mattilakken Happy Hyperactive Hobo? Fjording med for mye fritid og internett-tilkobling

Min søsters hund Tila, Min hund Evo, Og min fars hund Max

Da jeg begynte denne bloggingen for fulle mugger, i går faktisk, var jeg ganske kritisk til om dette bare kom til å bli en stor flause. I skrivende stund må jeg innrømme at jeg har blitt helt hekta. Jeg tenker på å skrive hele tiden, og vil ha flere å lese å den. Dette er jo faktisk nesten som et rusmiddel, og du vil at alle vennene dine skal være med på festen.
Jeg kom i en indre konflikt med meg selv, av alle mennesker i verden, der jeg lurte på hvor ærlig og oppriktig jeg skulle tørre være. Men når man skriver om seg selv, det man har gjort, sagt og holdninger man har til alt, tror jeg det er en ting som gjelder: gå all in. For jeg står for alt jeg har gjort, og tror de fleste kan se at dette ikke er til så stor skade for noen.

At man får gode tilbakemeldinger gjør at man vil skrive mer og mer, og panikken har faktisk allerede innhentet meg angående hva pokker jeg skal skrive om når jeg er ferdig å blogge til boka 100 ting å gjøre før du dør. Men jeg tror også jeg har mange rare historier på lur for fremtiden, for ingen dag er helt den samme, og det er alltid ting jeg husker fra dagene som går med et smil om munnen. Så da er det vel bare å fortsette med like stor iver som tidligere!

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

051: Feire il redentore

Dette er visstnok en festival i Venezia der de feirer pesten som forsvant for lang tid tilbake. Det er jo en smule merkelig synes jeg. Det er som at vi i Alta skulle begynne skyte raketter midt i mars for feire at man får utdelt gratis klamydia medisin. Det er kanskje noe alle synes er flott, men jeg vet ikke hvor fantastisk resten av verden synes det er. Så kan klamydiakurerte stå på en talerstol å fortelle om hvor fantastisk det var å bli kvitt faenskapet  fra forrige 16. mai feiring mens resten av altaværingene sitter på hver sin snøscooter i Alta sentrum og spiser tapas mens de ler og har konebytte.

Men for å finne en hendelse fra mitt eget liv må jeg atter en gang tolke dette på mitt eget vis.

Å feire illrøde tore

Nå kjenner jeg ingen illrød Tore, tror ikke jeg kjenner noen Tore i det hele tatt, men jeg har vært i Töre i Sverige vel flere anledninger. Å da var jeg ikke illrød, men manglet lighter. Jeg hadde hentet en ambulanse sørpå som jeg kjørte oppover herlige Sverige, og på et eller annet tidspunkt en natt gikk jeg fri for lightergass, ikke av ivrig sniffing, men rett og slett brukt opp. Det skjer meg stadig vekk, spesielt når jeg er alene og ikke har andre lightre.
Det var i alle fall tilfellet her, og jeg hadde kjørt i timesvis og tenkt at jeg ikke skulle stoppe for å skaffe lighter, men når jeg kom til Töre midt på salige natten var jeg så røyksugen at jeg nærmest sto på hodet i bilsetet å kjørte. Bensinstasjonen var stengt, så jeg la på fult firsprang inn i “bygda” med sykebilen. Etter litt overivrig speiding etter en levende sjel, får jeg øye på en superharry ungdomsbil fyllt med svenske unge karer. Jeg bråbremser rett foran bilen deres og sperrer veien å løper ut mot dem. De ser noe skremt ut, men står helt stille, jeg nærmest brøler “HAR DERE LIGHTER?!” noe de ikke skjønte, og begynte da en lettere VILL gestikulering med en sigarett i munnen. Til slutt får jeg fyr på røyken og setter meg tilbake i bilen og kjører lettet og fornøyd videre. Sykebilen hadde ikke sigarettenner om dere skulle lure på det.
Nå visste jeg at det var langt til neste anledning å få kjøpt lighter, så jeg fyrte på neste sigarett med en opprøkt sigarett, og den neste og den neste. Med starthjelpen jeg fikk i Töre, holdt jeg liv i sigaretter i 3 timer før jeg var så kvalm og tørr i halsen at jeg tenkte det fikk holde for noen timer, og kastet den snart døende sigaretten ut av vinduet.

 

052: Stemme i karnevalskostyme

Jeg elsker å kle meg ut, ta på meg en annen rolle. Hadde jeg vært mann, hadde jeg vært drag, garantert. Men i voksen alder er det vanskelig å kle på seg en kostyme å få andre å forstå at man ikke lider av en alvorlig identitetsforstyrrelse.
Men jeg har stemt, og jeg stemmer hver gang jeg har muligheten, selv når noe ikke stemmer.
Jeg og venninna mi Trine skulle stemme her for noen år tilbake. Vi gikk i hver vår bås og pratet høylytt og lo, det hele virket kanskje litt uprofesjonelt. Vi er begge frp velgere og det sa vi vel også noe høylytt om jeg husker rett. Men så var det slik at du skulle sette kryss ved flere av navnene for å gi enkeltpersoner ekstra poeng eller stemme frem eller vekk, eller hvordan det opplegget egentlig er. Trine var veldig bestemt på hvem hun skulle satse sine kryss på, og fortalte fornøyd hvem hun hadde gitt kryss til idet hun la stemmeseddelen i boksen. Da stopper jeg opp, og sier “men Trine, du har jo gjort feil!” Vi hadde vært så kjapp at hun hadde ikke lest ordentlig igjennom, og hadde nå x’et bort sin valgfavoritt, som de kanskje ville sagt på norske talenter, og heller gitt alle hun ikke ville ha ekstrapoeng.Trine spurte pent om hun kunne få valgseddelen sin tilbake fra den store metallboksen, men dette lot seg ikke gjøre.
Trine tok det hele med et smil, for alt i alt, så var det jo tanken som telte.

 

053: Gå uvasket

Nå er jeg glad i å føle meg nogenlunde ren og pen, men å jobbe som bilmekaniker gjør fort at man blir skitten. Og da snakker vi SVART.
Men jeg jobbet en stund som biloppretter, og nektet å bruke støvmaske når jeg pusset , fordi jeg så ut som en koalabjørn med diabetes. Så hver gang jeg snøt nesen så jeg på snørret i papiret hvilken farge det var på bilen jeg holdt på med.
En gang jeg var ganske liten, skulle jeg imponere en besøkende venninne med bestefars sauegård. Jeg hoppet bråkjekt ned i saueflokken i fjøsen. Det endte opp med at hele saueflokken fikk panikk og reagerte med å springe meg ned i tur og orden. Jeg husker at jeg hadde hvit genser og hvit bokse med rosa striper. Skikkelig polkagris.
Jeg gikk fortumlet hjem, og i stuen hadde mamma og pappa kaffebesøk. Jeg var flau og redd for å få kjeft, så jeg gikk i hemmelig-agent stil bortetter veggen da det var ryggen og baken som hadde landet ned i sauedritten, og fikk mamma til å komme i gangen. Jeg unnskylte meg med at sauene hadde angrepet meg fordi jeg hadde pekt på dem, på god avstand vel og merke, og rett og slett sprunget meg ned uprovosert. Mamma ble stor i øynene da hele min bakside var svart av sauebæsj. Herlig.

 

054: Treffe Dalai Lama

Nå vet jeg at dette er ganske usannsynlig, da jeg såvidt vet hvem Dalai Lama er.  Jeg prøvde sende “tlf Dalai Lama” til 2424 for å høre om det var mulig å slå av en kaffe, men jeg tror han har hemmelig nummer.
Jeg har ikke truffet noen som er mer kjent enn en vanlig gjennomsnittlig mann, og det er kanskje like greit siden jeg er fæl å begynne stamme når jeg snakker med fremmede folk. Rett og slett fordi jeg er sjenert, utrolig nok.
Men er det noen jeg kunne tenke meg å treffe så må det bli Espen Thoresen Værsegod Takkskalduha. Når han hadde radioprogram på kanal24 for noen år tilbake hørte jeg alltid på han i mine fancye hørselvern med radio på jobb. Jeg lo så høyt mange ganger at andre på jobben kom til rommene jeg var i med store øyne og spurte hva jeg holdt på med. Jeg begynner ennå å le høylytt av de tingene jeg husker. En gang begynte han å kjefte på en liten unge som var i studioet og mente det var uprofft å utgi seg for å være en annerkjent professor fra et universitet så kunne ikke ungen engang svare på de enkleste spørsmål. Man må kanskje ha hørt det selv, men nå er det slik at unger sier så forferdelig mye rart. Jeg har ofte fått meg en god latter av å høre barn fortelle om sitt syn på ting som skjer, og er stor fan av bøker med gullkorn fra barnemunn.

Jeg hadde ei venninne med en utrolig søt jentunge. Jeg skulle sette denne ungen inn i barnestolen i bilen, men hun insisterte på å sette seg inn selv. Jeg sto å lo litt i skjul når jeg hørte jentas frustrasjon og knurr når hun ikke fikk seg i dette barnesetet. Plutselig utbryter hun “helvete!” og haka mi ramlet i bakken. Jeg bryter ut i høymælt latter, rett og slett fordi jeg ble så overrasket. Jeg henter meg inn og spør hvem det er som har lært henne dette ordet. Hun svarer ikke, og jeg spør “Har pappa sagt det?” og hun svarer ja. Jeg spør “Når sa han det?” og hun svarer torsdag. Så spør jeg “har mamma sagt det?” og hun svarer ja en gang til.  Så spør jeg når hennes mor sa det. “Torsdag” svarer hun likegyldig. Da sier jeg “Torsdag var kanskje ikke noen bra dag?”, og spenner fast setebeltet. “Joda!” sier hun uten den minste bekymring angående bannskapstorsdagen.
Barn er herlig, så lenge de ikke er mine egne vel og merke.

 

055: Anlegge en hage

Jeg har pratet litt om min karriere innenfor å så forskjellige frø. Men det første jeg tenkte her, var at for noen år tilbake ble det veldig “in” med intimfrisering på høyt nivå. Jeg tenkte overraske en kjæreste med et rødt hjerte nedentil, og begynte å spare. Det heter vel kanskje heller å legge barbersakene på hylla.
Jeg satt å drakk øl med noen venner, og stemningen var bra. Tilfeldigvis får jeg tak i blekemiddel, og låser meg inn på badet, og begynner å bleke den fancye hageflekken min. Jeg springer rundt i huset med en hånduk rundt livet mens jeg venter på at blekingen gjør det den skal. Jeg går å skyller ut og har nå helt platinablondt understell. Jeg holder på å le meg fordervet, og går å drikker videre.
Det ble aldri noe av den rødfargen, men det var ganske spesielt å gå rundt med bleika understell, og jeg følte meg som Dennis Rodman.

 

 

056: Se Norge fra sjøen

Jeg har vokst opp i en fjord med flotte fjell på øversiden av huset, og fantastisk hav på baksiden av huset. Jeg kunne stå i romvinduet og se på solnedgangens flotte fargespill over hav og fjell. Det er vakrere enn alle kunstverk i verden, og må bare oppleves.
Når jeg gikk på skole hadde jeg ekstrajobb på en kafè, og det var mange ganger stille og rolig i ukedagene og det medførte også en del kjedsomhet. I ren mangel på impulskontroll, kastet jeg mobiltelefonen min inn i mikrobølgeovnen og slo den på. Jeg hylte og hoppet bak en av benkene i det blå gnister begynte stå ut av telefonen.

Jeg kontaktet forsikringsselskapet og fortalte med enorm innlevelse om en dramatisk redningsaksjon der jeg hadde reddet en liten jente fra å drukne i havet og hatt telefonen på innerlomma. Telefonen ble erstattet.

 

Nå er det en kjapp pause med mat og røyk før jeg fortsetter med
“100 ting man må gjøre før man dør del 6!” 😀

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

041: Lære selvforsvar

Det beste selvforsvaret er vel å holde seg unna alt som kan få deg trengt oppi et hjørne. YEAH RIGHT, drømmesituasjon. Jeg er tøff i kjeften, og kan få selv den mest hardbarka tullingen til å stå med et spørrende uttrykk i ansiktet, munnen åpen, og et litt stille rop om hjelp. Og det er bare av en norsken, svensken og dansken vits.
Men jeg har nylig begynt på den afrobrasilianske kampsportdansen Capoeira. Impuls. Sjekk ut på www.turbinacapoeira.com
Min første capoeira trening tok nesten mitt syndige liv rett fra meg. Etter å ha beveget meg minimalt i ett års tid grunnet sykemelding, kom dette som et sjokk på kroppen. Det var utrolig gøy, og jeg smilte konstant i 2 dager etter treningen, og fikk nesten ikke sove fordi jeg gledet meg så til neste gang. Men jeg hadde så intense smerter i lår,legger, armer og skuldre i ca en uke at selv å gå ned trapper skulle bli en utfordring. Å sette meg ned i en stol ga meg et ansiktsuttrykk som var mer vridd enn en eggedosisrøre under den røffe behandlingen fra en stavmixer.
Å bli tatt på låret, kjentes ut som petting med wolverine fra X-men.
Men så absolutt å anbefale, no pain no gain?

042: Sitte ved et dødsleie

Nei nå får jeg frysninger altså. Jeg er jo så redd spøkelser og vampyrer og ufoer at jeg hadde nok sikkert trodd at å se noen dø ville medført evig haunting fra en hjemløs sjel. Men i begravelsen til min kjære bestemor på min mors side, var kisten åpen. Ikke under selve begravelsen, men når vi var inne i kapellet eller hva det profesjonelle uttrykket enn er. Det var veldig merkelig og føltes ikke helt ekte. Men jeg tror det er viktig å huske folk slik de var når de levde, mens sjelen ennå er i kroppen og titter ut gjennom øynene 🙂

 

043: Synge bach

Jeg kan IKKE synge. Jeg forsøkte en gang ta opp når jeg sang en sang fra filmen Grease, og høre på det etterpå. Jeg har aldri sunget for andre etter det. Nei nå løy jeg. For et par år tilbake var jeg i Luleå, Sverige, og ramlet rett inn på en festival, godt bedugget av alkohol og noe hes grunnet en influensa. Men det stoppet meg ikke fra å hoppe opp på en scene å synge Johnny Cash med Cocaine Blues for full hals. Det eneste vitnet fra hjemlige trakter er min eks, som jeg nå vurderer å drepe for å holde på hemmeligheten om min skjærende sangstemme.
Min mor ønsket at jeg skulle begynne å synge i kor. Jeg møtte opp på korøvelse på barne og ungdomsskolen i Kvænangen og fikk utlevert to ark med teksten som jeg har glemt hva heter. På det ene arket sto teksten på engelsk. På det andre arket sto teksten på The Julekalender engelsk, slik som dette: “vudd ju nåo mai neim, iff ai så ju in hevven”. Allerede da holdt jeg på å forlate koret i ren frustrasjon. Så sier hun kordama til meg “Du Christin skal synge Alt”. Jeg himlet jo med øynene og tenkte “daah!”, hva faen ellers skulle jeg synge? Man synger jo selvfølgelig alt som står på arket. Joda, jeg tror jeg holder meg til det jeg kan best. Nekte å synge.

 

044: Feire seg selv

Hver dag er en fest. Feire seg selv ja. Jeg har i fem år gått for å være 20, ikke en dag eldre. Men gjør jeg noe bra, ja da feirer jeg det. En gang feiret jeg at sofan min var en måned gammel.  En annen gang feiret jeg at jeg hadde fått 27000 tilbake på skatten. En uke senere innså jeg at jeg kanskje hadde tatt litt hardt i. En annen gang feiret jeg at jeg var blitt singel. Det kostet meg en månedslønn, 15.000 tilbake på skatten, mastercard grensen på 10.000 og deler av mitt gode navn og rykte. Jeg har nå begynt å roe ned betraktelig min selvfeiring.

 

045: Gå på folkehøyskole

Jeg husker venninna mi Marie gikk på folkehøyskole i selbu(?). De har visstnok sitt eget loch ness monster, men det heter ikke loch ness monstret. Jeg var ganske misunnelig, for hun drakk hele tiden, og dro til Praha, noe jeg trodde var hovedstaden i Egypt. Så når den store Anthrax-frykten var her for noen år tilbake, sendte jeg henne på folkehøyskolen en stor brun konvolutt med advarsel om at konvolutten inneholdt miltbrann, og inni konvolutten var det en plastpose fylt med mel.
Det fikk ingen følger, som jeg vet om.

046: Lage Creme Brulee

Når jeg var 17 gikk jeg hotell og næringsmiddelfag i Alta, og skulle bli både bartender, kokk og baker. Selv med altfor høyt fravær. Jeg husker vi spiste mye hvalbiff, noe jeg syntes var litt rart. Jeg trodde hvalen var fredet, og at bare eskimoer drepte hval for å ete kjøttet rått på et isflak.
Når jeg fikk bestemme middagen, gikk det som regel i pannekaker, makaronisuppe og bollemelk, til de andres store fortvilelse.
Jeg fikk en fantastisk medsammensvoren i mine aktiviteter på skolen, en som het Even, og vi hang sammen som erter og ris. I en av timene hadde vi hatt om spiseforstyrrelser, og vi fant ut at vi skulle ha hver vårs. Jeg hadde bulimi og måtte kaste opp all maten, og Even hadde anoreksi, så han nektet å spise. Når vi hadde kjøkkentimer og skulle forsyne oss av all herligheten på bordet, satt jeg og Even med hendene i kryss foran to urørte tallerkener. Lærern vårs spurte meg “skal ikke du spise?” og jeg svarte at jeg bare ble dårlig og måtte spy, så jeg orket ikke på skolen. Lærern spurte Even hvorfor han ikke forsynte seg. Even svarte “Nei, jeg NEKTER!” for han hadde jo anoreksi han.

 

047: Sove under åpen himmel

Jeg har alltid vært fascinert av stjernehimmelen, og kan ligge timesvis i sneskavler og se på stjerneskudd, når det bruker være slike stjerneskudd-faser, så det bare regner stjerneskudd, og da ønsker jeg meg så mye at tilogmed julenissen ville fått problemer med å holde følge. Statistisk sett, har kanskje 1 av 30 stjerneskudd ønsker gått i oppfyllelse for meg. Men så ønsker jeg meg jo alt fra snickers sjokolader til verdens best betalte jobb.
Men jeg er mørkeredd så jeg tør ikke sove ute.

048: Spise haikjøtt

Mange tror kanskje jeg går rundt med et dødsønske, men å fange seg en hai å fortære den virker som vanvidd for meg. 
Når jeg gikk hotell og næringsmiddelfag fikk vi en gang et prosjekt om å skrive om hvilken som helst fisk, og gjøre litt research om denne fisken. Jeg og venninnen min Julia bestemte oss for Steinit. Dette fordi den er så uhorvelig stygg, biter selv om hodet er kappet av, og har rare tenner, og fordi vi mest sannsynlig aldri hadde fått i oppgave å lage noe av steinbit å være nødt til å spise det.
Når prosjektet var levert inn med fargerike tegninger og bilder og tekster hentet fra internett, kom steinbit-helvetet deisende ned i en kasse på arbeidsbenken på kjøkkenet foran meg og Julia. Der var vi faen meg nødt å lage noe av steinbit.
Jeg husker å ha stekt den, men ikke å ha puttet den i munnen. Kanskje enda et fortrengt minne fra mitt liv.

 

049: Gjøre ingenting på Capri

Capri forbinder jeg med to ting, bukser og spaghetti. Jeg er kun fan av den ene, spaghettien. Jeg elsker at pølser kan være så små, at sausen kan være så rød, at kjøttbollene kan være så kvalmende, og at spaghettien kan være så ihjelkokt uten å være dårlig.
Jeg har spist min andel av spaghetti a la capri bokser for å si det sånn. Jeg har et par tre capri bukser også, ikke forstår jeg hvorfor jeg har kjøpt dem fordi jeg synes jeg ser ut som en av barna fra rakkerungene.
Gjøre ingenting er en av mine spesialiteter. Ingen kan få gjort så lite på all den tida jeg bruker som,ja, meg selv 🙂
Jeg har som sagt vært sykemeldt et år, og i løpet av denne tiden, har jeg klart å ommøblere soverommet og få 150 extensions i håret.

 

050: Bygge et hus

Jeg forsøkte en gang bygge et hundehus av noen planker og sponplater. Det ble så utrolig stygt at bikkja ikke ville nærme seg det, og pappa sluttet klippe plenen rundt der det sto. Til slutt så man bare en antydning til en skjeiv firkantig trekasse inni en masse gress.

 

Dette er virkelig gøy, har fått god respons, og da vil man gjerne skrive mer 🙂
Men nå er det Trine Furnes Kumlokk Jensen Flensen tid, med kaffeslabberas og det hele. Gleder meg til å skrive “100 ting man må gjøre før man dør..Del 5”

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

031: Reise til en krigssone

Jeg bruker ofte reise fra en krigssone. Leiligheten min. Men avreiseturer fra hjemmet ender ofte med like mange hjemreiser.  For å beskrive leiligheten min, se for deg en container fylt opp med bøker, klær, kjøkkenutstyr, ting fra netthandelen, puter, pledd, verktøy, hvite tennissokker, colaflasker og døde planter. Nå legger du to kilo TNT på toppen i denne containeren å lar hele greia eksplodere. Hypotetisk sett, tåler veggene og vinduene og møblene dette, og alle tingene lander rundt omkring på de merkeligste plasser. Ja jeg har hatt et kjøleskap i gangen i et halvt år, ja tørkestativet sperrer for badet, og jeg har ikke sjangs å finne min egen  venstrefot om jeg skulle være så uheldig å plante den godt ned på gulvet, men jeg mener at litt rot gjenspeiler en filosof i arbeid. Og her velger jeg å legge til uttrykkene “Bedre med system i rotet enn rot i systemet” og min favoritt “Bedre med litt rot her og der enn et rent helvete”

Jeg søkte faktisk jagerpilotutdanning i militæret. Jeg ble kalt inn på sesjon, og troppet opp med godt humør og et stort smil om munnen. Scorte bra på tester, inntil jeg snakket med lege. Jeg fikk beskjed om at “Folk med adhd og skytevåpen går sjeldent bra sammen” jeg utbrøt “Så jeg får ikke fly jagerfly?!” de sa nei, og takket for at jeg kom, jeg ga mitt faste håndtrykk og sa med et smil “jaja, men dere har nummeret mitt nå, det er bare å ringe om det skulle bli krig!”

Det som er litt spesielt er at jeg veldig redd for å fly, og jeg har høydeskrekk. Men jeg har avogtil perioder der jeg føler jeg må gjøre ting jeg ikke burde.

 

032: Kjøre Porsche

Jeg har aldri vært noen stor fan av verken Porsche eller Lamborghini og alle de plakat-bilene. Faktisk tror jeg at de eneste realistiske målene jeg setter meg, har med biler å gjøre. Drømmebilen min er en hundgammel Mercedes 190 2.5 16 evo. Fantastisk bil med sjarm, sjel og personlighet. En bil er ikke en drømmebil før den har navnet ditt skrevet over hele seg.

Men jeg har prøvekjørt en bil langt over mitt prisnivå. Jeg fikk prøvekjøre en ganske ny Lexus med hybridmotor. Den var helt fantastisk å kjøre, sett fra en 60 år gammel pengegrisk tulling sitt synspunkt. Men nå er det slik at jeg og gasspedaler er et spennende fenomen. Jeg liker å kjøre biler der forbikjøring går like smurt som babyolje på en lekker mannekropp. Jeg har aldri hatt biler som går spesielt godt, men denne bilen hadde jeg 220 km/t på før jeg måtte gi meg fordi jeg syntes det var altfor uforsvarlig. Men det gjør noe med hodet når man hører at motoren synes dette er småtteri og bare purrer pent som en katt som legger seg til rette på et varmt godt pledd. Jeg brukte kanskje 10 minutterpå vill panikksletting av kjørecomputeren før jeg leverte bilen tilbake til selgeren.

 

033: Løpe New York maraton

Jeg har aldri vært av den løpende menneskearten. Jeg har latt dagens transportmidler ta meg fra A-B og flere tilfeller D også i mye høyere hastigheter. Men hunden min Evo er av den noe rampete sorten. Ser han en anledning i en ulåst dør, eller et åpent vindu, ja så stikker han. Og han løper fort. Så det er ikke et uvanlig syn å kjøre forbi leiligheten min å se ytterdøra på vidt gap, ei jente løpende for harde livet i sokkene på sneen, gjerne med mascaraen i ene hånda å håndkle på hodet og et stykke foran, en brun hund i full galopp med verdens mest tilfredse blikk i det lille hundetrynet. En gang i vinter hoppet jeg inn i en hage barbent med sjokoladekake i begge henda og landet over Evo for å fange han. Dette ser nok komisk ut, men for en som røyker bortimot 20 om dagen er dette sakte selvmord, og da snakker jeg ikke om sigarettene. Og sjokoladekaka, den var delvis til meg, delvis lokkemat til Evo.

 

034: Fly hangglider

Ingen har mer høydeskrekk enn meg. Det er jeg bombesikker på. Jeg kan ikke klatre opp på en kjøkkenstok uten å kjenne en svimlende prikkende sensasjon i hodet. Jeg mister all kroppskontroll over 1 meters tillegshøyde, og får en slags “heroinknekk” i knærne å holder meg fast i alt mulig rart, bare det ikke er meg selv.
Men jeg har latt meg feste fast i en sele med strikk å blitt sluppet fra en høyde jeg vanligvis aldri ville la meg droppe fra.
Det var i en fornøyelsespark full av folk i alle aldre, mest barn. I det jeg ble sluppet, tenkte jeg alt fra at jeg var verdens største idiot, til at om jeg overlevde dette skulle jeg faen meg aldri forlate bakken, og om jeg hadde husket å låse bilen. Men jeg hylte. Og ropte. Ikke vanlige skrekkfilmhyl, neida, dette var hardbarka nord-norsk banning på ekspert-nivå. I noen brøkdels sekunder virket det som at hele parken stoppet opp og forsøkte finne ut hvor disse salige glosene kom fra. Jeg har i ettertid ikke hatt noen som helst ønsker om å la meg spenne fast å oppleve fritt fall what so ever. det er en grunn til at jeg raver kun 165 cm over bakken og ikke har vinger.

 

035: Kvitte seg med minner

Jeg har brent bilder, banket sammen forlovelsesringer og forsøkt å smelte de på komfyren, knivstukket telefoner full av meldinger, gitt bort ting med fortidsminner, men denne bloggen er en fin måte å kvitte seg med noen overflødige minner som kanskje kan gi andre et lite smil om munnen 😉

 

036: Sitte ved cowboyenes bål

Jeg kan ikke egenhåndig starte en brann uten hjelp av 4 liter tennvæske. Men ingenting er som å sitte ved et bål som knitrer og gjør en stille skog eller strand om til noe mye mer magisk og beroligende. Jeg var mye i fjor høst på fisketurer med min eks og Evo. Det var utrolig koselig. Bare å sitte atmed et bål og fortelle skrønehistorier til hverandre mens turkniven skamferte nærliggende trær etter alle kunstens måter. Og jeg anser meg selv mange ganger for å være en nymotens cowboy til tross for min hest og ku-frykt.

 

037: Lære et instrument

Da jeg var barn spilte jeg piano og orgel og hele tangent driten. Jeg spilte ikke etter noter, men “spilte på øre”, og kunne klassikere som für Elise og toccata i D moll. Da jeg ble litt eldre tenkte jeg “nå må valget mellom nerd og hardbarka tøffing tas!” og jeg la fra meg hele piano opplegget. Veldig synd, for det er veldig morsomt å kunne spille.
I 4 klasse insisterte jeg på å være med i korps, og fikk utdelt en trombone. Jeg nektet å lære å spille ordentlig, og ville are stå å lage ulyder i den. Dette ble fort tatt fra meg.
For et par år tilbake ble jeg rammet av Guitar Hero bølgen for fullt. Det var så morsomt at jeg på pimpuls dro ut å kjøpte meg en gitar, og en “lær å spille gitar” dvd på tilsammen 1500kr. Jeg setter på dvd’n, og får beskjed om at assistenten til gitarlæreren aldri har spilt gitar før. Han viser henne tre grep, så kan hun spille alle sangene på dvd’n samtidig som hun synger av full hals. Jeg sitter ennå å lurer på hvor pekefingern skulle plasseres.  Gitaren kastes inn i en bod i ett år å selges for 500kr.

 

038: Lære en papegøye å snakke

Jeg har aldri hatt verken papegøye eller undulat. Men min far kom en gang hjem med 40 kyllinger og en hane og ville at vi skulle begynne å selge egg. Og det gjorde vi. Flotte høns ble det, brune å fine. Mens hanen var en svart og orange liten sak med sånn haukenebb. Jeg kalte hanen for Rocky, og lot han sitte på skulderen min når jeg kjørte traktor. Hønene hakket hverandre ihjel over tid, og minnet om Rockys bortgang er tydeligvis fortrengt. Men jeg husker at han alltid galte til feil tidspunkt, og det er nok derfor jeg er så døgnvill nå i voksen alder.

 

039: Vente på en venn

Nå er jeg verdens mest utålmodige person med verdens mest tålmodige venner. Når jeg vil ha noe gjort, skulle det vært gjort i går, og jeg eier ikke tidsbegrep. Det som for meg har virket som et kvarter, er i realiteten 6 timer. Ei fantastisk venninne av meg, Jeanett Taftø Simonsen, brukte å inviterere meg på fester i helgene. Til meg sa hun at man skulle komme rundt 19.00. Til alle andre sa hun 21.00-22.00. Jeg var allikevel den som kom sist, bestandig like overrasket over at andre kom før meg.

 

040: Få massasje

Jeg har aldri vært noen stor fan av massasje. Jeg kan gi det selv, men helst ikke få. Men jeg har sittet i slike massasjestoler, og hatt et noe nervøst ansiktsuttrykk i det “skinnstol-tomlene fra helvete” griper tak om nakken. Jeg går rundt i den tro at man ikke burde prøve løse opp de stivhetene jeg har opparbeidet meg i kroppen, ettersom de er med på å holde meg oppe og nå fungerer som avlastning for skjelettet mitt.

 

en rask  kopp te og litt røyk mens jeg koser meg til aerosmith på radio alta, så er det tilbake til

100 ting man må gjøre før man dør..Del 4

 

022: Ri i galopp

Nå vil jeg jo påstå at det eneste som er mer farlig enn hest, er radon stråling. Men jeg hadde en kjepphest når jeg var liten. Jeg hadde en hoppestokk også med sånn halv hoppeball under istedet for fjær, men jeg mener å huske at broren min og en av vennene hans punkterte den med en saks.

 

023: Meditere

En gang satt jeg i ro på en plass i tre dager. Det var stressende i ettertid.

 

024: Få skreddersydd en dress

Jeg prøver sjeldent klær før jeg kjøper dem. Jeg ser noe jeg liker, og kjøper det.  Jeg kjøpte en gang en svart vest, og den var selvfølgelig altfor stor. Så jeg tok den på meg og sydde den igjen istedet for å lukke den med knappene. Når jeg skulle ta den av reiv jeg bare i skikkelig Hulken-stil. Desverre lar ikke dette seg gjøre så veldig mange ganger.

 

025: Vandre naken i fjellet

Jeg har da lest fjellvettreglene. Og regel 87 avsnitt 2c §90 står det: Vandre faen ikke naken i fjellet.
case closed.

 

026: Svømme med spekkhuggere

Jeg har følt meg som en spekkhogger når jeg har badet. Spesielt i syden når man er omringet av veldreide solbrune delikatesser, og man selv er på feriedag nr 2, lett solbrent på nesen,fregner, og likbleik med en noe anspent holdning med vann i knehøyde, speidende utover bølgende og skeptisk til hva varmere strøk kan skjule under vannoverflaten. En gang fikk jeg en liten blekksprut mellom fingrene, og jeg tror jeg ramlet i en 4 sekunders koma. En annen gang tråkket jeg på en flyndre som flyndret avgårdet, og da var jeg sikker på at jeg skulle bli drept. Den var ca like stor som en salamiskive. Skikkelig steve irwin shit. Var det steve irwin han jungeltullingen het?

 

027: Kjøpe en hund

Jeg har egenhendig stått for to hundekjøp. Først kjøpte jeg en rotweiler som jeg var nødd å omplassere grunnet samboer.
Så dro jeg og en eks til wilhelmina i sverige å hentet en nydelig liten klump som heter Evo, etter mercedes 190 2.5 16 Evo, og han har jeg den dag i dag. 4500 svenske kroner.

 

028: Se et lys brenne ned

Jeg har sett når lys har slukket, men man tar vel gjerne stearinlys for gitt helt til de slukker.
Når jeg var rundt 13-14, var jeg mye hos min venninne Marie i Alta i helgene. Vi gjor alt og ingenting, og en helg brukte vi faktisk hele helga på å dryppe stearin i en glassflaske. Jeg førte desverre ikke logg for antall drypp, lys eller timer. Men det var en tidkrevende prosess.

 

029: Finne en mentor

Her skal jeg ære min far. Har alltid sett opp til han, og har lært utrolig mye fra han. Så min far er min mentor. Veldig greit 🙂

 

030: Dyrke et idol

En gang plantet jeg frø fra en melon jeg spiste, og det vokste fram en plante på ca 10cm før den døde. I samme vinduskarm la en gang Marie en levende krabbe hun hadde funnet ca rett atmed havet. VI glemte den av, helt til sola steikte gjennom vinduet så det luktet død krabbe.
Jeg holdt på å plante mais på en hybel jeg bodde på. Så kom jeg på filmen Signs, og innså at takhøyden ville bli et problem.
Jeg har alltid trodd at meloner vokser på trær.

 

Nå er det sent, så jeg runder av her. Fortsetter i morgen med

“100 ting man må gjøre før man dør..Del 3”

Fredrik Skavlands bok “100 ting å gjøre før du dør” er jo en fin oppskrift for de som måtte føle seg tiltaksløse og basere for mye av fritiden sin på at andre skal gjøre hverdagen din fargerik å spennende. Jeg fant boken på biblioteket i Alta med venninna mi Trine Furnes Jensen, og sa på spøk ” Denne boka skal  jeg faen meg låne og blogge til!”. Og det var faen meg det gjorde og tydeligvis. Så da blir jeg å ta det i otur og uorden. OOoooogværsegod!

 

001: Bli født

Jeg ble født 01.12.1985 klokka 01.52 i en sykebil på sennalandet på tur til hammerfest sykehus. Min kjære mor ble ikke tilbudt noen flytur siden jordmora hadde flyskrekk.
Jeg husker ikke noe av dette, men jeg har blitt fortalt at det gikk fint og skadefritt for seg, jeg veide sikkert ikke 20kg, hadde kølsvart hår, og var ikke særlig pratsom.
Jeg tror at denne actionfylte sykebil-kjøreturen førte til at jeg den dag i dag kjører som et svin hver gang anledningen byr seg. Håper Hammerfest sykehus er villig til å påta seg fartsbøtene mine, som jeg til dags dato, bank i bordet, bare har fått to av. med 3 prikker og 7000 i bot tilsammen. Hurra.

 

002: Dagdrømme

Det benytter jeg jo ca hver eneste time av min våkne stund til. Jeg har en karakterbok fra barneskolen der det faktisk står noe sånt som dette: “Christin bruker mesteparten av timene til å se ut av vinduet å dagdrømme.”
Men det stemte jo bra det!
Jeg har alltid hatt en livlig fantasi, som har gjort at virkelighetens noe kjedelige opplegg har ført meg inn i en drømmeverden med både ulver, vampyrer, stuntmans, ville politi og røver-jakter der jeg var røveren, alver, verdensrommet, utrolige fight-scener der jeg kan alle mulige slags kampstiler, og ikke minst, en verden der jeg aldri trenger være redd for hva andre mener om meg. Det er herlig å ha en verden der du selv styrer utfallet, når verden utenfor kanskje vender deg imot 🙂

 

003: Bli sammen med sin beste venn

Denne er jo nesten ikke til å unngå. Hvem har vel ikke vært der? Jeg vet ikke hvor vanlig det er om du tilfeldigvis ikke har hatt en bestevenn av det motsatte kjønn, men alle ser jo etter en bestevenn i en kjæreste, som hvem har ikke sett en kjæreste i sin beste venn i sitt liv?
Om jeg skal uttrykke meg fritt, så er det kanskje noe av det dummeste jeg har gjort. For risikoen for å miste din daværende beste venn er vel ekstremt høy.
Jeg hadde en utrolig god venn, vi gjorde alt sammen. Vi var sammen hver dag, og jeg tror han var en av de beste vennene jeg har hatt i mitt liv. Men så kan man jo ikke styre forelskelse! Og sammen ble vi, og vi var sammen mange år også! Men når det ble slutt, så hadde jeg ikke min beste venn der lengre. Utrolig trist, men det var på en måte å lære på den harde måten. Her kan jeg forvirre meg selv me å si at jeg angrer, men allikevel ikke :p

For to år siden giftet jeg meg med bestevenninna mi Trine på en slik cyberwedding side på nett. Forholdet mellom oss har fungert kjempefint, men jeg tror faktisk ekteskapet er ugyldig av flere årsaker. Blant annet at bryllupsnatten ikke ble fullbyrdet.
Jeg stikker forøvrig instinktivt av om noen skulle falle for meg, ettersom jeg tror av religiøse årsaker at det er det rette.

 

004: Avskrive fortiden

Jeg har selektivt slettet enkelte deler av min fortid, og siden jeg har glemt det, kan jeg ikke huske om det er noe å skrive om. Mission accomplished. Eller? :O

 

005: Kjøre karakoram highway

Det sier seg selv at jeg ikke aner hva det går ut på. Ikke klarer adhd hodet mitt å lese det sykt lange avsnittet når jeg ser på bildet at det er masse fjell og en tulling i turklær som står å speider utover en av fjellsidene.
Så da tolker jeg det på min egen måte da. And it goes a little something like this:

Å kjøre en indisk bil på grusvei

Det har jeg aldri gjort, jeg vet ikke om india produserer biler, men om jeg skal tolke dette på mitt eget vis blir det slik:

Å kjøre hest å kjærre i skogen

Det har jeg gjort, å da mener jeg kjærre i form av slede, og det var faen meg noe av det skumleste jeg har vært med på. I et fly er det piloten som sitter forrerst å brommer å vrir på spakene å tuter å banner å passasjerene sitter strødd i klappstoler og aner fred og ingen fare.
I hest og slede er det hesten som springer forrerst å frøser å bæsjer med et psykopatisk blikk i de svære øya å innstinktivt sikter ut fluktvei etter fluktvei med passasjerne sittende løs i en trekasse uten brems. Snakker vi ekstremsport? Fy faen det får du meg aldri med på igjen. Og når jeg sier du, refererer jeg til ethvert sinnsykt hestemenneske som koker inni hjernen og vil ut å klappe hest.

 

006: Flytte på landet

Jeg er jo fjording, jeg vokste opp på landet, og merker ca hvert 4 år at jeg får en magnetisk dragning mot hjemlige strøk. Ingenting er som å bo en plass der nabohusene ligger med 100-800 meters avstand, ingen ringer politiet om du skulle rave i full tilstand på taket ditt midt i februar mens du synger “her kommer mumi” og har kledd deg opp i støvler, sombrero og løsnese. Frihet til å være seg selv!

 

007: Bryte andres forventninger

Mamma ville at jeg skulle jobbe i barnehage. Jeg forsøkte, men jeg lekte så mye og sprang rundt i ring at barna ikke trodde at jeg var voksen.
En av mine tanter ville at jeg skulle bli kokk.
Jeg ble bilmekaniker, noe jeg elsker, men som jeg desverre ikke akkurat nå kan holde på med.

Andre ting jeg har prestert er å få gode karakterer fra skolen, uten å være der. Blant annet gymtimer. I standpunkt fra videregående fikk jeg karakteren 4, selv om jeg lånte et par krykker hos en venn, kom haltende til en time og sa jeg var påkjørt av brøytebil. Jeg brukte resten av skoleåret på å gå forsiktig rundt i gymsalen. Dette fatter jeg faen meg egentlig ikke fra min egen side, siden jeg trente på sats etter skolen. Så der overrasker jeg meg selv egentlig.

 

008: Elske i friluft

Lyst som mørkt, vinter som sommer, er jo sunt med litt friskluft? Jeg har andre interresser i friluft også, som å slå hjul å sage trær altså.

 

009: Finne igjen en barndomsvenn

Nå er jeg så heldig at jeg har de fleste av mine barndomsvenner den dag i dag. Men for å gjøre dette litt bokstavelig, så fant jeg for eksempel tre av mine barndomsvenner i et telt i lakselv under midnattsrocken. Nå visste de jo at jeg kom, men å finne et grønt telt i et hav av andre grønne telt gjør det ikke akkurat lett å lete. men jeg fant Bunte, Gjert Thomas og Jim Are, lettere redusert i et telt. 10 poeng til meg!

 

010: Gå på tjuvjakt

Jeg liker ikke å jakte. Men å tjuvjakte må jo gå litt ut på å halvdesperat leite seg en tjuv. Er dette kanskje en måte å være litt på flørten med gutta med feil holdning i forhold til norges lover? I så fall ønsker jeg å legge det jeg var på tur å skrive her trygt i et slags hemmelig arkiv bakerst i en jeksel jeg nettopp fant her under bordet.

 

011: La terningen bestemme

Muligheten til  ta valg på en så enkel måte fascinerer meg. Får jeg mer enn to valg, svimer jeg nesten av. Mange ganger kan valget mellom lett melk (den rosa) eller lett lett melk (den grønne) få meg til å stå opptil 5 minutter i melkeskapet på butikken. Andre ganger lar mangelen på impulskontroll meg ta valg så enkelt som bare det. Noe som har medført mange etterpå-klokskap tanker som har gitt meg sosial angst.

 

012: Se fallingwater

Dette er visstnok et hus. Jeg har sett fossefall i Tyrkia, utrolig nok på tv også, men den fineste nedramlendevannansamlingen jeg har sett, ligger på Alteidet i Kvænangen etter en sti inni skauen. Hadde jeg hatt muligheten til å sitte helt stille og bare glo, så hadde jeg satt meg ned der med en flaske eplemost eller noe og bare stirret intenst på dette underverket, og forsøkt å holde tilbake trangen til å tisse.

013: Lære latin

Jeg bruker å leie latinske sitatbøker på biblioteket, da jeg synes flotte sitater virkelig gjør seg på latin. Ellers har jeg forsøkt å lære både tysk, spansk og italiensk, og holder nå på å feile totalt med portugisisk. Jeg får bare innse at jeg er norsk.

 

014: Lure en venn

Jeg har lurt venner til å tro at jeg har mista lappen, vært gravid, at jeg er en adoptert albino colombianer, at jeg har vært i fengsel, at jeg jobber som hjullasteroperatør i havøysund svart, at jeg ble påkjørt av en bil og knakk foten og ble behandlet på øre-nese-hals avdelingen på et sykehus i oslo etc etc. Min troverdighet blant venner er minimal når jeg forteller en historie som virker litt over gjennomsnittet sannsynlig.

 

015: Lese høyt

Jeg liker å lese. Jeg leser til stadighet høyt for venner, om de vil eller ikke, jeg leser høyt og fort ting som er spennende, jeg har lest for barn, jeg har tilogmed lest på sengen til tidligere kjærester. Jeg liker å lese. Før jeg kunne lese brukte jeg lese høyt for pappa. Merkelig nok forandret teksten seg betydelig fra gang til gang jeg leste samme bok.

 

016: Barbere hodet

Når jeg gikk 3 klasse sendte mamma meg og min bror til frisøren samtidig. Hun var ikke tilstede da jeg bestilte frisyre. “Jeg vil ha samme klipp som min bror”, av for det lange håret, og mine klassekamerater hvisket nokså høyt “hun ser ut som en gutt” når jeg gikk inn i klasserommet dagen etter.

 

017: Leve blant bjørner

Jeg har en utrolig god venn som heter Bjørn. To faktisk. En heter Bjørn Magnus, å den andre heter Bjørn Magne, men vi kaller han Bunte. Bjørn Magnus er jeg litt usikker på om heter Bjørn Magnus, fordi jeg aldri har brukt hele navnet. Jeg vet at initialene er BMW men har alltid bare kalt han Bjørn. Han har en tattovering på armen av noen planker som er spikret sammen til BJØRN og de brenner.  Bunte blir aldri kalt for Bjørn Magne, bortsett fra av foreldrene tror jeg. BJØRN MAGNE!!

 

018: Hoppe i stor bakke

Jeg står ikke på ski av prinsipp. Og jeg er livredd høyder. Men en gang hoppet jeg med scooter og det var litt hardere landing enn forventa, så jeg så ut som en mandelpotet som heiv seg over styret i det jeg knalla hjelmen i hytta på scootern å planta styret en plass mellom brystkassa og magen og mistet pusten i noe som virket som en evighet. Så kjørte jeg videre og forsøkte tydeligvis og gjøre samme feil om og om igjen. Det jeg lærte av dette er å se sinnsykt fort rundt deg for å se om noen så hva du gjor, og om de ikke gjorde det, så gjelder det ikke. Så de det, så roper du bare at det er et stunt du lærte i gamle dager eller at du mente å gjøre det. det overbeviser bestandig.

 

019: Oppsøke psykolog

Når jeg var 16 ble jeg sendt til psykolog, med en time i måneden. Det jeg oppdaget var at skolen registrerte ikke fravær på psykologtimer, noe som medførte psykologtimer så og si hver dag.

 

020: La humla suse

Dette er et utrykk jeg aldri har hørt om. Nå er jeg livredd humler og veps, og jeg husker en dritskummel opplevelse når jeg var liten. Jeg sto med hendene bak på ryggen. Ute. Så kom en humle. Den brant meg på handa. Jeg tør ikke ha hendene bak på ryggen mer. Hvertfall ikke ute.

 

021: Spille på casino

Jeg forsøkte en gang poker på internett med liksom-penger. Når noen av de andre ved bordet begynte by høyt, tenkte jeg “ÅJASSÅ DU DIN JÆVLA FAEN!!” og gikk all inn og tapte alt. Gang på gang. Da la jeg fra meg hele greia med å satse penger.
Jeg har også en svakhet for flaxlodd. En gang leverte jeg inn en haug flax lodd med samlet premie på ca 1500kr. Det virker vel og bra, men de fleste var 25kr gevinster. Da kan man tenke seg hvor mye jeg har brukt på flaxlodd siden man faen meg bare vinner på hvert 40.lodd.

 

Nå skal jeg røyke meg en LM sigarett, eller som jeg bruker si, en Lars Monsen tursigarett. Så blir det vill skriving av

“100 ting man må gjøre før man dør..Del 2”

 

 

 

 

Ja da kan man vel si at jeg tok jomfrudommen på bloggen min.
Jeg ville finne ut hva denne "blogginga" dreide seg om, å hva er vel bedre enn å prøve det sjøl?
Så nå er jeg litt spent, tør jeg gi adressa til noen,så det faktisk blir lest? Vil vennene mine faktisk lese så mye av det jeg skriver at jeg faktisk orker å fortsette med dette? Og ikke minst, hvor lenge har jeg tålmodighet til å holde på med dette?

Jeg kjenner allerede nå en slags oppgitthet over å bruke bokmål når jeg skriver, noe som har blitt ganske uvanlig etter så mange år med sms'ing på dialekt. Jeg tror faktisk jeg kun bruker bokmål når jeg skriver søknader og formelle brev. Og når jeg skriver sms til min sjef eller far 🙂

Og så tilbake til min nye hobby. Jeg må innrømme, jeg er litt spent over å "forevige" mine tanker på en gratis blogg-greie. Men hva skal jeg med dette?
Er det her jeg skal lefse ut med detaljer jeg ikke orker skrive om i facebook statusen min? Skal dette bli min offisielle dagbok? Skal jeg bruke denne bloggen som en slags skulderletter for mine daglidagse problemer, gjøremål og irritasjonsmomenter? Skal jeg bare skrive akkurat det jeg føler for, uten å følge noen rød tråd som henter meg inn igjen når jeg er langt inni de finske skoger på tyttebærtur i det jeg forklarer noe jeg kanskje ikke helt selvforstår? Ja hvorfor ikke, alt i alt er det kanskje bare jeg selv som kommer til å lese dette. Så nå blir det tanketømming for alle penga, selv om dette er tilnærmet gratis, se bort fra tapt arbeidstid, tellerskritt på nett, slitasje over tid på pc utstyr osv.

O