Det er lite som er så deilig som å føle at man virkelig får noe til. Også kjent som mestringsfølelsen. Det er ditt eget personlige klapp på skulderen i en situasjon du kanskje ikke hadde så veldig høye tanker om deg selv. Eller der janteloven hadde fått festet sitt grep så hardt rundt deg at du var sikker på at du kom til å feile.

Mestringsfølelsen er din egen psyke som egentlig bare roper “hva var det jeg sa!” når du får noe til. Den samme stemmen i psyken din som mest sannsynlig hadde sagt “hva var det jeg sa!” om du ikke fikk noe til også, bare i en mer sarkastisk og hånlig tone.
Mestringsfølelsen kan komme selv for de minste ting. Det er bare du selv som vet hvilke begrensninger du har satt deg, så mestringsfølelsen kan komme den dagen du bestiger en høy fjelltopp, eller om du klarer å tisse uten å søle utenfor doringen.

Da jeg begynte å kjøre lastebil kom mestringsfølelsen på løpende bånd. Janteloven satt godt i meg, og jeg satt ofte og sa til meg selv at dette fikk jeg ikke til. Jeg satt mange ganger og skalv fordi jeg var så redd for å drite meg ut, så når ting endelig løsnet litt og jeg fikk til å gjøre ting akkurat slik jeg hadde tenkt, sto jubelen høyt inne i lastebilen. Da var det deilig å være på jobb. Det var deilig å kunne si til meg selv at jeg var stolt. Jeg sa det ikke til andre, for det virker nok litt teit at jeg nesten skrek av glede fordi jeg klarte gjøre det andre gjorde med den største selvfølge.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå når jeg er hjemme i permisjon kommer følelsen sjeldnere og sjeldnere. Etter 30 år på denne planeten har jeg lært meg å både kle på meg selv og skjære brødskiver som ikke er tykk i den ene enden og tynn i den andre. Jeg kan også lage mat, stort sett uten å svi av huset, og jeg har også lært meg hva som er opp og ned på ungen min. Men i dag fikk jeg en liten snikende følelse av stolthet i det jeg kjente varmen fra vedovnen. Jeg kan fyre i ovnen. Helt selv. I alle år har det krevd ca en liter tennvæske, fire bind av Norges største leksikon, to pakker fyrstikker og en offergeit til Satan selv for å få ei lita glo inne i ovnen. Jeg har aldri klart å tenne mitt eget bål, og måtte gi opp min drøm om å bli stavkirkebrenner ganske tidlig fordi jeg klarte aldri fyre på noe som helst.

Nå derimot, to pinner og en tennbrikett så kan jeg faen meg brenne ned hva som helst. Jeg er vedovnens Lars Monsen. Jeg skal redde den lille familien min om verden og samfunnet blir skrudd 1000 år tilbake i tid, og sørge for at vi er varme og gode hele gjengen, og får kokt tevannet vårt på ovnen i stua. 

Om det fantes tennbrikketter for 1000 år siden vel og merke.