God morgen! Jeg ble litt sulten her på morgenkvisten og bestemte meg for å lage pannekaker. Kjæresten min tåler ikke egg, og siden jeg ikke vil drepe han mer enn nødvendig med min matlaging, må jeg nesten ta litt hensyn og eksludere hønseabort fra kosten.
Det finnes mange oppskrifter der ute, og jeg er ikke spesielt opptatt av at det skal være så sunt, så jeg satte sammen min egen.
Pannekakene ble så jævlig gode at jeg velger derfor å dele den med dere lesere. Kjempefin en dag du er fri for egg, eller plutselig finner deg selv i en allergisituasjon.
Du trenger:
1 eple revet
Litt hakket sjokolade (jeg har brukt lys kokesjokolade og hvit sjokolade)
3 dl mel
1/2 dl havregryn
1ss bakepulver
3dl melk
2ss sukker
2ss smeltet smør
1ts kanel
Bland alt det tørre, ha oppi alt det andre, rør sammen, la stå 5minutter eller lengre, stek på svak varme i pannen.
Smaker så inni helvetes godt med et kaldt glass melk til!
I går var kjæresten min hos tannlegen og trakk ut en visdomstann. Han hadde litt vondt, så når han kom hjem ordnet jeg puter og ullpledd, en varm kopp te, satt på favorittprogrammet «Bloggerne» på tv, og så koste jeg meg skikkelig.
Jeg burde egentlig hatt forbud fra statens forbudsinstitutt fra å se noe som helst på tv. Jeg blir så lett påvirket, og det er vel ikke akkurat en hemmelighet at jeg er reklamebransjens yndlingsoffer.
Noen episoder av «bloggerne» og jeg var nesten all over mastercardet mitt for å kjøpe meg MacBook, neseoperasjon, restylane og sko. Det skal altså ikke mer til. Hadde en profilert person holdt opp en 2cm tykk skumgummi-madrass med bilde av Bernt og Erling på, så hadde jeg nok ville kjøpt den og.
Kjæresten min er en fornuftig kar, og synes ikke noe om impulskjøp i 40-50.000 kroners klassen. Så han måtte nærmest kapre en rutebuss og rygge over meg med den for å forhindre meg i å kjøpe alt dette. Det endte opp med en diskusjon der jeg påsto at det var min rett som menneske å eie en macbook, og at den ville gi meg mer livskvalitet enn all verdens multivitaminer. Han var selvfølgelig ikke enig i dette, og da ble jeg kjempesur fordi jeg er et skikkelig troll når jeg ikke får lov å bruke mastercardet mitt til å ødelegge hele livet mitt.
Penger er alltid morsomme å bruke, og jeg tenker ofte kvantitet framfor kvalitet. Jo mer ting jeg får for pengene, jo lykkeligere blir jeg. I stedet for å kjøpe èn Calvin Klein truse til 600kr, kjøper jeg gjerne ti Alvin Flein truser til 99,50.
Derfor brukes de første to dagene etter lønningen på ebay. Resten av måneden er som julaften når postkassen fylles opp til randen av brune konvolutter og bobleplast fylt med de mest fantastiske ting fra Kina og andre billigland.
Jeg hater å handle klær i butikk, for da må jeg som regel prøve dem for å se om de er verdt alle pengene de koster. Da synes jeg det er greit å betale 1/5 del av det en bukse koster i butikken selv om det ene buksebeinet er sydd igjen eller skjorten mangler en arm. Jeg kan leve med feilproduserte varer til en billig penge.
Jeg kan også leve med at kjolene er så korte at overkroppen din ikke kan være lengre enn en vanlig kaffetermos, slik at ditt aller helligste vises om du tar et skritt større enn en treåring tar. Taktikken er å gå museskritt samtidig som du holder vesken foran «dåse-regionen».
Ikke fordi jeg satser på kortest mulig kjoler, men ut fra kjolene jeg bestiller fra kina, så kan det virke som kinesiske damer er sinnsykt korte i kroppen, og lange i brystkassa. Eller kanskje kineser-dåsene sitter høyere oppe på kroppen enn på europeiske kvinner. Jeg må kanskje bruke ettermiddagen til å gå inn på diverse gratisporno-sider og finne ut av dette. Og det er kun i forsknings øyemed, og ikke fordi kjæresten er borte på jobb.
Ellers har jeg klart å gå ned 4 kilo. Jeg vet jeg har mast en del om de ti kiloene jeg har gått opp, og det plagde meg veldig, fordi innerlårene mine ble som to puddinger som stakk ut og var kalde hele tiden, og gnisset seg i mot hverandre om jeg ikke hadde bukser som gikk helt opp i livmora. Dette var ekstremt ubehagelig på både den ene og den andre måten, og det var da jeg fant ut at jeg måtte skjerpe meg litt.
Jeg har ikke gjort de helt store tiltakene, jeg har sluttet å bruke brus som tørstedrikk hele tiden, jeg drikker for eksempel nesten bare vann på jobb, og kan ta et glass brus eller to når jeg spiser middag, eller når jeg blir dritsur og har cola-abstinenser. Jeg drikker heller ikke to-tre øl hver dag når jeg er ferdig på jobb, kanskje et par i helgene bare, og det er alt jeg har gjort for å gå ned.
Jeg skrøt jo av denne gamle skole-pc?n jeg nå bruker til å skrive blogg på, og mistenker at jeg jinxet den. Slette-knappen virker nesten ikke mer, og det legger et stort press på meg til å skrive riktig med en gang, og da bukker jeg litt under. Bare på dette avsnittet har jeg måttet bruke oljeovnen til å slå ned på knappen kanskje 15 ganger, og det går jo ikke an. Kanskje jeg har et til argument til å kjøpe meg macbook?
Og med det vil jeg bare takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen J
I dag hørte jeg på radioen at mange var avhengige av lyder rundt seg. Stillheten gjorde de stresset og usikker, slik at det nesten var blitt et «must» å laste ned apper som spiller av bakgrunnsstøy i form av regn, kafèlyder og lignende.
En blogger følte hun skrev best til lyden av en amerikansk kafè.
For et adhd barn som meg, kan selv den minste lyd være starten på en mindre sinnsforvirrelse. Hodet blacker ut og inni meg blir jeg som disse gale sjimpansene som henger i stengslene i buret sitt og brøler og skriker og svaier fram og tilbake i et veldig raskt tempo. For bare noen uker siden måtte jeg stå opp av senga og gå ut å flytte søppeldunken vekk fra huset fordi jeg holdt på å bli helt Charles Manson når regnet dryppet på den.
Jeg hadde også kjøpt meg en gammeldags vekkerklokke en gang i tiden. Denne typen med to bjeller på toppen som du må trekke opp på jevnlig basis for å få til å fungere, men den fikk meg til å ville kjøre en bulldoser gjennom kommunehuset av tikkingen som så ut til å øke med 100 desibel etter klokken 23.00. Jeg sverger på at jeg hørte tikkingen selv etter å ha lagt den inn i en masse klær i et skap som befant seg i et helt annet rom!
Jeg vet ikke hvorfor disse små lydene kan gjøre en tilsynelatende snill og grei jente som meg selv om til et mentalt ustabilt villsvin på en dårlig syretrip.
Jeg vet hvertfall om jeg skal skrive eller blogge så er det flere ting som må ligge til rette. Jeg kan ikke ha lyder rundt meg. Enhver lyd vil gjøre den minste idè jeg har om til 1600 andre ideer, og tilslutt vugger jeg bare fram og tilbake foran pc?n og sutter på et stolbein med armene i kryss rundt meg selv.
I tillegg til stillhet hjelper det med en kopp te. Jeg vet ikke om det er klisjeen i meg som kvinne som kommer fram i sin helhet, men en kopp te og et tent duftlys ser ut til å sette kosefaktoren høyt når jeg blogger.
Og så er det utstyret. Jeg kjøpte meg en ipad mini desember 2013, og tenkte at NÅ, nå kom det til å bli mye blogging! Nå kunne jeg jo blogge overalt, og det kom til å bli så vanvittig mye enklere å legge bilder til bloggen. Som dere kanskje la merke til, var 2014 en forferdelig dårlig bloggår for meg. Ipaden var en av grunnene. Jeg vet ikke om kombinasjonen av touch-skjermer og fingre utformet som gildes røkte tykkpølser er en dårlig kombo, eller om det bare er motorikken min som er for dårlig, men jeg kommer ikke overens med den ipaden.
Så var det datamaskiner! Tastaturet er alfa omega om ordene skal få flyte fritt. Er tastaturet hardt og irriterende, trekker fingrene mine seg innover som en penis i kaldt vann, og ingen ord kommer ut. Nå sitter jeg å skriver på en gammel skole-pc jeg har fått av en venninne, og jeg kan fortelle dere at dette tastaturet er meget deilig. Hver knapp som trykkes ned gir meg en liten indre glede. De er akkurat passe myke, og spretter opp etter fingrene mine i passe tempo. Lyden er hul og litt skarp, og jo mer intenst jeg skriver, jo deiligere blir lyden.
Jeg forsøkte forresten å laste ned en slik app som spiller av bakgrunnsstøy en gang. Jeg skulle sove alene, og var litt redd for å være fanget i et mørkt rom, midt på natten med mine egne tanker. En følelse de fleste kanskje kjenner seg selv igjen i på et eller annet tidspunkt i livet.
Jeg må si at det funket veldig bra, om tanken bak var å tenke på litt andre ting enn sine egne feil her i livet, for det eneste jeg klarte tenke på etter timer med regn, regn og atter regn, med et lite innslag av torden i flekkene, var at jeg måtte tisse. Hele tiden.
Så for meg er stillheten fortsatt et deilig fristed fra all verdens lyder. Lyden av kaféer, trafikk og tropiske jungler er bare behagelig om resten av sansene mine får være med på det.
I kveld har jeg to levende apper i form av hunder som skal ligge å snorke på hver sin side av meg og kjæresten, så vi får håpe at stresset forlater kroppen som en fjert i motvind.
Håper du har en stille og rolig aften, og med det sier jeg god natt. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
Vi er nå tre dager inne i det nye året, og jeg merker ikke noen vesentlig forskjell fra det forrige. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke løser aids-gåten eller hungersnød, så har jeg mitt å puske med når jeg ikke er på jobb.
I går kveld gikk jeg og kjæresten min ut for å henge opp meiseboller strategisk rundt i trærne slik at jeg kan se små fugler spise. Om de spiser meisebollene eller bare tar 40,000 bilder av dem med hashtaggen #foodporn og legger på instabird vites ikke, men det blir spennende å se. Men er det bare småfuglene som skal mates? Jeg synes kanskje det er litt urettferdig, ettersom det er så mange flere ville skapninger i nærheten. Burde jeg legge en flaske cognac nede ved veien i tilfelle naboen har lyst på? Burde musene få ost, gaupene få koteletter og reven få is? Reven er jo kjent for å raske over isen, og i moderne norsk tror jeg det vil si å spise is så fort at du får denne «brainfreezen» som er vanvittig ubehagelig. Og har jeg nå gjort meg selv ansvarlig for småfuglenes ve og vel? Vil 6 meiseboller gjøre de totalt avhengige av meg? Vil de flytte boplass så de kan bo i nærheten av disse lettvinte matstasjonene som nå finnes et par vingeflaks unna? Et skrekkscenario vil jo være å finne hele kjøttmeis-bestanden i Langfjord liggende ihjelsultet på bakken om jeg tar meg en to-ukers ferie.
Meisebollene henger fremdeles urørt i trærne, så det betyr at jeg har litt tid på meg til å vurdere om dette er et ansvar jeg virkelig er villig til å ta.
Jeg henger ikke bare opp meiseboller. Jeg bruker mye tid til å kjenne på meg selv, ettersom jeg har fått en vanvittig angst for kreft. Så da kjenner jeg litt rundt og ser på meg selv i speilet når jeg har anledning, og jeg har da merket forandringer ved meg selv i det siste. Ikke av den gode sorten. Det skjer mye rart med meg, og jeg mistenker at det er jeg som begynner å bli gammel. Frisøren min sier at jeg har fått gråe hår, men de har jeg ikke sett selv ennå så jeg tror hun bare hadde en dårlig dag.
Puppene mine har blitt slappere. Jeg kan klipe tak i hud på siden av puppene som kjennes helt tom ut under. Typisk overflødig hud. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg bor på en plass der tyngdekraften er sinnsykt mye sterkere enn andre steder, og dette har bidratt til å «trekke» huden min nedover. Armene er kanskje også blitt lengre, og nesen min henger vel snart så langt ned foran munnen min at jeg må spise brødskiver sidelengs. En karriere innen munnspill kan jeg vel også bare glemme etter hvert.
En annen forklaring på at jeg holder på å bli grå og at huden henger, er at jeg kanskje er på tur å bli en hai. Jeg har nemlig kjent noe som kan minne om en tann som er på tur ut i siden av ganen min. Jeg ble selvfølgelig vettskremt. Skal virkelig puppene mine bli finner, og 40 nye tannsett sprette ut av gommene mine? Kommer jeg til å våkne opp en dag med følelsen av at jeg holder på å kveles, og den eneste løsningen for å overleve vil være å gå med hodet nedi en bøtte saltvann så jeg får puste? Hvordan skal jeg forklare arbeidsgiver og venner at jeg har blitt en hai? Det er tross alt ikke bare å slippe alt man har for å vasse ut i sjøen å bli der resten av sitt liv. Jeg har ansvar og forpliktelser og kan ikke bare haie rundt som ingenting. Da skulle jeg ha vært hai fra begynnelsen av.
Jeg skal ringe kommunehuset og spørre om tomten har vært brukt som prøvesprengningsområde for atombomber under krigen, så jeg i alle fall kan forklare mine nærmeste at denne forandringen kommer av en mutasjon, og ikke fordi noe de har gjort har ført til at jeg skal leve som en hai framover.
Kanskje jeg egentlig burde få meg en hobby der jeg får mindre tid til å tenke og bekymre meg over disse tingene. Det er jo ikke rart man får gråe hår om man skal gå rundt og bekymre seg for småfugler og hengepupper hele dagen.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
Mange gleder seg til å starte et nytt år med blanke ark. Løfter til seg selv. En sjanse til å gjøre alt bedre. Legge bak seg det vonde, ta med seg det gode, og starte helt på nytt.
For å innfri så store forventninger tror jeg egentlig du trenger et kraftig hukommelsestap, eller så må du flytte så kjapt til et fremmed sted at det eneste du rekker er å rive med deg er tannbørsten i det døra smeller igjen bak deg.
1 januar er kanskje ikke dagen til å ta et oppgjør med alt du vil bli ferdig med i livet, selv om det kan være en fin motivasjon til å begynne gjøre ting bedre for seg selv.
2014 var for meg et helt fantastisk år. Jeg har ikke hatt et så bekymringsfritt år siden jeg var mindreårig tror jeg. Floker og problemer i livet har en tendens til å løse seg selv opp, om man bare lar dem, selv om det kan ta lang tid å innse at enkelte ting er man bedre tjent uten.
Som alle andre år er det noen mennesker som forlater deg på veien. Ikke nødvendigvis i form av dødsfall, men man vokser fra hverandre eller velger å gå forskjellige veier. Jeg vil uansett takke for turen, og den erfaringen man har fått på godt og vondt.
Jeg vil takke de som har vært der gjennom alle år. De som går forskjellige veier hele tiden, men aldri er så langt unna likevel.For nå og da møtes våre veier, før de snirkler seg rundt og kanskje tar en annen snarvei eller omvei nå og da. Hadde livet vært utstyrt med et kart, ville jeg forsøkt å finne deres veier oftere, bare så jeg kunne sittet i bakhold og kastet egg på dere på livets landevei. Eventuelt gitt dere boller og saft, kommer litt an på dagshumøret!
Jeg vil takke de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt. Noe av det herligste som finnes er å møte nye mennesker. Positive mennesker som inspirerer og gleder. Der har jeg blant annet fått meg en «svigerfamilie» som er helt utrolig! Jeg ble tatt imot med åpne armer og har strengt tatt aldri følt meg så velkommen i et annet hjem som hos dem. Så velkommen at jeg turte å bajse på toalettet deres i løpet av de første dagene, noe som er en helt vill prestasjon. Jeg husker veldig godt da jeg måtte beholde en hybel jeg hadde i 6 måneder etter at jeg hadde flyttet inn med en kar, bare så jeg hadde en plass å dra på do. Så kjære «svigers», dere vil jeg gi en ekstra takk, kanskje spesielt fordi dere har en sønn som gjør livet og hverdagen min helt fantastisk.
2014 har gjort meg sikrere på meg selv og hva jeg vil. Jeg har blitt sterkere, og kanskje litt mer voksen og kjedelig. Ikke voksen nok til å kunne vaske klær uten å måtte vaske de fem ganger til før jeg klarer å få hengt de opp til tørk, og jeg klarer heller ikke handle inn matvarer for mer enn to timer framover i tid, men allikevel mer moden der det trengs. Økonomisk er jeg 800 ganger mer stabil enn jeg noensinne har vært, så jeg forventer snart bekymringsmelding fra Lindorff hvor deres hovedkunde har tatt veien. Håper jeg aldri hører fra dere igjen stinkende bæsjerumper.
Det er forresten også litt over et år siden jeg sluttet å røyke. Jeg har røkt siden jeg var 13 år, og synes dette var en kjempeprestasjon! Ikke at jeg har røkt siden jeg var 13, men at jeg klarte å slutte. Jeg merker godt på pust og hud at det er en kjempestor forskjell. Nå smaker jeg maten, og det har også vært en faktor for de ti ekstra kiloene jeg har vært så heldig å få i løpet av året.
Jeg har reist mye. Jeg har vært i Dublin, Mallorca, Barcelona og København, og jeg håper det nye året byr på mye reising. Eller reisning. Søsteren min har alltid vært min foretrukne reisepartner, for hun er akkurat som meg. Tar alt på sparket og stiller med et åpent sinn og gjør det beste ut av alt. Men jeg fikk meg jo som sagt en kjæreste, og han er sannelig ikke så gal å reise med han heller. Han er nesten mer nysgjerrig enn meg, og tar utfordringer på strak arm. Vi utforsker og koser oss på tur, og det er aldri et kjedelig øyeblikk når man er med han! Dessverre er han også like glad i mat og iskald øl som det jeg er, så det kan bli litt mye spising når vi er på tur. Dette har også vært en medvirkende faktor i de ti kiloene jeg har gått opp i løpet av året.
Nyttårsforsettet mitt fra i fjor var å begynne bruke sikkerhetsbelte. Det skulle ta lang tid før dette«festet» seg hos meg, men nå føler jeg meg naken uten. Spesielt etter et kurs jeg var på der foreleseren fra Statens Vegvesen sa noe som virkelig gikk inn på meg. Når han fortalte om bilulykker, sa han ikke at personene omkom. Han sa de ikke fikk komme hjem mer. Dette var det som skulle til for å prente inn i hodet mitt hva det er som faktisk skjer når du dør.
Døden virker så fjern, det er så usannsynlig at man skal gå rundt i det ene øyeblikket og vase om alt og ingenting, og på et blunk så er alt over. Da får du ikke komme hjem mer, du får ikke se familien din, du får ikke kose med hunden din eller hente deg mat i kjøleskapet, eller drikke brus og prate sammen med venner og familie. Så siden det å komme hjem er noe av det beste jeg vet om, så ble sikkerhetsbeltet i bil noe jeg ikke skal sløve med lengre. Og det håper jeg ikke at du gjør heller.
Slike nyttårsforsetter liker jeg. Noe som er så enkelt, men allikevel utgjør så mye når det gjelder. Så derfor er årets nyttårsforsett at jeg ikke skal pille meg så mye i nesen.
Jeg håper 2015 vil gi deg og familien din mange gleder, og mange fine eventyr. Ta vare på deg selv og de du har kjær, og fortvil ikke over nyttårsforsetter som kanskje blir brutt. Det er lov å prøve igjen 1 februar, 1 mars, og hvertfall 1 april. Hvis det da ikke går, så kan du bare si at det var en fleip.
Nå skal jeg stikke på jobb, så jeg runder av her. Takk for at du fulgte meg gjennom 2014, og håper du stikker innom i 2015 også.
I det siste har jeg lest litt om en blogger som fikk avslørt at en del av bildene hennes var redigerte før de ble publisert på bloggen. En valk mindre her, en større pupp der osv.
Jeg kan tenke meg at romjulen hennes var fylt med en liten ekkel klump i magen, og da snakker vi ikke en klump av pinnekjøtt og sossisser som bare aldri lar seg fordøye, men den sorten klump som gjerne kommer når du vet at halve Norge sitter og disser deg på nett.
Ja jeg snakker om fotballfruen. Det snakkes om at hun er en dårlig mor fordi hun valgte å ta bilde av seg selv noen dager etter fødselen iført undertøyet. At hun er et dårlig forbilde for unge jenter, og legger stadig mer press og fokus på kropp.
All dritten forsvares med at hun er en offentlig person og må da tåle hva enn hun får servert av folket, som for øvrig tror de kan si og gjøre som de vil så snart virkeligheten er på en pc-skjerms avstand.
Man skal ikke være for stolt av seg selv om man er overvektig, for da sender man ut signaler om at hjerte-kar sykdommer og diabetes er greit. Er du tynn, ja så er du syk, og får barna til å utvikle spiseforstyrrelser. Er du godt trent, så skal du heller ikke vise deg fram, for da vil treningen og hysteriet rundt bøttene med proteinpulver fungere som brensel på spiseforstyrrelses-bålet.
Normale kvinner skal fram.
Men hva er normalt? Hvem setter standarden for det? De som verken er tynne, godt trente eller overvektige?
Dårlig selvtillit kan forkles på mange måter. Den kan forkles ved å rakke ned på disse gruppene.
Den kan også forkles ved å overspise. La være å spise i det store og hele, eller å trene til du ikke klarer tenke lengre.
Jeg skal ikke si hva som er rett eller galt, eller fortelle noen hva som er pent eller stygt. Men alt i alt så føler jeg at man skal utvise den største forsiktighet ved å si at man er trygg på sin egen kropp. Stolt av den.
For det er det bare noen mennesker som får lov til å være.
Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser og blir nok aldri helt fornøyd med hvordan jeg ser ut. Uansett hvor tynn jeg har vært, eller hvor mange kilo jeg har lagt på meg. Uansett hvor fin kjæresten min synes jeg er, så vil jeg alltid tenke at det er noen finere.
Det er lett å redigere et bilde av seg selv. Pynte litt på sannheten. Mange gjør det.
Jeg skjønner godt at denne fruen retter litt opp her og der i et bilde, for jeg har selv opplevd å ha tidenes muffintop over en trang dongeribukse, og da mener jeg den type muffintop som selv den mest erfarne cupcake-baker bare kan drømme om i det cupcake-røra går inn i ovnen.
Men med et lett strøk på en skjerm kunne disse vært borte. Ja helt til jeg gikk ut døra og noen så de i virkeligheten.
Mine forbilder og idealer forandret seg med årene. Det gjør de nok fortsatt.
Pene jenter på det store internettet og på tv kan få slankemuskelen til å ville trå inn for fullt, men jeg tror jeg har blitt mer realistisk med årene. Jeg har venninner i alle former og varianter, og alle blir på en måte forbilder på hvert sitt område. Ja jeg skulle ønske jeg kunne trene like bra som henne, spise like sunt som henne, vært så naturlig vakker som henne, kunne sminke meg som henne, ha håret hennes, og være litt mer som henne.
Så kanskje jeg får et tips fra alle sammen. Røre meg litt mer. Spise litt sunnere. Legge øyenskyggen slik. Krølle håret sånn. Ikke rape høylytt i telefonen. Og vips, så er jeg kanskje ikke så ille likevel.
Dette er bare tanker rundt det hele, og er ikke ment å være noen pekefinger for noen, eller gi dere noen endringer i holdninger og meninger, for det tror jeg dere er gamle nok til å avgjøre selv. Men jeg tror poenget mitt er, ikke la noen være en skyteskive for meningene deres, dere vet ikke bestandig hvorfor folk gjør som de gjør.
For å ikke støte verken den ene eller den andre har jeg redigert to bilder av meg selv.
Det ene bildet har jeg gjort puppene litt mindre på, og hofta og rumpa litt større. Ikke nødvendigvis et spesielt sunnere og friskere bilde av meg selv, men kanskje et mindre kritikkverdig bilde.
Det andre bildet har jeg redigert slik jeg vil at dere skal oppfatte meg. Husk! Det er redigert, selv om det kan være litt vanskelig å se. Jeg har rettet litt på fargen, og kanskje litt på hofta.
Når det kommer til skills, så skjønner ikke jeg at jeg ikke blir tilbudt jobb i et eller annet kjempestort magasin, jeg rocker jo denne bildemanipuleringen som ingen andre!
Takk for at du stakk innom kjære leser! Husk! Om du velger å gå forbi kakedisken eller stoppe i den og spise så skjorta revner, gjør det som gjør DEG fornøyd, bare ikke dø av det om 10 år!
Julen for meg er: Å være for sent ute til alt. Hele tiden.
Selv om dette gjelder for 360 andre dager i året også, så merker man det kanskje spesielt godt når det er jul. Jeg levde foreksempel lykkelig uvitende om julehandelstresset, helt til jeg tok turen til Alta en gang i november. Her i utkanten var den eneste forskjellen fra julen og ellers at på nærbutikkene sto det noen esker med innpakningspapir for salg i nærheten av kassen, mens i Alta klasket grønne girlandere deg i pannebrasken til ivrig julemusikk uansett hvor du snudde deg. En liten stund tror jeg også at julemusikken ble spilt baklengs slik at underbevisstheten fanget opp en skjult beskjed. “Kjøøøp meeer, kjøøøp meeer”
Så jeg gjorde det. Jeg blakket meg totalt. For hver julegave jeg kjøpte til andre, kjøpte jeg minst tre til meg selv. På dette viset kunne jeg være sikker på å få alt jeg ønsket meg uten å måtte belage meg på andre. Men jeg har kuttet ned på julegavelista. Jeg har bare kjøpt til familien og de nærmeste vennene mine. Det er tross alt bedre å sende en hyggelig julehilsen framfor en kasse full av ubrukelig dritt kjøpt under et middels hjerneslag to dager før julaften.
Men. Det er alltid en eller to gaver jeg ikke planlegger godt nok. Som må hastes ut å shoppes lillejulaften, rett før butikkene stenger. Julekjolen ble også kjøpt i siste liten. Uten å prøve den, for jeg hater å prøve klær. Kom hjem og fant ut at den hadde tidenes utrigning, men reddet dagen ved hjelp av en sikkerhetsnål. Utrigningen var kanskje ikke kirke-godkjent, men det så heller ikke ut som jeg var bestilt og betalt for å gi alle som satt i nærheten av juletreet en lapdance.
Treet ble saget ned natt til julaften, en flott tradisjon jeg og søsteren min har. Hvert år drar vi på leiting etter det perfekte juletre, og vi er bare senere og senere ute. Om 10 år har vi nok ikke treet i hus før påskeaften.
Den eneste som faktisk har kontroll hjemme er mamma. Hun tar det hele med knusende ro, for etter mange år vet hun akkurat hvor mye av hva hun trenger, og når hun skal begynne med alt. Så mens vi andre løper rundt oss selv som gale bier i et tappert forsøk på å beskytte en bikube under angrep, står nesten mamma stille i midten og lar seg ikke anfekte av den ukontrollerte og noe paniske adferden til oss andre. Men stresset er vi ikke. Vi er prokrastinatorer, og det er slik vi jobber best. Vi tar alt med knusende ro helt til siste minutt, og da er det som om noen har kastet åpen flamme inn i et lager fullt av fyrverkeri.
Det eneste jeg ikke er så god å vente med er julegavene. Dette visste kjæresten min, og tok derfor en stor pakke med hjem til meg, som lå og fristet meg i lang tid. Lillejulaften ble presset for stort, og jeg reiv da opp pakken i et helvetes hattefokk. Jeg var ikke så høy i hatten da dette var synet som møtte meg.
På den sto det:
Til Christin Røde Denne gaven har 2 alternative utfall som jeg skal forklare lengre ned.
Fordi jeg vet du ikke er særlig god til å vente eller holde ting hemmelig håper jeg du har åpnet denne gaven i rett tidspunkt…for meg!
Mulige utfall:
1. Du KLARER IKKE la være åpne gaven før julaften. Da skal du bruke gaven å vaske hele huset i Langfjord med den, før jul..
2. Du KLARER vente til julaften før du åpner. Da skal jeg vaske hele huset i Langfjord den dagen DU vil, når du vil, 3 ganger.
Jeg trenger kanskje ikke si at jeg åpnet ikke flere pakker før julaften! Morsom type det der.
Håper du har hatt en fin julefeiring, og at dagene som kommer vil gi deg mye glede med familie og venner. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
Her om dagen var jeg innom City Hud på Amfi Alta for litt etterlengtet egenpleie. Jeg har aldri fått hudpleie før, og er av typen som vasker meg i ansiktet med vann, såpe og vaskeklut. Eventuelt diverse rensevann og saker veldig gode selgere på apotek har klart å prakke på meg, som gjør alt mye verre. Jeg har faktisk vært overbevist om at hudpleie er humbug, og at alt må ordnes med photoshop, og at noen bare er født uheldig.
Timen begynte med en hudanalyse. Det har jeg hatt lyst å prøve lenge. Det var kjempespennende, her fikk man virkelig gått dypt inn i hvert eneste lag for å se tingenes tilstand. Rynker, infeksjoner i huden, fregner, solskader, rødhet i huden osv. Det som virkelig gav meg en tankevekker var skadene etter soling. Jeg vegrer meg litt mot å vise dere bildet, rett og slett fordi det var så freaky. Men skal man skremme folk til å ta ordentlig vare på huden sin, så må man gjøre det ordentlig!
Ikke slurv med solfaktor folkens!
Jeg ble så tatt med inn på et rom, lagt ned på en seng der jeg ble pakket inn i pledd og håndduker. Behandlingen besto av at damp ble blåst mot ansiktet mitt, og det ene etter det andre ble smurt på ansiktet mitt. Deilig.
Så kom utklemmingen. Jeg kødder ikke når jeg sier at det gjorde vondt! Virkelig vondt! Og når utklemmingen på nesa foregikk var jeg tårene nær. Jeg har ganske stor nese så det var en del utklemming akkurat der. De mest betente kvisene stakk hun med en nål. Jeg fikk med en til eget bruk, men jeg håper jeg aldri må bruke den. Den nålen ser du helt øverst i innlegget.
Så kom belønningen. En deilig massasje av ansikt, nakke og skuldre. Jeg har ikke fått så mye massasje før, men dette fikk jeg virkelig sansen for. Under hele behandlingen snakket hudpleieren til meg med verdens roligste stemme. Jeg er sikker på hun kunne fått jobb i radio, bare på grunn av stemmen sin. Hun svarte på alt jeg lurte på, lærte meg mye om hud og hudpleie, og jeg er slik at fanger du først min interesse, ja så har du hele min oppmerksomhet fra du åpner munnen til du lukker den.
Jeg kom derifra med et sterkt ønske om å vende tilbake i umiddelbar framtid. I tillegg til det, fikk jeg med meg noen produkter. En renseserie til huden, en peeling, en krem som skal gjøre de store porene mine mindre, og solfaktor selvfølgelig. Solfaktoren hadde litt farge i seg, så den blir jeg nok å bruke som dagkrem når solen bestemmer seg for å titte fram! Hudpleieren fortalte meg at det du gjør med huden før fylte 35 er gull verdt, fot etter det har det en tendens til å bare gå nedover. Så nå er det bare å henge i for min del.
Jeg følte meg så utrolig fresh og pigg, selv uten sminke, og med en litt blank hud grunnet ansiktsmasken som skulle sitte til dagen etter. Jeg følte meg faktisk så pigg etter behandlingen, at jeg begynte rydde når jeg kom hjem. Rydde, jeg hater å rydde! Kjæresten min sa at det glødet av meg, og huden min var så myk og glatt at selv en 15 år yngre versjon av meg selv ville misunnet meg. Huden var så glatt at jeg tviler på at friksjonsmålerne til statens vegvesen ville gitt utslag på huden. Så nå er jeg intet mindre enn frelst! Morgen og kveld har jeg et renserituale med kremer og serum, og forskjellen er markant allerede. Fra apotekets dikkedarier som gjorde huden fet og ekkel, har jeg nå deilig hud hele dagen! Her er bilde av hva jeg ryddet ut av badet når jeg kom hjem!
Noe er hårprodukter, men det er fordi jeg også er gått over til å kun bruke frisørprodukter.
Skjem deg selv bort på City Hud i Alta, jeg lover deg at du ikke vil angre. Jeg lastet ned Fixit appen så jeg kan sitte hjemme å bestille time i ro og mak, omså klokken to på natten, selv om det går helt fint å ringe dem på vanlig vis om du heller vil det.
Klokken er halv seks en tidlig fredags morgen. Jeg nyter lyden av litt febrilsk felegnikking til dagens andre smoothie.
For 65 milliarder år siden var jeg på en alternativmesse og fikk lest meg i hendene av et menneske. Han sa da at jeg måtte begynne drikke smoothier for å holde blodsukkeret i sjakk. Og at det kunne være lurt om jeg ikke ville bli feit som gammel.
Vil jeg bli gammel og feit? NeiSir, det vil jeg ikke. Så tanken på å drikke smoothier har gnagd dypt i min indre kjerne siden da.
Jeg har forsøkt å like det. Akkurat som med sushi. “man må venne seg til det”, hører jeg flere som sier. Jeg har alltid ment at mat skal man ikke trenge venne seg til. Enten liker man det, eller så liker man ikke det. Og da skal det være høyst unødvendig å måtte stappe det i seg i tide og utide bare for at det er trendy. Helvetes trendmat. Kan ikke krumkaker og rislapper bli trendy snart? Da kunne jeg også tagget meg inn på hotte spiseplasser som “krumkake2Go” eller “le rislapp” sammen med de hippe mat-trend-vennene mine, og pratet om hvor mye jeg eeelsker rislapper, bollemelk, krumkaker og cola.
I stedet for starbucks ville det bare vært colacorners overalt. Ikke av den typen der det bare er en dass med ei stripe på et speil, men små sjapper på hvert gatehjørne som selger cola i alle størrelser og varianter, akkompagnert med lekre små cupcakes eller baguetter.
Hvorfor er ikke slikt moderne og sunt? Hvorfor er det alltid most frukt og rå fisk? TANG? Tang for helvete. Jeg tråkker på tang. Jeg brenner tørr tang på bål for smellelyden og all røykens del. Jeg spiser det ikke. Når jeg svømmer i havet hyler jeg om tangen er borti meg. Hvis du ikke vil at noe skal være borti låret ditt, hvorfor vil du ha det inni munnen din da?
Jeg trodde alltid at tang vokste der det var mye kloakk i sjøen. Det kan være jeg tar feil, og at det er noe voksne har sagt til meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ikke skulle rote meg inn i en masse tang under bading på varme sommerdager.
Men om noen hadde sagt til meg at jeg ville komme til å spise tang snurret rundt en rå fiskebit når jeg var liten, ville jeg nok mest sannsynlig sett like rart på dem som jeg gjorde med pappa når jeg spurte han hva det var til middag og fikk til svar at det var fiskehodesuppe. Noe vi slettes ikke hadde til middag.
Men etter å ha gått opp hårreisende 10 kilo var jeg tvunget til å se realiteten i øynene. Tørsten kan ikke alltid slukkes med cola, og småsult eller cravings kan ikke alltid mettes med sjokolade, kaker eller junk.
Så jeg prøver å drikke vann. Jeg prøver å drikke smoothie. Jeg kjøpte de små rosa søte pappboksene med smoothie fordi de var rosa, og akkurat passe størrelse når du var pittelitt fysen. Jeg tvang de i meg. Jeg forsøkte overtale meg om at det var godt. At dette kunne jeg like. Jeg brukte sikkert en time på å fortære en sånn boks.
Men det er noe med noe som lukter i hjel-pettet frukt, og når jeg sier i hjel-pettet så mener jeg akkurat det. Det lukter så seksuelt trakassert frukt som du får det. Det lukter som om den er kjørt inn i alle potensielle kroppsåpninger til det bare er en halvtykk puré igjen som samles sammen i en boks og lufttettes slik at all den horrible lukten ligger å venter på et lite smoothiebegeistret offer. Jeg blir fransk av å lukte smoothie. Nesen drar seg 8 cm opp i trynet, og nesehullene ser ut som to små åpne garasjeporter. Øynene smalnes og leppene drar seg nedover. Jeg ser ut som tegnefilmens svar på en fransk snobb. Men så tenkte jeg å prøve den gule lille smoothieboksen. Den var ikke like iøynefallende, og jeg hadde mine tvil om at denne kom til å falle i smak. Men jeg tok den med meg i bilen å tenkte ta den som en kjapp frokost to go. Ved åpning luktet den analpresset ananas, og den klumpete, våte pureen som traff tunga mi sakte fikk meg til å ville slå i hjel postmannen. Så tok jeg en slurk til, og da var det gjort. Hele jævelskapet rant ned i én sammenhengende slurk og ettersmaken fikk meg til å crave mer. Jeg kjørte hjem. Jeg kjørte fort. Kanskje 4 kmt over fartsgrensen. Det var nesten jeg ringte Vin Diesel å spurte om “fast and the furious” filmene var basert på meg når jeg var i smoothie humør. Så radig gikk det unna. Kom inn døra hjemme, maltrakterte kjøleskapet og røsket den stakkars pappemballasjen rundt 6-packen med smoothies til helvete så jeg fort kunne.
Jeg sitter nå ganske fornøyd, og på en måte veldig tilfreds og kjenner på den friske søte ettersmaken. Burde jeg ta en til? Uttrykket sier jo fem om dagen, så jeg tror nesten at denne deilige gule lille smoothien fra froosh blir både frokost, brunsj og lunsj for meg i dag.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
Jeg leste en gang at du har ikke virkelig mistet noe før moren din ikke kan finne det. Aldri har vel noe jeg har lest på nett vært mer passende. Ti minutter etter gårsdagens blogginnlegg fikk jeg en sms fra min mor der det sto at vaffeljernet mitt befant seg hos pappa, og det er snart ett år siden jeg har tatt det dit tydeligvis. Så beklager til de av eks-kjærestene mine jeg hengte ut som potensielle elektronikktyver. Men om du følte deg truffet er det vel en grunn til det. Stå på! Siden arbeidsledighet er et problem synes jeg derfor at politihunder kan settes litt mer på sidelinjen og heller la arbeidsledige mødre slippe til. Ta de med å leite etter savnede folk, dop, tyvgods og lignende. Garantert at de finner det! Jeg må bare legge til at min mor ikke er arbeidsledig. Bortsett fra sin 100% stilling i alta, jobber hun også deltid med å lete etter ting jeg selv har flyttet rundt på og som har blitt borte. Mamma om du leser dette, vet du hvor den rosa godteriskåla i glass er? Det siste jeg husker er at jeg stakk den inn i oppvaskmaskinen. Til tross for at jeg har tømt maskinen sikkert 5899 ganger etter det, måtte jeg allikevel ta en titt inni den for å se om den lå der. Hvem vet, enkelte vaskemaskiner har hemmelige sokke-rom, så da må det vel være mulig at godterskåler kan forsvinne i oppvaskmaskiner.
Jeg ble veldig glad for endelig få oppklart hvor vaffeljernet mitt befant seg. Jeg fant nemlig et 18 år gammelt vaffeljern på boden. Jeg skulle ta det fram og titte på det, og nesten to tiår med fett smilte opp til meg fra det velbrukte jernet. Hendene kjentes ut som jeg hadde strøket over ansiktet mitt når det var på sitt aller feteste i puberteten etter å ha løftet det fram, og tørkede koksfargede klumper som en gang i tiden var en del av en deilig vaffelkake var knødd rundt i jernets kriker og kroker. Hadde det ikke vært for at det hang en ledning fast i den, hadde jeg mest sannsynlig lagt den i et dieselbad i to uker før jeg hadde sendt den gjennom bilvasken på statoil. Var dette jernet mulig å vaske?
Jeg fant ut at wilfas “rensevaffel” jeg fant oppskriften til på nettet mest sannsynlig ikke kom til å gjøre dette jernet spesielt delikat, og tøffere tiltak måtte til.
Å surre en plastpose rundt ledningen å hive jernet på kokvask virket som en smart, men desperat idé. Flaks at meldingen fra mamma tikket inn før jeg fikk fylt opp skyllemiddel i kammeret og trykket på start.
På instagram følger jeg mange brukere som lever liv jeg bare kan drømme om. Folk med perfekt hår og sminke, veltrente kropper og et kosthold som får statens ernæringsråd til å framstå som en gjeng inkompetente idioter med tilgang på pc og stangselleri.
Interiør er også en favoritt på insta. Mest fordi jeg alltid har vært nyskjerrig på hvordan folk har det i hjemmene sine, men også for å sitte med en misfornøyd mine mens jeg misunner folks evne til å innrede et hjem så gjennomført og nydelig at mitt hjem ser ut som en brakkerigg på fjellet fra krigens dager. Når det kommer til stil, finner du vel ikke større tilfeldigheter enn hjemme hos meg. Ser jeg noe fint så kjøper jeg det. Til tross for at det kanskje kræsjer med alt det andre som kræsjer hjemme.
Det ser så lekkert og fint ut med et stuebord så pyntet og flott, gjør det ikke? Men jeg må spørre meg selv om hvor brukervennlig dette er. Jeg har en tv foran sofaen, noe jeg tror er ganske vanlig. Bare det står et aldri så lite vannglass på bordet holder jeg på å få spade fordi jeg går glipp av 1/28 del av teksten nederst på skjermen. Så hvordan i helvete får folk med seg beat for beat for eksempel med et halvt eiffeltårn framfor seg? Hvor setter man fra seg godterskåla? Er det egentlig noen av disse interiørfreakene som faktisk BOR i hjemmene sine, eller går de bare rundt å banker puter og flytter på cotton balls’a hvert våkne minutt? Jeg fant ut at jeg måtte stable ting på bordet som kunne se ut som det var i samme form og høyde for å se om det faktisk er mulig å ha det slik før jeg eventuelt skeier ut på Black Design sjappa eller andre plasser de selger ting som fyller ut hver eneste ledige flate du har i huset.
Svaret er nei. Takke meg til den ene telysholderen jeg har, og all plassen som er tilgjengelig til fat og glass, og overdimensjonerte potetgullposer.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
Ps! Takk til alle som stemmer på meg i brun og blid konkurransen! Bare i dag tredoblet dere stemmene jeg hadde etter at jeg postet link på facebook! Herlig! Så jeg legger ved et bilde da jeg var litt brun i alle fall!
