mattilakken Happy Hyperactive Hobo? Fjording med for mye fritid og internett-tilkobling

Enten har jeg blitt veldig, veldig voksen, eller så er livet mitt på tur nedover. Gårsdagen besto av å lage lapskaus, og bare det.
Under lapskausproduksjonen fant absolutt ingen andre aktiviteter sted. Ingen.
Ikke i min villeste fantasi kunne jeg sett for meg at det skulle være så tidkrevende. “Lapskaus lager seg selv”
Vel, etter å ha latt ingrediensene stå på kjøkkenbenken i tre timer uten tegn til at lapskausen hadde tenkt å begynne, måtte jeg rett og slett bare gå i gang selv. Så om dere i mythbusters planla å teste denne myten så har jeg spart dere tiden. Denne myten er hvertfall busted.

Når lapskausen omsider var ferdig, pratet jeg om lapskaus. Mine tanker om denne spesifikke lapskausen, ting som ble gjort, og ting som kunne vært gjort annerledes. At jeg hadde for lite potet. For mye vann. Hvordan jeg berget det ved å bruke potetmospulver. Hvordan jeg hadde skeiet ut ved å putte oppi noen hvitløksfedd. At jeg ikke har tyttebærsyltetøy. Men mangochutney.

Jeg forsynte meg av den fire eller fem ganger, og oppnådde en følelse av metthet jeg ikke trodde var mulig. Det virket som om alle kroppens hulrom og tomrom hadde åpnet seg for denne middagen og var klar til å gjemme unna mat i sykelige mengder.
Rullet jeg øynene langt nok bak i hodet, kunne jeg se lapskaus bak i mørket. I tillegg til den litt rare følelsen av å la øynene gli gjennom denne grønnsaksmosen.
Denne metthetsfølelsen gjorde i tilegg at jeg følte jeg var døden nær flere ganger i løpet av nattevakten i natt.

Jeg tenke i tillegg på vaffeljernet mitt. Et godt vaffeljern, eller, et kvalitetsjern om du vil.
Jeg forstår ikke hvor det har blitt av og det plager meg grenseløst. Tanken slo meg at kanskje en av de jeg har bodd sammen med før kanskje kunne ha stukket av med det.

Jeg har opplevd at penger og medisiner som tilhører meg har blitt forsynt seg av som om det skulle vært en eske konfekt jeg har satt fram for å være hyggelig, om jeg skulle ha vært så glemsk at jeg ikke gravde slike ting ned på gjemmesteder man etterhvert fant ut at var såre nødvendig.
Det er greit. Men, om mine elektriske husholdningsartikler har forsvunnet på samme viset tror jeg at jeg kommer til å utvikle prostatakreft i øyeeplene.
Ved nærmere ettertanke har i tillegg toast-jernet mitt forsvunnet.
Jeg synes at en ubrukt stikkontakt i huset er forferdelig stygg å se på, og jeg ser helst at det står en eggkoker, en brødbakemaskin, et fjernstyrt helikopter, en hårføner, en mobillader, en pizzaovn, en lampe, en brødrister, en vannkoker og et lite musikkanlegg etc i ethvert hull.

Jeg kjenner jeg blir gal av å ikke vite hvor vaffeljernet mitt er. Jeg vil ikke ha noe annet jern, jeg vil ha akkurat det, og jeg tenker på det annenhver time hele døgnet. Jeg setter klokka på ringing i løpet av natten også med notatet “vaffeljern” i tilfelle jeg skulle finne på å glemme å tenke på det.

Men, oppi all denne ergelsen og forbannelsen er det et lite lyspunkt. Livet mitt er faktisk blitt så bra at mine største bekymringer er lapskaus og forsvunnede vaffeljern.
Da tror jeg at jeg kan konkludere med at ting står bra til, og om det nå ikke dukker opp, så har jeg hvertfall noe å bekymre meg over en stund til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Jeg leste en plass at lister var veldig moderne. Altså at det å skrive lister var in! Nå er dette en stund siden, så det kan fort ha blitt umoderne igjen. Typisk meg å ikke få med meg hva som er hipt og kult før det er plutselig har gått tilbake til å være dritt.
Men med tanke på hvilken høytid som nærmer seg med stormskritt, vil jeg tro at lister er hyperaktuelle i disse dager. Så da får jeg hive meg på denne listeskrivinga slik at jeg får prøvd det ut jeg og.

La oss begynne med en oppvarmingsliste for å kickstarte det hele.

Ting jeg er redd!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Melbiller
– Spøkelser
– Øst-Europeere (disse som dreper deg for verdigjenstander om du legger deg å sove i bilen etter en øde landevei)
– Ufoer
– Maggot
– Mørket
– Kjønnsvorter
– Aids
– Kreft
– Motorstopp
– Overstadig berusede menn med klå-behov
– Små jenter med britisk aksent i hvit kjole
– Kutt i fingrene

Jeg velger å ikke skrive i prioritert rekkefølge, ettersom det ville vært uvesentlig hva annet jeg var redd for om noe av det andre jeg er redd skulle dukke opp foran meg. Det er ikke slik at jeg står og skjelver over et ufo-besøk som kanskje kommer om jeg sitter med 800 melbiller i fanget.

Og siden julen nærmer seg kan jeg slenge på en ønskeliste. Jeg får poengtrekk for overfladisk og forfengelig liste tror jeg!

– Vippeextensions
– Hårekstensions
– Tannbleking fra tannlege
– Stretchlaken! Alle jeg har er fjertet hull i på midten. Udelikat å se rett i overmadrassen!
– Sengklær! Ingen av sengesettene mine er å finne i sine matchende sett, så senga mi ser ut som kjolen til pippi lamgstrømpe. Et eneste virrvarr av mønster og stoffer.
– Diktafon med en slik stereomikrofon. Jeg kan ikke forskjell på mikrofoner, men jeg så en veldig flott mikrofon med teksten “stereomikrofon” over. Den vil jeg ha.
– Sombrero
– Stol som henger fra taket
– Portabel hengekøye
– Bærbar pc
– Ullsokker
– Hushjelp
– Segway
– Informasjon om hvor vaffeljernet mitt befinner seg
– Karate-timer

Sånn ellers så har en venninne av meg meldt meg på en konkurranse av typen “brun og blid modell”, og jeg så jeg lå godt an med cirka én “likes” her om dagen. Så om du kjeder deg kan du vel kanskje gå inn å legge igjen en liker på meg, evt en av de andre om du heller vil det. Jeg synes ikke jeg så verken brun eller blid ut på bildene, i tillegg til at bildene som er brukt nå er noen år gamle, og jeg ikke har en slik kropp lengre i det hele tatt.
Jeg har vel gått opp ca ti kilo siden da, og ser mer ut som dette for tiden.

Men en stemme her og en stemme der blir fort to stemmer, pluss at det ser litt bedre ut enn den stemmen jeg gav meg selv. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Link til konkurranse! Beklager at jeg ikke fikk ordnet en link dere bare kan trykke på, men mine tekniske egenskaper strekker seg til et minimum når det kommer til å blogge fra ipad. Derfor jeg ønsker meg pc vettu! http://www.brunogblidmodell.no/nominasjon/40506/40014/

Nå håper jeg ting har roet seg slik at jeg kan slippe en fjert uten at det kommer i avisen dagen etter.

Akkurat nå holder jeg på å bake brød, og jeg tror egentlig ikke at de kommer til å bli vellykket. Jeg er en oppskriftsfantom når det kommer til gjærbakst, bare MÅ følge oppskrift ned til hvert eneste gram. Jeg skulle nå forsøke mixe opp en melblanding etter vekt, ettersom jeg var for lat til å bruke desilitersmålet mitt til å måle opp 40.000 liter mel.

Den eneste vekten jeg har i huset er en digital baderomsvekt, og den er av den stressede varianten. Når du går oppå den viser den deg vekten din i et kvart nanosekund før den slår seg av.
Så der sto jeg med en enorm bolle jeg glemte veie før jeg kastet oppi x antall kilo mel, så slo den seg av, og jeg fant ut at jeg får bare veie opp sånn cirka.
Endte opp med et halvt kilo for mye mel i forhold til oppskriften, men jeg valgte å trekke det av bollens egenvekt. Så svak som jeg er så kunne den kjennes ut som et halvt kilo. Minst.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hadde jeg oppi for mye væske ettersom jeg tenkte jeg måtte ta hensyn til den rause melblandingen min. Når dette da skulle blandes sammen, fikk jeg et snev av panikkangst når jeg sto med deig opp til albuene i bakebollen. Det kjentes ut som jeg hadde stappet hendene nedi ei varm myr som skapte et dragsug som kunne dratt en liten lastebil nedi myrbunnen.
Det var like før jeg hylte etter hjelp, men jeg klarte dra henda opp etterfulgt av en slags slurpelyd fra deigen.
Jeg baker visst ikke brød, jeg skaper et monster.

Brødet ble helt kurant det, gikk tilogmed og legge pålegg oppå etter å ha knivet det opp i småbiter, så jeg er veldig fornøyd.

Når jeg kjører brøytebil, bruker jeg stoppe hjemme for å ta meg litt mat, om været og veien tillater det. Da er det fint å kunne spise litt brødskiver. Jeg har bestandig lurt på hvorfor man ikke går drittlei av brød. Man spiser det hver dag flere ganger for dagen fra man får mer enn ei tann i kjeften helt til den dagen man bare har ei tann igjen i kjeften. Skulle jeg spist kjøttkaker like ofte hadde jeg nok til slutt drukket maursyre frivillig for å kunne få i meg næring intravanøst etter det.

Så der satt jeg i brøytebilen, mett og fornøyd etter et pitstop hjemme, og skulle pille meg pittelitt i nesen, da en merkelig odør traff snuseapparatet mitt.
Fisk?
Det første jeg tenkte var “når dusjet jeg sist? Og har jeg onanert uten å merke det?” Og ble cirka like forvirret som en fjert i en kurvstol. Jeg mener at min personlige hygiene er godt innafor, og følelsen av å kanskje ha onanert uten å være klar over det selv, gjorde et eller annet med meg. Var jeg blitt dement? Har jeg en så sterk kjønnsdrift at jeg rett og slett onanerer ukontrollerbart?
Hele min verden stoppet litt opp, i tillegg til at jeg syntes det var litt besynderlig at jeg skulle lukte fisk nedentil, så slo det meg.
Makrell i tomat.
Jeg hadde hatt makrell i tomat på brødskiva.
En nervøs og litt psykopatisk latter spredte seg ut i brøytebilen, fra meg selv, mens jeg ristet på hodet av min egen tankegang.
Så lukter det fisk av fingrene dine, kan det vise seg å være fisk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

God ettermiddag fantastiske mennesker, forvokste gorillacyster og shitstains!

Til dere jeg kategoriserer som gorillacyster og shitstains vil jeg bare si at innlegget mitt i går var skrevet med ironi, sinne og en god dose humor. Til og med hunden min med en hjerne på størrelse med en knyttneve skjønte dette.
Om jeg ikke hadde sett humoren i dette selv, hadde jeg da for helvete aldri postet et så forbanna stygt bilde av meg selv i bloggen min, jeg hadde jo heller forsøkt å få dette til å gå forbi i stillhet, og forhåpentligvis hadde det aldri vært nevnt igjen.
Det var det kanskje 10% av dere som har vært innom her som ikke skjønte.

En avis snappet opp innlegget mitt, og da så dere tastaturmisbrukere deres snitt til å varme opp pølsefingrene deres og bare gjøre seg klar til å spy ut deres daglige dose med eder og galle på internett. Hva slags mennesker er dere egentlig? Er dere formenn i undergrunns syklubber der dere slenger dritt om deres egen mor bare dere får sjangsen?
Om dere så dette som en invitasjon til å fritt fram kalle meg stygg, feit eller andre nedsettende ting både på bloggen min og sosiale medier, så må jeg virkelig spørre dere hva eller hvem som har oppdratt dere. Dere setter normal folkeskikk i et dårlig lys, og det viser hvor sneversynt og humorfattig dere må være.

Er det riktig synes dere, at jeg skal gå rundt med en knute i magen fordi jeg nesten ikke tør lese hva slags dritt dere kommer opp med i kommentarfelter, innbokser osv, fordi jeg fleipet med et bilde av meg selv, og kjeftet på de som hadde tatt det.

Jeg sier ikke at jeg er verdens vakreste, men det er ikke poenget her. Jeg synes allikevel ikke det gir retten til å være ufin.
Jeg har i alle fall blitt oppdratt til å ikke si til folk at de er stygge om jeg synes de måtte være det. Da holder man heller kjeft.

Jeg stiller meg spørrende til at internett leverandører og el-kjeder ukritisk leverer trådløse routere og kommunikasjonsutstyr til folk som egentlig burde bodd langt oppe på en vidde der de ikke kan ødelegge for andre. Men det er bare min mening. Jeg vil i tillegg si til dere KOM hit å si det!

Til dere som er fantastiske, som forsto at dette var mer underholdning enn noe annet, som fikk seg en god latter, og som kommer tilbake for mer, takk skal dere ha 🙂

I to år har jeg vært en slags D-kjendis.
I to år har jeg vært eksponert for media og journalister, kanskje ikke i et så veldig bredt omfang, men absolutt mye i forhold til hva man hadde opplevd før.
Etter mye pes fra folk om jeg ble feilsitert eller tolket på frihånd, valgte jeg å nesten slutte å blogge i tillegg.
Jeg var lei av at ting jeg sagt ble framstilt på en måte som fikk meg til å virke som en forbannet suicidal emo, og jeg var lei av bilder der jeg står med øynene igjen, eller et ansiktsuttrykk som tilsier at jeg nettopp har svelget en flue.
Jeg var drittlei av å måtte kreve å få lese artikler før de ble publisert, eller printe inn i hodene deres hvilke bilder som var okei å bruke eller ikke.
Allikevel ble dette mange ganger gitt en god jamn faen i, for journalister er vel ikke kjent for å gjøre ting i størst favør for andre enn seg selv.

Så når jeg går med på et aldri så lite opplegg i lokalavisen om tannlegeskrekk, siden jeg er mer redd for tannlegen enn ufoer og spøkelser, tenkte jeg at det kom til å bli bare kos. Hvertfall når journalisten virket som en koselig kar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når dere til og med sier “vi skal ikke bruke bilder som stiller deg i et dårlig lys”, lot jeg tvilen komme dere til gode. Jeg valgte da å ikke si “ingen bilder nedenfra og opp”, ettersom det burde være det mest åpenbare i hele verden når du tar bilde av et kvinnfolk med potensiell dobbelhake og et kviseutbrudd de fleste 13 åringer bare har mareritt om.

Så hva faen skjer her?

En kortvokst person med t-rex armer og grå stær i siste stadiet kunne tatt et mer flatterende bilde enn dette.
Jeg spør en gang til, hva FAEN skjer her?

Spilte du candycrush under hele fotokurset, eller hadde du tatt egenmelding når det fant sted? Eller får dere journalister kanskje ikke slikt?

Du skal være jævlig glad at jeg gir en såppass god faen i utseendet mitt at jeg ikke tørner helt på grunn av dette. Du skal være jævli glad jeg har en kjæreste som vet at jeg spretter opp buken på han og kveler han med sine egne tarmer om han våger å ta dobbelhaken min i betraktning når han lurer på om jeg virkelig er hans hjertes utkårede,
Og sist men ikke minst så skal du være jævlig glad for at jeg ikke er en person som lever av utseendet mitt, som for eksempel Sophie Elise, som mest sannsynlig hadde dratt rassen sin umiddelbart vekk fra macbooken og speilrefleksen og løpt ned i nærmeste smug og kjøpt 10gram heroin og skutt det direkte inn i tinninga om hun hadd sett at det var et slikt bilde dere valgte å bruke i en artikkel.

Bilder på FØRERKORTET mitt er bedre enn dette!
Det eneste positive som kommer ut av dette, er mest sannsynlig at jeg blir å kutte frityrolje fra min daglige kost, så takk for det!

Jeg vet ikke om jeg skal si at det er høst eller vinter nå, årstidene er så forbanna uklare for meg. Jeg vet når det er sommer, da er det kjempevarmt og masse insekter. Vinteren snør det og jeg må ha dumme små felger på bilen min.
Vår og høst smelter liksom litt inn i de andre årstidene, og gjør meg derfor usikker. Er det vinter først når det er masse snø, eller er det vinter når man legger om til vinterdekk?
Før elsket jeg når den første snøen kom. Det kom alltid en god del første dagen, og da ventet jeg til natten slik at ikke så mange andre var ute å kjørte, og så kjørte jeg tulling hele natta. Spant i sirkler og slengte rundt som en gal med bilen i time etter time. Jeg kjørte med vinduet åpent for å snuse inn den deilige lukta som kommer når det snør. Så rent og friskt. Og så bare kjørte jeg.

Nå kan jeg ikke gjøre slikt mer, for nå jobber jeg veldig mye.
Når man jobber veldig mye må man desverre si adios til slike småting som er veldig gøy. Jeg verdsetter hvert minutt jeg får med søvn, og presser inn sex og middag i de timene av døgnet som gjenstår etter en lang arbeidsdag. Er jeg riktig heldig får jeg vasket litt klær.
Disse glemmer jeg gjerne i maskinen én uke, og må vaske de på nytt mens jeg står å ser på timeren på maskinen. Da når jeg henge de opp eller stappe de i tørketrommelen.
Så henger de på stativet en uke eller to, kommer helt an på hvor lang tid jeg bruker på å skitne til de klærne som lå i tørketrommelen fra før, i tillegg til de som henger på stativet.
Håndduker vaskes når jeg til slutt står å tørker meg i gardinene på kjøkkenet etter en dusj, eller bruker varmluften fra tørketrommelen til å blåse meg tørr, om jeg har tid.

Noen ganger har jeg kanskje tid til å treffe en venn. I en time toppen. Dette har gjort at min faktiske venneliste, altså ikke den på facebook, men den man bruker når man er kontaktsøkende og føler seg sosial, har krympet til et minimum.
Det har faktisk blitt så ille at jeg føler at jeg har ingen å ringe til om jeg har et ledig øyeblikk i nærmeste tettsted. Dette gjør meg veldig trist, og får meg til å føle meg som verdens mest ensomme menneske i noen minutter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skulle ønske jeg kunne samle alle vennene mine hvertfall en gang i uken under samme tak og bare pratet og pratet, så man hadde sluppet slik ting er nå. Folk blir så fremmed, samtalene blir så rare, så påtatt. “Går det bra, hva gjør du for tiden” er samtaler som er typiske samtaler jeg bestandig har hatet, men nå bruker mer enn en gjennomsnittlig 60 åring på sitt lokale samvirkelag.
Jeg savner å bli invitert med på ting. Jeg savner å faktisk kunne dra på disse tingene.
Jeg savner å kjøre rundt i timesvis med en god venn, og jeg savner å føle at jeg har en god venn.
Jeg har jo venner, selvfølgelig, men noen har flyttet, og noen har nok gitt opp. Noen har det akkurat som meg, og noen har startet helt nye liv der jeg kanskje ikke passer inn.
Er det sånn det er å bli voksen? Eller er det sånn det er å bli grisk etter et par store lønninger, slik at man aller helst jobber så mye at det nærmeste man kommer en dusj er regnet som kommer inn bilruta når du skal se ut fordi du har det for travelt til å vente på at vindusviskerne skal ta vekk fukten fra frontruta?
Jeg jobber nok ikke så mye, selv om man av og til ønsker at man hadde mer fritid.
Men jeg savner tiden der tid bare var et ord, og ikke en måleenhet for noe som helst.
Selv om jeg ikke savner at bankkontoen min heller ikke var noe som helst, annet en et register som viste at jeg hadde en mulighet for å få inn eller ut penger.
Jeg elsker jobben min, kanskje til og med litt for mye, og merker ikke noe til at jeg er ensom før jeg har fri. Så alt i alt så burde jeg kanskje bare jobbe ennå mer, så er problemet ute av verden. Bortsett fra savnet av å snakke i timesvis med en likesinnet ansikt til ansikt, og savnet av å kjøre tull hele natta.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

I en alder av 25..ja greit 28, skulle man tro at puberteten var noe jeg kunne anse meg som ferdig med for lenge siden. Men den gang ei, for plutselig popper det fram noen minner som jeg i aller høyeste grad kunne vært foruten.

Ja jeg snakker da altså om kviser. Disse fantastiske små jævlene som tyter ut når du trenger dem minst, som om du noensinne skulle trenge dem, gjerne i en stresset periode eller i et meget mensenbefengt øyeblikk.
Jeg har klart meg i alle disse årene uten å få arr etter kviser, men jeg må jo være ekstremt sent utviklet, for det virker som hele puberteten har bestemt seg for å komme tilbake å bite meg i ræva, eller trynet, nå. Med svørt tydelige bitemerker.
De stakkars kvisene jeg fikk når jeg var fjortis var bare små hors d’oeuvres i forhold til den 500gr t-bone steaken av noen kviseanfall jeg har nå for tiden.
I tillegg til de 10kg jeg har klart å legge på meg over sommeren, mangler bare tannregulering og majones-sveis for å gjøre denne looken naturen har bestemt seg for å tildele meg komplett.
Tannreguleringen tok jeg av ca midt i tyveårs alderen, og den akter jeg ikke å få tilbake igjen.
Så i et desperat tiltak for å ikke ende opp som modell for peppes pizza som menybilde, begynte jeg på en p-pille som heter Diane. Den er veldig bra for akkurat denne type problemer, samtidig som den gir deg kjempestor risiko for blodpropp, så du kan gå rundt som en lekker, men tikkende dødsbombe.
Så var det kanskje noe med det å bli et pent lik da.

Jeg har desverre ikke tid til å vente til disse p-pillene begynner å fungere, selv om jeg absolutt kjenner på kroppen at jeg atter en gang har begynt på et hormon-preparat, da snakker jeg bryster faste som honningmeloner, selv om honningmeloner med åpne, verkende kjøttsår hadde vært en mer passende beskrivelse følelsesmessig, en konstant, ørliten menstruasjon som har gjort meg til en truseinnlegg-junkie, og ellers en sur drittkjerring som bitcher og griner så fort melkesjokoladenivået i kjøkkenskapet begynner nærme seg et minimum.

Men, jeg spurte min altvitende venn Google om hvorfor trynet mitt ser ut som en herpesinfisert quiche lorraine, og fikk da til svar at også hudpleie kan være en avgjørende faktor.
Really? Kreves det mer enn å skvette en halvlunken dusj med vann i ansiktet morgen og kveld?
Javel, peeling to ganger i uken er vist “the shit” for å gi huden litt pusterom. Så hva gjør man om det eneste man har som minner om peeling egentlig er produkter til å rubbe lakken på bilen din? Jooo da googler vi litt til.
Dette endte opp med at jeg i kveld ble prøvekanin for skjønnhet og velvære-blogger som pratet varmt om hjemmelagd peeling av både sukker, olje, salt og sitron. Honning også.
Jeg mener selv at dette høres mistenkelig ut som en grillmarinade, og at det muligens oppfordrer til et snev av kannibalisme om du skulle være så uheldig å oppholde deg i nærheten av sterk varme mens denne peelingen pågår. Smaker sikkert deilig!
Men jeg tenkte at det kan da vel umulig bli noe verre enn det det allerede er, så jeg fikk prøve.
Det rare er at fett og sukker er som kjent ikke noe bra for huden din om det kommer fra innsiden, men straks du kliner det på en bomullsdott og gnir det på utsiden av huden er det liksom en mirakelkur sendt fra oven.
På en blogg sto det at man skulle bare tørke vekk overflødig olje fra ansiktet etter denne seansen, og så er du fin og fresh.
Men jeg sto nå det med et halvt kilo sukker i ansiktet, og så riktig så lekker ut. “Tørke av overflødig olje?” Sa jeg lavt til meg selv mens jeg slikket alt sukkeret som var dandert som et 3dagers skjegg rundt munnen min.
Nei her måtte det nok vann til, men vann og olje føles mer ut som man prøver å høytrykksspyle en telefonstolpe innpakket i presenning.
Sukkeret ble borte, men olivenoljen ble igjen i ansiktet mitt.
Har jeg virkelig flaks, ser det nok ut som blindeforeningen har forsøkt å skrive det nye testamentet i ansiktet mitt med blindeskrift.

Om noen har forsøkt denne peelingen og sluppet fra det uten å måtte gå med legitimasjon i ettertid for å vise folk at det er et menneske bak kvisa som nå representerer trynet ditt, så vær så snill å fortell meg om det.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?

“Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!” Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.

Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren “DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!” Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en “dunkin donuts”, en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.

I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et “FC Barcelona” skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte “ooooh!” Eller “JAAA!” I kor.

Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven “S” og “C” gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.

Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

I en stresset hverdag er det vanskelig å få de kreative saftene til å renne. Så jeg tenkte jeg skulle “set the mood” ved å tenne noen duftlys, skjenke meg et glass rødvin og sette på litt jazz. Men når jeg nå sitter her i eimen av blackberrys og oliven er jeg litt usikker på om stemningen jeg har gått for er mer “urban midtlivskrise”/ “nettopp fylt 50 og alene” enn “kreativ skrivemodus”.
Det eneste som bryter med denne noe uvanlige atmosfæren er stanken av godt fordøyd hundemat som avogtil slår meg som en planke i fjeset.
Jeg har seriøst aldri opplevd noe som kan henge igjen så lenge i luften som en ordentlig hundefjert! Men på en måte kan dette være greit, det holder meg kanskje litt nede her hvor jeg skal være, så jeg ikke ramler helt ut i denne noe uvanlige settingen jeg har ordnet for meg selv, og ender opp med å investere i noen dyre designerbriller uten styrke og et fargerikt sjal jeg kan ha rundt halsen når jeg sitter å drikker rødvin på dette viset.

Jeg tok noe tidligere helg enn vanlig i dag, men i stedet for å bruke all tiden jeg nå hadde på fornuftige ting, som for eksempel å pakke ut kofferten fra sydenferien jeg kom hjem fra for en uke siden som ligger å spriker på gulvet som en sprengt østers, eller vaske opp etter de siste tre middagene som er laget her hjemme hos meg, valgte jeg heller å se på en video av en vaskemaskin.
Ja en vaskemaskin. Den var festet i en palle, og sto ute på gresset. En mann kommer inn i bildet og kaster en tung jerngjenstand inni og setter på sentrifugen.
Hvorfor jeg brukte fire minutter av livet mitt på denne videoen er det bare min avhengighet av mobiltelefonen som kan forklare.
Allikevel stirret jeg intenst på denne maskinen som nå sto og hoppet som om to røyskatter slåss inni en liten pappeske. Jeg fikk de samme rykningene i kroppen som når jeg ser en video med elleville dansetrinn der hjernen eller nervesystemet mitt på et eller annet vis har fått for seg at dette er noe jeg også vil gjøre, så armer, fingrer og ben rykket til i entusiasme hver gang det så ut som noe var på tur å bli ødelagt, og jeg kjente jeg ble direkte spent på utfallet av denne sentrifugeringen.

Sakte men sikkert ramlet maskinen fra hverandre rundt denne dansende trommelkjernen, og trommelen bestemte seg for å forlate sitt vaskemaskinskall og begynte heller å hoppe å danse rundt på plenen. Hadde det ikke vært for et par kabler festet i motoren som driver denne rundt, hadd nok trommelen danset seg vei halveis til mosambik til nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorfor dette var så fascinerende aner jeg ikke. Er det fordi jeg har litt lyst å putte gjenstander inn i husholdningsapparater som ikke hører hjemme der, rett og slett fordi alt man ikke burde gjøre er utrolig morsomt? Eller er det bare morsomt å få hvitevarer til å se ut som epileptiske transformers?

Men når jeg er inne på kjøkkenmaskiner vil jeg bare tilføye noe kjøkkenrelatert. Hver gang søsteren min er på besøk hos meg tar hun med seg en avocado. Jeg vet ikke om hun forsøker lage en slags signatur for “her har jeg vært”, og dette da er noe hun gjør overalt hvor hun ferdes. Avocadoen blir nemlig aldri brukt til noe, den legger hun fra seg på kjøkkenet, helt diskret. Kanskje hun nevner i forbifarten “jeg tok med meg en avocado”, men noen videre forklaring får jeg aldri.
Det er ikke en spesielt fin sak å hvile øynene på heller, så jeg tror ikke hun legger den der for å pynte. Jeg har for så vidt aldri sett noen som har pyntet kjøkkenet sitt med avocado. På Mallorca hadde et hotell pyntet bordene med sitroner, men det resulterte bare i at jeg tok alle sitronene med meg når jeg skulle gå.
Men sitroner ser jo litt freshere ut enn avocado. Avocado er det jeg ville sett for meg at et mutert alligatoregg ville sett ut som.
Jeg vet det brukes i guocamole, men jeg har aldri invitert søsteren min på en guocamoleavhengig middag heller, så dette er for meg et stort mysterium.
Som oftest ligger de på benken til jeg blir usikker på om de kommer til å klekke ut en velociraptor, og det føles litt bortkastet når dette ikke skjer, og jeg ender opp med å kaste den.
Men jeg vil ikke virke verken usikker eller gammeldags, så jeg later som ingenting når jeg oppdager avocadoen på kjøkkenbenken, og ser på søsteren min som om det er den største selvfølge at hun skulle ta den med seg. Kommer hun en gang uten, kommer jeg til å gjøre henne oppmerksom på det. “Hvor er avocadoen?” Skal jeg spørre i et oppjaget tonefall. Og så skal jeg peke på den avocadofrie kjøkkenbenken og se oppgitt ut.
Kanskje dette har hendt henne også? Kanskje noen tar med avocado til henne også hver gang de kommer innom, og så tenker hun som meg “hva faen skal jeg med den der?” Men tør ikke si noe for å ikke virke utenfor.
Utenfor avocadoboblen.

Så jeg er ufrivillig blitt med i et undergrunns avocadorituale.
Et kjapt søk på google med søkeordene “meaning of avocado” gir et treff som bekymrer meg litt. Avocado stammer fra et ord som betyr “testikkel”.
Hvorfor gir søsteren min skjulte budskapet om testikler gjennom frukt?
Hun spør meg heller aldri om jeg har laget noe av avocadoen, noe jeg synes er litt suspekt.
Hadde jeg tatt med en matvare til noen, en litt eksotisk og rar en så ville jeg mest sannsynlig spurt om den kom til nytte.
“Fikk du brukt den strutsefiléten før den ble dårlig? Ja? Hva med moskusfoten?”

Avocadoen er og forblir et mysterium for meg. Urban dictionary ga meg noen forstyrrende svar på hva avocado betyr, så jeg velger å bare fortsette ta de imot og late som ingenting.
Som de fleste rare trender, så går nok denne også over, slik at hun heller tar med sjokolade neste gang. Det er en hyggelig gest, uten noen skjult betydning, og sjokolade er jeg veldig inne på hvordan man konsumerer.

Nå skal jeg avslutte før jeg drikker for mye vin, ettersom jeg ikke er noe flink til det. Jeg drikker vanligvis bare cola, så når jeg tømmer nedpå med vin på samme måte sier det seg selv at jeg nå begynner bli litt skjeiv i synsvinkelen.
Og med den infoen vil jeg takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver “who wants to go fishing?”, etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
“I’m gonna catch a real big fish!” lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!