Hei kjære leser.

I dag er nok som du vet, siste dagen dette året. Mange bruker kvelden til å feire med venner og kjære, og gir hverandre løfter om hvordan de skal forbedre seg selv og livet i det nye året. Såkalte nyttårsforsetter. Tanken er fin, ideene kan være mange, men gjennomføringen kan det fort skrante litt på. Det eneste nyttårsforsettet jeg faktisk har klart å gjennomføre, er fjorårets. Da lovte jeg meg selv at “i 2012 skal jeg drikke mer brus, trene mindre, spise mer usunn mat, og generelt la det kroppslige forfall gå sin gang”. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det gir meg et utgangspunkt som ikke føles negativt om jeg bryter, eller viker fra.
La oss si at jeg kanskje trente litt mer enn planlagt, ville ikke det vært en deilig følelse?
“Forvent ingenting, så blir du ikke skuffet” er vel et uttrykk som kan passe mine nyttårsforsetter.

For 2013, har jeg selvfølgelig lyst til å oppnå noe. Jeg vil gjerne trene mer, bli sunnere, friskere, gjøre noe godt for meg selv! Gi meg selv gleden av et sunnere liv, rett og slett. Og når jeg sier sunnere, mener jeg ikke å bli en slik diett-fanatiker som ikke kan vike fra sitt eget kostholds og treningsprogram uten å måtte delta i et triatlon der den eneste næringen du vil få tilført kommer fra saften fra pressede bjørkerøtter og tørkede ekornhjerter. Nei så streng er jeg ikke. Å ha det godt med seg selv handler like mye om å trives med seg selv slik man er, unne seg selv ting, som det å nekte seg selv for mye av det gode, og oppfordre seg selv til en joggetur rundt i lysløypa et par ganger i uka. Tror jeg!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

2012 har vært et merkelig år for min del. Det har skjedd så mye, samtidig som ting har vært på stedet hvil. Alt har bare rast avgårde, mens jeg har levd i mitt eget lille bygde-vakuum, der det egentlig har vært helt rolig. Jeg vet ikke om jeg skal være stresset eller totalt avslappet, noe som gjør meg litt forvirret.

Januar begynt så forferdelig dårlig. Jeg trodde aldri januar skulle ta slutt. Om planetene sto i en slik bane astrologisk sett at januar bare måtte suge apeballe for min del, vet jeg ikke, men jævlig var det hvertfall.Heldigvis består året av ca 11 måneder til, noe alle kan trøste seg med om en av månedene i det nye året viser seg å være totalt ubrukelig.

Jeg gruer meg nesten alltid til de første månedene i et nytt år. Det kommer så mange store regninger på en gang! Dårlig timing mener jeg! Selv om store regninger aldri har noen fin tid å komme på. Årsavgiften på bil synes jeg er direkte herslig. Den liker jeg ikke. Men når jeg har betalt den, så kan jeg hvertfall kjøre på begge sidene av veien, og det er fint når jeg skal kutte svinger og sånt.

I mars kom NRK til meg, etter å ha funnet meg gjennom bloggen min, og spilte inn utkant. Det ble bare en distansert opplevelse først, noe jeg ikke helt tenkte over, helt fram til den dagen det vistes på tv nå i høst. Fra å være en nokså nervøs person, en som alltid har vært litt sjenert ovenfor fremmede, som har fått tilnærmet angst av mye oppmerksomhet, ble det en nokså surrealistisk tilværelse. Fra å være en halvtullete fjording til “rikskjendis” over natten, var både skremmende og spennende på en og samme tid.

Det rare er at når jeg begynte blogge for snart to år siden, hadde jeg ingen intensjoner om noe som helst. Jeg ville bare skrive. Jeg elsker å fortelle, dele mine historier og meninger, og det var det jeg gjorde. Jeg fikk noen faste lesere, og positive tilbakemeldinger, og var fornøyd med det. Jeg var bare ute etter å underholde.

De fleste vet vel nå om min hobby som “glamourmodell”, og det ble voldsomt mye fokus på det. Å “rive av seg foran kamera” var faktisk noe jeg begynte med i et slags radikalt forsøk på å jobbe med min egen selvtillit. Jeg har alltid vært plaget med dårlig selvtillit, og fant fort ut at veien å gå var ikke slik man leser om i blader og sånt, der de råder deg til å stå foran speilet og si positive ting til deg selv ved dagens start. Jeg klarte ikke det. Så da kastet jeg meg rett i noe helt annet, nemlig å posere lettkledd foran kamera. Et mareritt for alle som ikke takler sin egen kropp. Posering, det er så flaut, føles så feil, og litt skummelt om du ikke har selvtilliten på topp.

Men med rettledning, riktig lys og det hele var det en helt sinnsyk følelse og få se bilder av seg selv på en slik måte. Jeg var fin. Å si de ordene til seg selv og mene det, var helt rart. “Jeg er fin!”. Det var som å hoppe i strikk eller fallskjerm for første gang, og rett og slett bli bitt av en basille, du ble litt hekta, om man kan si det slik. Å se seg selv på en slik måte, der du selv gjorde det du kunne for å se attraktiv ut, sammen med en fotograf som forsøkte få fram det beste i deg, ble rett og slett min herlige hobby og behandlingsmetode for å få et nytt syn på meg selv.

Mange tror at med en gang ordet “glamourmodell” blir brukt, så er jeg ute etter å framstå som en deilig bimbo, gjerne ute etter å stjele noens type også, bruke meg og kroppen som et slags lokkemiddel for å få det jeg vil ha. Men slik er det altså ikke. Mine intensjoner hadde aldri noe med det å gjøre. Det var kun for meg selv, siden jeg er den ivrigste brukeren av janteloven ovenfor meg selv.

Jeg bestemte meg allerede i fjor at jeg skulle oppleve nye ting, ta sjangser som ble tilbudt meg, og våge sette mine ben der jeg aldri hadde vært før. For å få et minnerikt liv med masse opplevelser, på både godt og vondt, var det å tørre satse litt en viktig del av både tanke og handling. Jeg har opplevd mye fint, både i liten og stor målestokk dette året.
Noe av det viktigste er at jeg har fått vært masse med min herlige familie, disse flotte menneskene jeg noen ganger har vært så dum at jeg har tatt for gitt. Det skal jeg aldri mer gjøre.
Jeg har vært på konserter, og i sommer så jeg Metallica for første gang. Jeg har hørt på Metallica siden jeg var veeeldig ung, så det var et stort øyeblikk. Selv om noen egentlig kunne puttet hvilke som helst mennesker framme på scenen med hvert sitt instrument, ettersom jeg ikke hadde sjangs til å se dem på et vis som gjorde at jeg kunne gjenkjent dem. Joda, jeg så de på storskjermen, men en skjerm er nå bare en skjerm.

Men å dra på “Lyngen Rock og Reker”, var også morsomt! Det å dra ut i ingenmannsland i Troms, på en festival nede på ei kai, der du kunne få kjøpt en svær bøtte reker for en av drikkebongene, var også en morsom opplevelse, som jeg sa ja til på impuls. Ikke er jeg så stor fan av reker, ettersom de er åtseletere, og fordi de svømmer på den mest kvalmende måten jeg vet om.
De huker seg sammen, strekker seg ut, huker seg sammen, strekker seg ut. ÆSJ!
Og så har de så ekle øyne, og jeg vet liksom ikke helt hvor innvollene er, og så blir jeg alltid kvalm når jeg må skrelle de selv. Under hodeskallet så er det noe jeg tror er hjernen, eller bæsj, litt usikker på rekens anatomi. Hvertfall, det er en sånn lysebrun gugge, som jeg alltid må tørke av på et eller annet.
Jeg stikker meg alltid på reketentaklene, og skreller man mer enn 5 reker holder huden på hendene mine på å krølle seg sammen til en rød, sår liten klump, og det gjør veldig vondt. SÅ om jeg skal spise reker, liker jeg best at noen skreller dem ferdig til meg, slik at jeg slipper å tenke så mye mens jeg holder på.
“Hvor har denne reken vært? Hva har den spist? Et lik? Bæsj? Er det rekebæsj jeg ser? Hvor er hjernen? Er det rogn den tviholder på?ER DET DET? JA FY FAEN DET ER ROGN! ÆÆÆSJ” Ja slike tanker. Da klarer jeg som regel ikke spise rekesmørbrødet mitt etterpå. Men bare en slik impulstur er med på å gjøre at jeg har fått opplevd ennå mer uti den store fine verdenen.

Jeg har stått på kaia her på hjemplassen min og fisket om kveldene. Det er herlig. Selv om jeg hyler som en knivstukket gris når jeg skal ta fisken av kroken. Jeg liker å fiske, det er utrolig morsomt. Jeg gjorde det mye før når jeg var yngre, så det å ta seg tiden til å fiske med kjæreste eller venner var koselig.

Jeg har også overnattet under en isbre! Det var kult! Jeg er jo som kjent ikke så glad i å gå for egen maskin, men tok allikevel turen 16 mai, til Jøkelfjordbreen der jeg sov i telt, fisket, grillet, og fulgte spent med om isbreen ble å kalve. Hver gang det knaket, hørtes det ut som det tordnet rundt oss. Det var utrolig spennende.

Noen måneder senere kjørte vi helt inn under isbreen med båt, og fisket litt, og da fikk jeg endelig se isbreen kalve. Det var helt vilt, jeg hylte som en liten drittunge. De andre forholdt seg rolig, men jeg er jo litt overivrig straks noe jeg interesserer meg for skjer.

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker dette året! Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, jeg ser på alle nye venner som en fin måte å berike livet mitt på. Jeg har fått venner jeg håper vil være der i mange, mange år framover, og samtidig gitt slipp på mennesker jeg helst ikke vil ha noe med å gjøre mer. Man må avogtil rydde vekk det gamle for å få plass til det nye!

Jeg har tatt førerkort for vogntog, noe jeg synes er utrolig kult. Bare synd ingen har en trailer å låne meg. Når man fikk førerkort til bil, var det aldri noe problem å få lånt seg bil. Da ville mange at man skulle være sjåfør i helgene, og det første året trengte man nesten ikke egen bil. Synd det ikke er slik med lastebil, det er liksom ingen som trenger sjåfør på lastebilen sin i helgene, så jeg får liksom ikke kjørt noe særlig! Og det som er så gøy å kjøre lastebil!

Jeg var på Storslett og gikk på et kurs som varte ca en måned. Læreren var så utrolig søt, en litt eldre mann. Og når jeg sier søt, så mener jeg hyggelig, og ordentlig god. Nesten så man fikk lyst å klipe han i kinnet når han slo av en og annen spøk. Han var en veldig god lærer, utrolig rolig og avbalansert, og de fleste vet vel at det går som regel mye bedre å kjøre sammen med et rolig menneske, enn et skrekkslagent menneske som er grepet av panikk, med ene hånda i panna og den andre på handbrekket. Slike folk blir jeg litt stresset av.

Jeg er utrolig fornøyd med at jeg klarte det, og håper jeg våkner en dag med en fettenajs trailer stående på utsiden av huset, slik at jeg kan kjøre rundt og kose meg. Truckers Delight!

Det har selvfølgelig skjedd så utrolig mye mer, men jeg vil nødig gjøre deg lei så tidlig denne sist ettermiddagen i 2012.

Så nå når vi går inn i det nye året, ønsker jeg å sparke det dårlige langt oppi ræva, slik at det forsvinner ut i evigheten, bort, bort, og langt vekk fra meg, og samtidig ønsker jeg å ta det fine med meg inn i 2013.
Jeg håper 2013 vil by på nye muligheter, og jeg håper alle de jeg er så glade i vil følge meg gjennom det nye året også.

Mine nyttårsforsetter må være

– Ta meg tid til de viktige menneskene i livet mitt
– Tørre ta sjangser når de byr seg
– kanskje drikke littegranne mindre brus?
-Skru opp skapet jeg har hatt liggende flatpakket nå i et halvt år
– vaske bilen oftere
– banne mindre
– Kjøpe flere levende blomster
– Bruke sikkerhetsselene i bilen, selv på små turer
– Pante flasker

Tja..Det ser litt mer ut som en “to do” list, enn nyttårsforsetter, men det er vel ca samme greie?

Har du noen nyttårsforsetter for i år?

Men nå må jeg vekke søsteren min, slik at vi kan finne på noen sprell, og med det vil jeg bare si:
Jeg håper det nye året byr på spennende opplevelser og mange muligheter for deg og meg, og jeg ønsker deg et godt nytt år, når klokken endelig bikker 00.00! Takk for året som var, og takk for at du fulgte meg her på bloggen min. Håper vi sees neste år også kjære leser!

GODT NYTT ÅÅÅÅÅR!:D