mattilakken Happy Hyperactive Hobo? Fjording med for mye fritid og internett-tilkobling

Støtt og stadig dukker det opp en eller annen mulighet til å få en yngre, vakrere hud. Gjerne både kvise og arrfri. Jeg er jo livredd for å bli gammel, og kjenner jeg snart må begynne å se realiteten i øynene ettersom kinnene mine har begynt å få bulldogtendenser.

Til deg som måtte trenge en videre forklaring på hva bulldogkinn er, så kan jeg vel bare si at det er når kinnene dine begynner å henge så flatt og punktert på sidene av ansiktet ditt at det dannes et markert skille mellom kinn-delen av ansiktet, og hake/munn partiet slik at du ser ut som en bulldog.

Jeg tror det finnes to måter å løse dette problemet. Enten må du gå såpass mye opp i vekt, at underhudsfettet blåser volum tilbake i kinnene dine igjen. Det er nok ikke mange som ville valgt denne løsningen, ettersom du erstatter et problem med et annet. Kanskje du risikerer å bare ende opp med å se ut som en veldig tykk bulldog.

Den andre metoden er plastisk kirurgi, der de snitter rundt trynet ditt, og gjør huden din litt kortere enn før. Hepser den litt opp med andre ord, før de stifter hudkanten på plass i hodet ditt igjen. Jeg lurer på hvor mange ganger man kan gjøre dette før du faktisk har flyttet neseborene til der tinningshuden din engang var.

Men så var det dette med kviser og rynker da. Ja og arr, for de som måtte være plaget med det. Det finnes kremer, fillere, laser, piller, det ene og det andre, og i jakten på evig ungdom skal ingenting være uprøvd.

Jeg selv har vurdert både botox og restylane, men jeg er så gjerrig at jeg føler kanskje det blir litt for dumt å bruke så mye penger på noe som ser ut som menneskeplageri. Men vi får se. Når overleppa føles for liten og kratrene i kinnene føles for dype, ender jeg nok opp under sprøytespissen jeg og. Den med heroin i. Det tror jeg er den beste måten å injisere noe som gjør at du gir faen i hvordan du ser ut.

Rart med det, lurer på om heroinister får et starterkit med sprøyter, boblejakker og et bøyeapparat til knærne utdelt ved første stikk.

Nok om det. 

Når jeg logger inn på bloggen, får jeg gjerne opp de siste innleggene fra folk som følger meg. Ikke sjeldent dukker det opp noe som heter swiss roll, som er en snedig sak som skal hjelpe deg å få vakrere hud. 

Jeg som har bena bedre plantet i matverdenen enn i hud og velvære-verdenen forbinder swiss roll med rullekake. Fordi det er jo det det er. Har det gått så langt at vi å smører oss i ansiktet med rullekake? 

Jeg tror jeg hadde blitt kjempetykk om jeg på daglig basis skulle rullet ansiktet mitt med rullekake, for hver gang jeg hadde rullet den forbi munnen min hadde jeg tatt en tygge.

Men så praktisk samtidig da! Tenk så mye tid du sparer på morgenen ved å kunne ta morgenstellet på ansiktet samtidig som du får i deg noe å spise. Kanskje det finnes havregryn-rullekake med proteinfyll så det ikke blir så veldig usunt, uten at effekten du er ute etter på huden blir borte.

Desverre hadde jeg ingen rullekake tilgjengelig for å vise dere hvordan det hadde sett ut, siden jeg mest sannsynlig hadde rukket å gumle den i meg mens jeg rullet huden uansett, så jeg måtte ta meg friheten til å redigere et bilde. De sier det er ekte kunstnere som klarer å tegne en hånd så detaljert som den egentlig er, og jeg forstår det godt om jeg nå blir tildelt både studieplass og stipender ved kunsthøyskoler. Er kunsthøyskole og kunstgresskole det samme? 

Selv om det meste som kom opp på google når jeg søkte på swiss roll var rullekaker i alle slags deilige varianter, skjønte jeg fort at dette kanskje ikke stemte helt. Så jeg prøvde noe jeg lærte i datatimene på skolen. Legg til flere ord for å begrense søkeresultatene. Ved å legge til ordet “skin”, ville det nå være mulig å se om det fantes en egen swiss roll for din skin.

Og der kom den. Et hjul med masse pigger på, med et lekkert designhåndtak du skulle rulle over hele trynet ditt, og hvor du ellers måtte ha problemområder. Jeg tror det kostet rundt 1000kr, og det var i alle fall ikke jeg villig til å betale for noe som ser ut som et miniatyr-tortur-våpen fra middelaldereren,

Slik ser den egentlig ut, og det hjulet foran har massemasse pittesmå nåler som skal trenge inn i huden din og lure den til å tro at du har små sår slik at den må fornye seg selv kjempefort.

Tror du på det?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke på det til 1000kr. Så jeg fant en på ebay til 30 kroner. 

Jeg bruker rulle meg forsiktig i ansiktet med den av og til. Det kiler og så blir jeg helt rød. Men om den virker vet jeg ikke.

Jeg vet bare at skuffelsen var veldig stor, med tanke på at jeg heller kunne stått på badet å rullet meg med en fersk rullekake, der sukkeret hadde skrapet helt lett og deilig over kinnene mine, før den drysset nedover på kroppen min, kanskje peelet brystkassen min på sin vei mot gulvet. Duften av deilig, nybakt sukkerbrød hadde gitt meg koselige relasjoner til ansiktstell, og smaken av det søte bringebærsyltetøyet hadde gitt meg lysten på et kaldt glass melk så jeg hadde fått i meg kalsium og alle de greiene der.

En dag når alt annet er prøvd, skal jeg stå klar med rullekaken min, og garantere en vakrere hud kombinert med lekkert måltid.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I dag skinte solen, og været var bare helt nydelig. Når solen traff fjellene ble det som vakre malerier bare naturen kan skape.

Det var nesten jeg kunne lukte solskinnet om jeg bare lukket øynene og strakte nesen litt lengre opp.

Samtidig fomlet fingrene i lommen rundt kantene på et pillebrett med to piller.

Skulle jeg virkelig ødelegge denne nydelige dagen ved å ta de to tablettene?

 

Jeg har som kjent veldig intens tannlegeskrekk. Den er så ille at mine tannleger og jeg har kommet fram til at det er best å medisinere meg før jeg legger meg i stolen. Det funker veldig fint. Om jeg er veldig redd, så har jeg uansett glemt det til dagen etter. Jeg glemmer stortsett hele dagen fra tablettene er inntatt. Små bruddstykker blir værende, men det meste av dagen blir som å ha fulgt med på en film fra et annet rom.

Du går inn i rommet med tv’n av og til, og får med deg akkurat nok til at du skjønner hva som foregår, men dialogen blir nesten som en grøt av ord, selv om du kanskje får med deg en og annen kommentar.

 

Men dagen i dag var jo så fin.

Det var så trist å tenke på at jeg kom til å gå glipp av den, selv om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort noe nevneverdig denne vakre dagen.

Men kanskje jeg kunne fått en fin dag ute. Kanskje jeg kunne ha sittet ute å drukket kaffe med en venn, og blitt sliten i øynene av all mysingen.

Kanskje jeg hadde skyntet meg hjem etter tannlegetimen for å starte på fjellet med scooteren.

Kanskje.

Jeg satt med tablettene i hånden og prøvde å veie opp for om jeg skulle ta de eller ikke.

Så begynte lyden av borret å spilles av i bakhodet mitt. Lukten. Synet av tannlegeutstyret.

Før jeg hadde rukket å tenke noe mer var tablettene halvveis på tur ned i magesekken mens jeg pimpet i meg colaen så jeg ikke skulle brekke meg.

 

Jeg har fått forbud mot å kjøre bil etter inntak av disse tablettene, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tror egentlig ikke jeg er skikket til å kjøre handlevogn engang etter å ha tatt de.

Så jeg kastet på meg jakken å håpet at jeg rakk å småløpe de 20 minuttene det tar å gå fra mammas leilighet og ned til tannlegen før medisinen rakk å “kicke” inn.

 

Jeg håper at produsentene av ibux og paracet, eller p-piller for den saks skyld, en gang kommer i tale med de som lager disse tablettene, for det kan umulig være noe som helst som virker så fort som disse tydeligvis.

Jeg tror ikke jeg hadde gått langt før jeg måtte fokusere på et sykkelspor foran meg for å gå i en rett linje.

Hele tiden mens jeg gikk tenkte jeg “ikke se folk i øynene”, for det kjentes ut som øynene gikk hver sin vei, og opp og ned i hodet.

Det er faen meg en nokså undervurdert egenskap å kunne gå i trapper skal jeg bare fortelle dere, for trappen med tre trinn jeg skulle gå ned føltes ut som en hindring du kan finne i en indiana jones film. Det så litt ut som trinnene forskjøv seg etterhvert som føttene fortvilt prøvde peile seg inn på dem, og hele tiden var jeg sykelig opptatt av å ikke vekke oppmerksomhet. Hva skulle folk tro om jeg klamret meg fast i handtaket ved siden av trappen og hylte som om det var rennende lava jeg prøvde komme meg forbi?

 

Jeg kom meg endelig til tannlegen og fikk kjempemasse kjeft fordi jeg hadde gått dit på egenhånd. De understrekte at ledsager var et must etter disse tablettene fordi jeg kunne svimle avgårde på ville veier.

Det tannlegen min ikke vet er at jeg har en app på telefonen som heter googlemaps som virker slik at en dame roper og gnåler ustanselig om hvor jeg skal gå etter å ha trykket inn destinasjonen min.

Jeg følte meg veldig kontaktsøkende og ville prate masse med tannlegen, men jeg husker å ha fått til svar at de ikke orket snakke så mye med meg fordi jeg ikke kom til å huske noe uansett i morgen. Det har de for så vidt rett i, for jeg husker stortsett bare det. Heldigvis har de som rutine å ringe meg dagen etterpå å fortelle meg alt jeg har sagt, og det de enn måtte ha på hjertet.

 

Svigermor hentet meg og kjørte meg hjem. Snill som hun er!

Problemet når jeg kom hjem var at jeg var så sulten at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tannlegen hadde smurt fluor på tennene mine, og jeg hadde fått beskjed om å ikke spise på en time. Med en gang jeg får beskjed om å ikke gjøre noe, føles det ut som jeg skal dø hvis jeg ikke får gjøre det med en gang.

Så jeg lå å vridde meg i dødskramper på sofaen og prøvde beregne hvor lang tid som hadde gått, og hvor lang tid det ville ta å få mat levert på døra.

Dette var uhyre vanskelig uten noe begrep om tid eller rom, men jeg fant ut at det hadde nok gått mange timer allerede.

 

Jeg ringte en pizzeria og bestilte den største pizzaen de hadde, og en stor pakke ris. Hvorfor jeg ville ha ris må gudene vite, men der og da føltes det helt naturlig å ha ris som tilbehør oppå en pizza.

 

Så kom vi til punktet der de ville ha en adresse å levere til, og da holdt det ikke å si at jeg var hos mamma.

Med pizzeriaen på telefonen løp jeg ut i sokkelestene og fant et tilfeldig husnummer på en vegg. Jeg tenkte jeg skulle sitte klar i vinduet å følge med når de kom slik at jeg kunne løpe ut å møte de når de dukket opp.

 

Dette endte med at jeg sovnet straks jeg satte meg i sofaen, men jeg våknet da mamma kom hjem, bærende på en pizza og en stor eske med ris. Hun hadde skjønt at jeg hadde bestilt maten, og fått leverandøren ned fra en av naboene sin trapp.

Jeg koste meg skikkelig med ris og pizza, selv om jeg kjenner nå at jeg kanskje kunne spart meg for en av delene.

Jeg sovnet av igjen og våknet i kveld, mye mer tilstedeværende enn tidligere på dagen, og kjente jeg var skuffet over å ha gått glipp av solen.

Men for en dag allikevel.

 

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

Hei kjære leser! En tung uke med nattevakt er over, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig. Det skjer noe inni hodet til mennesker som er våken når andre sover. Som er ute når  det er mørkt, og inne når det er lyst. En hel uke med konstant mørke. For ikke å snakke om den asosiale tilværelsen. Det nærmeste man kom en samtale var å ringe 175 for å høre på sentralbordets tastevalg, og det sier vel kanskje sitt.

Å jobbe er deilig, men å omgi seg med dette mørket og ensomheten gjør meg passelig emo i slutten av uka. Det kan være tendenser til hulkegråt og forever alone følelser, selv om det aldri har gått riktig så langt.

Denne nattevaktuka var også preget av mye dårlig vær, og da var man ute på veien hele tiden og brøytet. Når vakten var over og jeg klarte dra den trøtte skrotten min over dørstokken hjemme, så sier det seg kanskje selv at det ikke var oppvask og klesbretting som sto øverst på «to do» lista mi. Denne jenta valset mellom kjøleskapet, toalettet og senga, slik jeg hører ekte kvinnfolk skal, selv om det ikke var kokkelering av ypperste sort og dirty hanky panky som ble utført.

Det så faktisk ut som 13 ville grevlinger på en ukersrus på crystal meth hadde tatt seg inni kåken min og torpedert kjøkkenskap og klesskap, etter en hel uke med total neglisjering av husarbeid. Jeg kunne blitt kaptein på hurtigruta etter alle skippertakene jeg måtte ta for å få satt inn i oppvaskmaskinen.

Når uka med dagvakt begynte kjentes det ut som noen hadde satt en kjempestor sprøyte med livsgnist strakt i rumpeballen på meg, og det var nesten jeg hoppet i stedet for å gå mens jeg trallet og smilte. Jeg smilte faktisk så mye av å se sollys og mennesker igjen, at flere så på det som en invitasjon til å prate med meg. Mennesker jeg aldri har snakket med før. Og jeg pratet. Jeg snakket og spøkte, og følte meg som et nyfrelst fjols, ute i verden for å tale min sak.

Jeg er egentlig ganske sjenert, og fremmede mennesker som tar initiativ til prat kan fort bli møtt med stamming og mumling etterfulgt av en god dose rødming, men nå var jeg så glad for å endelig ta del i dagen igjen.

Det høres nok helt rart ut, men jeg tror det er fordi vi mennesker ikke er nattedyr egentlig. En god døgnrytme kan nok være viktig for å bevare hodets ve og vel, selv om man godt tåler å jobbe natt. Bare man ikke alltid jobber natt. Det tror jeg ikke jeg hadde likt.

Ellers så har jeg innsett at å spare i gjennomsiktige glass ikke er noe for meg, ettersom pengenes synlighet gjør at jeg tror jeg kan bruke dem. At det er som en 50 lapp som ligger løs i jakken, klar til å sløses vekk på brus og sjokolade.

Så macbook-spare-glasset mitt fikk stå i fred ca 1 uke før hvert eneste øre var borte. Om jeg skal spare hjemme, tror jeg spareinnretningen må være i rustfritt stål. Den delen du putter penger i må ikke la seg åpne på noe vis, og sprikken pengene skal inni må helst være strømførende i tilfelle fristelsen til å stikke skarpe gjenstander inn for å rote ut en penge blir for stor.

Aller helst må denne innretningen holde en konstant temperatur på 700 grader slik at jeg ikke kan bære den med meg for å tømme den på et annet vis. Faktisk bør den være smurt inn med cottage cheese i et veldig tykt lag, for det er lite jeg finner så avskyelig som cottage cheese. Dette ekle underlivssopp-lignende meieriproduktet vil over tid få meg til å føle sterk avsky mot spareinnretningen, slik at jeg holder meg unna. Da trenger jeg en spareassistent som kan putte pengene mine oppi sprekken slik at jeg ikke trenger nærme meg den selv.

Men nok om den, poenget var at det blir nok ikke noen macbook på meg med det første. Sparing må skje på en overvåket og bestemt måte som jeg ikke helt har klart å pønske ut ennå.

Når jeg endelig kom over nederlaget ved å være inkompatibel til å spare, så fant jeg ut at det er jo ikke verdens undergang om jeg kjøper meg en billig pc som jeg kan bruke til jeg finner en løsning på spareproblemene mine. Pc må jeg ha ettersom jeg nå skal utvide skriveriene mine, og kriteriene var at den måtte være hvit, ha masse lagring, tastene måtte kunne trykkes ned og faktisk gi fra seg en bokstav, og kunne lese av minnekort.

Med så få krav, fant jeg en pc helt ned i 1700 kr, og jeg er veldig fornøyd. Ingen sparing krevdes! Med mindre du anser unngå-å-betale-strømregningen-din som sparing.

Så om noen dager er den her, og jeg gleder meg! Det skal bli så ufattelig deilig å kunne skrive uten å måtte følge med om alle ordene sitter fast i hverandre fordi mellomromknappen ikke fungerer, eller at noen bokstaver mangler.

Så jeg håper neste innlegg blir hamret ut på flunkeny pc. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I dag slanket jeg meg. Først ventet jeg med å spise frokost til jeg kjente at jeg var skikkelig sulten. Det tok ca 30 minutter. Så lagde jeg meg en ordentlig smoothie med bær og det hele. Siden det begynte bli lite vaniljekesam i kjøleskapet, erstattet jeg den manglende mengden med nutella. Selv om de to ikke har helt samme farge eller smak, var det det nærmeste jeg kom i konsistens.

20 minutter etterpå skulle jeg spise en banan, men så oppdaget jeg at stilken var altfor bøyelig etter min smak, og da kommer tvangstankene inn om hva som egentlig kan finne på å bo i tuppen på bananer, så den gikk ut vinduet. Og det rett på E6! Jeg ble litt bekymret av min handling, for jeg har da tross alt spilt så mye mario kart at jeg vet hva det kan føre til. Og for dere som ikke har spilt mario kart, så er bananskall og skilpaddeskall utmerkede våpen til å skade motstandere med. Har du en plagsom konkurrent foran? Skyt ham med skilpaddeskallet! Har du en plagsom konkurrent bak deg? Kast et bananskall! Er han uoppmerksom og kjører på det, kan du ta deg en snickers på at han seiler av veien fortere enn du klarer brenne melk i en vannkoker.

Jeg vurderte stoppe på veiskulderen å følge med på trafikken for å se om min frykt var reell. Jeg kunne ikke gå og plukke opp bananen, for da ville det få meg til å se fattigslig ut, der jeg går desperat og plukker opp mat fra veien og veibanen. Jeg har da litt selvrespekt.

Siden jeg ikke fikk bananmellommåltidet mitt, ramlet jeg rett i fella på butikken. Berlinerboller, sjokomelk og marsipanpølser var det som skulle holde humøret og energien oppe fram til middag. Jeg så for meg at slankeeffekten var høyest om jeg spiste halve berlinerbollen i stedet for hele, og tok små tygger av marsipanpølsen, slik at kroppen forhåpentligvis rakk å forbrenne alt før neste bit ramlet i magen.

Jeg følte meg tynn.

Hovedsakelig fordi jeg ikke kjøpte brus.
All denne slankingen gjorde meg veldig sulten når middagen var ferdig, så jeg spiste så mye at jeg nesten gulpet opp alt igjen. For å presse maten lengre ned i magen, spiste jeg litt til. Jeg kunne jo ikke risikere at maten kom opp igjen, for det ville vært bortkastede penger. Det er noe jeg synes alle med bulimi burde tenke på. Hvis du allikevel bare skal kaste opp all maten så kan du like godt sutte på en gulrot, og gi penger til de som setter pris på maten.

Trening går hånd i hånd med slanking, og ettersom jeg ble helt svett av å spise så mye middag, lar jeg denne smertefulle stunden på sofaen gå som en pilatestime. Pustingen har vært nokså lik, så jeg velger å tro at kroppen gikk i en automatisk pilatesmodus etter inntak av en gitt mengde kalorier.

Det er tungt å være så sunn, og endatil trene pilates ufrivillig etter en så stor middag, så nå skal jeg belønne meg selv med en liten powernap på sofaen slik at jeg klarer gå bort til kjøleskapet igjen om et par timer.

Takk for at du takk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I helgen var det tid for min halvårlige høy-intensitets-sosialisering, noe som går ut på å dra på tilstelninger med mange mennesker tilstede for å få den dosen med menneskelig kontakt man trenger for å kunne gå i skjul igjen en stund.

Hva var vel mer perfekt da enn å dra på en revy med fest i nærmeste nabobygd? Med både kjente og ukjente festdeltakere var det duket for en hyggelig aften, og jeg hadde gledet meg til denne kvelden lenge. Jeg er et semi-sosialt vesen som elsker å prate med mange mennesker og være med på ting, samtidig som jeg virkelig verdsetter stillheten og roen i det å være alene. Og når jeg sier alene mener jeg vel sammen med kjæresten, ettersom jeg blir noe destruktiv og apatisk om jeg er HELT alene.

Noen ganger merker jeg at friheten ved å bo i en avsidesliggende bygd har gjort et litt for stort innpass hos meg. Det er deilig og ikke måtte jåle seg opp så forferdelig for å ikke føle seg uvel om man skal gå ut av huset, slik som man ofte gjorde når man bodde i by, men her har det skeiet litt ut.
Jeg har blitt ekstremt ukritisk til hva jeg kler på meg for tiden, og noen ganger børster jeg ikke håret på en uke. Hadde dette vært en psykologitest hadde jeg nok gått inn under kategorien «deprimert og ute av stand til å vare på seg selv», men slik er det altså ikke. Jeg dusjer og har rene klær på, jeg gir bare litt ekstra faen, og det er veldig deilig.

Men jeg har alltid vært glad i å pynte meg før fest. Jeg føler at da kan jeg spandere på meg tiden det tar å gjøre noe ekstra, slik at jeg føler meg fin og flott og ikke lider av mindreverdighetskomplekser i løpet av kvelden. Men på et eller annet tidspunkt har det visst gått galt her også.

Jeg har blitt mer bevisst på pengebruken min, og synes faktisk nå at det er for jævlig å bruke 80 kroner for ei hold-in strømpebukse fra denne Pierre Robert, som må være i samme liga som Dolce & Gabanna med den prisen for en meter brunfarget nylon, for å kaste den etter èn kveld.
Så nå har jeg bestemt meg for å bruke de flere ganger om de ser hele ut der det teller mest. Så jeg fant en slik en da. Så hel og fin ut i tærne, ikke en rift oppigjennom bena, og så oppdaget jeg hvor det hadde skjært seg sist gang.
Etter lang tids opphold fra hold-in verdenen hadde jeg visst glemt hvor mye arbeid det faktisk er å jobbe seg inn i ei fersk hold-in strømpebukse.
For en utrent på denne fronten, kan det sammenlignes med 45 minutter intensiv aerobic-trening.
Det bøyes og tøyes, squattes og dras, ufrivillig utfall med enarmsroing og tåhev, kraftig hoftevrikk og magebevegelser bare en eksotisk danser kan vise maken til, akkompagnert med høye stønnelyder og svetting. Og opp i alt dette gjelder det og holde tærne stive som en ballerina, og hendene skal være ømfintlige og forsiktige som en hjernekirurg i arbeid. En feilbevegelse, og strømpebuksa til 80 spenn ser ut som en rekvisitt fra «pretty woman».

Dette hadde jeg da glemt forrige gang, og har bare tatt tak foran og bak i strømpebuksa og dratt til som om det var et potetsekkeløp jeg hadde veddet milten min på å vinne. Dette medførte da at de tre fingrene på hver hånd som hadde mest klipekraft, hadde boret seg inn i strømpebuksa og laget store hull.

Jeg sto og vurderte denne strømpebuksen nøye, og tenkte at mine fjortisdager på fylla var over. Jeg skulle vel klare å ha kjole på uten å vise hoftepartiet mitt avdekket? Jeg tok sjangsen på denne strømpebuksen med de seks hullene strategisk plassert foran og bak i dås/rumpe-partiet, og prøvde noen sumobøy i bena med kjole på for å sjekke at dette ville gå uoppdaget hen.

No problem.

Det jeg alltid glemmer er hvor akrobatisk jeg egentlig blir i fylla. De stakkars sumobøyene jeg gjorde hjemme foran speilet var bare en vits i forhold til bevegelsene jeg kom med i løpet av kvelden. Og selv om kjolen jeg hadde på meg var skremmende anstendig til meg å være, ja den rakk meg vel ned til knærne, så klarte den altså å krype opp til mageregionen i samme hastighet som promillenivået steg.

Faktisk så langt opp at en av venninnene mine bemerket hullene helt oppe i strømpebuksa. Så da vet jeg det til neste gang.  Hull helt nederst og øverst- ikke akseptabelt.

Men ingen så at jeg ikke hadde barbert leggene, så jeg sparte meg hvertfall litt tid og penger på det!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

   

Jeg blir alltid så glad når jeg ser et kjent fjes. Befinner jeg meg i en litt større folkemengde der alt av ansikter er ukjente og på en måte flyter sammen i et vissvass av frisyrer og klær, så er det alltid så utrolig deilig å plutselig se noen man kjenner.

Det er som en premiert live-versjon av “where’s waldo?”, og jeg bryter nesten alltid ut i et passe høyfrekvent “hei”. Faktisk så høyt at man skulle tro at jeg hadde tatt sangtimer hos Mariah Carey.
Jeg og en venninne var å snoket litt rundt på klesbutikker, og plutselig så jeg et kjent ansikt. Jeg brøyt ut i denne høyfrekvente hilsenen etterfulgt av et tåpete stort smil.

Denne personen er det veldig lenge siden jeg har pratet med, og jeg er aldeles ingen god smalltalker. Jeg har fått med meg at smalltalk går ut på å poengtere det åpenbare, for da stilles det ingen krav til intelligens eller det å være oppdatert på samfunnsrelaterte saker.
Så jeg prøvde meg på det. Konstaterte at hun hadde fått ny hårfarge. Konstaterte at hun måtte ha vært lei av den andre siden hun hadde farget håret i en annerledes farge enn før. Det var nesten jeg også konstaterte at hun var en kvinne og hadde to bein også, men allerede etter hårfargebemerkningen begynte jeg å kjenne den pinlige stemningen som smått ulmet opp. Jeg klarte tilogmed og illustrere hvor mett jeg var ved å blåse ut magen og stryke over den! Sånn i tilfelle hun ikke trodde på meg når jeg sa jeg var mett.
Jeg fikk en følelse av at hun hadde lyst å løpe bort i fortvilelse over samtaleemnene mine, og blikket hennes søkte etter ting hun kunne redde seg med.

 

Jeg blir helt dårlig av pinlig stillhet eller klein stemning. Jeg kjenner det sikkert før andre kjenner det, det er min spider-sense. Jeg får lyst å lage en bensinbombe og kaste i nærmeste barnevogn for å avlede oppmerksomheten bort så jeg kan rømme.

Allikevel var det en del av meg som syntes det var litt trist, dette mennesket hadde tross alt vært mye mer enn bare en bekjent.

Inni meg sleit jeg en kamp der den ene delen av meg ville rope ut at en gorilla på Internett hadde lært meg å skrelle banan på en helt annen måte som fungerer så mye bedre enn å knekke stilken, selv om jeg må bite av og kaste den første tyggen av bananen når jeg nå åpner den i andre enden fordi jeg lider av tvangstanker, og tror at insekter fra jungelen bor og trives i tuppen på den delen av bananen som ikke har stilk. Så da går jeg glipp av dobbelt så mye banan som før, siden jeg ikke spiser den delen av bananen som nå er bunnen av gammel vane.
Jeg hadde også lyst å rope ut hvor rart jeg synes det er at jeg alltid svetter som en gris i bare den ene armhulen når jeg er stresset, og ofte må stappe store mengder papir dit mens jeg venter på at stresset skal gå over slik at jeg ikke må bytte genser hver gang jeg blir litt ivrig.
Men i stedet for å rope ut alt jeg hadde i hodet, begynte begge to å se etter fluktveier for å komme seg ut av denne samtalen som tydeligvis var veldig dødfødt. “Retrett! Retrett!!” Hørte jeg en stemme som brølte inni hodet mitt. Allikevel kjente jeg munnen min åpne seg, og om det var ønsket om å gripe tak i minnene av bekjentskapet, eller om det bare er jeg som er komplett idiot vites ikke, men jeg stotret fram “vi burde finne på noe en dag?”

Blikket som møtte meg så både spørrende og tvilende ut. “Hva?” Sa hun.
Jeg ble bare stående å måpe i noe som føltes som en evighet.

Hvorfor plagde jeg henne med all tullpraten min? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt “hei”på verdens kuleste og mest nonchalante måte, mens øynene mine såvidt streifet henne, og så gått forbi som om jeg var den råeste motherfuckeren i verden?
Jeg håper hun ikke hørte det tafatte forsøket mitt på å invitere til sosialt samvær, jeg mumler noe mens jeg fortvilt begynte rase gjennom alle kleshengerne rundt meg. Løftet raskt på noen plagg og håpet det hele var over snart, og kjente skuldrene senket seg i det hun småløp avgårde.

 

Neste gang skal jeg bare si hei.

 

 

Etter å ha tenkt nøye og hardt over hva det kan være som skiller meg og en toppblogger, ja sett bort fra at jeg ikke kan en døyt om mote, lærte meg å sminke meg av et tv-program om transer, ikke burde hatt tillatelse til å eie en slettetang eller har noe større å tilby på stilfronten, og oppdaterer bloggen hvert andre skuddår, så er det da altså denne macbooken.

Skal jeg bli numeros unos, så må jeg ha en sånn! Uten tvil!

For hver episode av bloggerne jeg ser blir jeg sikrere og sikrere i min sak.

Om du har vært innom her før, så har du kanskje fått snusen i at kjæresten min er sterkt imot å kjøpe ting på kreditt. Jeg tenker ikke, jeg bare kjøper, og er egentlig oppriktig drithappy for at han holder meg såpass i tøylene som han gjør.

Så hvordan skal jeg få meg denne macbooken da? Jo jeg må spare!

Sparing er jo som kjent veldig kjedelig. Jeg føler at jeg har spart bra om jeg har en tohundre-lapp jeg klarer å vente 3 dager med å bruke, på samme måte som jeg mener slanking er å vente en halvtime lengre før du spiser etter at sultfølelsen holder på å drepe deg. Da blir du tynn da. Man kjenner seg hvertfall utsultet og døende, noe som er slankingens mål.

Men jeg har jo brukt opp alle pengene mine denne måneden, og når jeg vil spare hele summen med en gang, kan det bli veldig vanskelig. Heldigvis ser jeg løsninger der andre ser problemer, og er allerede godt i gang med sparingen! Og det etter bare én time!

Først må man sette seg et mål. Hvor mye har du tenkt å spare?

– Jeg skal selvfølgelig spare mest mulig. Gjerne 8000 med en gang.

Så må du ha noe å spare i. Dette er nesten det viktigste, for det opprettholder motivasjonen under sparingen. Et kjapt søk på butikken viste at et lekkert glass med lokk til å spare i, kunne vise seg å koste like mye som du kanskje klarer legge av en dårlig måned, så heldigvis fant jeg et fint glass hjemme. Jeg merket glasset med en lapp der det står “macbook” så ingen skal tro at dette lekre glasset inneholder penger som skal serveres til kaffegjester for eksempel.

Så var det pengene da. Siden jeg ikke hadde noen startkapital valgte jeg å ta ut 2000kr fra mastercardet, og brukte 500 på flaxlodd.

Jeg trodde ærlig talt med så mange flaxlodd at macbooken skulle betale seg selv, og ennå kunne jeg betale tilbake de 2000kr på mastercardet uten at kjæresten fikk vite om det, men slik gikk det ikke.

Premien fra flaxloddene var på den nette sum av 225kr, og jeg vil ikke si at det er en dårlig sparestart akkurat!

Ettersom jeg ikke liker å spare med ujevne tall, fikk jeg låne 275kr av en bekjent slik at jeg da egentlig satt igjen med 500kr.

Det viser seg at det ikke er like enkelt å sette tilbake penger i minibanken som å få de ut, så jeg puttet like greit de resterende 1500kr fra mastercardet i spareglasset.

Så på no time har jeg spart opp en fjerdedel av en macbook! Jeg kan nesten ikke tro det selv.

Med slik målrettet sparing er jeg nok eier av både macbook og førsteplassen på bloggtoppen fortere enn du kan kaligrafiskrive ordet fylkestrafikksikkerhetsutvalgetssekretariatslederfunksjon!

Håper dere finner sparetipset mitt nyttig! Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En relativt ny greie, i alle fall i min verden, er babyshowers.

Da flesteparten av vennene mine begynte sprute ut småbarn for et lite tiår siden hørte jeg aldri noe om babyshowers.

Jeg har vært i barndåp, der går det ut på at du og noen av de mener bør være barnets nærmeste de neste 18 årene dypper ungen din i en skål med vann mens en prest lurer på hva ungen din heter. Når du har svart på det, passer Jesus på ungen din i bakgrunnen til den melder seg ut av statskirken, eller lengre, om ungen velger å fornye avtalen i en konfirmasjon.

En babyshower er mer en slags sammenkomst før ungen har kommet til verden, og er mer materialistisk enn en dåp. Jeg skal nå lære deg alt jeg kan om babyshowers, slik at du kan arrangere masse av disse i framtiden. Siden jeg har vært på én er jeg nå nesten som en ekspert å regne.

Mattilakken presenterer: babyshowers for dummies

Det beste er om du har en åpenbart gravid venninne. Det holder ikke at hun bare er feit, eller reagerer på gluten med oppblåst mage, det må være en menneskebaby inni magen. Den må ha kommet dit etter samleie, og ikke grunnet kannibalisme. Det kan heller ikke være skjøvet en baby opp i vaginaen under et samleie, den MÅ som sagt ha blitt produsert inne i kvinnen.

Med mindre egget hennes har vært tatt ut og befruktet ved prøverørsmetoden for så å bli satt inn igjen. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

En babyshower bør holdes en stund før barnet kommer ut, ettersom mor kanskje føler at fokuset blir litt feil om babyshoweren blir holdt i sykebilen under fødselen eller 18 år etterpå. Om du tenker lage bleiekake og allerede har ventet 18 år, så bør du vente 50 år til slik at ungen kan bruke bleiene når hun eller han har blitt så gammel at hun eller han glemmer hvordan man skal gå på do.

Så planlegg i god tid.

Få noen flere enn deg selv med på dette. Wikipedia forteller at fra gammelt av er det bare kvinner som skal delta på dette, og det også for å kunne dele erfaringer fra sine svangerskap.

Med andre ord, så bør du og de venninnene som planlegger dette finne mange fæle fødselshistorier på internett, gjerne noen veldig dramatiske fødselsvideoer dere kan fortelle om og vise den gravide venninnen deres, og skremme henne skikkelig. Ingen liker nemlig å høre på erfaringer av det positive slaget.

Sitter den gravide venninnen din igjen med angst etter babyshoweren så har du gjort det riktig.

Det er også vanlig å ta med seg noe man kan spise i løpet av babyshoweren. Man blir nemlig veldig sulten av å prate om blod og klipping av vaginaer, og kvinner som er på en hcg-hormon-rollercoaster bør alltid ha lett tilgang på sukker for å ikke bli vanskelig å ha med å gjøre når så mange skal fortelle om erfaringer på en gang.

Kaker og fingermat er vanlig, og jo mer sukker jo bedre. Sukkeret gjør også at dette føles ut som en positiv opplevelse siden man blir så høy på cupcakes og smørkrem.

Kakene kan lages med babyshowermotiv, og det er veldig mange varianter å velge mellom. Motivet er som regel umulig å ta feil av når det kommer til slike begivenheter, da det som regel er farger som antyder barnets kjønn, eller pynt som skal forestille selve begivenheten med å være smelt på tjukka.

En annen kake som også er vanlig på slike tilstelninger er bleiekaken. Uansett hvor sulten du er og hvor lavt blodsukkeret ditt måtte bli, så anbefales det ikke å spise av denne kaken. Den består som regel av et berg av bleier, silkebånd og cellofan, og er mer en kake for øyet og det framtidige fordøyelsessystemet for barnet.

Dette sparer den vordende moren for slitet med å skaffe seg barnevakt til den nyfødte klokken 03.00 på natten, for så å kaste seg seg i en iskald bil og kjøre i hui og hast på nærmeste nattåpne bensinstasjon, for så å finne ut at bleiene de har der egentlig ikke passer noen barn og river ut ammeinnleggene i frustrasjon mens hun brøler ting på hebraisk og tar med seg en pakke dashboard-wipes og lager provisoriske bleier av til barnet.

Så bleiekaken er nesten det viktigste med babyshoweren.

Et annet punkt er gaver. Selv om man kanskje skulle tro at en babyshower var noe man gjorde etter babysvømming, så er det ikke her ordet har sin opprinnelse. Babyshower betyr at man skal overøse babyen, eller barnemoren, med gaver. Selv om du vet den vordende moren har ønsket seg samuraisverd siden hun var 14, eller sårt trenger en terrassevasker, så er det ikke slike gaver man skal gi. Klær til barnet og leker er godkjent.

Det er også vanlig å leke noen leker i en babyshower, og her er det også spesielt utvalgte leker man går for. Men vil du absolutt leke sisten eller flasketuten peker på, så går nok det også fint om du får de andre med på det. De mer vanlige lekene er å gjette barnets fødselsdag, vekt eller far.

Jeg har også hørt at man skal sleike i bleier, men dette vil jeg fraråde.

Mye av poenget er også å klare holde dette hemmelig.

Nå er du “all set” til å arrangere babyshower for dine venninner, i alle fall litt mer opplyst om temaet enn det jeg var for to uker siden.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

God aften!

I går ble endelig gangen ferdig. Den ble så fin og koselig at man skulle ikke tro det var min gang!

Fra å være et torturrom for folk med tvangslidelser, overfylt av ting og tang som jeg nesten ikke ante eksisterte, er det nå blitt en praktisk liten yttergang som kan få selv den mest uinviterte til å føle seg riktig så velkommen.

Det hjalp godt bare å få samme farge på alle veggene! Det kan jeg love deg. Et praktisk hyllesystem ble satt opp, og nå trenger ikke alt å stables i høyden, det vil si lag på lag med skrot og klær.

Det skranter dog litt på det tekniske her, så jeg får eventuelt lage et eget innlegg med bilder om det er ønskelig. Men jeg tror du skal klare forestille deg en bombet horegang som nå er blitt en snasen entrè.

Det eneste problemet nå er at det fineste rommet befinner seg nettopp der. I yttergangen min. Dette setter et enormt press på meg til å oppgradere resten av huset, siden folk nå vil ha en betydelig større forventning til de andre rommene når de først trør innenfor dørstokken min.
Har jeg egentlig bare ordnet meg mer arbeid nå?
Jeg får føre statistikk over de som kommer på besøk heretter. Et enkelt A4 ark med 2 kolonner, der den ene kolonnen har en smilemunn over seg, og den andre kolonnen har en surmunn over seg. Så er det bare å sette strek i den aktuelle kolonnen etter hvilket ansiktsuttrykk den besøkende  får når han eller hun kommer inn i stuen.

Hvis over 50% av de besøkende i løpet av en uke (det vil si at begge de som bruker være på besøk her) får surmunn av å se stua mi, så må det mer oppussing til.

Siden jeg hadde littegrann overskudd igjen som jeg nå prøver i det lengste å unngå å bruke til å brette klær, fant jeg ut at jeg skulle forsøke bake speltbrød. Jeg er veldig glad i brød, og spesielt polarbrød. Polarbrød kan jeg sikkert spise hundre tusen fantasillioner av, og stopper som regel av at kjeven er sliten av å tygge framfor en kroppslig enighet om at jeg er mett.

Jeg blir veldig oppblåst av å spise flere tusen fantasillioner brød, og føler meg fort litt udelikat da. Når magen står ut på sitt verste bruker jeg å legge fingrene over den mest utstikkende delen av magen i en hjerteformasjon slik gravide ofte gjør på sine mager.
Så blåser jeg den ennå mer ut og står og stryker ømt over den. Kanskje trekker jeg buksa nesten helt opp under puppene og svaier ryggen bakover slik at jeg om mulig ser ennå større ut. Så ler jeg litt av meg selv, samtidig som jeg får lyst til å stikke hodet mitt inn i en vedklyver.
Sommerkroppen, hei jævla hei.
Jeg tror ikke jeg kommer til å få strekkmerker når jeg blir gravid. Magen min har på daglig basis strukket seg maks etter flere måltider, så jeg tror huden min er superelastisk. Noe godt må da komme av å få struttemage, så det gjør ikke noe om strekkmerkefri barneframbæring er en av godene.

Men! Jeg forsøker da altså lage speltbrød fordi the word on the street er at spelt skal være litt greiere for magen. For å teste dette fullt ut, burde jeg egentlig dra å kjøpe meg et kneipbrød på coopen og spise hele jævla brødet og så måle rundt magen. Gjenta i morgen med et speltbrød. Men ettersom kneipbrødet man kjøper i butikker egentlig smaker avskrapning fra gamle bodhyller, tror jeg at jeg bare spiser opp alle tre speltbrødene når de er ferdig stekt, og så forteller jeg dere bare hvordan jeg føler meg. Flaks at jeg ikke hadde valmuefrø og heller brukte opphakket valium til å strø oppå brødene før steking, jeg har nemlig en mistanke om at jeg kommer til å føle meg tålig bra, selv etter tre brød. En stor og utstikkende mage vil jeg nok ta med knusende ro, så uten å ha prøvd ser jeg allerede at dette prosjektet er en suksess.

Nå skal jeg gå å se hvor mye mel jeg klarer fylle i buksa før det renner ut der føttene stikker ut!

Ønsker deg en fin og flatulensfri helg, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

God morgen!

I går tok prosjekt «se-hvor-mye-du-kan-fylle-i-en-yttergang-før-veggene-revner» slutt. Jeg har hatt fire år på meg til å bruke yttergangen min som et slags mellomledd og lagringsplass for ting som jeg har hatt ute men ikke kan ta med helt inn, og ting som jeg har inne som ikke kan være helt ute.

Så blant sko, hjelmer, bilforsterkere, subkasser og komfyrer, ble det en smule trangt til det yttergangen egentlig er ment til. Nemlig et lite sted til å sette ytterklærne og skoa dine på vent.  

Det er vanskelig for en selv å vite når det kanskje begynner å bli på tide å ordne opp i dette. Jeg har ingen problem med å komme meg inn ved hjelp av parkour, en bevegelsesidrett der man skal komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det vil si at du kanskje hopper baklengs salto over alt det som ligger samlet i gangen og lander pent vedsiden av sofaen inne i stuen.
Jeg kan også bruke en teknikk der jeg åler meg sensuelt langs veggen i yttergangen for å komme meg forbi alt, men jeg ser at andre mennesker ikke synes dette er like underholdende som meg.

Andre mennesker ser nok en potensiell «samler» i meg. Og ikke av den sorten som ender opp med kjempestore verdier i sjeldne samlinger av frimerker og annet vas, men den typen samlere som har sitt eget program på tv. Den sorten samlere som ikke har sett kjøkkeninnredningen sin de siste 10 årene fordi kjøkkenet er fylt opp med gamle elloskataloger og deler til gressklippere. Den sorten samlere som kan huske at de har fått barn en gang, men rett og slett ikke finner dem lengre, og har gitt opp å lete for mange, mange år siden etter å ha lekt gjemsel i den delen av huset der samlingen av hvitevarer og de 700 pappeskene med julekuler befinner seg. Den sorten samlere som forbinder husdyr med en svak eim av forråtnelse under havet av madrasser. Ja du skjønner kanskje hvilken type samlere jeg mener.

Men i går bestemte jeg meg altså for at dette måtte ta slutt. Ikke mer sensuell åling forbi kasser med bildeler, og ikke mer oppgitthet over å aldri, aldri, aldri finne den andre votten mer.

Jeg ryddet ut alt. Det som skulle være i gangen i framtiden fikk nå stasjon i stuen mens opprenskingen foregår. Alt det andre satte jeg ut på terrassen i påvente av sin nye skjebne. Lagring eller skroting.

Så skulle malingen iverksettes. Dette er et gammelt hus, og jeg begynner å mistenke at de som har satt det opp enten har hatt problemer med å bestemme seg, eller bare led av splittet personlighet. I en gang på 3-4 kvm var ikke èn vegg lik den andre, og gav ikke akkurat inntrykk av at en gjennomført stil var første pri.

 Den ene veggen var altså blå, den andre var grønn, den tredje var lysegrå koreaplater og den siste veggen var trehvitt panel etter et ytterdørskifte for noen år tilbake. Hørtes ikke dette koselig ut? Hadde jeg hatt en stor hvit hest med sorte prikker hadde kanskje denne gangen vært litt kul og oppbevare hesten min i. Litt sånn pippi-stil.

Hver gang jeg begynner på slike prosjekter har jeg en illusjon i hodet mitt om at maling er så gøy og går veldig fort unna. Jeg tror det sitter igjen fra barndommen da man lekte med vannmaling. Da var det bare å stappe penselen i et glass vann, gni den altfor hardt mot en farget sirkulær klump, og stryke penselen ivrig mot et ark til du har farget en så stor andel av arket som ønsket.

Slik er det ikke når du voksenmaler. Først må man bruke maskeringstape, for det er ikke pent om du kommer borti lister og lysbrytere med maling. Uansett hvor lite maling som kommer borti. Jeg mener selv at jeg er så god å presisjonsmale at jeg kan male uten maskeringstape, eller jeg liker i alle fall å tro det. Listene ser ut som helvete etterpå, men det er lettere å leve med det enn å miste den fliken på taperullen hele tiden. HELE tiden. Og så river den seg opp i en tynn strimle, skjærer seg over i en vinkel og blir helt ubrukelig.
 Før jeg har fått maskert inn så mye som en vanlig stikkontakt er jeg på randen av sammenbrudd. Rullen med maskeringstape er som regel klar for take-off ganske tidlig i maleprosessen., og flyger gjennom rommet akkompagnert av noen fantastiske nord-norske gloser.

Jeg kjøpte maleruller til å både grunne og male. «har du pensler?» hadde den hyggelige damen på Byggtorget spurt meg. Ja jeg hadde pensler. Mange pensler, sa jeg.

Koreaplatene gikk fint å rulle. Selv om jeg måtte pensle inni de falske strekene som går mellom «treverket». Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var å male inni disse. Spesielt med rull. Og spesielt med penslene jeg hadde vært så påståelig at jeg hadde. Pensler som mest sannsynlig kun egner seg til å legge øyenskygge på elefanter med.

Så skulle jeg rulle panelet. Hvorfor tenkte ikke jeg på at rullen ikke ville komme seg mellom hver av plankene? Jeg fikk altså rullet to planker på en gang, med en glippe på et par cm der jeg uansett måtte bruke malerkost. Så tilslutt ga jeg helvete i hele rullen og penslet med den ynkelige penselen min. Jeg penslet så fort i forbannelse at jeg har gnagsår på fingrene jeg holdt penselen med, og hvite malingsprikker har sprutet på hver eneste ledige hudflekk på framsiden av kroppen.

Det verste når man begynner er at man ikke kan gi seg heller. Da ender man opp med en blå vegg, en grønn vegg og en vegg med koreaplater. Så vi får se i dag om jeg klarer gjøre meg ferdig eller om jeg bare finner meg et annet fint hus å flytte inn i. Helst ferdig malt og møblert slik at jeg bare kan bruke dette huset som en stor fargeklatt av en bod.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!