Hei kjære leser! En tung uke med nattevakt er over, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig. Det skjer noe inni hodet til mennesker som er våken når andre sover. Som er ute når det er mørkt, og inne når det er lyst. En hel uke med konstant mørke. For ikke å snakke om den asosiale tilværelsen. Det nærmeste man kom en samtale var å ringe 175 for å høre på sentralbordets tastevalg, og det sier vel kanskje sitt.
Å jobbe er deilig, men å omgi seg med dette mørket og ensomheten gjør meg passelig emo i slutten av uka. Det kan være tendenser til hulkegråt og forever alone følelser, selv om det aldri har gått riktig så langt.
Denne nattevaktuka var også preget av mye dårlig vær, og da var man ute på veien hele tiden og brøytet. Når vakten var over og jeg klarte dra den trøtte skrotten min over dørstokken hjemme, så sier det seg kanskje selv at det ikke var oppvask og klesbretting som sto øverst på «to do» lista mi. Denne jenta valset mellom kjøleskapet, toalettet og senga, slik jeg hører ekte kvinnfolk skal, selv om det ikke var kokkelering av ypperste sort og dirty hanky panky som ble utført.
Det så faktisk ut som 13 ville grevlinger på en ukersrus på crystal meth hadde tatt seg inni kåken min og torpedert kjøkkenskap og klesskap, etter en hel uke med total neglisjering av husarbeid. Jeg kunne blitt kaptein på hurtigruta etter alle skippertakene jeg måtte ta for å få satt inn i oppvaskmaskinen.
Når uka med dagvakt begynte kjentes det ut som noen hadde satt en kjempestor sprøyte med livsgnist strakt i rumpeballen på meg, og det var nesten jeg hoppet i stedet for å gå mens jeg trallet og smilte. Jeg smilte faktisk så mye av å se sollys og mennesker igjen, at flere så på det som en invitasjon til å prate med meg. Mennesker jeg aldri har snakket med før. Og jeg pratet. Jeg snakket og spøkte, og følte meg som et nyfrelst fjols, ute i verden for å tale min sak.
Jeg er egentlig ganske sjenert, og fremmede mennesker som tar initiativ til prat kan fort bli møtt med stamming og mumling etterfulgt av en god dose rødming, men nå var jeg så glad for å endelig ta del i dagen igjen.
Det høres nok helt rart ut, men jeg tror det er fordi vi mennesker ikke er nattedyr egentlig. En god døgnrytme kan nok være viktig for å bevare hodets ve og vel, selv om man godt tåler å jobbe natt. Bare man ikke alltid jobber natt. Det tror jeg ikke jeg hadde likt.
Ellers så har jeg innsett at å spare i gjennomsiktige glass ikke er noe for meg, ettersom pengenes synlighet gjør at jeg tror jeg kan bruke dem. At det er som en 50 lapp som ligger løs i jakken, klar til å sløses vekk på brus og sjokolade.
Så macbook-spare-glasset mitt fikk stå i fred ca 1 uke før hvert eneste øre var borte. Om jeg skal spare hjemme, tror jeg spareinnretningen må være i rustfritt stål. Den delen du putter penger i må ikke la seg åpne på noe vis, og sprikken pengene skal inni må helst være strømførende i tilfelle fristelsen til å stikke skarpe gjenstander inn for å rote ut en penge blir for stor.
Aller helst må denne innretningen holde en konstant temperatur på 700 grader slik at jeg ikke kan bære den med meg for å tømme den på et annet vis. Faktisk bør den være smurt inn med cottage cheese i et veldig tykt lag, for det er lite jeg finner så avskyelig som cottage cheese. Dette ekle underlivssopp-lignende meieriproduktet vil over tid få meg til å føle sterk avsky mot spareinnretningen, slik at jeg holder meg unna. Da trenger jeg en spareassistent som kan putte pengene mine oppi sprekken slik at jeg ikke trenger nærme meg den selv.
Men nok om den, poenget var at det blir nok ikke noen macbook på meg med det første. Sparing må skje på en overvåket og bestemt måte som jeg ikke helt har klart å pønske ut ennå.
Når jeg endelig kom over nederlaget ved å være inkompatibel til å spare, så fant jeg ut at det er jo ikke verdens undergang om jeg kjøper meg en billig pc som jeg kan bruke til jeg finner en løsning på spareproblemene mine. Pc må jeg ha ettersom jeg nå skal utvide skriveriene mine, og kriteriene var at den måtte være hvit, ha masse lagring, tastene måtte kunne trykkes ned og faktisk gi fra seg en bokstav, og kunne lese av minnekort.
Med så få krav, fant jeg en pc helt ned i 1700 kr, og jeg er veldig fornøyd. Ingen sparing krevdes! Med mindre du anser unngå-å-betale-strømregningen-din som sparing.
Så om noen dager er den her, og jeg gleder meg! Det skal bli så ufattelig deilig å kunne skrive uten å måtte følge med om alle ordene sitter fast i hverandre fordi mellomromknappen ikke fungerer, eller at noen bokstaver mangler.
Så jeg håper neste innlegg blir hamret ut på flunkeny pc. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
