Jeg kunne nok sovet meg gjennom både atomkriger og dinosaurer som slåss med kastanjetter og symbaler, og selv ikke en gravemaskin i full jobbing rett på utsiden av soveromsvinduet kunne fått meg til å åpne øynene.
Derfor har jeg nok egentlig aldri lagt merke til hvor mye lyder et menneske kan lage på sin ferd gjennom et hus. Eller, de gangene jeg er premenstruell og irriterer meg over alt i hele verden så kan jeg nok ha lagt merke til det. Da irriterer selv en maurs fis meg så til de grader, at jeg fyrer meg opp i et vanvidd og nesten brenner ned hele skogen utenfor huset med litt bensin. Men når jeg er normal så legger jeg ikke spesielt merke til slikt.

Etter at ungen kom til verden har dette forandret seg helt. Nå er jeg så var for lyder at jeg vandrer rundt som en sprell levende desibelmåler. Lukke skapdør- 80 desibel. Lukke skapdør forsiktig- 50 desibel. Noen klapper foran ansiktet til ungen min- 120 desibel. Jeg som ber de slutte med det med sammenbitte tenner- 41 desibel.

Men det er når ungen skal sove at jeg virkelig sliter med å ikke lyddempe soverommet med skumgummimadrasser og eggekartong.

Jeg sverger, i det øyeblikket ungen holder på å sovne, så blir huset invadert av elefanter som øver seg på å slå hjul gjennom tonnevis av tomme hermetikkbokser. Når kjæresten skal ta seg et glass vann høres det mest ut som han sveiver opp en betongdør som slipper hele vannkilden til vannverket gjennom kjøkkenet vårt. Når en dør lukkes er det som om et jagerfly lukeparkerer i 700 km/t mellom komfyren og kjøleskapet. Når hunden kommer inn på soverommet for å se hva vi gjør der, og rister tilfreds på ørene sine før hun legger seg i sin egen seng er det som om ti agurker kastes i hver sin vegg så hardt man klarer, etterfulgt av lyden av en sementsekk som blir sluppet i en plankehaug fra tjue meters høyde. Da føles det veldig ut som all jobben jeg har gjort med å puste lydløst og tenke stille tanker er helt forgjeves de to minuttene det tar fra ungen holder på å sovne til hun er langt inne i drømmeland.

Verken kjæresten min eller hunden bråker noe særlig egentlig. Til vanlig legger jeg ikke merke til dette i det hele tatt, så jeg får nesten dårlig samvittighet av å sammenligne de med elefanter og jagerfly. Men jeg tror egentlig kjæresten tenker akkurat det samme om meg når han legger ungen så da er vi skuls.

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg