Mange jeg kjenner føler at det er et problem at de aldri kommer på de virkelig gode tingene å si i en diskusjon eller krangel før det har gått rundt to uker. Da kommer den. Kommentaren som hadde fått hentesveisen til å krølle seg som brent barbiehår på hodet til den du diskuterer med, atombomber til å bli overflødige og Putin til å krype rundt bena dine som en kosesyk kattunge. DEN kommentaren.

Dessverre ville man framstått som om man hadde intelligensnivået til en stavmikser om man hadde røsket telefonen opp, ringt vedkommende, ytret den ultimate sjefskommentaren etterfulgt av et “HAH, ja så hva NÅ din lille taper???” og slengt på røret to uker etter den aktuelle krangelen.
Jeg har det egentlig helt omvendt. Mange ganger mens munnen min snakker er hjernen min opptatt med andre ting. Som for eksempel å prøve huske tilbake til hvordan refrenget til Teenage mutant Ninja Turtles egentlig gikk. Eller om det finnes en måte å lagre kraften fra et lynnedslag så jeg ikke trenger være tilkoblet et kraftlag for å ha strøm i huset. Eller om jeg kunne tenkt meg å fingerhekle et sengeteppe.

To uker etterpå har hjernen min behandlet all informasjonen som gikk inn/ut den dagen, og typisk nok går det opp for meg når jeg ligger og vrir meg i sengen på natten hva jeg egentlig har sagt i denne diskusjonen da munnen tok kontrollen mens hjernen var opptatt med sitt eget. Om man kan ladde opp ting med negativ energi vil jeg tro at hodeputen min er på tur å omdanne seg til en slags portal til helvete etter alle gangen jeg har stønnet oppgitt “neeei” inn i den, og forbannet meg selv og alt jeg står for.
Heldigvis venner man seg tydeligvis fortere til å være en idiot enn å ikke være en, så jeg anser ikke dette som verdens undergang. Det som plager meg mest angående etterpåklokskap, er egentlig karrierevalg og slik.

Da jeg var mindre var ønskene for hva man skulle bli som voksen veldig variert og forskjellig. Jeg hadde lyst å bli veterinær helt til jeg fikk vite at en av oppgavene til veterinæren var å stikke armen inn i rompa på kyr. Ikke bare helt tilfeldig, de stikker den inn der av en grunn, ellers tror jeg veterinærer hadde vært ordentlige dyreplagere
Så ville jeg bli filmstjerne. Jeg har vel egentlig ikke noe god grunn til at jeg ikke ble det, annet enn at jeg ikke har utdannet meg som verken skuespiller eller forsøkt noe videre på å bli det, så her må man bare anta at det var en relativt flyktig drøm.
Jeg ville bli astronaut. Dessverre er det ikke alltid som på film. Ingen fra den amerikanske regjering kom på døra mi og ytret at verden ikke ville overleve om ikke de sendte meg og min fantastiske evne til å lage mat i mikrobølgeovn ut i universet for å redde jorden fra en intens og truende fare. Jeg er jo ikke dum, jeg skjønner jo at det å lage mat i mikrobølgeovn ikke er spesielt viktig alene, men jeg har da sett nok film til å skjønne at de setter sammen et lag av mennesker basert på de forskjellige egenskapene deres. Sammen er vi sterkere og så videre.

Jeg endte opp med å kjøre lastebil. Ingenting galt i det, og jeg synes jeg har en fantastisk jobb, men det er så forbannet irriterende og finne ut nå at jeg tror jeg hadde gjort en formidabel jobb som patolog. Dette er ikke basert på personlige erfaringer må jeg bare få si med en gang, og har heller ikke noe med mine evner til å lage ting i mikrobølgeovn, men jeg tror virkelig det er min kopp med te. Så blir jeg litt sint på meg selv. Hvorfor finner man ut av slike ting typisk i den alderen man ville vært ferdig utdannet i akkurat det yrket? Patolog tar 12 år etter videregående om jeg har lest meg opp rett, og det finnes ingen snarveier. Ingen fra den amerikanske regjeringen som kommer å henter deg basert på personlige egenskaper som matlagingsevner eller motvilje til å fiste kyr. Ingen raske brevkurs gjennom NKI i patologi. Man må bare stikke fingeren i jordbaserte ting i stedet og innse at i dette livet er akkurat det yrkesvalget kjørt. Jeg blir veldig sint. Skulle ønske jeg kunne gått tilbake å valgt annerledes.

Kanskje jeg kunne tatt opp patologi som en hobby og søkt meg inn med realkompetanse. Fem år med hobbyobdusering.
Men kjenner jeg meg selv rett så hadde jeg kanskje stått der i dag og skrapt litt på en svulst og sukket og tenkt hvorfor jeg var sånn en idiot og ikke begynte kjøre lastebil i stedet.

Det er alltid så kjedelig å miste noe. Nøkler, penger, en fin topp, kanskje noe som står deg veldig nært. Uansett, det er både ergerlig og trist. De sier også at du ikke vet hva du har før du mister det. Vel jeg mener at du kanskje vet akkurat hva du hadde om du faktisk merker noe til at det er borte.

Hvorfor skulle man ellers savne det?

Jeg vet jo at jeg har en bilnøkkel før jeg plutselig sitter der og forsøker starte bilen med en kongle. Det er ikke sånn at DA først går det opp for meg at jeg har hatt en nøkkel før som har gjort denne jobben, og at det ikke går an å stikke vilkårlige ting inn i tenningslåset for å utføre den samme jobben.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men som regel brukes vel det uttrykket når man mister folk. Selv om det er uhyre sjeldent at man mister folk på samme måte som man mister nøkler. Nå skal jeg ikke gå inn på folk som mister livet, for det er noe annet. Faktisk er det et tema som jeg ikke ønsker er et tema.

Men å miste noen ut av sitt eget liv.

Jeg har ved flere anledninger vært med på handleturer med min mor. Utrolig nok så er hun og jeg ganske lik når vi er omringet av ting som glitrer og pent oppstilte varer. Vi oppfører oss som flyktige grunnstoffer, og er med ett bare borte, som dugg for solen.

Så jeg har mistet min mor utallige ganger. Men allikevel visste jeg at jeg hadde henne før hun åpenbart fordampet mellom glødepærene og batteriladerne på Clas Ohlson.

Jeg har ved et par anledninger mistet meg selv også. Det er de eneste gangene jeg ikke har vært klar over at noe var borte før jeg sto der, tom som en nyutflyttet leilighet, og like mørk til sinns som hårfargen til gothere på musikk dans og drama linjen på videregående. Om det nå heter det det fortsatt.

Å miste seg selv høres ut som verdens største klisjé. Men siden det er et såpass velkjent fenomen behøver man i alle fall ikke frykte at man er helt alene i verden om akkurat den følelsen.

Hvorfor mister man seg selv? Er det sløvhet som gjør at en selv glipper ut av fingrene på en som en sprellete nyfanget sei? Man skulle jo tro at det ville vært like vanskelig å miste seg selv som for eksempel sin egen fot. Den ramler jo ikke bare av i et uoppmerksomt øyeblikk. I det ene øyeblikket ser du på home and away, i det neste har du bare én fot. Oida liksom.

Nå er det jo slik at kroppsdeler som stikker ut av torsoen er litt utsatt for uhell. Folk mister jo både fingre og tær over en lav sko om anledningen byr seg, og da kalles det uhell.

Er det uhell som gjør at man mister seg selv?

Jeg tror kanskje man glemmer litt hvordan man skal være seg selv i en verden der det nesten ikke er plass til å være noe annet enn det alle vil du skal være. Samfunnet er så forhåndsprogrammert på at man skal være slik og slik, føle det og det. Finne seg i det og det. Om jeg forsøker å få enkelte av mine trekk til å være mer dominant enn det som faller naturlig for meg, tvinger jeg egentlig andre viktige personlige sider ned på knær i et forsøk på å være mer akseptabel for andre. Gjør man dette mange ganger nok vil den nye adferden være et innlært handlingsmønster som opptrår. Til slutt glemmer man av hvordan man gikk rundt og bare var. Og er.

Som med alt annet er det mulig å finne seg selv igjen. Kanskje ikke i lomma på den mørkeblå buksa som sentrifugeres på 1200 omdreininger i minuttet når du kommer på den, og heller ikke under sofaputene. Men en plass er man. Halve jobben er å innse at man er borte.

Det vanskeligste i verden:
Gjøre det jeg vagt har planlagt.

Noen ganger kjennes det ut som hodet mitt skal koke over av alt jeg tenker på som skulle vært gjort, men som jeg aldri gjør. Jeg har i lengre tid planlagt å foreta en dyprens av huset, om man kan si det sånn.

Gamle damer med skaut på hodet ville kanskje kalt det fredagsvasken, men fredagsvasken her i hus går stort sett ut på å holde passasjen fra ytterdøren og rommene som deretter fører helt til soverommet og badet i en viss orden.
Til nød går det også og bare tørke over det andre mennesker ser når de kommer inn.

Så det trengs en dyprens. Vask av tak, vegger og alt det der. Jeg kjøper også inn mer og mer utstyr for å gjøre dette. Hvis jeg skal bryte ned denne adferden psykologisk, vil jeg tro jeg gjør dette for at jeg tror det forhåpentligvis skal bli enklere å vaske. At alle produktene skal gjøre det FOR meg. Skapet under vasken på bad og kjøkken er fylt opp av remedier til ethvert rengjørende formål.
Sist kjøpte jeg salmiakk. Det er liksom nå jeg begynner tenke om jeg egentlig noen ganger kommer til å faktisk vaske ned alt? I løpet av mine 30 år på denne planeten har jeg aldri før kjøpt salmiakk. Jeg har egentlig alltid tenkt at grønnsåpe er tingen. Klor til badet, og grønnsåpe til alt annet. Bortsett fra vinduer. Der er verken klor eller grønnsåpe tingen. Der er nylonvask tingen.

Jeg tror ikke det er selve vaskingen jeg utsetter. Vasking går jo egentlig fort. Eller det er i alle fall det jeg tror før hver gang jeg begynner. Slik som det å male. Maling går alltid så fort tenker jeg. Helt til jeg står der og maler, og ingenting går fort. Da hater jeg å male, jeg hater meg selv, jeg hater nynazister, soyamelk og alt som hates kan.

Men det blir alltid veldig fint og koselig når man er ferdig. Det er jo liksom belønningen for blodslitet.
Tenk om jeg hadde brukt all denne tiden jeg har brukt på å utsette vasking, eller handle inn vasketing på faktisk vasking. Jeg kunne servert sushi fra doringen, punsj fra hjørnebadekaret, og kirurger kunne brukt stuegulvet mitt til å operere på.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om at folk skal sitte på badet å spise rå fisk fra doen min. Jeg liker å ha doen min i fred. Jeg liker å sitte der og jeg må ikke på noen måte bli snakket til gjennom døren. Da er alt ødelagt. SÅ jeg vil ikke ha sushispisende og punsjdrikkende mennesker der inne. Jeg kan se for meg spenningen i å ha opererende kirurger på stuegulvet mitt, som en slags livestreaming av greys anatomy eller akutten. Men jeg har ikke sluk i stuegulvet, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å sope opp så mye blod at jeg vil la dette bli en fast greie. Det er liksom litt lettere å takle blodsprut og andre kroppsvæsker med sluk i gulvet og en høytrykkspyler.

Jeg tørket av stuebordet før jeg begynte skrive. Akkurat nå føles det litt nok i første omgang. Jeg mener å ha lest at det ikke skal være FOR rent i hjemmet heller for da kan man utvikle allergier.

Så for min egen sikkerhet utsetter jeg resten litt til.

Det sies at kosthold er 70% når du vil gå ned i vekt, eller bygge muskler.
Jeg vet ikke hvem det er som sier dette men de har nok sikkert rett.

Det sies også at dårlig sex teller så mye som 70% i et forhold.
Det er ikke de samme menneskene som sier dette, men de har helt sikkert også rett. Om det går an å regne ut slike ting i prosent.

Jeg er ganske enig. Er sexen dårlig, så er det vel strengt tatt ikke så mye å satse på. Intimiteten er liksom det som skiller venner fra kjærester, og går man bare ikke overens på soverommet så hjelper det lite at du er verdens snilleste. Tror jeg. Det er mye man kan gjøre og ting som kan prøves ut, men jeg tror det er veldig avgjørende hvilken kjemi man har.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg tror også at et dårlig kosthold er avgjørende for både livskvalitet og framgang på trening.

Men for meg er ikke kosthold bare det å spise sunt.
For meg skal mat smake noe. Jeg kaster ikke vekk tid og magemål på å spise mat som ikke smaker godt, eller appellerer til meg på sultens nivå.
Jeg spiser ikke for å holde meg i live, for å si det sånn! Her leves det for å spise!

Med den innstillingen er det klart at kiloene ikke kommer til å renne av meg. Jeg er klar over det. Men livet er for kort til å bytte ut to måltider daglig med en shake som smaker gjørme, men som gjør kroppen så godt, så godt.

Som alle andre ønsker jeg å se ut som disse fantastiske menneskene som opptar hele instagram med deres fantastiske kropper og sminke som er on fleek hele tiden.

Jeg har alltid vært reklamebransjens drømmeoffer. Er det en fantastisk vakker dame med et nydelig ansikt som prøver selge meg et produkt som lover at jeg kan se ut som henne på null komma niks, ja så kjøper jeg det ukritisk.
Jeg har kjøpt ting fra tv shop som har lovet meg en finere kropp på fem minutter, jeg ga den seks minutter og så fortsatt ut som en tulling. Jeg har kjøpt sminke som skulle få meg til å se ut som den yndigste dukke, men jeg så likevel ut som meg selv etter å ha smurt det på.

Jeg vet jeg blir lurt. Jeg vet at jeg er den jeg er, og jeg ser ut som jeg gjør. Den eneste måten å forandre det på er kirurgiske inngrep. Hvis målet er å ikke se ut som meg selv. Å se ut som meg selv i en tynnere versjon eller en feitere versjon kan jeg nok klare uten inngrep.

Så jeg tenkte prøve på det. Se litt tynnere ut.

Jeg bestilte et kostholds og treningsprogram. Treningsprogrammet var ikke så dumt, men kostholdsprogrammet fikk meg til å ligge på gulvet i fosterstilling å rope nei så høyt jeg klarte.
Jeg VIL ikke spise eggehviter med havregryn. Jeg VIL ikke blande ut proteinpulver i havregryn, og jeg VIL ikke drikke mensblod tappet under fullmåne iblandet proteinpulver og havregryn. Jeg vil ikke.

Jeg fant ut at dette kostholdsprogrammet var teit, og at jeg ikke hadde lyst til  å prøve det ut. Jeg ville heller rive ut min egen navle enn å prøve det ut.

SÅ jeg fant en kjempefin dame på instagram som solgte kostholdsplaner som kunne garantere pupper som struttet himmelhøyt, en rumpe som så ut som hoppbakken i Holmenkollen i profil, og ben som så ut som en gaselle på tur å flykte fra en jeger hvert øyeblikk.
Jeg betalte gladelig. Aner ikke hva pengene går til. Kanskje et filler-fond, så hun kan pumpe ansiktet fullt av botox så ingen skal se det rykke i løgn-rynken på venstre øye i det hun forteller hvordan hun fikk en slik kropp med å tenke på kosthold 70% og bare trengte å trene 30%.

For hvor mye er det egentlig? En vanlig arbeidsuke, mandag til fredag, regnes som 100%. Jobber du 80% så har du en dag fri. Det vil altså si at hun trenger bare trene hele mandagen, og kanskje tre-fire timer på tirsdag, og så sitter hun  bare å spiser riktig helt til fredag klokken fire.

DEN kjøper jeg faen ikke. Eller jo, jeg gjorde det, jeg kjøpte jo kostholdsplanen.

Kostholdsplanen sa blant annet at man skulle unne seg, merk UNNE seg, fire riskaker. På de skulle man fordele en spiseskje peanøttsmør. Har du noen gang fordelt en spiseskje med noe som helst på noe? Jeg har aldri forstått hvordan man skal kunne lage kanelsnurrer av en hel bolledeig med bare to spiseskjeer sukker og en spiseskje kanel som skal fordeles utover. Det går ikke. Akkurat som det er umulig å fordele en spiseskje peanøttsmør over et område på en halv kvadratmeter, for riskaker er ganske store ufordøyd.

I tillegg var det ene mellommåltidet stangselleri. Med peanøttsmør. Hva i helvete er det med amerikanere og peanøttsmør.

Jeg så ikke for meg at jeg skulle tilbringe 30-årene mine slik. Med peanøttsmør og stangselleri. Livet er for kort til å overta ennå flere bekymringer og belastninger i hverdagen. Skal jeg virkelig bruke mer tid på å tenke ut hvordan en spiseskje peanøttsmør skal fordeles så det har noen hensikt å fordele det? Nei. Skal jeg prøve svelge ting som smaker høgg? Nei. Skal jeg ikke bare nyte det livet har å by på av mat og godsaker når jeg kan? For helt ærlig, når vil jeg få sjangsen igjen?

Det er verre å kvitte seg med dårlige uvaner enn gode vaner. Synes jeg.

Gode vaner kan fort finne på å skli ut i noe skikkelig dårlig. Sånn som det å stå opp tidlig på morgenen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det skal ikke mer enn et par fridager til for å vippe meg av den pinnen for å si det sånn, og plutselig har jeg gått fra å være et framtvunget a-menneske til det naturlige dovendyret av et d-menneske jeg er.

Uvaner er mye verre å rette opp i. Sånn som det å røyke. Da synes jeg at det er lettere å bytte ut en avhengighet med en annen. Og slik kan det jo gå i en veldig ondskapsfull sirkel om man ikke passer på å bytte ut med noe som er tilsvarende skadelig og farlig eller mindre. Man må helst ikke bytte til noe som er mer farlig enn det man allerede holder på med, for da kan det gå riktig så ille i hele opplegget.

Jeg ville for eksempel aldri hoppet rett fra neglebiting over til heroin for å komme med et eksempel.

Neglebiting må byttes ut med noe annet som ikke er farligere, men som ikke innebærer å spise egne kroppsdeler, eller smake på dem om du vil, for så å spytte de ut igjen.
Man burde ikke bite av seg en hel finger heller, for så å spytte den ut.
Men samtidig må den nye avhengigheten være lett tilgjengelig, og tilnærmet like tilfredsstillende.
Det er nærliggende å tro at å spise en maiskolbe vil gi ca samme effekt, men for alle som spiser negler vil nok dette fort ende opp med kraftig vektøkning, og muligens et hakk i økonomien som ikke var der før.

Jeg biter negler når jeg er anspent, spent, nervøs, utålmodig, stresset, ivrig og når jeg ser på tv.
Jeg blir ofte både utålmodig og stresset, og det er ikke alltid det lar seg gjøre å koke en maiskolbe når dette inntreffer.

Man kan selvfølgelig ha med seg ferdigkokte maiskolber, men det vil igjen føre til andre problemer. Regner du med å bite negler 8 ganger om dagen må du altså ha med deg 8 varme maiskolber. Jeg vil tro at den letteste måten å holde en maiskolbe varm er å ha den i en slags pølsetermos. Eller maistermos i dette tilfellet.

Deretter må det ordnes med frakt av disse maistermosene, og det vil nok la seg gjøre i et overdimensjonert patronbelte, der det er plass til termoser i stedet for patroner.
En kjøkkenrull burde også ha plass i dette beltet, for alle som har spist maiskolber vet at dette kan  bli nokså fettete og grisete.

SÅ må man spørre seg om maistermospatronbelte vil være noe som kan kræsje med imaget ditt?
I mitt tilfelle ja. Jeg er ingen moteguru eller veldig oppegående på trend-fronten, men en plass må til og med jeg sette foten ned.

Foreløpig er det enklest å bare fortsette med neglebitingen inntil det dukker opp noe snedigere enn mais. 

I går var jeg hos frisøren. Hos frisøren har du veldig få muligheter til å forflytte deg rundt etter eget ønske, ettersom de på en måte fanger deg i stolen med en kappe. Denne kappen vil de helst ikke at skal forlate salongen på noe som helst tidspunkt, og folk er høflige nok til å respektere det.

Et par andre ting som ikke gjør deg i stand til å gå noe sted, er at frisøren gjerne opererer en saks veldig nært vitale punkter rundt hodet ditt, og da bør man også helst sitte ganske stille om man er litt over middels glad i å kunne se med begge øynene. Eller se i stereo om du vil.

Man kan også sitte med håret fullt av farge. Ingenting av dette gjør deg mindre mobil enn du pleier å være, men man vil kanskje helst ikke bli sett av andre mennesker med et halvt tonn kjemikalier i håret som er gredd bakover slik at man ser ut som Draco fra Harry Potter. Eller Kim Kardashian med blondt hår.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg blir i alle fall meget lydig under disse omstendighetene, og sitter så rolig jeg bare klarer. Noen ganger får jeg tilsnakk fordi jeg vingler og ikke klarer sitte pent, men det er vanskelig å unngå bli rastløs når man sitter i timevis og ser på seg selv i et speil. Ikke slik jeg vanligvis tilbringer dagen.

Jeg kan sitte timevis å se på tv, og den eneste gangen jeg ser refleksjonen av meg selv er når en episode av et eller annet på netflix er over. Da skvetter jeg som regel litt til, for det kan ofte være et ubehagelig syn å se seg selv i sofamodus.

For at man skal sitte stille hos frisøren, uten hjelp av tv eller beroligende tabletter, må de ofte ty til small talk. Litt overfladisk prat som skal stimulere til mer overfladisk prat. De forteller deg kanskje ikke sine innerste drømmer og hemmeligheter, men man får et kjapt innblikk i hva de gjør eller ikke gjør i hverdagen sin.

Jeg synes nivået av small talk frisører leverer er imponerende. Når jeg prøver å starte en samtale med noen jeg ikke kjenner blir det gjerne bare rart, og jeg klarer ikke alltid trekke samtalen over på et generelt tema. Det mest generelle er vær, men da vet mennesket du prater med at nå er du litt ute å kjøre, samtaleemne-messig sett.

Med mindre det nettopp har vært en orkan, hagl så store som vannmeloner har knust verandaen din, eller at det regnet frosker og skyene stavet etternavnet til alle i nabolaget ditt. Da er det kult å snakke om vær.

Jeg vil gjerne prate om ting jeg tenker på der og da. For eksempel om fisk har følelser, kan man kjenne noe om man blir halshogd, eller hvor lenge etter at hodet har forlatt kroppen er hjernen fortsatt aktiv. Er det normalt å få veldig oppblåst mage av brød? Om du blir hjemsøkt av en ånd du er i familie med, vil de snu seg vekk om du onanerer eller sitter på do? Vil det være egoistisk og ondskapsfullt av meg å fange en oterbaby og oppdra den som min egen oterbaby? Hvorfor er det så vanskelig å tegne øyenbryn? Tåler egentlig avløpsrørene i gamle hus det alvorlig tykke toalettpapiret mange lag, foreninger og russ selger til inntekt for hva de nå enn trenger penger til? Hvor går grensen for hvor lang hårene på leggene kan bli når man er i et forhold?

Frisører spør ikke om slikt. De spør hva du jobber med. Om du trives. Om du kan tenke deg en kaffe. Kanskje du ikke drikker kaffe? Kanskje de tilfeldigvis ikke drikker kaffe selv heller, men har begynt å drikke en spesiell type te som skal ha oppkvikkende effekt. Og stevia. Stevia skal være bedre enn sukker. Kanskje de kom for sent en dag fordi noen hadde brøytet innkjørselen deres full av snø. Eller at de synes solen gjør at vinduene i salongen ser skitne ut.

De er flinke til å prate om små ting, beregne tiden det vil ta å fortelle den lille historien slik at det klaffer akkurat med når du skal skylle ut fargen. Jeg aner ikke hvordan de beregner lengden på disse samtalene. Jeg tror at frisører burde holde kurs for sjenerte mennesker som ikke vet hva de skal prate med noen om. Eller til de som skal på blind date. Egentlig til alle som skal prate litt med andre mennesker og egentlig ikke har noe annet å fortelle enn at svisker har svært fordøyende effekt.

For hadde jeg vært fanget i en heis med fem fremmede mennesker over flere timer, hadde det nok vært mer betryggende om jeg hadde visst hvordan jeg skulle prate om flotte feriesteder eller hvordan man fikk til den perfekte eplekaken framfor mine bekymringer om luftbåren smitte av alvorlige sykdommer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Jeg kjøpte meg et par brukte ski på facebook. Jeg vil tørre påstå at de var en halv mannsalder gamle, men tidspunktet annonsen ble lagt ut samsvarte med tiden jeg fikk et innfall om at jeg ønsket å gå på ski.
Jeg hadde til da ikke gått på ski på 18 år etter å ha kastet fra meg skiene etter en skidag på skolen der jeg forbante meg på at jeg aldri skulle plante mine ben på disse terrorplankene igjen.

Formålet med skiene var ikke å bli den neste Marit Bjørgen, med mindre noen høyt i toppen på skilandslaget skulle få øye på meg i skogen over huset mitt og tenke at ?HENNE! Henne må vi ha!?
Om ikke annet bare for å bære utstyr.

Jeg ville egentlig bare renne ned en bakke, og kanskje gå litt fiskebein. Skøyte litt om jeg følte meg i det vågale hjørnet.

Den første turen gikk litt så som så. Bare det å spenne de på tok jo usannsynlig lang tid. Jeg lette etter samme type merking man finner på hodetelefoner, altså en R og en L som kunne fortelle meg hvilket ben skiene skulle på. Etter noen minutters nøye inspeksjon måtte jeg bare anta at skiene kunne brukes på hvilket ben man ville, uavhengig om man hadde to venstreben, ingen høyrefot, eller bare helt vanlige ben.

Det gikk like sakte opp bakkene som ned, og jeg antok at det var den urgamle teknologien bak skiene som var årsaken. Kanskje de var mer opptatt av å holde seg oppå snøen enn å kunne gå med de. Det at det var en halv meter nysnø slo meg aldri som en avgjørende faktor for den manglende farten.

Den eneste gangen jeg fikk kjempefart var når jeg skulle ned en brøyteskavel. Da for jeg i en rasende fart og slo både hode og stump, og jeg mistenker at jeg hadde merker etter bindingene på den ene skinken i ettertid.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt noen dager senere når snøen hadde satt seg litt. Å gå på ski er nesten som å sykle. Du husker hvor vondt det gjorde som barn å tryne i hver sving eller bakke, så det slutter man sakte men sikkert med, og lagrer et par knep i bakhodet for hvordan man skal kunne holde seg oppreist uten å skade seg.

Når jeg i tillegg tok med hunden så ble det hele ganske trivelig. Jeg tror faktisk det er hunden som er mest glad for at jeg kjøpte disse overprisede gamle skiene, for bare etter noen få turer blir hun helt tullete når hun hører svisjingen turbuksa mi lager når jeg kommer gående ut av badet, klar for en ny tur.

Skiene er smørefrie. Ikke fra fabrikk, men fordi jeg personlig ikke orker å fordype meg i hva som skal på når. Det eneste jeg kunne tenkt meg å smurt på er noe som kan få det til å ikke gå så fort i nedoverbakke. Jeg synes ikke de bremser nok, og er litt redd for å ta inn masse snø i akterenden hver gang jeg setter meg ned for å få stoppet den rennende dødsmaskinen.

Apropos maskin, så skulle det vise seg at de små trærne og buskene man kjører over med scooter om man ikke får svingt unna, er betraktelig verre å kjøre over med ski. Dette var en a-ha opplevelse for meg, eller kanskje mer enn ao-a opplevelse.

En dag jeg hadde gått ganske langt, klatret jeg opp på en stein med skiene på for å nyte mestringsfølelsen som krøp over meg. Mens jeg satt der følte jeg meg ganske kul som var så langt utfor scooterløypa. Helt til jeg kom på at jeg var på ski, og da gjelder ikke de samme reglene. Ikke den helt store rebellen likevel.

Neste år tror jeg at jeg skal investere i nyere ski. Om jeg klarer legge fra meg tendensene til å klatre på stein og kjøre over trær. Og siden jeg føler dette var et positivt overraskende kjøp, vil jeg også investere i andre ting jeg har tenkt at kanskje hadde vært artig å hatt. Slik som rulleskøyter og ordentlig sykkel.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Dette skulle være et vakkert stemningsbilde, men mine tekniske egenskaper begrenser seg til å levere et bilde på tverra. Beklager det, håper du benytter anledningen til å tøye litt på nakken!

I rarely speak or write in English. I still consider myself quite good. In my head I speak perfect Oxford-English, with a slight touch of Downtown Abbey.
But as I said, I rarely communicate in English unless I´m on my holidays. So when I finally open my mouth and try to speak out the beautiful, well articulated sentence I already made in my head, it comes out sounding like someone threw a bucket of words down a hill, and they tumble into each other on the way down.
Leaving me sounding like a mentally challenged meatloaf stuttering its first words.

I do not have a good explanation for this. Maybe it´s my mouth not being used to shaping the words. Or maybe I´m just so afraid of sounding stupid that the language section of my brain freezes and leaves the part of my brain that decides whether or not I should shit my pants in charge. And that part of the brain only knows how to open or close body entrances, so the mouth just opens and closes like a fish out of water.

“blub blub blub” instead of “this risotto is simply marvellous, please do tell the chef I loved it!”

In addition to the stuttering and mumbling, I also tend to throw in some Norwegian words, making everything way harder for the person I´m trying to talk to.
I worked in a café once, and some foreign customers started asking me things in English, like where the ketchup was and so on. I was so unprepared for speaking English at the time, that I told them the ketchup stood in the hylle, while I was waving and pointing like someone trying to land a plane to get them to understand that “hylle” was a shelf standing a few meters away from the cash register.

So why am I writing on my Norwegian blog in English? Because I haven´t written anything constructively in English since I went to school. If you don´t consider complaining to an ebay seller about broken merchandise, very constructively.

It´s important to use everything you learn so you don´t forget. Even if its just writing something in English.

Thank you for stopping by my dearest reader, hope to see you back soon!

Hola espadrillos!

Er det en sko? Er det et stykke kjøtt? Er det en høflig tiltalemåte? Hvem vet?

Spiller det noen rolle? Nei det gjør det ikke, for nå har jeg trukket vinneren av billetter til seg selv og en venn til Midnattsrocken som går av stabelen 9-12 juli.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først tenkte jeg at jeg skulle gjøre det old school og klippe opp lapper med mail-adressen på, selv om akkurat det med mail ikke er riktig så old-school, og så trekke en tilfeldig lapp.

For det var nemlig utrolig vanskelig å skulle velge en basert på det dere hadde skrevet. Det var veldig mange gode argumenter for og få seg billett, og en av favorittene var en historie om en russisk mann ved navn Oleg og en katt som hadde spist billetene i et uoppmerksomt øyeblikk, og noen argumenter som kunne grense litt mot smisking til meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for sånt, og det kan nok ha blitt urettferdig mot de som argumenterte med at de bare virkelig, virkelig ville på Midnattsrocken.

Jeg spilte i en film der jeg ga uttrykk for hva jeg følte når jeg ikke kunne ta absolutt alle som hadde deltatt med meg på Midnattsrocken i sommer, og her ser dere noen bilder som ble tatt fra premieren. Ble veldig godt mottatt. 

Så forsøkte jeg da altså trekke lapper fra en bolle, og det var veldig mye arbeid å skrive så mange lapper. Så dere vet det.

Jeg kunne desverre ikke ta med de som glemte å føre opp e-post adressen sin, så det var veldig beklagelig. Men den endelige trekningsmetoden kan dere se i videoen under.

I går hadde jeg to ting på agendaen. Et møte, og en tannlegetime.
Jeg bruker alltid grue meg så forferdelig til møter, og har vel kanskje en psykisk innstilling til møter som jeg ville hatt til en eventuell henrettelse. Jeg blir nervøs og føler at min siste time er kommet. Selv uten at det skulle være noen åpenbar grunn til det.
Derfor var det uhyre befriende at selve møtedelen var jævlig kort, og den resterende tiden ble det snakket om ølbrygging. Hvorfor er ikke alle møter slik?

Jeg hadde en klasseforstander på ungdomsskolen som var ganske kul. Skoletimer kan jo føles uendelige, og minuttviserne på klokka går som om de skulle vært dynket i tykk, tykk sirup. Så når timene føltes for lange, var det bare å stille læreren et ikke-skole-relatert spørsmål som man visste kunne engasjere han, og vips, der var resten av skoletimen gått til heftige diskusjoner som kanskje begynte med fluefiske og endte opp med hvor usannsynlig pornofilmer kan være. Jeg husker ennå lærerens avsluttende ord i den diskusjonen- “Det går ikke AN å holde på i time etter time på den måten!! Det er rett og slett ikke fysisk mulig!”
 

Tannlegetimen gikk også over all forventning. En enkel kontrolltime med røntgenbilde av tenner, litt sliping av tannstein, og utrolig mye merkelig prat. De to frøknene på Kolpus Tannklinikk i Alta er utrolig underholdende når man først ligger der, og jeg blir nesten frustrert over å ikke kunne delta mer aktivt i samtalen. Min deltagelse i samtalene begrenser seg som regel til “mmm”, “hmm?”, “Mmm-mm”, men jeg tror de skjønner hva jeg mener. 
Desverre kunne jeg ikke løpe ut av kontoret og rope “null hull”, for jeg slørver med tannpussen bevisst bare for å få henge rundt på kontoret til disse damene. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Siden jeg alt var i Alta, tok jeg turen på elkjøp for å finne meg et magisk apparatus jeg kan lage meg smoothies med. Jeg hadde en stavmikser jeg presset til “the bitter end”, og den kasserte jeg for et par uker siden da den plutselig begynte lage veldig mange rare lyder mens knivene ikke lengre gikk rundt, og svart væske begynte renne ut av selve staven og ned i den ikke lengre så deilige smoothien jeg holdt på å lage meg.

Ettersom jeg ikke er en stor fan av å drikke svarte, mistenkelige væsker som kommer fra steder det forventes å være tørt, gikk den deilige kesam-bær-juice-banan-svart væske-blandingen i søpla den og.

Jeg har egentlig litt lyst på en kjøkkenmaskin, den typen som elter deig, visper krem, kverner kjøtt, tar ut av oppvaskmaskinen og går ut med søpla når den er full, men siden teknologien ikke har rukket riktig så langt ennå, gikk jeg for en smoothie-lager til 249,- der du mikser rett i drikkeflaska, og bare røsker den av maskinen og tar den med deg hvor enn du skal på din smoothie-vei. Er ikke det høvelig? Ja det er det!

Tanken er å mikse meg en frokostsmoothie, og en lunsjsmoothie, for jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke veldig flink å spise så veldig sunt når det blir lange dager i lastebilen. Det blir fort mye brus og kjeks, så en smoothie eller to i kjøleskapet tror jeg er PRIMA!

Og for dere som venter spent på billetter til midnattsrocken, så tenkte jeg trekke vinneren i kveld, og annonsere ham eller hun i morgen!
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!