Hei alle sammen! Jeg kjøpte meg en ipad mini for å bli mer aktiv i bloggverdenen. Dette er ca en uke siden. I stedet ble jeg sittende med denne teknoplata fem cm fra ansiktet i vill utforsking av apper, spill, altfor tilgjengelig ebay, og alt annet denne fantastiske dingsen hadde å by på.
Jeg har en gang fått sperret bankkortet mitt pga “mystisk” aktivitet i netthandelens verden. Det var andre gang jeg ble hekta på ebay. 20kr her, 8kr der, 16kr hit og 40kr dit.
Etter noen uker føltes hver tur til postkassa ut som julaften. Bobleplast og konvolutter sprutet mildt sagt ned hele innkjørselen idet jeg frådende reiv opp alt av pakker som kom, i en pakkeåpnefrenzy en ordentlig shopoholiker verdig.
Hver pakke var like morsom, for med opptil 4 ukers leveringstid, var alt jeg hadde bestilt som røsket ut av hukommelsen. “Oooooh så hendig!!” Kunne jeg utbryte, eller trekke en slags småskuffet mine mens jeg åpnet noe som ikke var spesielt interessant allikevel. Typisk ting jeg hadde bestilt kun for å bestille det.
Jeg lagde pakkeadventskalender til kjæresten min som jeg fylte med ting fra ebay og dealextreme. Denne falt i smak allerede fra første pakke, og nå er også kjæresten hekta på ebay.
Jeg kjøpte han blant annet en graveringspenn, og det tok ikke mange minuttene før han hadde gravert nesten alt i en halv kilometers radius med hard overflate.
Jeg tok forresten noen morsomme bilder når jeg satt å trykte på denne snedige saken. Barnslig som jeg er, holdt jeg på å tisse meg ut av latter.
Hva synes du? Nokså flott! Kanskje jeg skal printe det ut og få brukt det på førerkortet mitt!
Eller dette! Det var jo en sikker vinner! Nå i desember gikk det gamle førerkortet mitt ut. Siden jeg tok lappen til vogntog for ett år siden, måtte jeg ta glattkjøringen innen et år, og så hente nytt førerkort.
Når jeg tok nytt bilde til førerkortet i fjor, så jeg ut som en halvgal, kriminell, øst-sibirsk leiemorder på bildet. Automatene på biltilsynet må ha ett eget fuck-up filter, for uansett hvor mange ganger jeg forsøkte, så jeg ut som den samme psychoen. Det nyttet ikke engang å smile, for bildet så helt likedan ut hver gang. Skulle ønske fotoautomatene på biltilsynet var utstyrt med samme filterfunksjoner som instagram. Jeg gikk på en fotoforetning og skulle få de å ta nye passbilder, og tenke at NÅ må det jo bli bra. Jeg så nesten like kriminell ut. Bare mye mer sliten og dradd i trynet. Jeg ble helt frustrert og spurte mannen som tok bildet om han ikke kunne photoshoppe bildet litt, men det var dessverre ikke mulig.
Når man brukte kameraer med filmruller i, var alt så mye enklere. Du tok ikke 48 bilder av et menneske fordi du visste at det bare kom til å være to av de som var bra, da kostet tross alt hvert bilde noen kroner, så da måtte man bare til helvete finne seg i at man så ut som man gjorde, slik at man skjerpet seg når man fikk et kamera rettet mot trynet.
Nå er man bortskjemt med muligheter til å godkjenne bilder du selv tar, andre tar, enkle bilderedigeringsfunksjoner på pc’er og telefoner, så ingen trenger å se ut som de gjør mer. For Gud forby at noen skal kjenne deg igjen i det virkelige liv etter tre timer photoshopping.
Siden virkeligheten ikke kan by på disse bilderedigeringsfunksjonene, passer jeg på å bevege meg raskt, slik at menneskeøyet ikke oppfatter hudens ujevnheter, eller en og annen kvise som tyter ut av panne eller hake.
Men nok om det. Jeg kjøpte masse parykker på ebay. Litt for moro skyld, men også for å skjenke kjæresten full og gi han the Hjørdis experience.
Så hva synes du? Det så faktisk ikke så ille ut med brunt hår som jeg hadde trodd.
Men nå må jeg stikke, har bestilt altfor mange sko fra Nelly, og jeg bare må hente dem ut nå før butikken stenger, selv om jeg ikke blir å bruke dem før langt uti 2014 mest sannsynlig.
Så takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
I disse travle førjulstider er det mye å tenke på. Jeg aner ikke hvor mange timer av dagen jeg bruker på å planlegge verdens beste ønskeliste til meg selv, og ender alltid opp med trampoline og hoppeslott, og nesten ingenting annet. Jeg har nesten ikke tid å gjøre noe annet enn å kryssjekke hver eneste nettsjappe for potensielle julegaver til meg selv, og det er på grensen til kvalmende slitsomt.
Jeg har i tillegg strategisk lagt fra meg kataloger i de mange hjem der jeg ferdes, der store pennekryss med mine initialer er å finne ved siden av artiklene jeg ønsker meg.
Jeg har bestemt meg for å ikke bruke så mye penger på julegaver i histen og pisten. Å kjøpe ting bare for å kjøpe det, er en glede jeg kun tilærer meg selv, slik at jeg blir sittende igjen med all svadaen ingen egentlig trenger, og som man heller egentlig ikke trodde fantes. Så får jeg heller bruke litt ekstra på de jeg er glad i. Eller i noen tilfeller, bruke ennå mindre på de.
Jeg tenkte spare enorme pengesummer på å lage julegavene selv i år, og gikk derfor inn sammen med europris om å kjøpe inn store kvantum av dasspapir. Så i januar i fjor hadde jeg over 9 tonn 3- lags ubleket og resirkulert dasspapir i kjelleren, klar til å tørke både tryne og ræv. Nå skulle det bli massiv dorull-nisse produksjon gjennom året, for det husker jeg fra jeg var liten at imponerte både den nærmeste og den fjerneste i slekta. Rart hvordan noen som er så nær kan være så fjern på en og samme tid. Neida, tilbake til prosjektet.
Jeg averterte en annonse på finn, der jeg søkte etter latterlig billig arbeidskraft, og fikk svar hos 4-5 hyggelige øst-europeere. De innlosjerte seg i en provisorisk hytte jeg hadde laget av noen gamle teltduker og litt drivved, og virket overraskende fornøyde med arbeidsdagen. Jeg var ikke den verste de hadde jobbet for sa de, med sine 30 kroner hver i timen og 19 timers lange arbeidsdager. Men annenhver søndag fikk de fri, og da løp de lykkelige avgårde opp i skogen for å bedrive gjeddefiske fra traktorhengeren som hadde stått bom fast på jordet de siste fem årene.
På natten stjal vi ull fra beitende sauer på naboåkrene for å lage skjegg til dorullnissene, og piperensere truet vi lokale hasjiser til å gi fra seg. Tøy til nisseluer og nisseklær som vi limte fast i dorullnissene, sørget vi for å få tak i på landets flaggdager. Den minste øst- europeeren klatret opp i flaggstengerne og klipte med seg en av de røde firkantene fra vårt vakre norske flagg på bygdas mange flaggstenger. Jeg skulle gjerne gjort det selv, men jeg er nokså patriotisk av meg, og har altfor mye på rullebladet fra før av, så den med det lengste trynet og de styggeste klærne måtte anse slaget som tapt. Ja det var vel egentlig meg det også, men siden jeg var sjef over denne lille dorullnisse-fabrikken, delegerte jeg denne type arbeid til utlendingene.
Øst-europeerne jobbet overraskende godt, og produksjonen var ferdig allerede i september. Da sendte jeg de avgårde med hver sin gavepakke fra Fjordlands, og det virket de ekstremt lykkelige for. Rømmegrøten er tross alt ikke så aller verst, selv om svinesteika kan skremme vannet av de fleste. Så nå har jeg kjelleren full av hjemmelagde dorull-nisser, bortimot 80.000 stykker, og jeg ser meg rimelig fornøyd med det.
Jeg stresser ikke i det hele tatt når det kommer til disse julegavene med tanke på at jeg i teorien allerede var ferdig i september, så jeg har faktisk begynt med litt slektsforskning nå som jeg har så mye tid til overs for å klare kvitte meg med alle dorull-nissene.
Så du som leser dette, enten i dets originale format her på internett, eller ved en hjelpende google-translate-hånd, skal ikke bli så overrasket om en dorullnisse dumper ned i postkassa di en av de nærmeste dagene.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Ja folkens, det er tirsdag, og det betyr at det er klart for en ny episode av charterfeber på tv3. Denne episoden er den morsomste til nå (i følge meg selv), men det er kun fordi jeg og villkokken hadde så mye tid på skjermen. I kveld får du se meg face frykten min, nemlig bli spist på av enorme små demonfisker. Jeg kaldsvettet og hadde det HELT for jævlig. Jeg måtte rett og slett pimpe ned et par glass vin for å få den kjente ukritiske holdningen til alt rundt meg. For et adrenalinrush. Dere får også se villkokken i sitt rette element, nemlig iført kokkejakke på et tapaskjøkken.
Hva hun smekker sammen på kjøkkenet, og om jeg tør å spise det, kan du se i kveld på tv3 klokken 21.30.
For bilder og kortfilmer som ikke ble vist på tv, kan du sjekke ut Charterfeber’s sider på facebook! Har du sett episoden? Legg gjerne igjen en kommentar her og si hva du synes 🙂
Jeg har en lillesøster. En veldig fin lillesøster. Hun finner alltid på morsomme ting å si og gjøre. Noengang finner hun på ting som ikke er fullt så morsomt. Som å gå et semester på universitet på Hawaii. Lillesøsteren min var nok ganske klar over hvor lite morsomt jeg syntes det var, ettersom hun nesten ikke turte fortelle meg om det. Men ettersom det er ulovlig å låse folk inne i kjellerne sine så de aldri mer slipper ut i friskluft igjen, måtte jeg bare la henne dra. Jeg tok på meg mine positive bukser, og la ut i det vide og det breie om hvor kult det kom til å bli. For hennes del.
For noen år siden gikk “The Osbournes” på tv. Tro det eller ei, men man kan faktisk lære seg et og annet fra selv de mest hjernedøde tv-programmene. Man må bare vite hva man leter etter. I en av episodene fortalte Ozzy om at han hadde en tante eller noe som døde en gang han var liten. Foreldrene hadde visstnok latt være å fortelle om dødsfallet, og når Ozzy da spurte hvor denne tanten var blitt av, hadde foreldrene svart; “Hvilken tante?” I stedet for å ta hele denne praten om livet og døden, og det å behandle sorg, lot de rett og slett som om hun aldri hadde eksistert. Da gikk det opp et lys for meg. Dette var jo rett og slett genialt..!
Jeg har brukt denne teknikken ved mange anledninger etter at jeg innså hvor genialt det var. Kjærlighetssorg, tabber, idioter etc forsvinner som dugg for solen ved hjelp av denne fortrengningsteknikken. Så jeg bestemte meg for å bruke samme teknikken nå som lillesøsteren min er på Hawaii. Det høres kanskje litt merkelig ut, men jeg hadde mest sannsynlig grått meg i søvn hver kveld og vridd på meg liggesår om jeg skulle latt meg selv innse hvor mye jeg savner henne. Jeg later ikke som om hun ikke eksisterer, jeg bare later som at hun er på jobb. Hver gang jeg tenker på henne, ser jeg for meg at hun er på jobb. Selv om jeg tror jeg egentlig skulle tatt opp et par punkter fra arbeidsmiljøloven med sjefen hennes. Hun har tross alt vært på jobb siden august.
Lillesøsteren min er ganske tøff. Det er ikke mange jeg kjenner som har pakket snippsekken og tatt seg et semester på Hawaii. Jeg har hatt lyst å dra til Hawaii veldig lenge, men Hawaii for meg har nesten vært som månen av en eller annen grunn. På film virker Hawaii så uhyre eksklusivt, man må ha veldig, veldig mye penger for å kunne dra til Hawaii. Veldig, veldig mye penger.
I følge en artikkel på klikk.no koster det deg ca 1 million kroner å ha et barn fra det blir født til det er 18 år gammelt. Siden Hawaii er så langt unna, har jeg på en måte sett for meg at man må velge bort å få barn om man virkelig vil reise til Hawaii. Så jeg får heller tenke slik at lillesøsteren min nå ikke kommer til å få barn. Så da blir det min plikt å føre arven videre. Jeg lar være å dra til Hawaii, og blir heller hjemme i fjorden å får barn. Eller kanskje det ikke er så dyrt å dra til Hawaii. Kanskje man har råd til begge deler? Både Hawaii og barn. Jeg vil gjerne gifte meg på Hawaii, på stranden. Og så vil jeg jo gjerne bli tante en gang, så jeg håper jo selvfølgelig at lillesøsteren min får barn en vakker dag.
Lillesøsteren min er en veldig begavet person. I tillegg til at hun kan snakke med australsk aksent, kan hun uten problem stikke fyr på et helt kjøpesenter ved hjelp av tankene sine. Av oss barna var det altså hun som stakk av med godt språkøre og pyrokinetiske evner. Vi i familien har oppmuntret henne til å delta på X-factor, men lillesøsteren min er rett og slett ikke SÅ glad i å snakke med sin australske aksent i det offentlige.
Lillesøsteren min kan også se inn i fremtiden. En gang spådde hun at jeg kom til å miste min overfylte middagstallerken i gulvet og bli veldig sint, og en snublefot fra hennes side senere, var spådommen virkelighet.
Lillesøsteren min har ellers veldig rar aksent, liker å gå med lab-frakk og er utrolig smart. Inne på soverommet sitt, bak en bokhylle, har hun et hemmelig laboratorium som ikke mamma og pappa vet om. Jeg bruker å danse rundt i laben hennes mens jeg plager henne når hun holder på med sine viktige eksperimenter. Da er jeg som regel iført en rosa ballerinadrakt og musefletter.
Lillesøsteren min og jeg liker å holde oss i aktivitet. Vi bruker ofte være ute å padle i familiens yacht, noe vi elsker begge to.
En dag vi var ute å padlet gikk det desverre ikke så bra. Vi la ut fra Southampton i England, og skulle bare padle oss en snartur over til New York siden vi hadde billetter til Mamma Mia! på broadway senere den kvelden. Med oss hadde vi 8 venner av den partystemte sorten. Ikke for å skryte, men søsteren min er nokså godt inne med sosieten og kjendisene, så vi hadde med oss både Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. De hang på hverandre som fluer på fersk kubajs hele kvelden, og jeg tror de var på tur å “get their freak on” framme på baugen. Litt ekkelt med tanke på at jeg og lillesøsteren min satt å spilte kort der.
MEN tilbake til den dramatiske historien. Ettersom vi satt der framme å spilte kort, var det jo ingen igjen til å padle skuta. Leo og Kate var jo opptatt med sitt, og de resterende 6 lå døddrukken i jacuzzien. De som ennå ikke var stumpet, var for mette til å røre seg uansett, ettersom vi hadde servert svineknoke-lapskaus til nattmat. Dette resulterte i at vi sakte men sikkert hadde kurs rett mot en isbil som fløt rundt i atlanteren uten mål og mening. I senere tid viste det seg at dene isbilen var et forsøk på forsikringssvindel, og hadde blitt kjørt på havet 2 måneder tidligere litt øst for Uddevalla.
Siden isbilens ringleyd ikke var “norge rundt”, ettersom isbilen var svensk, ante vi fred og ingen fare. Låta isbilen spilte, minte mer om overdrevent høylytt heismusikk, og vi tenkte at oddsene for at yachten vår ble å kollidere med en heis ute på atlanteren var heller liten, så vi tenkte ikke mer over det. Helt til vi smalt rett isbilhelvette og tok inn vann fra alle kanter, og begynte synke. Yachten vår ble markedsført som “yachten som ikke kunne synke”, så den var ikke utstyrt med livbåter. Absolutt ingen.
Lillesøsteren min forsøkte ringe å kjefte på selgeren av båten, men det var altfor dårlig dekning på hermetikkboks-telefonene våre midt ute på havet. Lillesøsteren min er veldig lur, men hermetikkbokstelefonene var kanskje en litt smådum idè, hvertfall så langt ute på havet. Den fungerte fint når vi skulle ringe hverandre, absolutt, men så var jeg og lillesøsteren min sjeldent mer enn 8 meter fra hverandre.
Heldigvis hadde Leonardo DiCaprio overtalt oss til å ta turen innom byggmix før vi startet over Atlanteren, der han hadde kjøpt uhorvelig mange innerdører av forskjellige slag. Leonardo var tydeligvis blitt dørselger, og ville ha et bredt sortiment med seg til Amerika, for å ha nok dører å tilby folk å kjøpe. Alle kastet seg på hver sin dør, og satset på at de ville holde seg flytende. De som ikke ville forlate yachten for egen maskin, ble kastet på dør.
Mens vi ventet på å bli reddet, fortalte vi hverandre “bank-bank” vitser, men det måtte vi slutte med, siden halvparten av reisefølget dreiv å åpnet dørene med engang noen av oss sa “bank-bank”. Det var jo direkte helsefarlig under disse omstendighetene, så vi bestemte oss for å ta det rolig med vitsingen, og sang heller kjente barnesanger slik at vi kunne holde humøret oppe.
Heldigvis var dette under innspillingen av “hurtigruten- minutt for minutt”, så vi ble raskt plukket opp av en middels stor sjark som hadde rotet seg bort på havet i leiting etter hurtigruten. Eieren av sjarken hadde malt “til salgs” over hele siden av sjarken, og hadde planlagt å bakke rolig forbi kameraene på hurtigruta i et vagt håp om å spare penger på unødvendig annonseplass, og få mer penger ut av sjarksalget. Desverre hadde han tatt til høyre istedet for venstre rett utfor Hardangerfjorden, og hadde nå rotet seg halvveis til Amerika. Flaks for oss. Vi ble berget hele gjengen, og kom oss trygt til kai i Øksfjord. Fra Øksfjord til Langfjord er det jo som kjent ikke så veldig langt, så jeg og lillesøsteren min dro rett og slett bare hjem å la oss.
Men nå har jeg jamret nok for i kveld om hvor mye jeg savner søsteren min, så nå skal jeg forsøke sosialisere meg litt. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Jeg er ikke den enkleste skrotten å være i et forhold med. Jeg tror selv jeg virker kjempefair, men virkeligheten kan være noe helt annet. Om det er min livlige fantasi, den hormonelle rollercoastern jeg raser rundt på en gang i måneden, eller min overdrevne elsk som gjør meg til en mentalpasient i flekkene, er jeg usikker på. Kanskje en god blanding, selv om jeg tør vedde en femtilapp på hormoner.
Av og til kommer jeg med hypoteser og tenkte situasjoner, som aldri i verden ville hendt i den virkelige verden, bare for å være helt hundre prosent sikker på at mine tenkte scenarioer ikke skulle få ødelegge forholdet jeg er i. Ting som faktisk ødelegger forhold, er ikke øverst på prioriteringslisten min. Ting som kjedsomhet, at man tar hverandre for gitt etc, etc.
Men spørsmål som “Hvis du måtte forandre på èn ting med meg, hva ville det vært?” , “Hvis du kunne tatt et kilo fra en plass på kroppen min og flyttet det til et annet, hvor ville det vært?” og “Hvis du måtte velge mellom at jeg eller ipoden din skulle bli spist av en drage, hva ville du valgt?” blir fort blodig alvor. Her kan man ikke velge pass på spørsmålene, og svarene blir strengt tatt heller aldri godkjent i mitt fasitregister. Aldri. Hadde jeg vært sammen med Hugh Grant, hadde jeg nok kunne ventet en 15 minutters lang tale om hvor fantastisk jeg er, og hvordan alt i hele verden stopper opp når jeg våkner om morgenen og klør meg under armen mens jeg gjesper som om hodet mitt holder på å rakne rundt hele veien, og at ingenting gjør han mer lykkelig enn når jeg prøver å skjule en fis ved å åpne en skinkepakke 5-6 ganger etter hverandre i høyt tempo når jeg står å graver i kjøleskapet. Kjæresten min ble ikke utstyrt med et manus. Han svarer så godt han kan, og sitter med et blikk som forteller meg at det hele føles veldig, veldig håpløst, mens jeg river meg i håret og hyler og vræler “hva mener du med at jeg og Carmen Electra er CIRKA like deilig?!”
Ja så er jeg håpløs. Jeg er tydeligvis også mentalt likestilt med et 8 år gammelt enebarn, så når jeg først slår meg tverr, så er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Under de verste rundene med pms kunne jeg likegreit bare ha løftet den stakkars kjæresten min opp etter veggen med en kniv på strupen og brølt “ELSK MEG FOR HELVETE!”, for så å være helt rolig og avbalansert en uke etterpå. Da er alt i sin skjønneste orden, og jeg virker ikke som en kjærlighetspredator i det hele tatt.
Det jeg kanskje kan oppnå etterhvert med denne noe psykotiske adferden, er at kjæresten min tilslutt blir så forvirret og forstyrret, at han blir ca like gal som meg. Så en gang i måneden river vi av oss klærne, smører oss inn i leire og mose, og jager etter hverandre i skogen og brøler som gamle steinaldermenn, og jakter hverandre ned. Da kjemper vi for å være alfa-han og alfa-hun i en ukes tid, der vi dreper og lemlester alt som måtte komme i vår vei. I skogen kan sikkert en lekker hun-gaupe føles som selveste Carmen Electra, og må elimineres på flekken. For hannes del kan kanskje en bjørn eller ei lekker furu være noe han ser for seg at jeg kanskje kunne tenkt meg en romantisk aften med, og må da smådrepe disse litt for å beskytte det som er hans.
Når pms’n min, og sympatipms’n hans er over for den gangen, trekker vi oss helt stille og rolig tilbake til huset vårt og lever helt vanlig i ca en måned før helvete bryter løs igjen. Og ingen har noen som helst form for mistanke, bortsett fra den synkende dyre-og jegerbestanden akkurat rundt huset vårt.
Ah, kanskje det er det perfekte forholdet likevel, jeg må bare slutte bekymre meg sånn.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Hvorfor ikke skrape sammen spenolen og tørkerullen å hive deg foran tv´n i stedet? Er du ikke av sorten som drar mye skrittskinn, kan du allikevel samle sammen venner og familie å leite fram tv3 klokken 21.30, for da er det nemlig en ny episode av Charterfeber!
Yes, meg til venstre der ja! I mellom opptakene var det tid til litt selvdigging! Prøver å få bilde av meg og den rare dromedaren!
I kveldens episode får dere være med meg og villkokken på shopping, og villkokken får seg endelig fisk til middag! Fiskejente som hun er!
Her sitter jeg å koser meg med en vodkajuice og drømmer meg bort i telefonen!
Hva synes du om kjolen? Det er en Villkokk Creatione- Heute Coutur, og om du vil kan jeg få henne til å skjære en lignende til deg! Vi har like, bare at min ble modifisert til en mer ungdommelig og slutty utgave. Med denne kunne man se meg både i øynene og i brunøyet.
Solskinn og varme gjør Matti superhappy! Eller var det ølen?
Ellers er duket for flere homo-erotiske øyeblikk, morsomme gullkorn, pranks og andre ablegøyer, så du har mye å glede deg til ikveld! Håper du peker masse på skjermen og ler!
Ennå ikke helt overbevist? Ta en titt på videon under!:) Sees i kveld!;)
Man kan si hva man vil om Siv Jensen, men skikkelig røykemunn, det har hun.
Det var virkelig gledelig å høre at de som skal styre mest i dette landet består av en barnslig kjederøyker, og en overvektig fråtser. Jeg er ikke ironisk, for hvis du slår disse to sammen, har du egentlig meg i korte trekk.
Selv om disse to kanskje representer en og annen dødssynd i følge bibelen, og det er et av mange tegn på en sikker apokalypse, gleder det meg allikevel. Hvem har vel mer peiling på hva vi vanlige folk ønsker, enn et par nikotinavhengige og mathappye politikere?
Noe av opplegget høres litt merkelig ut. Som at Arne Hjeltnes kanskje skal bli kulturminister. Hvem er Arne Hjeltnes? Ja det lurte jeg også på. Det viser seg at han er den nisseaktige kompisen til han kisen som alltid drar fram en sjalottløk på tur.
Men en mann med slik koselig dialekt må vel ha peiling på kultur. Om ikke annet så har vel han sjalottløk-kompisen gitt han noen inside-tips om kulturmelk, noe som er veldig sunt og godt for fordøyelsen. Og vi vil gjerne ha en mann med ministerstilling som er motstander av forstoppelse og renne-mager. Slike tilstander kan fort gjøre folk irritable og vanskelig å ha med å gjøre, og vil vi virkelig at Norges befolkning skal gå rundt å være forstoppet og forbannet? NEI, det vil vi ikke. Så JA til Arne Hjeltnes som kulturmelkminister!
Det er visst også muligheter for søndagsåpne butikker. Dette er helt fantastisk, ettersom jeg alltid har følt selv at jeg rett og slett bare ikke får handlet nok de resterende 6 ukedagene. Forhåpentligvis slutter vi også helt med andre røddager som tvinger oss til å holde oss unna den store fristelsen det er å kjøpe bleier og kneipbrød som vi ikke rakk å handle inn før butikkene var jævlige nok til å stenge 4 timer tidligere enn vanlig, eller holde stengt en dag eller to i påsken. Hva er det som gjør butikker så ulidelig fristende å handle på akkurat de dagene det er stengt? Jeg har mange ganger stått klint opp i butikkvinduet og grått høylytt mens jeg har ropt på vår kjære skaper i fortvilelse. “HVORFOR KAN JEG IKKE KJØPE FLØTE I DAG?? HVORFOOOOOR?!” Med statskirken ute av veien, burde helårsåpne butikker være rett rundt hjørnet. Skal vi ikke ha statskirken, trenger vi heller ikke godene kristendommen førte med seg. Så fuck fridager.
Men! Uansett hvor mye penger jeg klarer å svi av på den lokale Coopen, er det alltid noe jeg mangler på søndager. Grandiosa, isskraper, melk eller sorte LaMote strømpebukser. Dette er jo helt umulig å oppdrive på søndager! Eller..? Jeg vet ikke helt med dere, men jeg har titt og ofte tydd til nærmeste Statoil om jeg skulle være så uheldig å mangle noe på en søndag. Dagens Statoilstasjoner har jo så mye å by på, du finner leker, gaveartikler, klær, mat, turutstyr, strømpebukser, utstyr til å legge opp gardiner, tax-free artikler og annet svada. Men prøv å spør etter bensinfilter. Da kan du få deg en overraskelse.
Jeg har også forstått det slik at nå skal Høyre kutte frukt i skolen, og satse på etterutdanning for lærere. Jeg synes det er kjempemorsomt at Høyre virkelig skal engasjere seg så mye i barns fruktspising at de egenhendig har tenkt å stillle opp på skolene for å kutte frukten til barna! Virkelig gledelig nytt! Det er jo almenn viten at man spiser mer frukt når den er oppskjært, så dette synes jeg er et kjempeflott tiltak fra Høyre, selv om det kanskje vitner om at de har altfor lite å gjøre om dagene om det er slik de har tenkt å sysselsette partimedlemmene.
Jeg er også henrykt over å høre at vi nå får private sykehus. Jeg har alltid hatt lyst på et sykehus, så jeg gleder meg voldsomt. Jeg visste ikke at vi hadde så mye penger, jeg har jo såvidt penger til å abonnere på både hjemmet, KK, allers, ViMenn, Nemi OG Pondus, så at jeg nå får mitt eget private sykehus på eiendommen er helt uvirkelig. Men det er vel logisk at det ble å bære den veien nå som de fleste diagnostiserer seg selv ved hjelp av internett. Alle er blitt små doktorer, så de ordentlige doktorene er blitt overflødige her til lands. Jeg hadde litt vondt i armen i går, og diagnostiserte meg selv med både dengufeber og skjørbuk, men at jeg nå skal kunne få muligheten å skrive sykemelding selv med mine diagnoser er utrolig morsomt. Man trenger kanskje ikke så veldig stort sykehus om det skal være privat, så jeg tror at 17-20 kvadrat skulle holde. Da er det plass til en pc, noen bøker, en liten CT-skanner, og noe operasjonsutstyr. Og aller viktigst, et skjelett på stativ man kan bøye armer og ben på i de mest latterlige stillinger om man skulle kjede seg litt.
Det eneste som bekymrer meg litt er når folk skal begynne utføre store operasjoner på seg selv. Hjernekirurgi eller en aldri så liten by-pass operasjon av hjertet, får varsellampene til å lyse for min del. En vasektomi er visstnok så enkel at en dreven doktor klarer utføre den på seg selv, men jeg tror dette med private sykehus virkelig kan slå gale veien også. Det blir nok mange stygge opersasjonssår ute å går! Men jeg stoler på at Høyre og FrP vet hva de driver med, så jeg tar imot private sykehus med åpne armer og sår.
De har også stoppet utredning i Lofoten, så alle som nå ventet på diagnoser som ADHD eller bipolar lidelse, må bare se det som tapt. De kan jo flytte en annen plass å fortsette utredning der, men ettersom det mest sannsynlig blir sammenslåing av kommuner, kan de fort befinne seg i Lofoten igjen før de vet ordet av det.
Det eneste jeg nå ikke er helt fornøyd med, er at jeg ikke har hørt et kvekk om bensinprisene. Hva med bensinprisene? Skal virkelig 1 liter bensin snart koste det samme som en halv liter hjemmebrent? Skal det virkelig være slik at jeg må begynne steame hjemmebrent fordi sukker og gjærprisene går så mye ned nå som vi får rallybolla som statsminister at det heller lønner seg å fylle brennevin på tanken? Jeg slutter ikke å kalle deg Rallybolle før du setter ned bensinprisene!
Her får vi ferdigkuttet frukt og 5 millioner sykehus, veier uten bompenger og butikker som aldri stenger, men bensinpriser som gjør at det koster like mye å skyte opp en romferge som å fylle opp tanken på bilen. Jeg kan godt bytte mitt sykehus inn i et rabattkort på statoil for å si det sånn.
Nå har jeg engasjert meg nok innenfor politikken for hvertfall 4 år framover, og tror jeg sier det er bra nå før jeg begynner å ta dette for seriøst.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
I skrivende stund er jeg på tur sørover. Siden jeg er halvt trekkfugl, ligger det programmert i hver eneste celle i kroppen min at det er dags å trekke sørover med en gang gradestokken begynner nærme seg null.
Jeg er også halvt fjording, så med en gang jeg har kommet til trekkfugl-attraktivt område, skriker de resterende cellene i kroppen at nå er det dags å dra nordover igjen. Så slik opprettholdes de schizofrene tendensene i en evig runddans, og sørger også for å holde meg opptatt, selv i de mest kjedelige øyeblikk.
Mine planer for denne turen er å holde scizofrenien i sjakk ved å mate de to reisebehovene, og då skal jeg spise french dog på hver eneste bensinstasjon i hele Sverige. Jeg er også ute etter et psykedelisk stretchlaken som kan gi mareritt til selv den mest herderde syretripperen. Så da blir det vel en aldri så liten tur innom IKEA antar jeg!
Sjekk denne colaen jeg nettopp investerte i! Er ikke dette et slags sleng navn for marijuana, bare skrevet på en snedig måte? Kjempemerkelig!
Jeg liker å greve meg i nesen mens jeg snuser. Det gir full uttelling for alle ansiktshullene synes jeg. Nå må jeg desverre fyke videre, så jeg får skrive litt mer senere. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Er det noe som gjør meg sinnsyk, så er det pc’n min. Min “lojale” følgesvenn gjennom mange år, synger nå på siste verset. Ikke det at jeg tror at duppedittene inni pc’n holder på å ta kveld, men snart kommer den til å flakse ut stuevinduet og ned på vår æredes Europavei 6, fortere enn du klarer å si “bustebartepinn”. Jeg er ikke noe teknovidunder på noen måte, så min tålmodighet er over for lenge siden, hva denne pc’n angår.
Den er treg og dum og henger seg opp. Folk jeg har irritert meg over med disse egenskapene, har jeg kuttet ut av livet mitt for lenge siden. Hvem ønsker vel trege, dumme venner som henger seg opp i småting? Ikke jeg. Så denne pc’n er ikke lengre min venn. Den er nå min bitre fiende, og voksen og moden som jeg er, får den erfare det med en dose psykisk terror. Jeg vet jo nemlig at det ikke vil hjelpe å slå den, for når den da konker ut så vil spor av mine knivstikk og harde slag med en butt gjenstand, lett avsløre at det var jeg som drepte den. Så jeg unngår å oppdatere programvare. Jeg ser den har veldig lyst å oppdatere ting og tang. Den spør meg om det mange ganger for dagen faktisk. Det dukker opp små varselsbobler både her og der, oppdatering meg hit og oppdatering meg dit. Men det skal den ikke få gleden av, sann mine ord. Pc’n får ikke lov å gjøre noe som helst uten min tillatelse. Det har blitt en evig drakamp mellom oss. Egentlig er dette en tap- tap situasjon, for det eneste pc’n nå er optimalisert til, er å bruke som underlag når jeg skriver brev for hånd. Dette fordi pc’n min nå er for dum til at jeg kan bruke noen av de mange skriveprogrammene man får.
Når jeg ikke oppdaterer noe som helst, kommer jeg meg heller ikke inn i nettbanken. Ting som bruker java ler av pc’n min når den tappert prøver å besøke disse nettstedene, siden det aller mest kan minne om en halvdød triceraptor i rullestol som bruker sine siste krefter på å klatre inn i et hoppeslott. Det er så jævlig meningsløst.
Bare under dette blogginlegget fikk jeg tre ønsker om å oppdatere. Mellom “spør senere” og “oppdater firefox”, skulle det absolutt vært en knapp som het “reis til helvete”
Kjæresten min prøver å overbevise meg om at jeg burde kjøpe ny pc. “Tull!” sier jeg. “Man kaster da ikke noe som åpenbart enda fungerer! Blablablabla sløsing blablabla!”, og der står jeg og legger ut i det vide og det breie om hvor lenge man egentlig kan bruke ting før det må kastes.
Jeg vet jo egentlig at han har rett. Jeg har forferdelig lyst på ny pc, men så er det det at jeg har forferdelig lyst på mye annet også. En ny pc koster jo llike mye som en sydentur feks. Enn hvis jeg vil dra til syden? Eller sette på løsvipper og extensions? Eller kjøpe meg snowboard? Eller PS3? Eller karaokemaskin? Eller en ny sofa! Sofaen jeg har nå, gir meg både brokk og hemoroider, SÅ ukomfortabel er den! Hvordan skal jeg klare bestemme meg?
Jeg har sett llitt på svenske hollywoodfruer i det siste. De bruker penger som om det bare var å sope de opp med håv fra nærmeste kloakkum, og det har jeg forferdelig lyst å gjøre. Ikke sope opp penger fra et bæsjbefengt hull i bakken, men å bruke penger som om det aldri skulle ta slutt. Nå er det jo i teorien det jeg holder på med, bare at pengene tar slutt altfor fort. Faktisk nesten samtidig som jeg bestemmer meg for å bruke de. Akkurat som kontoen min er et badekar, og pengene er vannet som er oppi. Når jeg da får tanken “DET skal jeg kjøpe!”, så er det som om noen røsker proppa ut av badekaret, og bruker et bor nokså likt det de har på oljeplattform, og borer som om døden med ljåen sto bak og viftet med aids i nakken på dem, og etterlater badekaret som et tomt skall igjen på badegulvet, med alt vannet sporløst forsvunnet, mens jeg står som et spørsmålstegn og vet verken opp eller ned på en freia melkesjokolade.
Så jeg bruker smarttelefonen min til alt. Nettbank, facebook, twitter, bestille flybilletter, bestille hotell etc etc. Den eneste grunnen til at jeg egentlig trenger pc, er for å kunne legge bilder fra kameraet på, og blogge en gang hvert fjerde skuddår. Blogg.no har en app til telefonen, men så lenge den er så dårlig som den er, så har det ingen hensikt å bruke den.
Pluss at det ser kult ut å ha pc-veske. Jeg synes man ser viktig ut da. Og nå ser det jo litt halvfjernt ut å gå rundt med en stor pc-veske for så å bare trekke opp en smarttelefon, eller en tuppervareboks med brekkbønnesalat, så i mellomtiden får jeg bare ha den stinkende, råtne gamle pc’n.
Dette blogginnlegget har gjort pc’n så varm at gulvbelegget nesten smelter vekk under bena på meg, så jeg tenker vi avslutter her for nå.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Hva i helvete er alt dette? Det eneste ordet jeg har noen form for kjennsap til er ordet gainer. Men ikke i noen treningsforstand what so ever. Jeg har hørt om feeders and gainers. En seksuell fetisj der en fôrer opp den andre til du nesten sitter der med en menneskelig semitrailer i senga. jo høyere BMI jo mer sexy. Her er det bare å stappe snoppen mellom valke nummer 4 og 5 under knehasen og jokke på. Det høres forøvrig mye mer spennende ut enn den øverste setningen jeg har skrevet her på innlegget.
Nå for tiden er det tilnærmet umulig å logge inn på facebook uten å få servert en overivrig treningsstatus i newsfeeden din. Gjerne akkompagnert med et instagrambilde av kylling og ris og en shaker, lekkert freshet opp med et insta-filter. Hvem i HELVETE legger filter på mat? “Fy faen den kyllinggryta di så eksepsjonelt lekker ut med x-pro2 filteret! Jeg har aldri hatt så lyst på kylling før i hele mitt syndige liv! Fuck yeah”
Det er vel snart et halvt år siden jeg bestemte meg for at jeg skulle plassere støvsugerrøret i mitt eget rumpehull å suge på maks styrke med munnen og nesen godt tildekket, slik at jeg til slutt kunne suge øynene ut av mitt eget rumpehull om jeg så en status eller instagrambilde til som omhandlet trening, reps, sets, ris, kylling, “#foodporn”, shakere, eller andre ting som er ca like interessant som statuser om World of Warcraft, SV, slimpropper og slitasjeskader på brystvorter etter amming.
Men som alt annet her i verden, lærer man seg å leve med det. Joda, jeg kjenner det rykker litt av og til i drapsnerven når jeg ser de flittige tullingene som har tilbrakt hele kvelden på gymmen mens jeg, uten å overdrive, har inntatt 3000 kcal under kveldens episode av House. Jeg har til og med lært meg å senke hjerterytmen og kroppstemperaturen for å forbrennne minst mulig når jeg først legger meg til rette i sofaen. Jeg forbrenner ca 3 kcal i timen når jeg ligger slik, føttene slengt opp etter sofaryggen, den ene hånda godt plantet i navelen mens den andre roter opp sukkerbombe etter sukkerbombe fra godterskåla og fører det bekymringsløst inn i munnen min, som forøvrig er ca 3 twist-poser fra tannråte.
Etter å ha lest helt til hit, er det vel kanskje ingen hemmelighet at jeg egentlig er kjempesjalu. Jeg eier ikke viljestyrke nok til å kutte ut et eneste mellommåltid. Jeg spiser opptil 18 mellommåltider om dagen. Den eneste aktiviteten jeg får, er de kaloriene det koster kroppen min å reise meg opp fra sofaen, gå bort til kjøleskapet og rive opp døra. Jaktinstinktet som ligger i kroppen fra steinalderen aktiviseres også, idet jeg med haukeøyne speider mellom hyllene. Lydløst. Nesten. Den eneste lyden man kan høre er min tunge pust, og et og annet syltetøyglass som klirrer mot hverandre i jakten på neste kaloribombe. I slutten av måneden er det nesten slik at disse kjøleskapturene ender med at jeg tar fram smørpakken og stikker tunga så dypt nedi smøret at Gene Simmons ville blitt imponert, og lepjer i meg en smørklatt på størrelsen med en liten sammenlegbar kano.
Jeg planlegger jogging og trening ca 300 ganger om dagen. Hadde det virkelig vært tanken som telte, hadde kroppen min sett ut som en penisløs versjon av Jean Claude van Damme’s kropp i yngre dager.
Hver gang jeg forsøker å hive meg på gym-trenden, ramler jeg av fortere enn du klarer å si “fastelavens-ris”. Jeg trener max 3 måneder, og har da bygd opp appetitten til en gjennomsnittlig elefant. Så der står jeg, med et kaloriinntak på 8000 for dagen, med et kaloriforbruk på kanskje 1200.
Men hvem faen bryr seg. Hadde jeg orket, skulle jeg lagt alt favorittgodteret mitt i en strek rundt omkring i hele huset og løpt rundt og snortet alt ned i min sukkerhappye mage med et støvsugerrør. Jeg venter på at denne “strong is the new skinny” trenden skal gi seg, for snart blir det min tur. “Lazy is the new happy”.
Den dagen shakere blir byttet ut med 1-liters flasker med coca cola, kreatin blir byttet ut med nonstop, og 20kg bøtter med proteinpulver blir byttet ut med like store bøtter vaffelrøremix.
Skulle dette mot formodning aldri skje, så har jeg USA. USA har skjønt det. More is more, og supersize er funsize. Man kan også spise seg svett, så det sier seg selv at det kan være litt av en jobb det også. Så mens jeg venter på å flytte til USA, får jeg saumfare godterskapet etter nye ofre så jeg kan bygge kropp jeg og. Bare på en litt annen måte.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
