Jeg har aldri følt meg spesielt overbeskyttet av foreldrene mine. Jeg føler selv at jeg har fått lov, og ikke minst, fått tilliten til å prøve og feile på egenhånd ute i den store verden. Noe som har gjort meg både selvstendig og fornuftig. Synes jeg selv da. Men hvis livet mitt var et teaterstykke, ville foreldrene mine vært de som jobbet bak i kulissene for å få alt til å gå knirkefritt, uten at jeg hadde merket noe som helst. Ja kanskje tilogmed tatt det harde arbeidet deres for gitt.

Det er ikke lenge siden jeg fikk vite av pappa at barndomshjemmet mitt som er et hus på ett plan, ble bygget akkurat slik fordi det ikke skulle være noen trapper vi ungene kunne ramle å slå oss i. Det hadde ikke jeg tenkt på. Men jeg har mange ganger tenkt hvorfor ikke vi har en fancy loftstue, eller en sokkelleilighet i kjelleren og lignende, men så viser det seg altså at de bygger et hus slik, kun for at ikke vi skal slå oss fordervet, mest sannsynlig også fordi mamma vet at vi ungene har koordinasjonsevne og balanse som en tørrfisk. Jeg snubler i fugene mellom fliser, og er det et stort åpent område der det ligger èn eneste hindring, kan du være sikker på at jeg på et eller annet vis tryner rett over akkurat denne.

Når mamma og pappa flyttet fra hverandre, bodde mamma i et hus med loft. Hva gjør søsteren min? Hun ruller ned hele trappen. Det er slikt som får en til å tenke. Kunne denne trapperamlingen vært unngått ved å ha et hus med trapper i, slik at vi hadde fått øvd oss fra dag èn til å bevege oss smertefritt opp og ned trapper? Eller er mamma utstyrt med en så sterk forutanelse om hvordan vi barna kom til å utvikle oss, at hun bare rett og slett VISSTE at det ville være umulig for oss barna å gå opp og ned en trapp? At vi er som kyr, vi kan bare gå opp trapper, og ikke ned?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg spurte mamma om dette stemte, la hun til at de fleste som brenner inne når hus brenner, er på loftet. Jeg vet ikke om dette stemmer, eller om det er noe hun tror, for det kommer vel litt an på hvor brannen starter. Men jeg orket ikke diskutere dette. Ingen av oss barna har til nå brent inne på loftet, eller blitt skadet betraktelig av å ramle ned trapper, så planen deres fungerte jo slik den skulle.

Tenk at noe så simpelt som en trapp skal få være med å avgjøre byggingen av et hus. Jeg tror ikke jeg unngår trapper bevisst, men når jeg går i dem er jeg alltid veldig konsentrert, jeg går liksom sidelengs ned, som om jeg er med i en musical. Egentlig kunne jeg sparket ut foten for hvert trinn jeg tok nedover samtidig som jeg elegant slengte ut armene i samme farten. DA hadde det sett ut som jeg var med i en musical eller noe.

Men det var ikke bare dette med trappen. For kanskje en uke siden gikk varmtvannstanken til helvete her i barndomshjemmet mitt. Pappa monterte en ny. I èn uke, har jeg brent meg konstant når jeg skal vaske hendene eller dusje her. Det er helt håpløst, jeg hyler av smerte og vifter med henda så såpeskummen flyger, og i dusjen hviner jeg som en gris, og trekker meg sammen som en flaggermus som bretter vingene inn mot kroppen, samtidig som jeg presser meg inn i den kroken som er lengst unna dusjstrålen, mens jeg febrilsk feklter etter temperaturreguleringen.

Da viser det seg at når mamma og pappa bygget huset, stilte pappa temperaturen på varmtvannstanken ned, slik at ingen skulle brenne seg. Og jeg har vel aldri brent meg på vannet her i huset før, når jeg nå tenker over det. Men nå brenner jeg meg hele tiden, 24 år med akkurat passelig varmtvann kommer til å ta lang tid til å venne seg fra.

Noe av det elektriske i huset har vært her siden huset ble bygget. Den 23 år gamle mikroen tok kveld i fjor, noe som gjorde alle i huset helt forvirret. Det var som om verden stoppet opp da electrolux mikroen fra 1989, som da kostet 3500 kr, plutselig bare sluttet å virke. Alle forsøkte trykke på den. Åpne den og lukke den, som om årsaken til at den ikke virket mer, lå inni. Som om en ond liten gnom satt med sikringen i hånda på innsiden av mikroen.

Pappa har allerede byttet mikro to-tre ganger etter det. Ingen er liksom den samme. Jeg er faktisk helt enig, de føles så..billig og simple i forhold. De forstår ikke hvordan jeg vil ha ferdig-pizzaen eller pirogen min varmet. Eller hvor mye et rundstykke egentlig skal tine.

Vi har en 24 år gammel brødrister også! Den fungerer helt fint! Den rister brød som bare det, men nå har altså mamma fått nok. Hun mener den er livsfarlig, og forstår ikke hvorfor ikke vi har brent inne til nå. Så den har hun gjemt vekk så ikke vi andre skal finne den. Men jeg vet hvor mamma gjemmer ting, så jeg fikk tatt et bilde til dere.

Behold…En 24 år gammel brødrister…Den ser da ikke så farlig ut?

Men uansett, nå skal jeg dra å trene litt! Husk morsdag på søndag, uansett hvor overbeskyttende hun er, eller ikke!:)

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En av mine bedre egenskaper er at jeg er en evig optimist. Selv på kanten av et stup, millimeter fra den mørkeste avgrunn, vil jeg kunne ane håp. Kanskje jeg egentlig er veldig, veldig naiv, men jeg liker ikke ordet naiv, så jeg ser helst å bli kalt overdrevet optimistisk. Jeg ser ikke glasset som halvfullt, jeg ser det som en overflommende glassfontene som aldri slutter å fosse. Bortsett fra hvis jeg er i veldig dårlig humør, eller skikkelig sur, sånn ordentlig jentesur, slik bare ordentlig sure jenter kan bli. Da hater jeg alt, og tror alt jeg gjør og tar i blir til flytende, kroppsvarm kubæsj. Da har jeg en aura som gjør at tilogmed den mest blodtørstige mygg slår vingene over i stealthmode og rygger saaakte vekk.

Men tilbake til mitt optimistiske jeg. Jeg har forsøkt å hive meg på trening igjen! Om du har fulgt litt med på bloggen min, vil du mest sannsynlig til nå sett at mine treningsintervaller fungerer på ca samme måte som oljeskiftintervallene på en bil. Jeg tror jo til stadighet at kroppen husker min forrige treningsøkt, og at det bare er å fortsette derifra. Selv om sist gang var for 6 måneder siden. Jeg er også sterk i troen på at det aldeles ikke er bortkastet å trene slik, det tar bare helt sinnsykt lang tid å se noen form for resultater. Men i år har jeg faktisk vært å trent flere ganger enn i hele fjor tilsammen! Jeg har tilogmed forsøkt å drikke soyamelk! Avogtil overrasker jeg meg selv med slike sunne utskeielser. Jeg håper da soyamelk er sunt. Ellers føler jeg meg lurt. Soya. Jeg forbinder det med slike tullinger man ser på film som ikke kan ta i en fiskepinne engang uten å erklære krig mot kjøttetende individer. Slike som spiser tofu med baconsmak, tofurullekake, soyalapskaus, soyakvikk lunsj, tofu whopper soyacheese med “diet”soyasoda. Det burde bare være sunt. Jeg vet ikke hva soya er engang. Eller tofu. Høres ut som noe de har skrapt av fra alger i middelhavet. Eller klemt saftene fra bjørketrær og blandet med gråsteinsvann. Eller parkettsaft. Hvem faen vet.

Jeg har litt treningsnoia ettersom jeg er så talentløs når det kommer til å løfte vekter at jeg bruker snu i døra om det er andre å trener. Dette skyldes flere ting. For det første lager jeg utrolig mange lyder når jeg trener. Jeg lager mange rare lyder til vanlig også, men ikke slike lyder. Har du noengang sett en tennismatch for kvinner? Det er utrolig kleint. Det er stønnelyder som høres ut som en blanding av “aaagh nå døøøør jeg”, “aaah nå kommer jeg!” og “aaaaggh, skulle ikke spist den skinkepakken som gikk ut på dato i forrige uke!!”. Hvis du har hørt slike lyder, skjønner du kanskje at trening blir litt vanskelig i nærheten av andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En gang jeg skulle trene, var det en litt eldre dame på treningsstudioet, og jeg tenkte at hun sikkert var harmløs. Hva var vel oddsen for at hun kom til å sparke meg ned å trykke benkpress-stanga ned i halsen på meg om hun fikk anledning? Eldre damer bruker være veldig søte og snille. Sånn type kamferdrops og strikkegenser-søte. Jeg tenkte i alle fall at denne damen ikke ville se på meg som verken rar eller forstyrrende mens jeg trente, så jeg lot det bare stå til. Når vektene føltes tyngre og tyngre, og pusten min ble minst like tung, la jeg merke til hvor dødsens stille det var. Denne eldre damen hadde ikke slått på musikken, og plutselig føltes det ut som jeg var real-life spiderman, med hans spiderman-senses, og kunne med ett høre hver eneste lyd i lokalet. Ja jeg tror til og med jeg hørte en jomfruhinne sprikke 3 mil unna. Jeg hørte min egen puls, jeg hørte flueegg klekke og bli til små larver i vinduskarmene i etasjen over, jeg hørte permanenten til den gamle dama slette seg ut mikrometer for mikrometer, og ikke minst, jeg hørte hvordan pusten min begynte forvandle seg fra rolig “joggepust” til “tyrannosaurus rex har samleie med en betongbil” pust. Da slapp jeg alt jeg hadde, røyste meg opp og ropte litt overivrig mot den gamle damen “Du damen, kan jeg få lov til å sette på musikk?” og følte meg som en liten drittunge som overivrig, men respektfullt forsøkte få lov hos en litt fremmed barnevakt til å være en halvtime lengre ute å leke. Hun så litt overrasket på meg, og svarte med den søte gamle-damen stemmen sin “Ja selvfølgelig”. Jeg løp så sakte jeg klarte uten å virke som en desperat musikkfreak bort til stereoanlegget og smurte igang en cd.

Jeg turte ikke ha så høy lyd på anlegget, men det tok rippelvolumet fra de mest intense lydene mine. Jeg trenger kanskje ikke si hvor glad jeg var når damen endelig bestemte seg for å rulle sammen treningsmatta og ta kveld for denne gang. Hun var nesten ikke rukket å lukke døra etter seg før de innesperrede spekkhogger-ulene mine brøt løs i et rent helvete når jeg tok i det jeg klarte.

Det er så vanskelig å måtte forholde seg til meg selv når jeg er slik. Pluss at jeg ikke ser ut som mange jenter som trener på feks SATS. De kommer i gallasminke og fancye tightser og det hele, og forlater treningen like fresh og flott. Hadde jeg sminket meg slik før trening, så hadde det sett ut som en pillefjern vaskebjørn hadde voldtatt meg med en bademadrass i en container innen jeg var ferdig.

Men men, det gjør godt i sjela å få trent litt, er fornøyd med det. Selv om jeg overivrig løper bort til speilet og flekser både armer, ben og mage etter hver økt for å se om jeg ser forskjell. Jeg gjør jo selvølgelig ikke det, men å vente på noe har aldri vært helt min sterke side.

Men jeg følger i alle fall nyårstrenden, og har kastet meg på et treningsopplegg jeg strengt tatt allerede har brutt flere ganger, så dere får bare følge med å se om jeg klarer å holde meg i treningsmodus framover!

Jeg vil også si takk til dere som kommenterer og liker innleggene mine, det er kanonbra, jeg har desverre tatt meg altfor lite tid til å svare på kommentarene deres, så der skal jeg skjerpe meg!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Kjedsomhet er en pussig greie. Plutselig føler man seg som verdens mest ensomme person. Telefonen ringer ikke, facebook er dødt, idet du tar opp pc’n og tenker at du skal gå inn på verdens morsomsste internettsider og få deg masse timer med underholdning, kommer du på at det eneste du bruker internett til faktisk er facebook, og muligens ellos nettbutikk. Så i ren desperasjon sjekker du ut nyheter på lokalavisens nettsider og leser artikler som ville gitt deg narkolepsi til vanlig. Da streifer det meg at facebook er kanskje gratis, men jeg betaler fiber så og si kun for å kunne sitte på facebook med telefon, nettbrett og pc. DA føler jeg meg stakkarslig.

Så begynner jeg å sortere saker og ting som ligger i skuffer. Sortere er kanskje et sterkt ord, jeg flytter rot fra en skuff til en annen skuff. Kanskje jeg bytter plass på sokkene og trusene i kommoden. I noen tilfeller har jeg faktisk satt meg ned med en pinsett og forsøkt å utføre en brazilian wax kun med pinsett. Ett og ett hår. Eller så sminker jeg meg. Masse. Kun for å se om jeg kan lære meg en ny måte å sminke meg på, uten hell. Til slutt står jeg der med 40kg sparkel i trynet og ser ut som en blanding av Osama Bin Laden og Eli Hagen. Tar noen bilder med telefonen for å se om den rette belysningen kan gjøre underverker, noe det selvfølgelig ikke gjør.Så står jeg der å ser gjennom bildene, stor i øynene og skjærer en grimase som tilsier at jeg nettopp har vært vitne til at et neshorn har spydd opp et marsvin på gulvet mitt som så bæsjer ut store kabler med illeluktende rollerburgere.

Det er utrolig sjeldent jeg faktisk kjeder meg. Jeg er alltid opptatt med et eller annet, uansett hvor viktig eller uviktig det er. Jeg føler at døgnet ikke har nok timer til å gjøre alt jeg har planlagt. Jeg unngår jo på det sterkeste å gjøre ting som er veldig fornuftig, som foreksempel å måke vekk de 29 tonnene med sne som ligger utfor huset, som faktisk også har klart å totalt skjule snøscooteren min. Den skulle jeg egentlig ha fått fram før juni, men det får vente til den dagen jeg kjeder meg samtidig som jeg føler meg fornuftig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fra desember til nå i midten av januar har jeg hatt lillesøsteren min hjemme, og vi er som to dråper vann. Når vi ble skapt, tror jeg Gud hadde oppskriften på to rakettmotorer foran seg, halvt menneske, halvt jagerfly. Så tempoet hjemme har vært skyhøyt, de eneste gangene vi har vært rolig og stille er når vi har sovet.

Så når hun nå har forlatt meg her i fjorden for å fortsette sine stein-studier i Tromsø, blir hvert eneste ledige øyeblikk den reneste tortur for meg.

Så hva skjer ellers? I går kveld kjedet jeg meg, og som den forvokste trassige drittungen jeg viser meg å være, nektet jeg sove. Så jeg monterte sammen et solarium. Hvis man kjeder seg nok er tydeligvis hudkreft et fristende tilbud.

Hadde jeg hatt mye fri, hadde det vært mulig å planlegge kjedsomheten til en større grad. Mye fri, og 5000 i kontanter. Da hadde jeg satt på med en trailersjåfør ned til Oslo/ Gardermoen, dradd en tennissokk så langt ned over hodet at jeg ikke hadde sett en dritt, og mest sannsynlig hatt litt problemer med å puste, løpt bort til hva enn jeg måtte treffe på først. En buss eller en skranke, kjøpt en enveis billett til anywhere, spurt pent om noen kunne følge meg hele veien til setet på flyet jeg skulle på, og påstått at jeg hadde gjennomgått en komplisert øye/ansiktsoperasjon som gjorde at jeg måtte ha en kompresjonssokk trekt ned over ansiktet, og den ikke kunne tas av før om en uke. Og hørselvern! Jeg vil jo ikke høre heller hvor jeg skal. Da kunne jeg sagt at jeg hadde vært på ekskursjon i regnskogen og vært så uheldig at eksotiske biller hadde lagt egg inni ørene mine, og den eneste måten å drepe de på var å stenge lufttilførselen inn i ørene, derfor måtte jeg ha hørselvern på.

Vel framme på flyplassen der hvor jeg enn måtte ende opp, kunne jeg tatt av sokken over hodet og hørselvernet, og så må jeg klare meg uten turisthotell og taxi og slikt. I kofferten min skulle jeg kun hatt undertøysskift, sandaler, en steiketakke (slik man steiker lefser og flatbrød på), en lommekniv, en magnet, en pose toro svelemix, en bærplukker, grillelementet fra mikrobølgeovnen, en trombone og presenning. Dette måtte jeg da ha klart meg med, helt til UD har klart å finne ut hvor jeg er og hjelper meg hjem.

Hadde jeg endt opp i et varmt land, som Egypt eller Hellas eller noe, hadde det jo vært ganske greit. Da kunne jeg stått på gaten å slått folk ned med trombonen min og plukket opp alle pengene fra lommene deres med pærplukker. Til slutt hadde jeg sikkert hatt nok penger til å  kjøpe meg et sveiseapparat, og da kunne jeg sveist meg en enhjulssykkel av flaten på steiketakken og grillelementet fra mikroen, og brukt magneten som sete, holdt oppe presenningen som seil, og bare rullet/ blåst fra land til land, mens jeg spiste Toro Sveler tørrmiksen til jeg fant en plass jeg kunne bo og trives.  For eksempel en liten øy eller en holme ingen andre bodde på, så kunne jeg latet som jeg hadde funnet den helt på egenhånd, og regjert der til mine dager var omme. Hadde folk rodd over for å ligge sole seg, hadde jeg erklært krig med engang og kastet stein på dem fra et tre til de hadde rodd vekk igjen.

Hadde jeg derimot endt opp en veldig kald plass hadde det vært litt verre. Da måtte jeg bygget meg en enkel hytte av kofferten min og presenningen min, og brukt steketakken som varme. Om natten kunne jeg lurt meg bort til isbjørner eller andre dyr som bor på kalde plasser og stukket grillelementet fra mikroen inn i munnen på dem uten at de merket det, og når jeg da ble sulten kunne jeg løpt forbi dem med magneten min, så de hadde blitt slept etter meg bort til den provisoriske hytta mi, der jeg hadde slaktet dem og steikt dem på steketakken min. Da hadde jeg kunnet laget meg en fet onepiece av isbjørnskinnet om jeg hadde klart å trekke alt kjøttet og innvollene ut gjennom munnen på den, så jeg bare kunne kledd hele isbjørn”drakten” på meg. Det hadde vært et bra salgstriks, for da kunne jeg solgt isbjørnkebab fra steiketakka mi i den provisoriske hytta mi, og hvem vet, kanskje det hadde ballet på seg så jeg kunne åpnet min egen kafè der, og blitt der resten av livet mitt. Med mindre UD hadde funnet meg og tatt meg hjem igjen. Da måtte jeg ha måkket fram snøscooteren min.

Dette ble egentlig bare svada, men du vet jo hvilken blogg du er på! Nå skal jeg gjøre meg klar til å FAKTISK stikke på trening!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hei kjære leser! Siden jeg er så heldig å bo veldig langt oppi nord langt, langt, laaangt fra nærmeste motorvei, må man regne med at kong vinter kan gjøre sitt for å forhindre en jevn og fin trafikkstrøm denne årstiden.

Jeg bor i nærheten av et Kvænangsfjellet som du må over for å komme til Tromsø eller sørover generelt. Når dette fjellet stenger, er jeg tvunget til å ta en 20 mils omvei gjennom Finland for å komme forbi. Det er nettopp det jeg har gjort i dag. Kvænangsfjellet har vært stengt grunnet ras, og jeg peiset på gjennom Finland. Et stykke forbi Kautokeino mot Alta har du en plass som heter Kløfta, og der spøker det visstnok. En jente skal visst ha tendenser til å sette seg i baksetet på bilen din og være med et stykke på turen.

Jeg er jo så mørkeredd som det går ann å få det, så jeg skal ærlig innrømme at jeg har grått noen tårer i ren dødsangst ned dette partiet når jeg har kjørt alene på kveldstid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen var jeg derimot forberedt, og hadde screenshottet fadervår på nett, og satt klar med fadervår på telefonen i tilfelle Linda Blairs ansikt fra exorcisten skulle dukke opp i sladrespeilet.
Der satt jeg og tviholdt på telefonen og kaldsvettet, og plutselig åpenbarer det seg en hel drøss med trailere linet opp på en lang rad rundt en sving. Aldri før har jeg vært så glad for å komme til en kø som nå!

Det er greit, jeg sitter å er litt redd for å bakke meg fri for diesel på bilen og bli sittende å vente på hva som enn måtte komme først, hypotermi eller en ridder i skinnende rustning med en kanne diesel under armen, men det er bedre å være redd slike ting enn spøkelser.
Jeg er redd de skal bite meg når jeg ikke venter det, eller poke meg hardt i siden så jeg skvetter til og kjører av veien. Eller hyle kjempehøyt! Eller snakke med britisk aksent. Eller putte kalde spøkelseafingre ned i nakken på meg så jeg rykker til og tar backflip over førersetet og ned i baksetet og blir sittende på fanget hennes mens hun hyler, poker, biter og snakker med britisk aksent.

Kanskje jeg er litt for lett å skremme, jeg har nemlig sett min andel av skrekkfilmer. Men, skrekkfilmer er aldri skummel hjemme i din egen stue, men her og nå, skulle jeg ønske at det eneste jeg hadde sett på tv var Sauen Shaun.
Men nå er det nok syt, god natt/ morgen videre kjære leser!:)

I går hadde jeg planer om å skrive et ordentlig skryte-innlegg om hvor flink jeg har blitt å fyre i ovnen. Forrige vinter mener jeg å huske at jeg skrev et blogginnlegg om hvor inni helvetes vanskelig det er å få fyr i ovnen. Så de siste dagene har jeg følt meg som reneste Lars Monsen på hjemmebane, jeg bare bærer inn noen vedkubber, og idet jeg åpner ovnsdøra så fatner de og det blir kjempevarmt på no time her i huset. Inntil i dag.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så helvetes vanskelig å få fyr på noen simple trebiter. Hus brenner jo ned i hytt og gevær, men når du skal få de å brenne på kommando, går det nesten rett til helvete. Jeg så en episode av Brille på nrk, der de sa at det var vanskelig å få fyr på bare èn vedkubbe, men om du satt to trekubber mot hverandre ville de reflektere varmen fra hverandre, og brenne bedre. Og så er det jo det evige spørsmålet “når et hus brenner, brenner det opp, eller brenner det ned?”. Mamma sier at man skal brenne bål slik at det brenner ned. SÅ jeg prøvde alt dette i ovnen i sted. Kubbene reflekterte hverandre, jeg forsøkte å få de til å brenne NED, men til slutt gikk ingenting. Det begynte ikke engang å brenne selv om jeg brukte ca 15 tennbriketter! Hva i faen er det for en adferd fra noen dumme vedkubber?! Så jeg flyttet de litt rundt, og tenkte at et hus brenner jo sjeldent ned (eller opp) fra oppå taket eller nede med grunnmuren. Det begynner jo nesten alltid å brenne INNE i huset en plass. SÅ jeg stablet vedkubbene som et lite hus, lekte at det var rødt med hvitt stakittgjerde rundt, at noen satt å vasket seg på ryggen på badet, og hadde levnet smult på kok på kjøkkenet. Så overopphetet smulten og begynte brenne. Smulten her, var en tennbrikett plassert der jeg tror kjøkkenet ville vært i det lille vedkubbehuset. Og sannelig min partyhatt, tror du ikke det har tatt mindre en fem minutter, og det er allerede overtent inne i ovnen? Jajamensan, Lars Monsen her ja.

Det går jo å slenge litt bensin inn i ovnen også, selv om jeg har superdårlig erfaring med det. Jeg har sikkert fortalt om dette før, men min totale håpløshet kan nesten aldri gjentas for mange ganger. I sommer sto jeg en smule nært et bål som var dynket med bensin, og jeg forsto vel ikke at bålet kom til å gå fra veldig, veldig lite, til ultra-mongo-drit-helvetes-jævla-svært på cirka åtte tiendedels sekunder. Så, når bålet plutselig sa “WHOOOOOOF!!!” og det var flammer rundt hele meg, så trenger jeg vel kanskje ikke forklare at jeg ble en smule nervøs. I ren refleks la jeg henderne over ansiktet mens jeg tenkte “ikke øyenbrynene for guds skyld!” mens jeg løp for å komme meg bort. Det luktet så jævlig svidd hår at jeg holdt på å ta backflip og dobbel 360 ned i nærmeste myr. Så der sto jeg på badet og gråt over min ikke-eksisterende pannelugg, de noe kortere øyenvippene, og de dels manglende øyenbrynene. Pekå sto ved siden av meg, helt sjokkert og redd og forsøkte trøste meg med at jeg tross alt hadde vært veldig heldig. Jeg var litt svidd på nesen, så jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg som miss Norway der jeg sto og tviholdt i de svidde lokkene mine.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde jeg bodd i en grotte 2800 meter over havet der jeg livnærte meg på ørne-egg, mose, biff av lemen og saft fra seljetrær, og mest sannsynlig ikke møtt et annet menneske oftere enn hvert fjerde skuddår, så hadde det ikke gjort så veldig mye, men akkurat, helt tilfeldig, og utrolig bra timet denne gangen, så skulle jeg faktisk også på Midnattsrocken, der det bruker være veldig mange mennesker. Jeg ville ikke gå rundt å se ut som en svidd, hårløs banansplitt, så jeg tvingte en kompis av meg til å dra å kjøpe løsvipper. Slike punkter med løsvipper man fester på øyelokket, ikke en hel rad med vipper. Så da sto vi linet opp med bilene våre og pratet, mens jeg forsøkte desperat å lime på øyenvipper i mitt nokså hårløse ansikt. Plutselig utbryter kompisen min “Det er ikke SÅNN man skal gjøre det!” mens jeg febrilsk klasket øyenvipp etter øyenvipp oversmurt med lim på øyenlokkene. Det så ut som en kråke hadde fått epileptisk anfall i et reir, og nærmest spølt greiner og dritt rundt seg i et rent helvete, og hvis du klarer se det herja kråkereiret for deg, så har du også et mentalt bilde av øyenvippene mine. Når det kom til øyenbrynene forsøkte jeg tegne de på med sånn øyenbrynspenn, men det så helt svimmelt ut.

Så jeg gikk for noe som ikke kunne feile, nemlig kjempestore solbriller og godt med sminke så ingen skulle se den svidde nesetuppen min og rødheten i huden. KJEMPEFINT! Etter å ha festet som en motherfucker med det svidde trynet mitt, var det selvfølgelig en som ba meg ta av solbrillene. Jeg nektet. “Jeg ser sliten ut!” sa jeg og tviholdt på brillene. “Kom igjen, ta av brillene!” sa kompisen min. Jeg så sjenert ned, og trakk solbrillene sakte vekk fra ansiktet, og så opp samtidig som jeg skjemtes. “SLITEN?!” utbrøt han, “Du ser jo helt HÆRJA ut!!”, og før ekkoet fra stemmen hans hadde rukket å stilne i hodet mitt, var brillene tilbake på hodet mitt igjen.

Så når jeg ser ser tilbake på min nokså ekle episode med påtente ting, er jeg egentlig litt takknemlig for at det tar litt lang tid å fyre i ovnen. Heller sakte men sikkert, framfor super-turbo-rå-kjapt og livs-jævla-farlig.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ha en hot aften foran “peisen”, wøh høh høøø.. 🙂

Jeg er et D-menneske. Du har A-mennesker, B-mennesker, men jeg er utvilsomt et D-menneske. Jeg liker å være våken når andre sover, og jeg sover helst slik at jeg går glipp av både døgnåpne bensinstasjoner og sene åpningstider på matbutikker. Utrolig nok.
Jeg lurer på om jeg åndelig sett hører til i en annen tidssone? Kanskje jeg må gå til bunns i dette, og finne ut hvilken tidssone min indre klokke er stilt etter, får så å flytte dit å bo å leve som et A-menneske? Kanskje dette henger igjen fra et tidligere liv? Kanskje jeg er reinkarnert fra en Canadier, eller Hawaii? Jeg liker kulden, og er ikke spesielt glad i fregnene sola gir meg, og hvis dette er noe som henger igjen fra et tidligere liv, så er vel kanskje Canada landet jeg egentlig hører hjemme i? Nå er jeg ikke så inne på klimaet i Canada, men jeg har alltid sett for meg at det er veldig kaldt der. Men når jeg vrir globusen bortover, ser det ut som det er ca på lik linje med Norge, Så kanskje det er ca samme klima der?
Om du er geografisk og klimatisk anlagt, og nå ser at jeg driter meg loddrett ut angående min fritenkning om Canada, så får du bare bære over med meg. Er du nokså inne på Canada, så må du gjerne berike meg med din kunnskap.
Det jeg stortsett vet om Canada er det jeg har sett på TV. Jeg vet at de har rar aksent, hoppende hoder, og liker prompe-humor. Forbausende nok, har jeg lært dette fra South Park. I mange av Jean Claude Van Dammes filmer, kommer han alltid fra Quebec, som er en canadisk provins. Akkurat det har ikke lært meg så mye, annet enn at de må ha kraftig gjødsel i drikkevannet, for Jean Claude er en kraftig liten tennplugg, hvertfall i sine tidligere år.
Jeg har også sett mange snøscooterfilmer fra Canada, så kanskje det er derfor jeg tror det er så kaldt der. Hvem vet.

MEN! Drit i Canada, jeg er så utrolig lett å avlede, og skremmende nok avleder jeg meg selv like godt som noen andre.

Her for litt siden, begynte jeg gå litt ned i vekt av ren ensomhet og kjedsomhet, og det gjorde meg litt glad, på sin egen twistede måte. Så kom jula, og noe jeg tror er tvangsspising og akutt behov for konstant sukkerinntak. Desember begynte med flat mage, men nå har jeg altså begynt å få noe som nesten kan minne om gnagsår ytterst på magen. Den store bollemagen min subber borti alt på min vei, og det har faktisk blitt så ille at jeg vurderer ta ut navlepiercingen. Den fungerer ikke lengre som pynt, men som en slik ring okser har gjennom nesa for å dra de rundt omkring, elelr hva nå enn disse okse-nese-ringene egentlig brukes til. Her en dag tok jeg meg selv i å lage hjerteform med fingrene på den nokså utbulende magen min, slik som gravide gjør på bilder, mens jeg lo litt hånlig for meg selv. Jeg tror aldri jeg har spist så mye som denne jula, og nå klarer jeg ikke slutte. Å barbere seg nedentil er blitt en utfordring, hvertfall siden jeg såvidt ser tuppen på tærne mine når jeg står å ser rett ned.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du tror kanskje jeg overdriver, men all overfloden av mat i høytider gjør at jeg virkelig lar meg rive med. Til eksempel fant søsteren min to-tre bokser med julekaker gjemt unna nå etter jul, og det er fordi mamma er så redd for at jeg skal spise opp alle julekakene FØR jul. Disse ble tydeligvis glemt av, men julekaker er nå like gode etter jul som før jul, mener nå jeg!

Så nå sitter jeg her å føler som så mange andre gjør i januar. “Kanskje jeg skulle kommet meg på trening?”. Ja kanskje jeg skulle det. Kanskje det hadde kunnet fungere som en fin balanse i forhold til mitt nåværende enorme matinntak, og jeg kunne gått rundt å følt meg litt mere avslappet, og ikke som hindenburg før den eksploderte.

Kanskje det er det som kommer til å skje? At jeg rett og slett eksploderer? Det kjennes hvertfall farlig sånn ut, for hver tygge jeg tar nå for tiden føles det ut som jeg eser mer og mer ut, og smertene er uutholdelige av den intense mettheten.

Så en dag når jeg sitter der med middagsbordet, og trør en merkelig middagsblanding bestående av krumkaker og fattigmann, finnebiff og spaghetti på boks, cola og seigmenn, bønner og tomatsuppe, pannekaker og seibiff inn munnen med stor iver, så skjer det. Jeg blåser meg sånn opp av gassene at jeg rett og slett blir sittende å levitere en halvmeter over kjøkkenstolen mens fråden renner ut av munnvikene mine, og så får jeg melding på telefonen. Batteriet på telefonen kortslutter mot en hårnål i lommen, og det dannes en gnist. På noen brøkdels sekunder antennes all gassen fra magen min som nå er blitt en slags aura rundt meg,  og der har vi hele hindenburg katastrofen, nyinnspilt hjemme på mitt eget kjøkken.

På kjøkkenet etterpå vil det se ut som 8 små djevelunger med hver sin nål har gått amok på et hundretalls ballonger, og det vil ligge flerrede biter over alt. Restene av meg må til slutt svables sammen i en liten haug, og leveres til resirkulering, der jeg blir smeltet om til biodiesel eller noe.

Fra nå av skal jeg kutte pent ned på matinntaket, til et mer normalt nivå, og jeg tror allerede i dag blir dagen for årets første skippertak på treningsstudio.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Hei kjære leser.

I dag er nok som du vet, siste dagen dette året. Mange bruker kvelden til å feire med venner og kjære, og gir hverandre løfter om hvordan de skal forbedre seg selv og livet i det nye året. Såkalte nyttårsforsetter. Tanken er fin, ideene kan være mange, men gjennomføringen kan det fort skrante litt på. Det eneste nyttårsforsettet jeg faktisk har klart å gjennomføre, er fjorårets. Da lovte jeg meg selv at “i 2012 skal jeg drikke mer brus, trene mindre, spise mer usunn mat, og generelt la det kroppslige forfall gå sin gang”. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det gir meg et utgangspunkt som ikke føles negativt om jeg bryter, eller viker fra.
La oss si at jeg kanskje trente litt mer enn planlagt, ville ikke det vært en deilig følelse?
“Forvent ingenting, så blir du ikke skuffet” er vel et uttrykk som kan passe mine nyttårsforsetter.

For 2013, har jeg selvfølgelig lyst til å oppnå noe. Jeg vil gjerne trene mer, bli sunnere, friskere, gjøre noe godt for meg selv! Gi meg selv gleden av et sunnere liv, rett og slett. Og når jeg sier sunnere, mener jeg ikke å bli en slik diett-fanatiker som ikke kan vike fra sitt eget kostholds og treningsprogram uten å måtte delta i et triatlon der den eneste næringen du vil få tilført kommer fra saften fra pressede bjørkerøtter og tørkede ekornhjerter. Nei så streng er jeg ikke. Å ha det godt med seg selv handler like mye om å trives med seg selv slik man er, unne seg selv ting, som det å nekte seg selv for mye av det gode, og oppfordre seg selv til en joggetur rundt i lysløypa et par ganger i uka. Tror jeg!

2012 har vært et merkelig år for min del. Det har skjedd så mye, samtidig som ting har vært på stedet hvil. Alt har bare rast avgårde, mens jeg har levd i mitt eget lille bygde-vakuum, der det egentlig har vært helt rolig. Jeg vet ikke om jeg skal være stresset eller totalt avslappet, noe som gjør meg litt forvirret.

Januar begynt så forferdelig dårlig. Jeg trodde aldri januar skulle ta slutt. Om planetene sto i en slik bane astrologisk sett at januar bare måtte suge apeballe for min del, vet jeg ikke, men jævlig var det hvertfall.Heldigvis består året av ca 11 måneder til, noe alle kan trøste seg med om en av månedene i det nye året viser seg å være totalt ubrukelig.

Jeg gruer meg nesten alltid til de første månedene i et nytt år. Det kommer så mange store regninger på en gang! Dårlig timing mener jeg! Selv om store regninger aldri har noen fin tid å komme på. Årsavgiften på bil synes jeg er direkte herslig. Den liker jeg ikke. Men når jeg har betalt den, så kan jeg hvertfall kjøre på begge sidene av veien, og det er fint når jeg skal kutte svinger og sånt.

I mars kom NRK til meg, etter å ha funnet meg gjennom bloggen min, og spilte inn utkant. Det ble bare en distansert opplevelse først, noe jeg ikke helt tenkte over, helt fram til den dagen det vistes på tv nå i høst. Fra å være en nokså nervøs person, en som alltid har vært litt sjenert ovenfor fremmede, som har fått tilnærmet angst av mye oppmerksomhet, ble det en nokså surrealistisk tilværelse. Fra å være en halvtullete fjording til “rikskjendis” over natten, var både skremmende og spennende på en og samme tid.

Det rare er at når jeg begynte blogge for snart to år siden, hadde jeg ingen intensjoner om noe som helst. Jeg ville bare skrive. Jeg elsker å fortelle, dele mine historier og meninger, og det var det jeg gjorde. Jeg fikk noen faste lesere, og positive tilbakemeldinger, og var fornøyd med det. Jeg var bare ute etter å underholde.

De fleste vet vel nå om min hobby som “glamourmodell”, og det ble voldsomt mye fokus på det. Å “rive av seg foran kamera” var faktisk noe jeg begynte med i et slags radikalt forsøk på å jobbe med min egen selvtillit. Jeg har alltid vært plaget med dårlig selvtillit, og fant fort ut at veien å gå var ikke slik man leser om i blader og sånt, der de råder deg til å stå foran speilet og si positive ting til deg selv ved dagens start. Jeg klarte ikke det. Så da kastet jeg meg rett i noe helt annet, nemlig å posere lettkledd foran kamera. Et mareritt for alle som ikke takler sin egen kropp. Posering, det er så flaut, føles så feil, og litt skummelt om du ikke har selvtilliten på topp.

Men med rettledning, riktig lys og det hele var det en helt sinnsyk følelse og få se bilder av seg selv på en slik måte. Jeg var fin. Å si de ordene til seg selv og mene det, var helt rart. “Jeg er fin!”. Det var som å hoppe i strikk eller fallskjerm for første gang, og rett og slett bli bitt av en basille, du ble litt hekta, om man kan si det slik. Å se seg selv på en slik måte, der du selv gjorde det du kunne for å se attraktiv ut, sammen med en fotograf som forsøkte få fram det beste i deg, ble rett og slett min herlige hobby og behandlingsmetode for å få et nytt syn på meg selv.

Mange tror at med en gang ordet “glamourmodell” blir brukt, så er jeg ute etter å framstå som en deilig bimbo, gjerne ute etter å stjele noens type også, bruke meg og kroppen som et slags lokkemiddel for å få det jeg vil ha. Men slik er det altså ikke. Mine intensjoner hadde aldri noe med det å gjøre. Det var kun for meg selv, siden jeg er den ivrigste brukeren av janteloven ovenfor meg selv.

Jeg bestemte meg allerede i fjor at jeg skulle oppleve nye ting, ta sjangser som ble tilbudt meg, og våge sette mine ben der jeg aldri hadde vært før. For å få et minnerikt liv med masse opplevelser, på både godt og vondt, var det å tørre satse litt en viktig del av både tanke og handling. Jeg har opplevd mye fint, både i liten og stor målestokk dette året.
Noe av det viktigste er at jeg har fått vært masse med min herlige familie, disse flotte menneskene jeg noen ganger har vært så dum at jeg har tatt for gitt. Det skal jeg aldri mer gjøre.
Jeg har vært på konserter, og i sommer så jeg Metallica for første gang. Jeg har hørt på Metallica siden jeg var veeeldig ung, så det var et stort øyeblikk. Selv om noen egentlig kunne puttet hvilke som helst mennesker framme på scenen med hvert sitt instrument, ettersom jeg ikke hadde sjangs til å se dem på et vis som gjorde at jeg kunne gjenkjent dem. Joda, jeg så de på storskjermen, men en skjerm er nå bare en skjerm.

Men å dra på “Lyngen Rock og Reker”, var også morsomt! Det å dra ut i ingenmannsland i Troms, på en festival nede på ei kai, der du kunne få kjøpt en svær bøtte reker for en av drikkebongene, var også en morsom opplevelse, som jeg sa ja til på impuls. Ikke er jeg så stor fan av reker, ettersom de er åtseletere, og fordi de svømmer på den mest kvalmende måten jeg vet om.
De huker seg sammen, strekker seg ut, huker seg sammen, strekker seg ut. ÆSJ!
Og så har de så ekle øyne, og jeg vet liksom ikke helt hvor innvollene er, og så blir jeg alltid kvalm når jeg må skrelle de selv. Under hodeskallet så er det noe jeg tror er hjernen, eller bæsj, litt usikker på rekens anatomi. Hvertfall, det er en sånn lysebrun gugge, som jeg alltid må tørke av på et eller annet.
Jeg stikker meg alltid på reketentaklene, og skreller man mer enn 5 reker holder huden på hendene mine på å krølle seg sammen til en rød, sår liten klump, og det gjør veldig vondt. SÅ om jeg skal spise reker, liker jeg best at noen skreller dem ferdig til meg, slik at jeg slipper å tenke så mye mens jeg holder på.
“Hvor har denne reken vært? Hva har den spist? Et lik? Bæsj? Er det rekebæsj jeg ser? Hvor er hjernen? Er det rogn den tviholder på?ER DET DET? JA FY FAEN DET ER ROGN! ÆÆÆSJ” Ja slike tanker. Da klarer jeg som regel ikke spise rekesmørbrødet mitt etterpå. Men bare en slik impulstur er med på å gjøre at jeg har fått opplevd ennå mer uti den store fine verdenen.

Jeg har stått på kaia her på hjemplassen min og fisket om kveldene. Det er herlig. Selv om jeg hyler som en knivstukket gris når jeg skal ta fisken av kroken. Jeg liker å fiske, det er utrolig morsomt. Jeg gjorde det mye før når jeg var yngre, så det å ta seg tiden til å fiske med kjæreste eller venner var koselig.

Jeg har også overnattet under en isbre! Det var kult! Jeg er jo som kjent ikke så glad i å gå for egen maskin, men tok allikevel turen 16 mai, til Jøkelfjordbreen der jeg sov i telt, fisket, grillet, og fulgte spent med om isbreen ble å kalve. Hver gang det knaket, hørtes det ut som det tordnet rundt oss. Det var utrolig spennende.

Noen måneder senere kjørte vi helt inn under isbreen med båt, og fisket litt, og da fikk jeg endelig se isbreen kalve. Det var helt vilt, jeg hylte som en liten drittunge. De andre forholdt seg rolig, men jeg er jo litt overivrig straks noe jeg interesserer meg for skjer.

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker dette året! Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, jeg ser på alle nye venner som en fin måte å berike livet mitt på. Jeg har fått venner jeg håper vil være der i mange, mange år framover, og samtidig gitt slipp på mennesker jeg helst ikke vil ha noe med å gjøre mer. Man må avogtil rydde vekk det gamle for å få plass til det nye!

Jeg har tatt førerkort for vogntog, noe jeg synes er utrolig kult. Bare synd ingen har en trailer å låne meg. Når man fikk førerkort til bil, var det aldri noe problem å få lånt seg bil. Da ville mange at man skulle være sjåfør i helgene, og det første året trengte man nesten ikke egen bil. Synd det ikke er slik med lastebil, det er liksom ingen som trenger sjåfør på lastebilen sin i helgene, så jeg får liksom ikke kjørt noe særlig! Og det som er så gøy å kjøre lastebil!

Jeg var på Storslett og gikk på et kurs som varte ca en måned. Læreren var så utrolig søt, en litt eldre mann. Og når jeg sier søt, så mener jeg hyggelig, og ordentlig god. Nesten så man fikk lyst å klipe han i kinnet når han slo av en og annen spøk. Han var en veldig god lærer, utrolig rolig og avbalansert, og de fleste vet vel at det går som regel mye bedre å kjøre sammen med et rolig menneske, enn et skrekkslagent menneske som er grepet av panikk, med ene hånda i panna og den andre på handbrekket. Slike folk blir jeg litt stresset av.

Jeg er utrolig fornøyd med at jeg klarte det, og håper jeg våkner en dag med en fettenajs trailer stående på utsiden av huset, slik at jeg kan kjøre rundt og kose meg. Truckers Delight!

Det har selvfølgelig skjedd så utrolig mye mer, men jeg vil nødig gjøre deg lei så tidlig denne sist ettermiddagen i 2012.

Så nå når vi går inn i det nye året, ønsker jeg å sparke det dårlige langt oppi ræva, slik at det forsvinner ut i evigheten, bort, bort, og langt vekk fra meg, og samtidig ønsker jeg å ta det fine med meg inn i 2013.
Jeg håper 2013 vil by på nye muligheter, og jeg håper alle de jeg er så glade i vil følge meg gjennom det nye året også.

Mine nyttårsforsetter må være

– Ta meg tid til de viktige menneskene i livet mitt
– Tørre ta sjangser når de byr seg
– kanskje drikke littegranne mindre brus?
-Skru opp skapet jeg har hatt liggende flatpakket nå i et halvt år
– vaske bilen oftere
– banne mindre
– Kjøpe flere levende blomster
– Bruke sikkerhetsselene i bilen, selv på små turer
– Pante flasker

Tja..Det ser litt mer ut som en “to do” list, enn nyttårsforsetter, men det er vel ca samme greie?

Har du noen nyttårsforsetter for i år?

Men nå må jeg vekke søsteren min, slik at vi kan finne på noen sprell, og med det vil jeg bare si:
Jeg håper det nye året byr på spennende opplevelser og mange muligheter for deg og meg, og jeg ønsker deg et godt nytt år, når klokken endelig bikker 00.00! Takk for året som var, og takk for at du fulgte meg her på bloggen min. Håper vi sees neste år også kjære leser!

GODT NYTT ÅÅÅÅÅR!:D

Hei alle dere flott mennesker der ute!

Ja da var dagen etter dagen, og jeg håper du har hatt en fortreffelig julefeiring alene, med familie, med venner, eller alle delene.

Jeg for min del har vært hjemme sammen med min herlige familie, og koset vettet av meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Er det noe jeg elsker så er det julen. Jeg bryter ut i julesang, hopper av glede, og hjertet mitt slår noen ekstra slag i ren lykkerus. Jeg blir helt varm og fuzzy, og blir sånn irriterende dritglad hele tiden. Jeg var nokså frustrert her tidligere i desember, fikk nemlig ikke hørt en hel julesang før to-tre dager før den store dagen. Og da tok sjelen min dobbel flikkflakk med 360 og det hele, og jeg satt nesten å gråt mens jeg hørte på de vakre julesangene. Den flotteste julesangen jeg vet om, er sølvguttene som synger “mitt hjerte alltid vanker”. Den synes jeg er så fin!

Søsteren min og jeg er de som står for nitrocircus her hjemme i høytiden, ettersom vi er høyt og lavt og gjør det vi gjør best, nemlig spinner rundt oss selv og fjaser.  Her er litt bilder fra kvelden!

Her sitter vi pent oppstilt for anledningen!

Joda, høy sukkerføring hele kvelden!

Noe ivrig da tiden for julegaveåpning nærmet seg!

Søsteren min sang så pent “All I want for christmas is…ALL THOSE PRESENTS!”

søsteren min pakker inn pakker the alcatraz-way :p

Lexie kontrollsniffer pakkene under åpning!

Jeg fikk et par beinproteser i gave!

Ordentlige julekuler!

Jeg fikk noen pakker også! Men når det er sagt, så vil jeg legge til at det suger max balle å bli voksen. Når man var liten fikk man en drøss med gaver, selv om mesteparten var svada, så var det morsomt å åpne pakke etter pakke. Store pakker, små pakker, myke pakker, harde pakker, brukbare pakker, rare pakker, ja alle pakkene som tenkes kan. Nå begynner jeg nærme meg alderen for å få bare konfekt og gavekort, og det er jo litt kjedlig. Så derfor er jeg fornøyd med det jeg fikk. Jeg fikk penger, faktisk en stor nok sum til at jeg i teorien har gått i null med julegavene jeg har kjøpt, jeg fikk en presskanne-kaffe-portabel-drikkekopp-beger-pumpe-sak, slik at jeg alltid kan nyte en kopp presskannekaffe, jeg fikk en porselenskopp med et lokk som så ut som krem, slik at jeg alltid kan ha varm sjokolade med porselenskrem på toppen, jeg fikk pyntedrit til huset, faktisk i rett farger, noe jeg synes er helt utrolig ettersom vedkommende ikke har vært inne hos meg. Så her tror jeg personen har hatt hjelp av en klarsynt. Med tanke på hvor mange farger det finnes her i verden å dekorere huset sitt med, skal det være nesten umulig å terffe så bra når du kjøper interiørstæsj til et usett hus.
Jeg fikk stormberg genser, en slags buff eller hva kidsa kaller “hals” nå til dags, jeg fikk brunkrem, ettersom jeg sikekrt begynner se nokså gjennomsiktig ut, og noe sånn smørnings fra body shop, og så har jeg glemt hva mer jeg fikk, men jeg skal si meg fornøyd. Men jeg gleder meg til jeg får barn, for da blir jeg å kreve å få åpne halvparten av gavene til ungen selv.

Du har kanskje merket at jeg ikke har blogget i det siste? Stemmer bra det!

Jeg begynte nemlig i slutten av november på et kurs i nordreisa for å ta CE-lappen. Noe jeg klarte med glans! Så 19 desember ble jeg den lykkelige eieren av nye bokstaver på førerkortet mitt, og har nå lov å kjøre vogntog. Det synes jeg er kjempekult!:)

Jeg var livredd for å ikke klare teorien, så når jeg klarte den ble jeg så glad, at jeg rett og slett kjørte meg en tur til sverige på shopping. Det var en morsom tur, og jeg kom hjem med både det ene og det andre. Ingenting nyttig, men artig likevel. Det ble litt alkohol, ferdigmat på boks som så helt jævlig ut, men ble kjøpt pga morsomme navn, finske blader, selv om jeg ikke kan en døyt finsk, røyk fra sverige, og sist men ikke minst, en pakke “paula”. “Paula” er noe du finner i kjøledisken, og er en slags blanding av sjokolade og vaniljepudding i små bokser. Det har blitt en tradisjon å kjøpe disse, og da heter det å “rimme paula” når man spiser den. For det følger ikke med skje, så begrene må “rimmes” rene. Vet du ikke hva å “rimme” er? Det er kanskje litt grovt, så jeg foreslår at du googler det..

Men nå ramlet jeg litt vekk her. Hvertfall, jeg har brukt en måned på kurs, for å få lappen til lastebil og henger. HUrra for meg! Så nå håper jeg å være tilbake i blogg-gamet for fullt.

Har du hatt en fin julefeiring?:)

Snart er julen her, og jeg sitter å vurderer om jeg skal montere sammen et skap eller henge opp julegardiner.

Slike valg er ofte veldig vanskelig å ta. Om jeg henger opp julegardiner ser alle sammen at jeg er en dyktig gardinopphenger, og vil bli kjempeimponert av å passere huset mitt. Ingen ser om jeg monterer et skap. Selv om nødvendigheten er større for et skap, er også den overfladiske anerkjennelsen fra forbipasserende littegranne viktig.

Jeg kan jo montere opp skapet og sette det foran vinduet slik at alle som drar forbi ser det, men det er jo et sjangsespill. Vil folk forstå at jeg har montert det opp og nå stolt prøver å vise det fram?

Eller vil folk tro at jeg har røyket for mye crystal meth og nå er fanget i en hallis der jeg tror hjernespisende zombier er ute etter meg så jeg må skalke vinduer og dører med det jeg har tilgjengelig? For hva ville jeg selv ha tenkt om jeg så inn stuevinduet til noen og sett en skyvedørsgarderobe klistret inn i vinduskarmen? Det er jo veldig spesielt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men om jeg henger opp julegardiner, må jeg ta dem ned når det ikke lengre er sosialt akseptert å ha juleting hengende oppe lengre.

Da blir latskapen min med en gang satt på prøve. For jeg vil ikke framstå som en tulling som ikke vet når julepynten skal tas ned, selv om julelysene jeg hengte fast i takrenna til fjorårets jul har hengt der nå et år.

Men det skylles ikke latskap! Det er ene og alene fordi jeg har høydeskrekk. Jeg var ordentlig forbannet når jeg hengte dem opp, så forbannelsen min totalt overkjørte frykten min.

Jeg har ikke vært like forbannet siden, så jeg har ikke turt å klatre opp for å ta de ned.

Heldigvis er det LED, så det bruker ikke strøm.

Det enkleste er vel om jeg ikke gjør noen av delene. Bare satser på at jeg har helårsgardiner, og satser på at ingen som kommer innom går forbi kjøkkenet og ser det totale kleskaoset jeg har bygget opp.

Hvorfor er det så vanskelig å kvitte seg med klær man ikke bruker? Og er det bare jeg i denne verden som kun bretter klærne når de er tørr, og når jeg da skal lete etter klær 2 timer senere, bryter jeg ut i et kles-riste-inferno der jeg river opp alt jeg hsr brettet pent sammen, bare for å se på hvert plagg?

Jeg fatter ikke hvordan jeg kan ha så mye klær, og allikevel bruker jeg bare ti prosent av dem. Resten er gulv-fyll.

Nå mens jeg har skrevet dette innlegget kunne jeg muligens ha vært ferdig mednå henge opp gardiner i stua. Det får meg til å tenke. Og jeg tenker at tiden er inne for en powernap.

Sees snart kjære leser 🙂

God mandags formiddag!

Jeg er verdens verste surrehode. Hadde ikke armer og ben vært godt festet i kroppen min, ville de ligget gjenglemt en eller annen mystisk plass, mest sannsynlig i umiddelbar nærhet til der jeg oppholder meg.

Om jeg har tidlige tegn på alzheimers, eller bare rett og slett er helt fjern av natur, er jeg ikke hundre prosent sikker på.

Banken har foreksempel vært en av de som har klary å gjøre ting vanskelig for meg. Ved å utstyre sine kunder med en bank-id brikke på størrelse med ei god snørrklyse, har hvertfall jeg fått meg en heftig utfordring i hverdagen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har klart å miste denne, og har måtte begynne betale for ny hver gang.

Det kan hende det er litt latskap med i bildet, for jeg har egentlig ikke tall på hvor mange av disse brikkene som på mystisk vis dukker opp rundt meg.

Jeg mistet bank-id på nytt, og håpet den ville dukke opp igjen av seg selv, slik ting gjør, men etter en dag ble jeg lei av å vente. Jeg ringte banken og forklarte min håpløshet, damen i telefonen lo når hun så hvor mange jeg hadde hentet ut fra før. Denne gangen skulle jeg være ordentlig lur, og hadde funnet den forrige jeg mistet, og lurte på om hun ikke bare kunne registrere den på nytt igjen.

Det gikk selvfølgelig ikke.

Men hun hjalp meg å ordne bank-id på telefonen, noe dette tekniske vidunderet ikke har klart før, så jeg skulle slippe betale 100kr for ny brikke.

Dagen etter dukket brikken opp i ei arbeidsbukse.

Hvorfor er ikke bank-id brikker slik som nøkkelhenget til mange toaletter på bensinstasjoner rundt om? Der de har festet et traktordekk i nøkkelen, eller en spade, eller mikrobølgeovn eller noe annet stort? Det mest optimale hadde vært om den måtte støypes fast i stuegulvet hjemme og vært på størrelseb med en gammel kopimaskin. Sånn type 1×1 meter. Dette skal jeg foreslå for Jens Stoltenberg om jeg noengang skulle støte på han i en mørk bakgate. FN burde ta det opp. Noen burde gjøre noe. Obama burde kreve større bank-id brikker. Dette er håpløst!

Så mistet jeg kortmappa mi, og var nokså flau der jeg sto å skulle betale for noe, og måtte gå fra kassa for å låne penger hos en kompis.

I vill leting hjemme etter kortmappa dukket plutselig husnøkkelen min opp. Den hadde vært borte i ca en måned, etter at jeg bestemte meg for å begynne låse døren hjemme når det var så mange av disse beryktede sigøynerne i området.

Før lot jeg nøkkelen stå i døra så jeg skulle vite hvor den var. Da var vel egentlig hele konseptet med lås på døra borte, så det var kanskje lurt å begynne ta den med seg.

Du tenker kanskje at nøkkelknippe hadde vært noe for meg, men jeg har alltid ment at nøkkelknipper er en fantastisk måte å miste mange nøkler på en gang.

Forrige helg mistet jeg bilnøkkelen min. Etter å ha lett overalt, dukket den opp på magisk vis dagen etter.

Jeg er totalt håpløs, selv om jeg sparer mange kilometre på forsikringen på bilen av å miste nøkkelen, jeg sparer penger på kontoen av å aldri kunne handle på nett med bank-id, men huset er litt kjipt å måtte bryte seg inn hver gang jeg roter bort nøkkelen.

Jeg håper snart at jeg kan få tak i en dørlås med fingeravtrykk-scanner, samme med innlogging til nettbank. Det hadde vært utrolig høvelig, men typisk min flaks, får jeg nok handa kappet av og klarer rote den bort så de ikke får sydd den på.

Jeg har sikkert glemt å fortelle dere noe jeg hadde lyst å skrive om, men det får vi ta i neste episode!

Ha en fin uke, takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt