Jeg har ikke skrevet her på tre år. Vanligvis i blogg-verdenen beklager man seg for dårlige oppdateringer allerede det første døgnet etter siste oppdatering så jeg er usikker på om jeg skal beklage meg, legge meg helt flat eller be kongen om nåde.
Jeg har blitt eldre. En ganske vanlig konsekvens av at tiden går. Fått mine første grå hår; kan melde om panikkanfall og dommedagsprofetier fra baderommet i det de ble oppdaget. Etterfulgt av hyl og en konstant trang til å se meg over skulderen i tilfelle mannen med ljåen dreiv å lusket etter meg.
Jeg bor i en bygd, et jordbruksområde. Menn med ljå ville nok vært et vanlig syn her. Kanskje for rundt 50 år siden. Pappa bruker fortsatt ljå av og til, har vurdert å lære meg det jeg og. Er liksom litt old school kantklipper. Hipster-hagestell og de greiene der.
Jeg kan heller ikke spise det samme som før. Regner med det også er en konsekvens av å bli eldre. Eller jeg kan, men etter å ha inntatt omlag fire tusen kanelboller i den heftigste corona-isolasjonstiden så viste det seg at jeg har ikke lengre den forbrenningen jeg hadde for ti år siden. Hjemmelaget blodfersk bakverk er min kryptonitt. Eller, det hadde jo medført at jeg hadde mistet alle mine krefter og lidd en sakte smertefull død i nærheten av en kanelbolle om jeg ikke kom meg bort tidsnok, så det blir kanskje mer rett å kalle kanelboller og bakverk for mitt svake punkt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg glatt spiser femten boller på rappen om ingen ser meg.
Nei nå lyver jeg. Jeg hadde spist like mange boller uavhengig av om noen hadde sett på meg eller ikke.
Under de strengeste corona restriksjonene med stengte barnehager og hjemmekontor ble det mye baking. Nei, jeg var ikke en av de som hamstret gjær, vi har alltid nok av gjær og mel fordi jeg er så gal etter bakverk. Jeg tror jeg bakte med datteren min hver dag. Og når hun var lei, så fortsatte jeg. Det var boller og brød nok til å mette en hel armé, eventuelt nok til å mette to av meg.
Jeg hadde nok aldri trodd jeg skulle si dette, men det viser seg at det kan faktisk bli for meget av det gode. Når jeg ser en bakebolle nå eller en pakke tørrgjær så får jeg mest lyst til å brenne ned en gammel vedsjå. Eller kaste gamle hvitevarer på havet. Jeg er så lei baking. Fikk forresten skattepenger, kanskje jeg kjøper kjøkkenmaskin, er ikke lei bakverket, bare prosessen for å få det.
For deg som leser dette vil nok mest sannsynlig dette innlegget ikke ha gitt deg så mye, men for meg som for tjue minutter siden vurderte å kjøpe en aktivitetsklokke, så har jeg nå funnet ut hva jeg skal gjøre med skattepengene mine. Nå blire Kenwood!
hurra!
Særdeles overbevisende blogg-comeback. Også deilig å høre at det har gått i gjærbakst i heimen i vinter og vår – jeg har fått mer enn nok av å høre om de som har benyttet tiden til å kultivere surdeigene sine!
Jøss