Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.

Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!

Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. “Christin, Christin, Christin, Christin..” Kanskje jeg skal bytte navn til “Hei”. litt kulere å håndhilse på folk og bare si “Hei”.

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 

Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.

Meg og Rannveig 🙂

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var “hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?”. Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte “hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!”

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokke eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kajpp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.

Har du noengang lekt gjemsel og opplevd at noen aldri fant deg?
Det var cirka det som skjedde meg for ca 3 måneder siden.
Typisk meg å skulle gjemme meg altfor godt. Jeg fniste godt de første fire dagene. Så ble det litt ensformig. Jeg vet ikke om du har forsøkt å fnise ustoppelig i 96 timer. Det skjer noe med neseveggen din. Om den løsrives fra beinet rundt vet jeg ikke, men noe skjer hvertfall. Nå høres jeg ut som en morsk drage hver gang jeg puster med nesen. En helt sinnsyk vibrasjon oppstår i hele ansiktet mitt, som om noen arbeider med trykkluftbor midt i panna mi.

Men tilbake til historien min. Der satt jeg å gjemte meg. Ingen tegn til at noen ble å finne meg. Sta som jeg er ville jeg ikke gi meg. Så jeg fant ut at jeg måtte holde hodet skjerpet for å ikke bli sinnsyk. Jeg har da sett såppass med filmer og tv-serier at jeg forstår hvordan folk unngår å bli sinnsyke under slike omstendigheter.
Det er det siste jeg ville ønsket når jeg holder på å hale i land en gjemsels-seier uten like. Så jeg fant en rusten gammel binders, og risset inn små ansikter på tærne mine. ga dem navn og personligheter. Hadde lange diskusjoner og samtaler, ja noen av tærne kranglet jeg til og med høylytt med. Var kanskje ikke så gjennomtenkt av meg å lage personligheter jeg ikke kommer så godt overens med.

Planen fungerte fint. Jeg kjente hvor langt jeg var fra å bli sinnsyk, bortsett fra noen ganger på nettene når tærne plutselig bestemte seg for å holde meg våken med allsang. Og vi snakker av den ustemte, usynkroniserte sorten.
Som når barn går julebukk, og roper og hoier bjelleklang av full hals på trappa di for å prøve sanke inn litt overflod av sukker og e-stoffer.
To av tærne måtte jeg kneble fast med noen gamle t-skjorter jeg fant. De fikk beskjed om at de var på tynn is, og at om dette levenet fortsatte, var de først ute om noen måtte spises, hvis lageret mitt av gamle kapteinkjeks og små kuli-pakker skulle gå tom.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Jeg og tærne mine begynte med kor-øvelse på dagtid. Skulle de holde et helvetes liv på natten, kunne de likgeodt gjøre det på en måte som gikk ant å leve med. Til slutt føler jeg at vi kunne vært gode kandidater til “det store korslaget”. Vi sang og koste oss i timesvis. Når tærne mine fikk utrykkt seg gjennom sang, ble samholdet med de litt ekle personlighetene også overkommelig.
Jeg vil påstå at vi ble en veldig variert, men sammensatt gjeng. Det var utrolig spennende å høre fortellingene deres, de var jo så annerledes i forhold til meg.

Etter to måneder hadde jeg nesten glemt at det fantes en verden på utsiden. Jeg og tærne mine hadde på en måte startet et lite samfunn, nesten som på LOST-øya. Alle hadde hver sin oppgave for å holde det lille maskineriet i gang, og alle var flinke til å bidra med sitt. Jeg var jo den selvskrevne lederen, selv om en og annen tå i blandt forsøkte å utfordre meg til duell. Jeg ble litt lei av det, og bestemte at alle skulle svimerkes for å vise hvilken rang de hadde. Siden jeg var Kaptein Konge, fikk jeg det kuleste merket.

Jeg varmet opp ansiktet på et lykketroll med lighter, og plasserte det kokvarme trolltrynet inni håndflaten min. Det luktet en blanding av varm gummi og svinekjøtt woket med lano. Ettersom tilgangen til ting jeg kunne svimerke med var litt liten, ble mine underståtter svimerket med en liten totx-bits jeg fant. De fikk merket midt i panna så det ikke skulle være noen tvil. Jeg syntes det ble fint. Der sto de på rekke og rad, mine elskede underståtter, med hver sin lille knallrøde stjerne midt i panna. Jeg ble litt rørt, og felte et par tårer. Ikke så tærne mine kunne se det selvfølgelig, jeg ville ikke at lederen deres skulle framstå som svak.

Det begynte bli litt amper stemning etter svimerkingen. Flere av tærne hadde ikke hørt om anti-janteloven, og mente de var bedre enn mange av de andre tærne. Mye grunnet høydeforskjeller og slikt. Nå sang de ikke lengre på nettene. Jeg våknet stadig av slåssing innad i gruppen, og det ble verre og verre og skille de fra hverandre uten å bruke fysisk makt. Jeg kjente deres smerte. Hver gang jeg reiv de fra hverandre, fikk jeg ordentlige stikkende smerter. Det må ha vært siden jeg var så utrolig knytt til dem. Greit, de var kanskje ikke like smart som meg, og den ene var styggere enn den andre, men de var tross alt mine underståtter. Mine hjelpere, mine tenorer og entertainere.

Ting var uutholdelige. Jeg lå ofte å tenkte over livet mitt. Var dette virkelig alt? Var lukten av vaskemidler alt som fantes? Var det dunkle mørket alt verden hadde å by på? Skulle jeg aldri få oppleve kjærligheten? Ingen av tærne var spesielt attraktive, og de føltes mer som nær familie enn noe annet. Jeg skjønte at jeg kom til å dø av kjedsomhet eller liggesår. Jeg kom hvertfall ikke til å dø sinnsyk. Det var en betryggende tanke.

Jeg hadde nesten ikke rukket å tenke ferdig, før et veldig lys åpenbarte seg for meg. Noe stort kom i veien for lyset, en skikkelse. Jeg var fortsatt blendet av lyset, og stammet frem “Tågud, er det deg?”
“men i helvete, er det her du ligger??!” svarte noe som ikke lignet noe særlig på en tå i det hele tatt. Plutselig innså jeg at jeg var blidd funnet. Jeg hadde jo lekt gjemsel. De fant meg! Gjemmestedet mitt må ha vært tidenes beste! Jeg skjønte ingen kom til å lete etter meg på vaskerommet, jeg vet jo såvidt hva en mopp er, og støvsugeren er for meg en dysfunksjonell løvblåser.

Jeg hoppet ut og ropte og gråt av glede! “Jeg trodde dere aldri skulle finne meg!”
Jeg slo hjul, og ropte at det var de tre lengste månedene i mitt liv. “Vi har lekt i 15 minutter” fikk jeg til svar. “Javel ja” svarte jeg, mens jeg så litt tvilende ned på de bare føttene mine. 10 små smil med svimerkede stjerner så opp på meg. Heldigvis rakk jeg ikke å bli sinnsyk, tenkte jeg.

Ja som dere har forstått har jeg vært borte en stund fra bloggen. Men som alt annet, har det en forklaring. Jeg har blant annet vært på ferie med min gode venninne Berit aka Villkokk, noe dere skal få bilder av etterhvert. En herlig tur, med en herlig dame. Jeg har vært på kurs i Tromsø i nesten 5 uker, og jeg har vært med på et nytt tv-prosjekt dere skal få se resultatet av til høsten.
Med andre ord, en travel sommer!
Men nå er jeg tilbake, og håper dere vil fortsette å følge meg her på bloggen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen snart!

Jeg har alltid hatt lyst å gjøre noe litt fancy med håret. Jeg lar meg jo påvirke så altfor lett av det jeg måtte se på tv, og når jenter som Katy Perry svanser rundt med knall lilla/rosa hår, eller disse damene i tattoo-sjappene i usa med knallfargede manker kommer på skjermen, så blir jeg helt grønn av begeistring og sjalusi. Slik vil jeg også ha. Det går vel en slags uskreven grense for når det er for sent å gjøre litt sprelske ting med denne type hårfarger, med mindre man er en musikkartist eller råkjent tattovør, så jeg tenkte at skal jeg prøve det så må det bli nå.

Jeg fant inspirasjon på internett, og kontaktet en venninne som er en meget dyktig frisør. Hun tok utfordringen, og nå skulle jeg få lilla hår.

Jeg fikk satt på hår, ettersom det jeg har aldri blir lengre enn til skuldrene av en eller annen kjemisk årsak.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Her sitter jeg på Monasalongen i Alta og tyller i meg brus og godterier mens Malin gjør jobben!

100 hårfester! Malin mente dette var altfor lite, men siden jeg har like god økonomisk sans som en ilder, hadde jeg ikke råd til flere.

Slik så det ut! Jeg elsker langt, blondt hår. Lurer på om jeg ble påvirket av pappa gjennom oppveksten, for han syntes nemlig Pamela Anderson var the shit, om man kan si det slik.

Vi avtalte at jeg skulle få ha bare blondt, langt hår noen dager. Bare så jeg kunne stå foran speilet hjemme å vifte med det og leke rapunzel og prøve tvinge naboene til å klatre opp etter håret mitt. Desverre bor nærmeste nabo så langt unna at jeg ble bare hengende ut av vinduet, uten noe “napp”.

Så skulle håret farges, og jeg var livredd. Her har jeg sittet i godt og vel en halv time, og vært helt på gråten og lurt på hva i helvete jeg egentlig har begitt meg ut på. Jeg fikk opp skrekkbilder i hodet av en gusjete koksgråbrun bæsjefarge, og prøvde holde tilbake tårene, slik at ikke Malin skulle se hvor redd jeg var. Hele tiden betrygget hun meg om at dette kom til å bli bra, og når Malin sier det, så tror jeg på det. Hun har faen meg peiling når det kommer til hår.

Når fargen var skylt ut, og håret var tørt, var det tett før jeg tok en høggrolig bacflip rundt i lokalet. Håret ble så kult at jeg satt bare å gliste fra øre til øre, og så på Malin som om jeg hadde lyst å rive henne ned i vill klining på stedet.

Det som er litt dumt med slike farger, er at kameraene på telefon og lignende har litt problemer med å gjengi de riktig. Så det dere får se, er kanskje halvparten så kult som i virkeligheten, men jeg ble bare råfornøyd.

I bilen så det liksom blått ut, men det er vel blå-lilla-rosa-sølv-blondt! for å være helt nøyaktig!

Disse bildene ble mest “riktig”. De er tatt ute på kvelden uten blitz. Men jeg tok jo mange flere!

Jeg er råfornøyd, bildene jeg tar gir ikke fargene rette “æren” om man kan si det slik. Tusen takk Malin på Monasalongen, du er bare råflink! Jeg må også takke Monasalongen for utlån av både frisør, utstyr og lokale. Har du lyst å gjøre noe kreativt med håret, men er litt redd, og vet at du ikke burde begynne på det på egenhånd, kan jeg anbefale Malin på det varmeste. Neste gang blir det rosa hår, og jeg gleder meg allerede!

Så var det helg igjen. Dette hjertens lykkelige øyeblikket jeg har ventet så lenge på. En hel uke faktisk!

Når fredagen endelig kommer, kjennes mulighetene uendelige ut. Jeg tenker alltid “NÅ skal jeg virkelig gjøre ALT!”. Jeg har så mange planer, så mange fantastiske ideer om hva helgen skal benyttes til. Alt fra rydding av hele hus, til skruing på biler og andre kjøretøy, sosialt samvær, og sårt etterlengtet egenpleie.
Alt i alt legger jeg en 145 timers plan jeg skal forsøke å trykke inn i 60 timer.

Så setter jeg meg i sofaen, og bruker 4 timer til å stirre apatisk inn i tv-skjermen før jeg har samlet opp nok energi til å faktisk slå den på. Fredagen kan man egentlig ikke bruke til noen ting. Kanskje spille mikado alene. Selv om jeg egentlig aldri har skjønt hva mikado går ut på. Det er et kjempemeningsløst spill, og det er nok derfor du ikke finner det til foreksempel Wii. Mikado til Wii, perfekt på hytta!
Egenpleien jeg snakket om, som innebærer å barbere legger, nappe bryn, smøre seg med selvbruning og annet skjønnhetshysteri, ender som regel opp med at jeg haster meg gjennom dusjen, for så å klippe tåneglene. Hvertfall halvparten av de. Til nød barbere den ene leggen før jeg går lei. Ta en titt under armene, og tenke at “ingen skal se meg naken i kveld uansett”.
Har jeg allikevel 30 sekunder til overs, smører jeg selvbruning i ansiktet og halsen, og muligens utover armene, OM jeg har tid. Jeg ser alltid så festlig ut når jeg kler meg naken etter stress-selvbruning. En hårete fjording som ser ut som hun har solt seg med t-skjorta på. Jeg er håpløs.
Kanskje jeg skal investere i en steamdusj som jeg kobler til en tank selvbruning, slilk at jeg etter dusjingen kan spraylakkere meg med selvbruning før jeg i det hele tatt har rukket å trekke start på hårføneren.
Før når jeg brukte selvbruningsspray, gjorde jeg aldri som det sto på sprayen. Dekke til tær og lignende med en fet krem. Det endte opp med at støvet fra sprayen la seg pent og ubemerket på tærne mine, slik at tåneglene mine fikk en fantastisk gyllenbrun farge. I tillegg til en deformert tånegl etter å ha sparket i en karm av ren idioti, så jeg ut som et troll fra knærne og ned.

Annonsørinnhold

Morsdag: Gavene mamma vil elske

Ca slik!

Er det rart jeg aldri tar av meg tennissokkene? Jeg forsøker faktisk å trekke de så langt opp som overhodet mulig. Rekker de opp til midten av lårene, så priser jeg herren på stedet. Det er nesten jeg forteller dere at jeg faktisk har sex med sokkene på. Men bare nesten. Jeg tror faktisk det er mer vanlig å ha sex med sokker på enn mange vil innrømme. Faktisk så vanlig, at man nesten reagerer om noen faktisk tar av seg sokkene.
Med mindre det er sånne stygge tå-sokker som ser ut som tynnstrikkede hansker til føttene. Jeg hater de sokkene så jævlig. Det ser ut som noe som har formert seg i et mareritt er på tur å krype ut av skoene til folk.Hvis jeg skulle hatt sex, og så at mannen hadde slike sokker på, så hadde jeg hylt og hylt og hylt, for så å hoppe opp i sengen og slå etter han med nattbordslampa som om han var et skadedyr som var ute etter å gi meg pest og kolera med et enkelt bitt.

Jeg hadde tenkt meg på pubkveld i dag på et samfunnshus i nærheten her, og pynte meg litt å se litt snasen ut, men nå ble jeg sannelig litt usikker. Etter at mamma serverte meg en bedre biffmiddag, ser jeg nå ut som jeg har svelget en badeball, og kommer til å bli nektet drikke i baren fordi jeg ser gravid ut. Eller man vet jo aldri, kan jo hende bartendere på slike små plasser er totalt ukritisk til hvem de serverer drikke til. Kanskje jeg kan bruke kvelden til undersøkelse for gravides landsforbund om hvor lett det er å få kjøpt seg drikke når man er høygravid. Det er kanskje ingen regel mot å selge gravide damer drikke? Jeg lurer på om det burde være det. Men da igjen, kan de jo foreksempel ikke kjøpe julegaver og slikt på polet, og da blir jo julegavehandlingen straks mer komplisert for gravide. Jeg stemmer for nei til diskriminering av gravide! Uansett hvor fulle de er! Eller, de kan man kanskje diskriminere litt. Nei til diskriminering av gravide med promille på under 0.2!
Men nå må jeg faktisk bare gå å legge meg ned litt å se om jeg kan få kontroll på dfen nokså uthevede magen min! I morgen er det cowboyfest på Tappeluft Opplevelser, og dit skal jeg. Jeg kommer tilbake med bilder fra åstedet, eller kalaset om du vil, og i mellomtiden vil jeg bare ønske deg riktig god helg.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

I dag har jeg ikke tenkt å følge noen rød tråd, idag skal jeg benytte anledningen til å lufte hodet mitt for dere, og samtidig legge ut litt bilder. Slik om dette:

Being awesome in my yoda t-shirt..ohyeah

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

I dag sto jeg på jobb og stirret ut vinduet. Uten å feste blikket på noe konkret, sto jeg bare der å stirret mens tankene vandret. Plutselig så jeg masse finner på sjøen, og ikke samer, for med mindre det er en sjøsame, så tror jeg det er uhyre sjeldent at man ser en flokk samer duppe opp og ned i bølgene, men finner slik som haien har. Jeg ble stor i øynene, og haka bare datt ned og jeg var sekunder fra å skrike ut “HAI!” av full hals.
Jeg tror det eneste som kom ut av munnen min var et kvalt gisp, som hørtes mer ut som om jeg var på tur å svelge en edderkopp uten å bruke tunga da jeg klarte tenke meg om. Jeg bor jo ikke i et haiområde,det var jo såklart slike springere eller niser, eller hva det nå enn er. Jeg ble med en gang veldig skuffet, for de er jo ganske vanlige å se. Jeg som hadde blitt så utrolig oppspilt av tanken på hai, bare et steinkast fra der jeg sto. Riktignok med en hel vegg av mur og planker, og hva nå enn vegger består av, et stykke land og en haug med steiner og litt fjæra, men veldig nært likevel. Men så var det ikke hai da.

Det er lett å la hodet spinne avgårde, slik at et lite øyeblikk vil alt logisk og forståelig være borte. Jeg har trodd at huset har vært besatt av et ondsinnet poltergeist, helt til jeg fant ut at vaskemaskinen ikke var riktig vatret opp, og jeg har trodd at en ufo fløy rett over meg en natt, noe som fikk meg til å gråte ustoppelig av redsel. Det viste seg å være et fly veldig høyt oppe.

Jeg kjørte i Sverige, og så plutselig en buss jeg bare måtte ta bilde av. Jeg lo og ropte i bilen (alene) og ble veldig gira. Her skal dere få se hvorfor

Yes, dette er da turbussen til Lasse Stefanz. Jeg hører ikke på Lasse Stefanz engang. Jeg vet ikke hvem de er! Men å ligge bak turbussen deres var tydeligvis nok til å vippe meg av pinnen. Det er som å se film når de plutselig sier noe som har med Norge å gjøre. Da blir jeg også litt rar. Som om det er meg personlig de nevner. Jeg tror faktisk det er de eneste gangene jeg er patriotisk what so ever.

Når man bor på en slik liten plass som det jeg gjør, er det mange flinke mennesker som arrangerer ting man kan gjøre. For en stund siden ble det arrangert pub-kveld på et samfunnshus i nærheten, og jeg, søsteren min og søskenbarnet mitt bestemte oss for å dra. Vi hadde ikke mange forventningene til kvelden, bortsett fra høy promille og lav moral, men vi var alle tre enige om at dette slo godt an.

Høggrolig drinkføring mens vi venter på sjåfør.

Jeg blir alltid så ekstatisk etter litt å drikke.

Vi ble også veldig gode å spille ping pong utover kvelden. Og jeg mener veldig god. Sånn type Forrest Gump dritgod.

Faktisk så gode at for å få en utfordring, bestemte vi oss for å stå på kne å spille samtidig som vi drakk.

Tilogmed dart ble litt for enkelt på den tradisjonelle måten, så vi forsøkte å variere det også litt. Her kaster jeg bak fram, og du kan se for en kastearm jeg har! Den må jo gå i rundt 200 km/t, for armen min forsvinner jo totalt. Man ser at jeg er veldig flink, siden jeg har en helt uanfektet mine når jeg kaster. Hvis du synes dette ser litt farlig ut, kan jeg trøste deg med at en sto å holdt vakt og passet på at ingen kom ut døra nede i hjørnet, eller gikk i skuddsonen.

Silje kaster i bakoverlent bro. profft!

Bakoverlent kast med sidetwist. Profft!

Underlivskast med høye knær. Profft.

Ultrafokusert. Uten tvil profft!

Elefantsnabel-kast. Profft!

Fred sier bestemt at en mann må flytte seg for her kastes det med skarpt.

Og ikke uten grunn, for her ser du hvor fort et øye eller en skalpe kunne gått strakt åt helvete. Hadde det kommet noen inn døra her, hadde det blitt en ordentlig hundreprosentare.

Strategimøte med dart-spillerne. Jeg viser hvor pilene skal kastes. Vi snakker rett frem.

Her kan man se pimp-skillsa mine. Det er status på bygda å ha en mann i hver armkrok. Gjerne få de festet kirurgisk.

mådderfåkkings pi-ai-em-pii

Gængstahs from the fjords. Profft!

Det er ingen hemmelighet at Jøkelfjord Samfunnshus importerer atomavfall fra Iran, og her tar jeg meg noen glass leskende plutonium. Schmaker kjemisk!

En litt tørrere drink, men veldig god! Kreativiten hos bartenderne på huset var upåklagelig!

En lettere bedugget, men akk, lykkelig gjeng!

Samfunnshus bruker som regel være litt bedre utstyrt med ting og tang enn en vanlig pub, og bak et sceneteppe hadde de forsøkt å gjemme en klatrevegg. Vi blir veldig flotte sporhunder når vi drikker, så den klatreveggen fant vi lett som bare det. Det er slik med oss fjordinger som drikker som med små barn. Når det blir stille, gjør vi som regel noe vi ikke burde.

Silje ser litt skyldig ut her hun holder på å spenne på seg sikkerhetsutstyret.

Her var det bare å rive på seg før det kom noen å så hva vi holdt på med. Det gikk helt fint å kle på seg den ekle reim-trusa som skal holde en stakkars kropp oppe. Desverre var jeg for ustødig til å forstå hvordan tauet skulle festes i denne. Så jeg klatret uten, men følte meg likevel ganske sikker med reimtrusa på.

Plutselig roper Silje “Husk at du skal ned!” og da så jeg ned, og ble litt nervøs. Jeg hadde jo helt glemt at jeg egentlig ikke kan klatre, og har veldig høydeskrekk.

Her er jeg, overlykkelig for å ha overlevd. Hvis jeg ser litt retard ut, så er det kanskje pga snusen. Jeg ser litt retard ut med snus.

Klatresøster!

Her er jeg, så sinnsykt rusa på yoda t-skjorta mi. Dette blir alt for i dag, nå skal jeg dra å trene, og så fange en rømt hamster.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Kos deg med dette bildet av Nuvsvåg imens!:)

Eller dette av meg og min søster:

Eller dette av bestevenninna mi Trine og meg:

Eller dette av meg og hunden min:

Eller dette av meg i emohetens farge:

Sees snart!:)

Blogging for meg dreier seg om å tømme seg mentalt. Jeg elsker å prate og fortelle, hver en tanke og idè skal helst få slippe ut, gjerne så snart den popper opp. Jeg tror jeg har en minimumskvote av ting jeg MÅ få ut iløpet av en dag, ellers så bryter tankene mine meg ned i knestående og gjør meg flekkende gal på sekundet.
Selv om dette er en bra egenskap når man blogger, er ikke jeg så god å fordele denne tanketømmingen jevnt på blogg eller tilfeldig forbipasserende personer. Her er det det som måtte finnes framfor meg som får “støyten”.
Min herlige, fantastiske lillesøster, som forøvrig er min favoritt-person, har vært hjemme her med meg i lang tid nå, så her har skravla gått i ett fra morgen til kveld, og noen ganger ut i de sene nattetimer.
Men nå har hun dratt, og jeg sitter igjen med et hode som har fylt seg til randen av tanker og ideer iløpet av dagen, og skal nå tømme det ut over den lille bloggen min så godt jeg klarer. Hold dere fast!

Livet mitt er forresten som en slags Bridget Jones parodi. Dagene består av å telle antall røkte sigaretter, flauser jeg har gjort, kilo, evt kalorier jeg inntar. Etter 250 kcal bruker jeg miste tellingen. Jeg har lastet ned en app som skal hjelpe meg å holde styr på matinntak og trening, men det verste er at jeg sitter å lyver og tenker at “appen vet jo ikke om jeg spiste 4 snickers sjokolader mellom frokost og lunsj om jeg ikke skriver det inn!”, så der sitter jeg på slutten av dagen med en app som forteller meg at jeg har spist 394 kcal, der det meste er salat, og resten av dagen har jeg hatt et forbruk av kalorier på ca 8000, siden jeg har løpt, jogget, trent vekter og gjort husarbeid. Så der sitter jeg med kjempegod samvittighet og klør meg i navelen på sofaen og drikker brus, mens jeg lyver så det renner over som ei tuberkuløs møkkakjerring til en app som liksom skal hjelpe meg og motivere meg. Jeg er sannelig bra slu!

Jeg er en ekte treningsnarkoman, og ikke av den positive sorten.
Jeg er den type treningsnarkoman som blir skikkelig hekta på trening i perioder, og sender meg selv på avvenning i dobbelt så lang tid. Nesten som en periodedranker. Slik trener jeg. Så føler jeg at jeg har trent meg opp, og kan ta fri noen måneder. Jeg begynte å trene igjen i januar, og har siden da gått opp 4 kilo. Jeg begynte trene for å gå ned i vekt, og ikke opp, og er nå i et lite dilemma. Jeg veier faktisk mer nå enn jeg noensinne har gjort, og holder på å skvette på meg ballsteiner hver gang jeg veier meg.
Så der står jeg hver morgen, med hakeslepp og ny-ut-skvettede testikler å stirrer apatisk på ei badevekt. Kanskje jeg burde få meg en litt mer koselig hobby enn å veie meg. Jeg hører at leirdueskyting er gøy. Men alt er relativt, for alt det jeg vet, er kanskje quilting en like god hobby. Jeg håper jeg skreiv rett nå, for jeg sikter til lappetepper, og ikke quisling(?).

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Her tok jeg bilde på trening i går. Jeg trener vekter, og er i tillegg begynt å prøve meg på jogging. Instinktet mitt sier at det ikke er helt rett å løpe, med mindre du prøver løpe fra noe. Så jeg må lage små filmsnutter i hodet mitt der jeg blir forfulgt av gale klesselgere på gaten i Tyrkia, eller maskerte banditter med avsagd pil og bue i henda. Så upraktisk det må være å springe rundt med masse maskeringstape på seg bare fordi man skal være banditt. Nåvel.

For en stund siden lagde jeg et tulleinnlegg om trening. Det er vel godt og vel et år siden. Jeg mener å huske jeg gjorde litt narr av disse steroidegutta som er mer opptatt av å se seg i speilet enn selve treningen. I begynnelsen av treningen min skjemtes jeg så mye at jeg turte ikke møte mitt eget blikk i speilet. Jeg så ned, opp, hvor som helst, bare jeg slapp å se på meg selv. Nå når jeg har trent litt er jeg pinadø verre enn de fleste steroidegutta jeg har sett. Jeg strekker og flexer, poserer og tror jeg er faen til feier på trening. Trekker opp t-skjorta å prøver se ordentlig sterk ut. Enkelte ganger stiller jeg meg under den spoten i taket som gir mest flatterende lys i forhold til konturer og silhuetter av muskler. Jeg er rett og slett blitt helt merkelig.

Jeg har i sammenheng med treningen forsøkt å kutte ned på all tullematen jeg spiser. Problemet mitt har alltid vært det høye inntaket av sukker og mat som gir meg mange eksplosive energihøyder, men som gjør meg sulten igjen ti minutter etterpå. Løsningen min er babygrøt. På kvelden spiser jeg det, fordi det holder meg mett lengre. Jeg bruker kjøpe Hipps havregrøt, for den smaker skikkelig godt, men i dag fant jeg bare nestle’s havregrøt, og den smakte bæsjpølse overstrødd med kadaverfis. Det var faktisk så dårlig at jeg vurderte slå gressklipperen gjennom bilruten til naboen og brøle jødiske julesanger. Jeg klarte heldigvis hente meg inn og ikke gjøre det.

Jeg har lyst å lære meg finsk, og jeg tror juutalainen betyr jøde. Stemmer det?

Forresten så fant jeg en tidsmaskin her om dagen! Den tok meg tilbake til da jeg var 19 år, og noen år framover. Det var skikkelig flaut, morsomt og litt trist samtidig! Før du nå antar at jeg burde vært neddopet og lagt i bløt, eventuelt i en polstret celle på lukket avdeling, så må jeg få legge til at denne tidsmaskinen besto av en kjøretur med en bil som kun hadde cd spiller, ikke bluetooth, aux eller usb inngang, så jeg tok med meg en cd mappe jeg har hatt i bilen jeg eide da jeg var litt yngre. Det ble en 7 timer lang reise i tid! Jeg har nå laget en spilleliste på spotifyen min som jeg har kalt “Bashflack” som er fritt omstokket av ordet “flashback”, og jeg skal se om ikke jeg får lagt inn noen tidsreisemelodier der. Det er jo litt morsomt. I tillegg har jeg gjort slik at andre mennesker også kan legge til musikk der, så hvis du har noen låter du mener passer inn i tidsmaskinen min, så feel free til å legge dem til! 🙂

Men nå skal jeg hoppe en tur i dusjen å vaske meg mellom stortærne, så jeg tenker vi blogges igjen om ikke så altfor lenge. Takk for at du FORTSATT stikker innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Jeg må legge til at hvor hyggelig det enn er at dere legger igjen kommentarer, altså det setter jeg uhyre stor pris på, så må jeg be dere om å gi en god faen i å legge igjen reklame for produkter, eller tips om konkurranser. Jeg sletter disse, ettersom jeg ikke ønsker å reklamere for noe her med mindre jeg synes det er verdt det. Og når jeg sier verdt det, mener jeg at JEG har fått betalt vederstyggelige summer for det, eller bare digger produktet. Comprende?:)

I helgen har det vært NM i snøscootercross i Alta. I den anledningen ble jeg og tre andre snertne sneller spurt om vi kunne stille som “babes”. Være litt underholdning og eyecandy og dele ut premier. Siden motorsport og lettkledde damer går sammen som hånd i hanske, eller “fot i mose” om du vil, så kunne man jo ikke si nei. Så hele helgen har vært brukt til tupering av hår, og å varme våre kalde stumper etter å ha viftet med de i kaldt kaldt kaldt vær.

Her kommer litt bilder, for det har det sannelig vært lite av i det siste på bloggen.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Femme fatale! Fra venstre, Karine, Mattilakken, Marthe og Ann-Jacqueline

Fra venstre Karine, Marthe, Emil, Mattilakken og Ann-Jacqueline. Emil var så utrolig søt og morsom, en fantstisk liten pjokk å ha med på sminkerommet, for han underholdt oss alle med tullprat og dans mens vi ventet på sminke, hår og diverse.

Han var bare skjønn! Og når vi skulle gå fra sminkerommet og over crossbanen i pausen for at folk skulle se oss, spurte han så pent om han fikk holde hånden min over. Jeg kunne ikke si nei, og syntes det var utrolig hyggelig med “kavaler” over crossbanen.

Her står vi med en av vinnerne!

Her også sannelig!

Fredag var første “arbeidsdag”. Der sto vi, fin og fjong i 15 minus på crossbanen som var laget til på sentrum i Alta. DET var kaldt. Spesielt når vi overrakte vinnerne champagne, og de valgte å sprute oss jentene ned i tillegg til hverandre. Jeg kjente fingrene frøs fast i hverandre, og generelt hadde jeg intense ønsker om å synke ned i deilig varm magma akkurat der og da. Men moro var det!

På lørdag så det SLIK ut på crossbanen på Kvenvik. Det var skikkelig sur, kald vind, og det siste løpet måtte avlyses pga dårlig sikt. Da fikk vi lov å ha lange jakker på oss, så vi ikke skulle få dobbeltsidig tape-betennelse.

Dette er fra i dag! Da var det mye finere vær, men vi fikk lov å ha jakker på fordet. Det var bare noen ganger vi måtte stå i hotpants og oppklippede t-skjorter. Neste gang  jeg vurderer et lettkledd stunt på vinteren skal jeg isbade, nå er jeg jo snart immun mot kulde.

Her er oss jentene på pallen! Jeg fant ut at vi var vinnerne i NM i skuterjåss! Jåss er vel et annet ord for tull og vas, for det har gått i ett med tullprat på oss jentene hele helga!

Oh yeaaah! Skikkelig Freddy Mercury stil!

Og nå, litt andre bilder jeg har tatt av meg selv i helgen, bare for at ikke kameraet på telefonen skal ruste vekk.

Overstadig lykkelig?

Her er jeg veldig fordrukket, og skal hjem fra nachs. Det første nachset var tydeligvis en barnebursdag gone wild, for jeg tror ikke det var en eneste sjel over 18. Da følte jeg meg som en oldemor, og ville bare helle 2000 liter betong over meg, og bli ett med grunnmuren. På nachs del 2, kom vi til et fornuftig kvinnemenneske. hun heiv seg i matlaging, og serverte en av mine favoritt-ting å spise. Rosenkål. Fy faen som jeg elsker rosenkål.

Dette er fra den barnebursdagen jeg pratet om. De hadde absolutt ingen glass eller kopper. Til og med bakeboller var umulig å oppdrive. Så hva skulle vi da skåle med? Jo, skåler! Her drikker vi “kjempegod” vin fra skål! Som de kjøterne vi er! Neida.

Skål!

Og så meg igjen.

Så du hva jeg gjorde her? Her har jeg hatt DEN photosession med meg selv, og bare skiftet litt på sitte/ligge stilling og knipset masse bilder. Så spredde jeg de bare rundt på blogginnlegget så det ikke skulle bli så sinnsykt åpenbart at jeg lå i 30-40 minutter og bare tok bilder av meg selv. Snedig!

Jeg har flere bilder fra helgen, men fikk ikke lastet de opp fra den andre telefonen siden den har bestemt seg for å ha akutt hjerneskade. Så jeg får legge de til i morgen elelr noe. Nå er det natt, så jeg skal se om jeg får inn hunden som har lagt sin elsk på en hund som er 40 ganger mindre enn han selv. Rotweiler vs puddel liksom. Men når en liten puddel har løpetid, spiller tydeligvis størrelsen ingen rolle. Det eneste som er litt tragisk, er å se han fortvilt jokke håpefult i luften, mens puddelen befinner seg en halvmeter under han. Også er det umulig å få hunden min inn, den vil bare sirkle rundt hjemmet til puddelen. Slik er det å være nødig!

men! som sagt, nå er det natt, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen! Under her finner du en sang jeg har hatt dilla på hele dagen. Natta! 🙂

Altaposten ringte meg i går, og fortalte at jeg var nominert til side3’s kåring om “norges hotteste kjendisblogger”. Det kan du lese om her!

Side3 nominerte meg, og så er det opp til folket å bedømme. Avstemningen foregår på en skala fra 1 til 6, der 6 er så hot at det nesten er så du kjenner du står atmed døra til helvete. I den sammenhengen, ville jeg hjelpe dere lesere litt på vei, og servere dere noen eksklusive bilder om hvor hot jeg egentlig er! Og om du synes jeg så forferdelig hot ut, kan du gå inn på side3 og gi din stemme.

Annonsørinnhold

Morsdag: Gavene mamma vil elske

Her sitter jeg og koser meg foran ovnen med en rykende kopp kaffe iført to scooterbukser, en ullgenser, en boblevest, en ulljakke og en scooterjakke. Det var utrolig hot.

Som om jeg ikke kunne bli noe hottere, la jeg til en boks tennbriketter og en vedkubbe. Regner med temperaturen stiger kraftig nå ja!

I dette überhotte antrekket var det faktisk litt vanskelig å bøye seg framover samtidig som jeg skulle gi sexy-blikket til kamera. Den kjempestore strikkede halsen kan jo selvfølgelig ha hatt en innvirkning, uten at jeg vil kommentere det noe ytterligere.

Her var jeg litt usikker på hva som var mine egne pupper og bare masse klær, så jeg tror ikke puppene mine begynner så langt ned på kroppen min. Litt usikker, kan jo være de har sunket betraktelig når det ble så ulidelig varmt!

Her begynte jeg få litt problemer med å puste, for da følte jeg meg sykt hot! Hvis du ser veldig nøye, så ser du faktisk svetten under øyet mitt!

Ah…ligger bare å griller seg her ja. So hot.

Yes, trynet mitt gruste rett nedi laminaten ja. Kan bli litt mye å være så hot.

Jeg klarte faktisk ikke ta så mange bilder før jeg holdt på å stryke med. På forhånd fyrte jeg i ovnen for å få det med på bilde, og etter å ha kledd meg mer enn selv en erfaren polfarer, så sier det seg selv at jeg mildt sagt holdt på å smelte vekk hjemme i stua. Så her var jeg vel på mitt hotteste, svett i trynet, og rett før jeg svimer av!

Så om ikke dette er hot side3, så vet faen ikke jeg!

Hei kjære leser! Jeg vil på forhånd beklage eventuelle manglende bokstaver, tegn og ord, ettersom jeg blogger fra mobilen. Touchtelefoner og små, sleipe pølsefingre er ikke akkurat en råfet kombo.

I skrivende stund sitter jeg på flytoget.

Jeg blir alltid superstressa når jeg skal ut å fly. Om jeg har god tid eller dårlig tid spiller ingen rolle for meg. Så lenge jeg må forholde meg til reglene om innsjekk osv, blir jeg totalt surrete med en gang jeg får melding på telefonen at jeg kan sjekke inn. Noen ganger er jeg sikker på at jeg går gjennom en portal til et parallelt univers når jeg er og reiser, for god tid blir på null komma niks til superkort sjithast-tid uten at jeg rekker å reagere. Jeg har ikke tall på hvor mangr ganger jeg nesten ikke har fått være med flyet fordi jeg er så sabla sen til innsjekk. Sist gang det holdt på å gå galt, var det en hyggelig mann på flyplassen som berget ræva mi for å si det pent. Hadde det ikke vært for han, hadde ikke jeg fått gå forbi så mange mennesker, og i tillegg fikk han en veldig sur dame til å gå i skranken å hjelpe meg. Vi ble venner på Facebook, så det var jo veldig hyggelig.

I dag hadde jeg god tid. Altfor god tid. Så god tid at du begynner føle deg som Forrest Gump på den benken når han venter på bussen. Det var snakk om sekunder før jeg begynte legge ut livshistorien min i det vide og det breie til tilfeldige forbipasserende, men rett før jeg åpnet kjeften var det dags at boarde. Flaks.

Jeg liker å sitte helt foran i flyet, ved vinduet. Hadde jeg fått lov ville jeg satt meg helt framme i cockpiten og kanskje fått prøve trykke på noen knapper, men jeg tør aldri spørre om jeg får lov.

Om jeg må sitte i midtsetet, bruker jeg ikke føle meg så høy i hatten. Da er man kjøttet i sandwichen, den som ikke har noen form for stemmerett når det kommer til armlener eller plass generelt, og må bare finne seg i å bli herset med av de to som sitter ved siden av. I dag satt det en svensk dame i midtsetet. Hun så ut som en viktig dame, for hun hadde sånne viktige kontorklær på, og veldig voksen frisyre. Hun var hensynsløs. Jeg spurte om jeg kunne ha den "rullegardinen" åpen, for den var nede når jeg satt meg.

Kanskje jeg skulle latt den være nede, for plutselig leste hun avisen sin over hele meg, samtidig som jeg tror vi småknoklet litt i en slags stille kamp om armleneplassen med albuene våre. Jeg prøvde høre på musikk, og da tok hun opp pc'n sin. Jeg lurer på om det er lov å se hva folk skriver når de sitter med pc'n sin slik. De eneste gangene jeg tar opp pc'n når jeg sitter så intimt sammen med noen er for å vise dem noe morsomt, eller se porno. Men når du ikke kjenner personen med pc'n blir det liksom litt for privat til at du kan legge hodet ditt på skulderen demmes og følge stille med hva de gjør.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Så der satt jeg. Tvunget til å stirre på skrå framover, ned i gulvet, opp i taket eller ut vinduet. Men jeg klarte ikke holde meg. Jeg lurte så fælt på hva det var som var så viktig at man måtte jobbe med det på flyet, og enda en så viktig dame!

Man kan ikke se for lenge, da skjønner de at du er nysjerrig.

Så jeg snudde meg litt rundt og glante rundt og lot som ingenting.

Så der satt den viktige, svenske damen med et word dokument som hun puttet store blå sirkler inni. Som store ballonger overalt. Det så litt ut som hun laget en invitasjon til en barnebursdag egentlig. Inni ballongene puttet hun små stikkord i kursiv. Da så det mer ut som en prisliste hos en aromaterapeut.

Jeg turte ikke se mer, så jeg begynte spille fruitslice på telefonen. Det er et spill der det kommer masse frukt fykende forbi på skjermen, og så gjelder det å kutte de i to med fingeren. Dette går nokså fort, og lar man seg rive med så går fort armen fram og tilbake som en hyperaktiv jojo. Jeg prøvde holde litt igjen så ikke setet til den viktige damen skulle riste så forferdelig. Det var kjedelig, for da mistet jeg ganske mange poeng siden jeg ikke kunne bruke slice-egenskapene mine til det fulle. Og som om gud hørte meg, ble det lengre perioder med turbulens! Turbulens som ristet på setene mer enn det jeg gjorde, og da så jeg mitt snitt til å gi full gass på fruitslice-spillet. Jeg kjente at minst halvparten av ristingen skyldtes meg, men nå var jeg jo i siget! Jeg fikk noen kjemperunder før turbulensen stanset, og da orket jeg ikke mer.

Den viktige damen satt fortsatt å lagde store fine sirkler og tall i word, og ville ikke legge bort pc'n når de sa det på høyttalerne. Jeg lurer på hvorfor folk aldri hører etter, og må pushe ting i det lengste. Slå av alt elektronisk ustyr, slå inn bordet og rett opp stolryggen. "Nei!". Neivel?

Hvorfor klikker ikke flyvertinnene? Hver jævla flytur er det en eller annen som bare ikke orker høre etter. Jeg hadde rygget over dem med bagasjetralla til bakkemannskapet hadde jeg hatt sjangsen. Heldigvis har jeg ikke det.

Nå skal jeg gå av toget, men legger ved et bilde av meg selv på gardermoen. Det er så kleint når alle legger ut bilde fra starbucks, så det orket ikke jeg.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Du vet de dagene når ingenting går som de skal?
Dette er en slik dag.

En av de dagene da du holder på å knekke nakken når du prøver ta på deg sokkene om morgenen.
En av de dagene alt du svelger tar turen innom lungene først, så du hoster til du nesten spyr opp din egen tolvfingertarm.
En av de dagene du er sikker på at du må ha gått opp 20kg over natten, og det er ingenting du kan gjøre med det.
En av de dagene du tror du har litt vondt overalt, og begynner tro at du lider av en eller annen skummel sykdom.
En av de dagene du ikke kan slippe en stille fis, for da er du garantert å drite deg ut. Bokstavelig talt. Og du vil så gjerne bæsje litt, men du tør ikke gå på noen andre toaletter enn hjemme.
En av de dagene da du heller sikler og snøvler framfor å få fram en helt ordinær setning når du blir snakket til.
En av de dagene du vil brøle så høyt du klarer, men en slimboble i halsen din får deg til å høres ut som en parringsklar frosk istedet for.
En av de dagene du får snø i skoen bare du ser ut vinduet.
En av de dagene da den ene sokken din er altfor slapp i strikken og sklir fram i skoen og mellom tærne dine når du går, og holder på å få deg til å tilte, slik at du dreper alle i en 50 meters radius.
En av de dagene da favorittbh’n din smeller av overkroppen din som en katapult fordi den åpenbart er en smule slitt.
En av de dagene du bestemmer deg for å kjøpe iste med kullsyre i et håp om at det skal være litt sunnere enn brus, og ender opp med å nesten få hjerteinfarkt og dø når du forsøker svelge det, fordi konsistensen på iste er så uvant etter månedsvis med konstant brusdrikking. Ja, det går faktisk tydeligvis ann.
En av de dagene uttrykket “FML” er like sterkt som “fytterakkern”.
En av de dagene du oppretter en egen spilleliste på spotify som heter “PMS”

Åjada. Jeg har pms.

Små kortfilmer spilles av i hodet mitt hele dagen. Mens jeg står som et frossent brød og ikke gjør noe som helst annet enn å stirre apatisk ut i luften, jobber fantasien på spreng. Inni hodet mitt river jeg varmepumpa ned av veggen og kaster den ut kjøkkenvinduet, samtidig som jeg brøler drithøyt og har en molotov cocktail i hånda som jeg drefser etter en uskyldig forbipasserende som er vitne til varmepumpekastet mitt. Helt uten grunn. Bare fordi jeg er litt sint. Og fordi det er deilig å kaste sore tunge ting å brøle når man er sint.

Jeg blir sint på alt. Jeg blir sint på radioen i bilen når den mister signalet. Eller så blir jeg fryktelig sint når jeg skal spille musikk fra telefonen på spilleren i bilen, og “ladestøy” kommer med som et lavt sus i høyttalerne. Istedet for å gjøre noe, sukker jeg bare veldig, veldig høyt. Som en trassig unge. “ÅÅÅÅH!!” Men inni hodet mitt bråbremser jeg, skyver setet kjempehardt bakover i bilen, tar springfart med foten å knuser hælen inn i den dumme spilleren, og stikker sunn setene i bilen med en kniv, samtidig som jeg kaster telefonen ut, og så spinner masse 360’er over den til det bare er plastsmuler igjen, og simkortet kaster jeg i tanken på bilen og tenner på.

Jeg tar av meg arbeidsklærne og prøver å børste håret pent. Ser i speilet, og jeg ser egentlig litt skummel ut. Litt sinte øyne, brydd panne. Jeg forstår hvorfor jeg har fått rynke over nesen for å si det sånn. Så sint som jeg blir når jeg har pms!
Når jeg ikke får til å gre håret så det ser pent ut, blir jeg helt gal inni meg. I virkeligheten legger jeg fra meg børsten, og blåser opp kinnene, samtidig som jeg ser veldig oppgitt ut. Slipper lufta fra kinnene sakte ut, slik at jeg hører selv hvor oppgitt jeg høres ut. Inni hodet mitt tar jeg hårbørsten og slår den inn i speilet på badet mens jeg brøler høyere enn en løve! Jeg slår hårbørsten så hardt inn i speilet at den blir stående fast i veggen. Jeg tar opp en speilbit fra gulvet og brøler og rister på hodet mens jeg skjærer av det dumme uregjerlige håret i store tjafser. Som en galning river jeg gjennom håret med hendene. Siden dette skjer inni hodet mitt, får jeg selvfølgelig en utrolig rocka og kul sveis etterpå. Sånn som på film når de skjærer av håret med brødkniv og farger det på dassen på en eller annen skanky bensinstasjon i nowhereland når de skal gjøre seg mindre gjennkjennelige for agenter som er på jakt etter dem, eller skumle karer som skal fange dem og alt de har er et smådårlig bilde fra et overvåkningskamera. De ser alltid utrolig flott ut etterpå. Jeg tror ikke noen som skjærer av håret sitt med glass eller kniv og farger det på en dass etterpå kan se bra ut. Det må være filmtriks! Jeg klarer såvidt å klippe meg selv med saks uten at jeg ser ut som en sprengt gorilla etterpå!

Men nå skal jeg ikke gjøre dere lesere deppa! Jeg har bare en skikkelig bæsj dag, og i morgen blir den nok enda “bedre” siden pms bare blir råere og råere til det plutselig bare avtar. Jeg skjønner godt at noen kan ha blitt frikjent for drap fordi de hadde pms for å si det slik!

Legger ved et par sanger som jeg la til på PMS lista på spotify. Slik musikk mente mamma jeg kom til å bli massemorder av når jeg hørte på det i min ungdom. Jeg har til dags dato ikke drept noen som jeg vet om, så jeg er ikke helt overbevist om at musikk er triggeren for denne jenta.

Snakkes når “helvetesuka” er over, med mindre jeg trenger å syte litt til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!