Nå håper jeg ting har roet seg slik at jeg kan slippe en fjert uten at det kommer i avisen dagen etter.

Akkurat nå holder jeg på å bake brød, og jeg tror egentlig ikke at de kommer til å bli vellykket. Jeg er en oppskriftsfantom når det kommer til gjærbakst, bare MÅ følge oppskrift ned til hvert eneste gram. Jeg skulle nå forsøke mixe opp en melblanding etter vekt, ettersom jeg var for lat til å bruke desilitersmålet mitt til å måle opp 40.000 liter mel.

Den eneste vekten jeg har i huset er en digital baderomsvekt, og den er av den stressede varianten. Når du går oppå den viser den deg vekten din i et kvart nanosekund før den slår seg av.
Så der sto jeg med en enorm bolle jeg glemte veie før jeg kastet oppi x antall kilo mel, så slo den seg av, og jeg fant ut at jeg får bare veie opp sånn cirka.
Endte opp med et halvt kilo for mye mel i forhold til oppskriften, men jeg valgte å trekke det av bollens egenvekt. Så svak som jeg er så kunne den kjennes ut som et halvt kilo. Minst.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Så hadde jeg oppi for mye væske ettersom jeg tenkte jeg måtte ta hensyn til den rause melblandingen min. Når dette da skulle blandes sammen, fikk jeg et snev av panikkangst når jeg sto med deig opp til albuene i bakebollen. Det kjentes ut som jeg hadde stappet hendene nedi ei varm myr som skapte et dragsug som kunne dratt en liten lastebil nedi myrbunnen.
Det var like før jeg hylte etter hjelp, men jeg klarte dra henda opp etterfulgt av en slags slurpelyd fra deigen.
Jeg baker visst ikke brød, jeg skaper et monster.

Brødet ble helt kurant det, gikk tilogmed og legge pålegg oppå etter å ha knivet det opp i småbiter, så jeg er veldig fornøyd.

Når jeg kjører brøytebil, bruker jeg stoppe hjemme for å ta meg litt mat, om været og veien tillater det. Da er det fint å kunne spise litt brødskiver. Jeg har bestandig lurt på hvorfor man ikke går drittlei av brød. Man spiser det hver dag flere ganger for dagen fra man får mer enn ei tann i kjeften helt til den dagen man bare har ei tann igjen i kjeften. Skulle jeg spist kjøttkaker like ofte hadde jeg nok til slutt drukket maursyre frivillig for å kunne få i meg næring intravanøst etter det.

Så der satt jeg i brøytebilen, mett og fornøyd etter et pitstop hjemme, og skulle pille meg pittelitt i nesen, da en merkelig odør traff snuseapparatet mitt.
Fisk?
Det første jeg tenkte var “når dusjet jeg sist? Og har jeg onanert uten å merke det?” Og ble cirka like forvirret som en fjert i en kurvstol. Jeg mener at min personlige hygiene er godt innafor, og følelsen av å kanskje ha onanert uten å være klar over det selv, gjorde et eller annet med meg. Var jeg blitt dement? Har jeg en så sterk kjønnsdrift at jeg rett og slett onanerer ukontrollerbart?
Hele min verden stoppet litt opp, i tillegg til at jeg syntes det var litt besynderlig at jeg skulle lukte fisk nedentil, så slo det meg.
Makrell i tomat.
Jeg hadde hatt makrell i tomat på brødskiva.
En nervøs og litt psykopatisk latter spredte seg ut i brøytebilen, fra meg selv, mens jeg ristet på hodet av min egen tankegang.
Så lukter det fisk av fingrene dine, kan det vise seg å være fisk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

God ettermiddag fantastiske mennesker, forvokste gorillacyster og shitstains!

Til dere jeg kategoriserer som gorillacyster og shitstains vil jeg bare si at innlegget mitt i går var skrevet med ironi, sinne og en god dose humor. Til og med hunden min med en hjerne på størrelse med en knyttneve skjønte dette.
Om jeg ikke hadde sett humoren i dette selv, hadde jeg da for helvete aldri postet et så forbanna stygt bilde av meg selv i bloggen min, jeg hadde jo heller forsøkt å få dette til å gå forbi i stillhet, og forhåpentligvis hadde det aldri vært nevnt igjen.
Det var det kanskje 10% av dere som har vært innom her som ikke skjønte.

En avis snappet opp innlegget mitt, og da så dere tastaturmisbrukere deres snitt til å varme opp pølsefingrene deres og bare gjøre seg klar til å spy ut deres daglige dose med eder og galle på internett. Hva slags mennesker er dere egentlig? Er dere formenn i undergrunns syklubber der dere slenger dritt om deres egen mor bare dere får sjangsen?
Om dere så dette som en invitasjon til å fritt fram kalle meg stygg, feit eller andre nedsettende ting både på bloggen min og sosiale medier, så må jeg virkelig spørre dere hva eller hvem som har oppdratt dere. Dere setter normal folkeskikk i et dårlig lys, og det viser hvor sneversynt og humorfattig dere må være.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Er det riktig synes dere, at jeg skal gå rundt med en knute i magen fordi jeg nesten ikke tør lese hva slags dritt dere kommer opp med i kommentarfelter, innbokser osv, fordi jeg fleipet med et bilde av meg selv, og kjeftet på de som hadde tatt det.

Jeg sier ikke at jeg er verdens vakreste, men det er ikke poenget her. Jeg synes allikevel ikke det gir retten til å være ufin.
Jeg har i alle fall blitt oppdratt til å ikke si til folk at de er stygge om jeg synes de måtte være det. Da holder man heller kjeft.

Jeg stiller meg spørrende til at internett leverandører og el-kjeder ukritisk leverer trådløse routere og kommunikasjonsutstyr til folk som egentlig burde bodd langt oppe på en vidde der de ikke kan ødelegge for andre. Men det er bare min mening. Jeg vil i tillegg si til dere KOM hit å si det!

Til dere som er fantastiske, som forsto at dette var mer underholdning enn noe annet, som fikk seg en god latter, og som kommer tilbake for mer, takk skal dere ha 🙂

I to år har jeg vært en slags D-kjendis.
I to år har jeg vært eksponert for media og journalister, kanskje ikke i et så veldig bredt omfang, men absolutt mye i forhold til hva man hadde opplevd før.
Etter mye pes fra folk om jeg ble feilsitert eller tolket på frihånd, valgte jeg å nesten slutte å blogge i tillegg.
Jeg var lei av at ting jeg sagt ble framstilt på en måte som fikk meg til å virke som en forbannet suicidal emo, og jeg var lei av bilder der jeg står med øynene igjen, eller et ansiktsuttrykk som tilsier at jeg nettopp har svelget en flue.
Jeg var drittlei av å måtte kreve å få lese artikler før de ble publisert, eller printe inn i hodene deres hvilke bilder som var okei å bruke eller ikke.
Allikevel ble dette mange ganger gitt en god jamn faen i, for journalister er vel ikke kjent for å gjøre ting i størst favør for andre enn seg selv.

Så når jeg går med på et aldri så lite opplegg i lokalavisen om tannlegeskrekk, siden jeg er mer redd for tannlegen enn ufoer og spøkelser, tenkte jeg at det kom til å bli bare kos. Hvertfall når journalisten virket som en koselig kar.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Når dere til og med sier “vi skal ikke bruke bilder som stiller deg i et dårlig lys”, lot jeg tvilen komme dere til gode. Jeg valgte da å ikke si “ingen bilder nedenfra og opp”, ettersom det burde være det mest åpenbare i hele verden når du tar bilde av et kvinnfolk med potensiell dobbelhake og et kviseutbrudd de fleste 13 åringer bare har mareritt om.

Så hva faen skjer her?

En kortvokst person med t-rex armer og grå stær i siste stadiet kunne tatt et mer flatterende bilde enn dette.
Jeg spør en gang til, hva FAEN skjer her?

Spilte du candycrush under hele fotokurset, eller hadde du tatt egenmelding når det fant sted? Eller får dere journalister kanskje ikke slikt?

Du skal være jævlig glad at jeg gir en såppass god faen i utseendet mitt at jeg ikke tørner helt på grunn av dette. Du skal være jævli glad jeg har en kjæreste som vet at jeg spretter opp buken på han og kveler han med sine egne tarmer om han våger å ta dobbelhaken min i betraktning når han lurer på om jeg virkelig er hans hjertes utkårede,
Og sist men ikke minst så skal du være jævlig glad for at jeg ikke er en person som lever av utseendet mitt, som for eksempel Sophie Elise, som mest sannsynlig hadde dratt rassen sin umiddelbart vekk fra macbooken og speilrefleksen og løpt ned i nærmeste smug og kjøpt 10gram heroin og skutt det direkte inn i tinninga om hun hadd sett at det var et slikt bilde dere valgte å bruke i en artikkel.

Bilder på FØRERKORTET mitt er bedre enn dette!
Det eneste positive som kommer ut av dette, er mest sannsynlig at jeg blir å kutte frityrolje fra min daglige kost, så takk for det!

Jeg vet ikke om jeg skal si at det er høst eller vinter nå, årstidene er så forbanna uklare for meg. Jeg vet når det er sommer, da er det kjempevarmt og masse insekter. Vinteren snør det og jeg må ha dumme små felger på bilen min.
Vår og høst smelter liksom litt inn i de andre årstidene, og gjør meg derfor usikker. Er det vinter først når det er masse snø, eller er det vinter når man legger om til vinterdekk?
Før elsket jeg når den første snøen kom. Det kom alltid en god del første dagen, og da ventet jeg til natten slik at ikke så mange andre var ute å kjørte, og så kjørte jeg tulling hele natta. Spant i sirkler og slengte rundt som en gal med bilen i time etter time. Jeg kjørte med vinduet åpent for å snuse inn den deilige lukta som kommer når det snør. Så rent og friskt. Og så bare kjørte jeg.

Nå kan jeg ikke gjøre slikt mer, for nå jobber jeg veldig mye.
Når man jobber veldig mye må man desverre si adios til slike småting som er veldig gøy. Jeg verdsetter hvert minutt jeg får med søvn, og presser inn sex og middag i de timene av døgnet som gjenstår etter en lang arbeidsdag. Er jeg riktig heldig får jeg vasket litt klær.
Disse glemmer jeg gjerne i maskinen én uke, og må vaske de på nytt mens jeg står å ser på timeren på maskinen. Da når jeg henge de opp eller stappe de i tørketrommelen.
Så henger de på stativet en uke eller to, kommer helt an på hvor lang tid jeg bruker på å skitne til de klærne som lå i tørketrommelen fra før, i tillegg til de som henger på stativet.
Håndduker vaskes når jeg til slutt står å tørker meg i gardinene på kjøkkenet etter en dusj, eller bruker varmluften fra tørketrommelen til å blåse meg tørr, om jeg har tid.

Noen ganger har jeg kanskje tid til å treffe en venn. I en time toppen. Dette har gjort at min faktiske venneliste, altså ikke den på facebook, men den man bruker når man er kontaktsøkende og føler seg sosial, har krympet til et minimum.
Det har faktisk blitt så ille at jeg føler at jeg har ingen å ringe til om jeg har et ledig øyeblikk i nærmeste tettsted. Dette gjør meg veldig trist, og får meg til å føle meg som verdens mest ensomme menneske i noen minutter.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg skulle ønske jeg kunne samle alle vennene mine hvertfall en gang i uken under samme tak og bare pratet og pratet, så man hadde sluppet slik ting er nå. Folk blir så fremmed, samtalene blir så rare, så påtatt. “Går det bra, hva gjør du for tiden” er samtaler som er typiske samtaler jeg bestandig har hatet, men nå bruker mer enn en gjennomsnittlig 60 åring på sitt lokale samvirkelag.
Jeg savner å bli invitert med på ting. Jeg savner å faktisk kunne dra på disse tingene.
Jeg savner å kjøre rundt i timesvis med en god venn, og jeg savner å føle at jeg har en god venn.
Jeg har jo venner, selvfølgelig, men noen har flyttet, og noen har nok gitt opp. Noen har det akkurat som meg, og noen har startet helt nye liv der jeg kanskje ikke passer inn.
Er det sånn det er å bli voksen? Eller er det sånn det er å bli grisk etter et par store lønninger, slik at man aller helst jobber så mye at det nærmeste man kommer en dusj er regnet som kommer inn bilruta når du skal se ut fordi du har det for travelt til å vente på at vindusviskerne skal ta vekk fukten fra frontruta?
Jeg jobber nok ikke så mye, selv om man av og til ønsker at man hadde mer fritid.
Men jeg savner tiden der tid bare var et ord, og ikke en måleenhet for noe som helst.
Selv om jeg ikke savner at bankkontoen min heller ikke var noe som helst, annet en et register som viste at jeg hadde en mulighet for å få inn eller ut penger.
Jeg elsker jobben min, kanskje til og med litt for mye, og merker ikke noe til at jeg er ensom før jeg har fri. Så alt i alt så burde jeg kanskje bare jobbe ennå mer, så er problemet ute av verden. Bortsett fra savnet av å snakke i timesvis med en likesinnet ansikt til ansikt, og savnet av å kjøre tull hele natta.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

I en alder av 25..ja greit 28, skulle man tro at puberteten var noe jeg kunne anse meg som ferdig med for lenge siden. Men den gang ei, for plutselig popper det fram noen minner som jeg i aller høyeste grad kunne vært foruten.

Ja jeg snakker da altså om kviser. Disse fantastiske små jævlene som tyter ut når du trenger dem minst, som om du noensinne skulle trenge dem, gjerne i en stresset periode eller i et meget mensenbefengt øyeblikk.
Jeg har klart meg i alle disse årene uten å få arr etter kviser, men jeg må jo være ekstremt sent utviklet, for det virker som hele puberteten har bestemt seg for å komme tilbake å bite meg i ræva, eller trynet, nå. Med svørt tydelige bitemerker.
De stakkars kvisene jeg fikk når jeg var fjortis var bare små hors d’oeuvres i forhold til den 500gr t-bone steaken av noen kviseanfall jeg har nå for tiden.
I tillegg til de 10kg jeg har klart å legge på meg over sommeren, mangler bare tannregulering og majones-sveis for å gjøre denne looken naturen har bestemt seg for å tildele meg komplett.
Tannreguleringen tok jeg av ca midt i tyveårs alderen, og den akter jeg ikke å få tilbake igjen.
Så i et desperat tiltak for å ikke ende opp som modell for peppes pizza som menybilde, begynte jeg på en p-pille som heter Diane. Den er veldig bra for akkurat denne type problemer, samtidig som den gir deg kjempestor risiko for blodpropp, så du kan gå rundt som en lekker, men tikkende dødsbombe.
Så var det kanskje noe med det å bli et pent lik da.

Jeg har desverre ikke tid til å vente til disse p-pillene begynner å fungere, selv om jeg absolutt kjenner på kroppen at jeg atter en gang har begynt på et hormon-preparat, da snakker jeg bryster faste som honningmeloner, selv om honningmeloner med åpne, verkende kjøttsår hadde vært en mer passende beskrivelse følelsesmessig, en konstant, ørliten menstruasjon som har gjort meg til en truseinnlegg-junkie, og ellers en sur drittkjerring som bitcher og griner så fort melkesjokoladenivået i kjøkkenskapet begynner nærme seg et minimum.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Men, jeg spurte min altvitende venn Google om hvorfor trynet mitt ser ut som en herpesinfisert quiche lorraine, og fikk da til svar at også hudpleie kan være en avgjørende faktor.
Really? Kreves det mer enn å skvette en halvlunken dusj med vann i ansiktet morgen og kveld?
Javel, peeling to ganger i uken er vist “the shit” for å gi huden litt pusterom. Så hva gjør man om det eneste man har som minner om peeling egentlig er produkter til å rubbe lakken på bilen din? Jooo da googler vi litt til.
Dette endte opp med at jeg i kveld ble prøvekanin for skjønnhet og velvære-blogger som pratet varmt om hjemmelagd peeling av både sukker, olje, salt og sitron. Honning også.
Jeg mener selv at dette høres mistenkelig ut som en grillmarinade, og at det muligens oppfordrer til et snev av kannibalisme om du skulle være så uheldig å oppholde deg i nærheten av sterk varme mens denne peelingen pågår. Smaker sikkert deilig!
Men jeg tenkte at det kan da vel umulig bli noe verre enn det det allerede er, så jeg fikk prøve.
Det rare er at fett og sukker er som kjent ikke noe bra for huden din om det kommer fra innsiden, men straks du kliner det på en bomullsdott og gnir det på utsiden av huden er det liksom en mirakelkur sendt fra oven.
På en blogg sto det at man skulle bare tørke vekk overflødig olje fra ansiktet etter denne seansen, og så er du fin og fresh.
Men jeg sto nå det med et halvt kilo sukker i ansiktet, og så riktig så lekker ut. “Tørke av overflødig olje?” Sa jeg lavt til meg selv mens jeg slikket alt sukkeret som var dandert som et 3dagers skjegg rundt munnen min.
Nei her måtte det nok vann til, men vann og olje føles mer ut som man prøver å høytrykksspyle en telefonstolpe innpakket i presenning.
Sukkeret ble borte, men olivenoljen ble igjen i ansiktet mitt.
Har jeg virkelig flaks, ser det nok ut som blindeforeningen har forsøkt å skrive det nye testamentet i ansiktet mitt med blindeskrift.

Om noen har forsøkt denne peelingen og sluppet fra det uten å måtte gå med legitimasjon i ettertid for å vise folk at det er et menneske bak kvisa som nå representerer trynet ditt, så vær så snill å fortell meg om det.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?

“Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!” Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.

Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren “DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!” Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en “dunkin donuts”, en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.

I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et “FC Barcelona” skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte “ooooh!” Eller “JAAA!” I kor.

Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven “S” og “C” gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.

Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

I en stresset hverdag er det vanskelig å få de kreative saftene til å renne. Så jeg tenkte jeg skulle “set the mood” ved å tenne noen duftlys, skjenke meg et glass rødvin og sette på litt jazz. Men når jeg nå sitter her i eimen av blackberrys og oliven er jeg litt usikker på om stemningen jeg har gått for er mer “urban midtlivskrise”/ “nettopp fylt 50 og alene” enn “kreativ skrivemodus”.
Det eneste som bryter med denne noe uvanlige atmosfæren er stanken av godt fordøyd hundemat som avogtil slår meg som en planke i fjeset.
Jeg har seriøst aldri opplevd noe som kan henge igjen så lenge i luften som en ordentlig hundefjert! Men på en måte kan dette være greit, det holder meg kanskje litt nede her hvor jeg skal være, så jeg ikke ramler helt ut i denne noe uvanlige settingen jeg har ordnet for meg selv, og ender opp med å investere i noen dyre designerbriller uten styrke og et fargerikt sjal jeg kan ha rundt halsen når jeg sitter å drikker rødvin på dette viset.

Jeg tok noe tidligere helg enn vanlig i dag, men i stedet for å bruke all tiden jeg nå hadde på fornuftige ting, som for eksempel å pakke ut kofferten fra sydenferien jeg kom hjem fra for en uke siden som ligger å spriker på gulvet som en sprengt østers, eller vaske opp etter de siste tre middagene som er laget her hjemme hos meg, valgte jeg heller å se på en video av en vaskemaskin.
Ja en vaskemaskin. Den var festet i en palle, og sto ute på gresset. En mann kommer inn i bildet og kaster en tung jerngjenstand inni og setter på sentrifugen.
Hvorfor jeg brukte fire minutter av livet mitt på denne videoen er det bare min avhengighet av mobiltelefonen som kan forklare.
Allikevel stirret jeg intenst på denne maskinen som nå sto og hoppet som om to røyskatter slåss inni en liten pappeske. Jeg fikk de samme rykningene i kroppen som når jeg ser en video med elleville dansetrinn der hjernen eller nervesystemet mitt på et eller annet vis har fått for seg at dette er noe jeg også vil gjøre, så armer, fingrer og ben rykket til i entusiasme hver gang det så ut som noe var på tur å bli ødelagt, og jeg kjente jeg ble direkte spent på utfallet av denne sentrifugeringen.

Sakte men sikkert ramlet maskinen fra hverandre rundt denne dansende trommelkjernen, og trommelen bestemte seg for å forlate sitt vaskemaskinskall og begynte heller å hoppe å danse rundt på plenen. Hadde det ikke vært for et par kabler festet i motoren som driver denne rundt, hadd nok trommelen danset seg vei halveis til mosambik til nå.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Hvorfor dette var så fascinerende aner jeg ikke. Er det fordi jeg har litt lyst å putte gjenstander inn i husholdningsapparater som ikke hører hjemme der, rett og slett fordi alt man ikke burde gjøre er utrolig morsomt? Eller er det bare morsomt å få hvitevarer til å se ut som epileptiske transformers?

Men når jeg er inne på kjøkkenmaskiner vil jeg bare tilføye noe kjøkkenrelatert. Hver gang søsteren min er på besøk hos meg tar hun med seg en avocado. Jeg vet ikke om hun forsøker lage en slags signatur for “her har jeg vært”, og dette da er noe hun gjør overalt hvor hun ferdes. Avocadoen blir nemlig aldri brukt til noe, den legger hun fra seg på kjøkkenet, helt diskret. Kanskje hun nevner i forbifarten “jeg tok med meg en avocado”, men noen videre forklaring får jeg aldri.
Det er ikke en spesielt fin sak å hvile øynene på heller, så jeg tror ikke hun legger den der for å pynte. Jeg har for så vidt aldri sett noen som har pyntet kjøkkenet sitt med avocado. På Mallorca hadde et hotell pyntet bordene med sitroner, men det resulterte bare i at jeg tok alle sitronene med meg når jeg skulle gå.
Men sitroner ser jo litt freshere ut enn avocado. Avocado er det jeg ville sett for meg at et mutert alligatoregg ville sett ut som.
Jeg vet det brukes i guocamole, men jeg har aldri invitert søsteren min på en guocamoleavhengig middag heller, så dette er for meg et stort mysterium.
Som oftest ligger de på benken til jeg blir usikker på om de kommer til å klekke ut en velociraptor, og det føles litt bortkastet når dette ikke skjer, og jeg ender opp med å kaste den.
Men jeg vil ikke virke verken usikker eller gammeldags, så jeg later som ingenting når jeg oppdager avocadoen på kjøkkenbenken, og ser på søsteren min som om det er den største selvfølge at hun skulle ta den med seg. Kommer hun en gang uten, kommer jeg til å gjøre henne oppmerksom på det. “Hvor er avocadoen?” Skal jeg spørre i et oppjaget tonefall. Og så skal jeg peke på den avocadofrie kjøkkenbenken og se oppgitt ut.
Kanskje dette har hendt henne også? Kanskje noen tar med avocado til henne også hver gang de kommer innom, og så tenker hun som meg “hva faen skal jeg med den der?” Men tør ikke si noe for å ikke virke utenfor.
Utenfor avocadoboblen.

Så jeg er ufrivillig blitt med i et undergrunns avocadorituale.
Et kjapt søk på google med søkeordene “meaning of avocado” gir et treff som bekymrer meg litt. Avocado stammer fra et ord som betyr “testikkel”.
Hvorfor gir søsteren min skjulte budskapet om testikler gjennom frukt?
Hun spør meg heller aldri om jeg har laget noe av avocadoen, noe jeg synes er litt suspekt.
Hadde jeg tatt med en matvare til noen, en litt eksotisk og rar en så ville jeg mest sannsynlig spurt om den kom til nytte.
“Fikk du brukt den strutsefiléten før den ble dårlig? Ja? Hva med moskusfoten?”

Avocadoen er og forblir et mysterium for meg. Urban dictionary ga meg noen forstyrrende svar på hva avocado betyr, så jeg velger å bare fortsette ta de imot og late som ingenting.
Som de fleste rare trender, så går nok denne også over, slik at hun heller tar med sjokolade neste gang. Det er en hyggelig gest, uten noen skjult betydning, og sjokolade er jeg veldig inne på hvordan man konsumerer.

Nå skal jeg avslutte før jeg drikker for mye vin, ettersom jeg ikke er noe flink til det. Jeg drikker vanligvis bare cola, så når jeg tømmer nedpå med vin på samme måte sier det seg selv at jeg nå begynner bli litt skjeiv i synsvinkelen.
Og med den infoen vil jeg takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver “who wants to go fishing?”, etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
“I’m gonna catch a real big fish!” lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

De sier at du er ikke eldre enn du føler deg.
Flaks for meg at jeg alltid har vært en ekspert i å fortrenge følelser.
Men enkelte følelser er ikke alltid like lett å overse eller fortrenge! Følelsen av at ryggen din har stivnet i en spesiell stilling etter å ha ligget henslengt som en slapp sjøpølse altfor lenge på tvers i godstolen, eller følelsen når du ser smilerynkene som oppstår når du ler av noe ikke går helt tilbake, selv en halvtime etter at du er ferdig å le.

Når man fyller 18, håper man alltid på at de spør deg etter leg på butikken når du kjøper øl eller røyk. Jeg husker det var kjempestas, og noe jeg virkelig så fram til. Nå blir jeg nesten mer glad når de spør etter leg. Det er slikt som virkelig kan “make my day”. Jeg går rundt å smiler lenge, og stakkars de som jeg eventuelt er sammen med. De dulter jeg i med albuen opp til to timer etterpå mens jeg ivrig spør “hørte du at hun spurte meg om leg? Kult hva?”

Jeg kjenner på kroppen at jeg har blitt eldre. Jeg kan tydeligvis ikke spise hva jeg vil lengre på samme måte som før. Kostholdet mitt som kun har bestått av den røde delen i kostsirkelen begynner å vise seg på kroppen min.
En 6pack med øl utsletter totalt konturene av sixpack på magen, og den literen med cola jeg drikker daglig har begynt å legge seg på hoftene og nedfor rumpa som et dvaskt, dissende lag av usexy materie.
Jeg har levd altfor useriøst, altfor, altfor lenge til å føle at jeg har noe som helst viljestyrke til å snu dette rundt, så jeg må nok bare ønske diabetes type 2 hjertelig velkommen, og forberede nav på en framtidig uføretrygdet, for dette forfallet ser ut til å bevege seg i rakettfart.
Jeg tror faktisk jeg ble gammel på ett år. I fjor på denne tiden var jeg passelig i form, følte meg ikke så gammel i det hele tatt, og når jeg ser bilder av meg selv fra denne tiden i fjor var jeg egentlig kjempefin.
Problemet her er at jeg ikke husker om jeg har redigert disse bildene eller ikke. Det er et helvete nå til dags at alt redigeres, ikke nødvendigvis av proffe fotografer, men du får ganske mange fancy apper til mobilen som gjør deg superfin på fem minutter.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg håper litt på at dette bare er en fase, at jeg bare er sommer-gammel! Kanskje jeg blir ung igjen til høsten. Jeg skal begynne smått med å ta litt situps og kanskje spise trantabletter. Kanskje.

Så jg legger ikke ved noen bilder av meg selvi dette innlegget, rett og slett fordi jeg ser så gammel ut, og velger heller å drikke en øl etterfulgt av litt squatting og noen situps og kanskje en multivitamintablett.
Faen ta, ta meg tilbake til da jeg var 16 og gi meg en gulrot!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Noen ganger mistenker jeg at 90% av alle gamle mennesker har rett om at ting var bedre før.

Eller kanskje ikke bedre, men på sin egen måte litt enklere.
Det jeg mener er at det var nok enklere å ikke bli påskjøvet andre menneskers mening i tide og utide, og dermed ble du overlatt til din egen dømmekraft i mange tilfeller, med det resultatet som måtte følge.
Det er slik vi gjennom mange år har lært at vi ikke skal legge fingre på varm komfyr, drikke vann opp ned, leke med fyrstikker og bensin, og andre ting med noe uheldig utfall.

Hvis noen la fram en mening eller et forslag om hvordan noe skulle gjøres før i tida, kunne du nesten risikere at det var noen fornuftens ord du fikk høre. Rett og slett fordi folk som har tendenser til å sove på togskinner eller stikke fingre i høyspentområder har en lei tendens til å ikke overleve.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Alle skal absolutt mene noe om alt og ingenting, og spesielt hva som angår alle andre enn en selv. Facebook har gjort det veldig enkelt å dele alt med gud og hvermann, så nå får man alles meninger om man vil eller ikke.
Det triste er at mange av disse som absolutt skal hjelpe alle andre enn en selv, mange ganger er så langt ute å kjøre at selv ikke den mest oppdaterte gps’en kan lede de på riktig spor igjen.
Disse menneskene er også en smule farlige for de som stoler så lite på sin egen dømmekraft at de faktisk må ty til andre for å få forklart hvordan de skal få pusten inn i lungene
– og ut igjen.

Grunnen til at jeg kommer med dette har to årsaker.

Den ene årsaken er min kroniske midtlivskrise, som jeg har vært så heldig å ha siden jeg var kanskje 16 år. I det ene øyeblikket har jeg kjempelyst på barn, gleder meg ordentlig mens jeg leser “how to” bøker om babyer, leter etter kule navn og dagdrømmer om den dagen jeg skal lære min arving å svare telefonen for meg, så personen i andre enden irriterer seg grønn over å aldri slippe gjennom til meg og heller blir sittende å høre på maasse svada om ting som har skjedd i barnehagen og hva som skjer når du deler en meitemark i to.
I det neste er jeg hellig overbevist om at verden ligger for mine føtter og at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rase fra meg. Det er for mye å se, for mye å gjøre, og selv ikke den lykkeligste snåbarnsmor kan overbevise meg om noe annet.
Det er litt her denne irritasjonen min kommer inn.
Fra det øyeblikket sædcellen til din livmors utkårede trenger inn og befrukter egget, varsles absolutt alle synsere, forståsegpåere, bedrevitere og “jeg skal bare komme med et lite råd”-folk gjennom en eller annen usynlig signalbølge. Og vips, der var du ikke lengre herre over din egen kropp. Jeg begynner å bli passelig voksen nå, og tiden for å få barn snart begynner nok å nærme seg.

Men. Jeg vil ha barn på mine egne premisser, oppdragelse og oppvekst skal ikke stilles spørsmål ved, med mindre jeg er helt på bærtur og forsøker oppdra en 6 måneder gammel baby til å starte en snøfreser.
Det er slevfølgelig ikke galt å prøve hjelpe noen som er uerfaren, men man har disse som er så ekstreme at de skal forklare deg hva som er opp og ned på en baby.
Jeg tror ikke jeg orker all gnaginga fra denne type folk som har fått barn, om hvordan ting opplevdes og kjentes ut i uke 2, og hvordan morkaken skal hakkes opp og legges på sprit og tas vare på til den dagen det eneste som er igjen på denne jorda er det glasset med morkake som noen insisterte på å ta vare på.
Jeg vil ikke stilles kritiske spørsmål til hvorvidt jeg ønsker å amme eller ei, eller hvordan sanger jeg skal synge til den lille for at han eller hun skal få over 20 i IQ.
Hele denne problemstillingen kan selvfølgelig løses ved å rett og slett forsvinne fra alt av sosiale medier den dagen jeg blir smelt på tjukka, og bo på en hytte til den dagen barnet er i konfirmasjonsalder. Etter det er vel barn i en slags opprørsk fase, og da hjelper det vel egentlig lite uansett hvilke råd folk kommer med.
Misforstå meg rett, de fleste av dere jeg kjenner med barn der ute har vært veldig tålmodig med meg. Etter kort tid sluttet de fleste som kjenner meg om å mase om når jeg skulle få min egen krabat, og de aller fleste av dere deler ikke alt mulig svada med meg, men deler de morsomme barnehistoriene, og de ekle tingene kommer kun på oppfordring fra meg. Det vil jeg takke dere for, fine vennene mine!

Så var vi kommet til den andre årsaken til dette blogginnlegget. Om du er jente og har facebook er også oddsen stor for at du er med i gruppa “jentesnakk”.
Denne gruppa har gjort at jeg har klappet meg så mye i pannen at jeg rett og slett har forskjøvet kraniet mitt 4cm lengre bak enn det var før.
Jeg skal ikke gre alle under en kam, men på den gruppa er det så mange hjelpesløse mennesker at jeg får herpesutbrudd i alle kroppsåpninger bare jeg får én notification fra denne gruppa.
På et eller annet tidspunkt har flesteparten satt 80% av hjernen i strømsparingsmodus, og da snakker jeg om den delen av hjernen man bruker. Man skulle tro at de fleste som klarer å opprette en konto på facebook og stave navnet sitt riktig, også ville klare å bruke google.

Problemstillingene er mange, spørsmålene er flere, og det du sitter igjen med etter å ha scrollet litt, er “hvorfor?”.

“Kjenner du noen som har blitt gravid?”
“Hvordan tørker man seg etter å ha vært på do?”
“Har jeg rett til studielån selv om jeg ikke studerer noe som helst?”
“Jeg har glemt hvordan man puster,plz svar fort hvordan man gjør det!!”
“Er du tynn eller tjukk? Legg ut bilde av deg selv, jeg begynner!”
“Hva skjer om jeg stikker hånda i en kjøttkvern?”
“Hva er åtte+åtte?”
“Jeg og kjæresten min får ikke bo sammen siden vi bare er 13 år, vi klarer heller ikke leve uten hverandre, burde vi samle sammrn flere par som oss selv og begå kollektivt selvmord?”
“Synes dere jeg burde flytte til tanzania siden jeg fikk avslag på søknaden min om dagpenger fra nav? Hater snø”
“Er det normalt man blir sulten en stund etter at man har spist? Holder det ikke å spise én gang?

Og under hver av disse finner du flere titalls meninger, som mange gang er veldig svimle. Jeg skjønner at man kan være usikker på mye rart, men det får da være grenser?
En og annen gang er det jo selvfølgelig et spørsmål jeg selv har lurt på andres erfaringer og synsing om, men jeg føler at man burde kommet litt lengre enn å spørre om jorda et rund eller om paven bruker hatt.
Jeg har allerede mistet poenget mitt for lenge siden, og tror derfor jeg med et nytt panneklapp tar kveld, og håper du som leser finner dette irritasjonens øyeblikk for meg som passelig underholdene lesning. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg håper du skjønner at noe av dette er satt litt på spissen for å få fram min frustrasjon.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!