Jeg sliter med å sovne for tiden. Eller, jeg sliter med å få til og sovne på natten!

På dagtid rekker jeg ikke tenke så mye på mine egne bekymringer og problemer. Hodet er fullpakket av andre ting, og det har føltes veldig bra. Helt fram til natten kommer og stillheten sniker seg på.

Plutselig er det som om noen slår på en bryter, øyelokkene som for fem minutter siden var tunge som bly, er på tur å rulle bakover og inn i hodet som en rullegardin som har klikket bananas. Lyset slås på inne i hodet og fjorten karuseller fulle av tanker med tivolimusikk dundrer så høyt at jeg ikke lengre merker hunden som ligger og snorker ved siden av sengen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det florerer av ideer og bekymringer og alt går så fort at jeg klarer nesten ikke gripe tak i en eneste én av tankene. I forbifarten ser jeg en tanke som handler om bilen jeg absolutt skulle solgt. Den neste tanken er skolearbeidet som skulle vært gjort ferdig og levert inn for flere dager siden. Jeg mangler barberblad. Hvordan lager man serinakaker? Jeg føler meg ensom. Jeg har trent fem ganger og ser enda ikke resultat, vurderer å gi opp. Har sykt lyst på pannekaker. Lurer på hvor juletreet skal stå? Herregud så forelsket Rodney var i Anette i 2001. Magisk. Jeg er livredd for å kjøre den nye snøscooteren min, for jeg tror jeg har glemt hvordan man kjører.

Og så er det alle de hypotetiske scenarioene. Herregud jeg sverger at inne i hodet mitt har jeg levd tre ganger så lenge som i virkeligheten. Jeg ser for meg situasjoner og hendelser som har hendt tidligere, og spiller de av om og om igjen. Kanskje med en forskjellig vri fra gang til gang. Hva om jeg bare hadde sagt det? Eller gjort det?

Hodet er proppfullt av alternative endings og diskusjoner som aldri har funnet sted. Jeg har milelange manus klart i tilfelle en konfrontasjon skulle oppstå, for jeg øver tydeligvis hver kveld så det sitter like godt som talen Mel Gibson leverte i Braveheart.

Det har vist seg at folk er ikke så konfliktskapende i virkeligheten som de tilsynelatande er inni hodet mitt. Heldigvis. For i hodet mitt kan jeg finne på å avslutte en stygg diskusjon med karate.

Og når jeg har vært gjennom den remsa og tror jeg endelig skal få sove, så kan man høre en liten fortellerstemme utbryte: «klar for kveldens visning av alle dine beste flauser i en festlig videocollage laget av din venstre hjernehalvdel? Snurr film!»

Så her ligger jeg. Og ser film i øyelokkene mine. God natt!