mattilakken Happy Hyperactive Hobo? Fjording med for mye fritid og internett-tilkobling

Jeg har ikke skrevet her på tre år. Vanligvis i blogg-verdenen beklager man seg for dårlige oppdateringer allerede det første døgnet etter siste oppdatering så jeg er usikker på om jeg skal beklage meg, legge meg helt flat eller be kongen om nåde.

Jeg har blitt eldre. En ganske vanlig konsekvens av at tiden går. Fått mine første grå hår; kan melde om panikkanfall og dommedagsprofetier fra baderommet i det de ble oppdaget. Etterfulgt av hyl og en konstant trang til å se meg over skulderen i tilfelle mannen med ljåen dreiv å lusket etter meg.
Jeg bor i en bygd, et jordbruksområde. Menn med ljå ville nok vært et vanlig syn her. Kanskje for rundt 50 år siden. Pappa bruker fortsatt ljå av og til, har vurdert å lære meg det jeg og. Er liksom litt old school kantklipper. Hipster-hagestell og de greiene der.

Jeg kan heller ikke spise det samme som før. Regner med det også er en konsekvens av å bli eldre. Eller jeg kan, men etter å ha inntatt omlag fire tusen kanelboller i den heftigste corona-isolasjonstiden så viste det seg at jeg har ikke lengre den forbrenningen jeg hadde for ti år siden. Hjemmelaget blodfersk bakverk er min kryptonitt. Eller, det hadde jo medført at jeg hadde mistet alle mine krefter og lidd en sakte smertefull død i nærheten av en kanelbolle om jeg ikke kom meg bort tidsnok, så det blir kanskje mer rett å kalle kanelboller og bakverk for mitt svake punkt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg glatt spiser femten boller på rappen om ingen ser meg.
Nei nå lyver jeg. Jeg hadde spist like mange boller uavhengig av om noen hadde sett på meg eller ikke.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Under de strengeste corona restriksjonene med stengte barnehager og hjemmekontor ble det mye baking. Nei, jeg var ikke en av de som hamstret gjær, vi har alltid nok av gjær og mel fordi jeg er så gal etter bakverk. Jeg tror jeg bakte med datteren min hver dag. Og når hun var lei, så fortsatte jeg. Det var boller og brød nok til å mette en hel armé, eventuelt nok til å mette to av meg.
Jeg hadde nok aldri trodd jeg skulle si dette, men det viser seg at det kan faktisk bli for meget av det gode. Når jeg ser en bakebolle nå eller en pakke tørrgjær så får jeg mest lyst til å brenne ned en gammel vedsjå. Eller kaste gamle hvitevarer på havet. Jeg er så lei baking. Fikk forresten skattepenger, kanskje jeg kjøper kjøkkenmaskin, er ikke lei bakverket, bare prosessen for å få det.

For deg som leser dette vil nok mest sannsynlig dette innlegget ikke ha gitt deg så mye, men for meg som for tjue minutter siden vurderte å kjøpe en aktivitetsklokke, så har jeg nå funnet ut hva jeg skal gjøre med skattepengene mine. Nå blire Kenwood!
hurra!

Den som ler sist er treg, er det et ordtak som sier. Jeg kan fort være den siste til å le, men jeg ler kanskje også lengst. Jeg vet ikke om det finnes et uttrykk for det, men så lenge man har det gøy er vel alt vel og bra.

Her i huset har vi akkurat vært syk på tur. Først den lille klonen min, som jeg forresten tror hadde rekord i tiden det tok fra hun ble syk til hun ble frisk. Litt surking, litt feber, bæm, frisk.
Så var det typens tur. Når han blir syk så er han ikke av sorten som ligger på sofaen inntullet i et pledd og venter på bedre tider. Tvert i mot, så er han både høyt og lavt for å finne ut hvilke remedier som kan gjøre han frisk. Stort sett dreier det seg om udokumterte tiltak som stammer fra både kjerringråd og gamle skrønehistorier, og jeg må si at det hele er på en måte ganske underholdende.

Sånn bortsett fra det faktum at han snyter seg til blods og sikkert har det ganske fælt, så er det litt morsomt å se hva han gjør. Han har en tendens til å koke suppe blant annet. Denne suppen kan ikke være ment til folk som har smaksløkene intakt, for den består av nitti prosent løk, fem prosent vann og fem prosent salt. Jeg kunne forstått oppskriften om han forsøkte framkalle abort hos en gris eller drive ut onde ånder, men jeg kan ikke helt se at det skal bite på influensa.
Han drikker alt mulig. Kokt vann med hvitløk. Kokt vann med ingefær. Kokt vann med kokt vann. Han kunne sikkert kokt seg gjennom hele krydderhyllen om han bare hadde mageplass nok til alt vannet, men han er fortsatt like syk etterpå.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg har ikke troen på kjerringråd. Om du er smittet av et virus så kan jeg ikke fatte hvordan det skal hjelpe å klippe av et kjønnshår mens Uranus står i linje med Merkur, og vente med å grave det ned til den første fullmånenatten etter konas andre menstruasjonsdag.
Har du tannpine? Sov tre netter med øyelokkene fulle av prim i en gummibåt. Løs mage? Slikk på fingrene dine og hold de inn mot stikkontakten. Husk nellikspikre mellom tærne. Urinveisinfeksjon? Ikke vent til etter samleie med å tisse, tiss under akten.
Det eneste rådet jeg synes er sånn høvelig bra er varm melk med honning. Det kurerer ingenting, men smaker jævlig godt. Og så er det en gylden mulighet til å få brukt litt honning, som jeg strengt tatt aldri egentlig skjønner hvorfor jeg kjøper ettersom jeg bare bruker det i influensatilfeller.

Men så var det meg da. Min tur å bli syk etter at typen ble frisk og endelig fant roen. Jeg bruker tiden til å synes synd på meg selv og ser fram til rødblussende, flassende nesebor etter infernalsk kleenex-gnikking. Jeg blir nesten alltid sist syk, men jeg er til gjengjeld syk ganske lenge av gangen. Fra min side blir det ikke de helt store tiltakene for å få det til å gå over, sånn bortsett fra den abortfremkallende, åndedrivende løksuppen typen min er så snill at han bruker tilby seg å lage. God bedring til meg!

Dette bildet er fra da jeg ikke var syk og hadde store visjoner om å
gjøre en karriere innen minigolf. Dessverre ble jeg forkjølt fire måneder
senere og måtte gi opp hele drømmen. Skal nå vie tiden min til frimuring 
i stedet, der jeg setter opp små murer i histen og pisten på frihånd.

Jeg sliter med å sovne for tiden. Eller, jeg sliter med å få til og sovne på natten!

På dagtid rekker jeg ikke tenke så mye på mine egne bekymringer og problemer. Hodet er fullpakket av andre ting, og det har føltes veldig bra. Helt fram til natten kommer og stillheten sniker seg på.

Plutselig er det som om noen slår på en bryter, øyelokkene som for fem minutter siden var tunge som bly, er på tur å rulle bakover og inn i hodet som en rullegardin som har klikket bananas. Lyset slås på inne i hodet og fjorten karuseller fulle av tanker med tivolimusikk dundrer så høyt at jeg ikke lengre merker hunden som ligger og snorker ved siden av sengen.

Det florerer av ideer og bekymringer og alt går så fort at jeg klarer nesten ikke gripe tak i en eneste én av tankene. I forbifarten ser jeg en tanke som handler om bilen jeg absolutt skulle solgt. Den neste tanken er skolearbeidet som skulle vært gjort ferdig og levert inn for flere dager siden. Jeg mangler barberblad. Hvordan lager man serinakaker? Jeg føler meg ensom. Jeg har trent fem ganger og ser enda ikke resultat, vurderer å gi opp. Har sykt lyst på pannekaker. Lurer på hvor juletreet skal stå? Herregud så forelsket Rodney var i Anette i 2001. Magisk. Jeg er livredd for å kjøre den nye snøscooteren min, for jeg tror jeg har glemt hvordan man kjører.

Og så er det alle de hypotetiske scenarioene. Herregud jeg sverger at inne i hodet mitt har jeg levd tre ganger så lenge som i virkeligheten. Jeg ser for meg situasjoner og hendelser som har hendt tidligere, og spiller de av om og om igjen. Kanskje med en forskjellig vri fra gang til gang. Hva om jeg bare hadde sagt det? Eller gjort det?

Hodet er proppfullt av alternative endings og diskusjoner som aldri har funnet sted. Jeg har milelange manus klart i tilfelle en konfrontasjon skulle oppstå, for jeg øver tydeligvis hver kveld så det sitter like godt som talen Mel Gibson leverte i Braveheart.

Det har vist seg at folk er ikke så konfliktskapende i virkeligheten som de tilsynelatande er inni hodet mitt. Heldigvis. For i hodet mitt kan jeg finne på å avslutte en stygg diskusjon med karate.

Og når jeg har vært gjennom den remsa og tror jeg endelig skal få sove, så kan man høre en liten fortellerstemme utbryte: «klar for kveldens visning av alle dine beste flauser i en festlig videocollage laget av din venstre hjernehalvdel? Snurr film!»

Så her ligger jeg. Og ser film i øyelokkene mine. God natt!

Om man studerer kvinners anatomi i forhold til menn, så vil man oppdage noen vesentlige forskjeller. Eller vesentlig og vesentlig, på den ene henger morosakene på utsiden, og på den andre ligger det litt mer gjemt på innsiden. Puppene er også litt forskjellig, selv om jeg har sett jenter med brystkasser som tolv år gamle thailandske gutter og menn med partypatter på størrelse med mangoene til Adriana Lima.

Men sånn oppe i nesen og der omkring tror jeg vi ser ganske like ut. Om du røsker huden av topplokket på en mann og en dame, så tror jeg ikke du klarer se med det utrente øye hvilken som faktisk er mann eller dame.

Derfor synes jeg det er litt merkelig at menn alltid må kommentere med én gang de hører en kvinne snorke.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Da har man kanskje sovet som et lite barn og ant fred og ingen fare, og rekker så vidt åpne øynene før mannen ved siden av utbryter “du snorker!” i samme tonefall som Columbus da han oppdaget Amerika. “Amerika!!”

Eller han sa kanskje ikke Amerika, siden han først oppdaget det da, kanskje det var mer som “Shit, et kontinent!”

Tidligere i livet mitt ble jeg veldig flau og ille til mote ved slike bemerkninger. Man ønsket jo se ut som en bedårende prinsesse når man sov, og helst ikke som en gapende blåhval med en hjullaster som sto og spant i ganen.

Nå driter jeg i det. Hvorfor i all verden skal ikke jeg snorke. Jeg har akkurat like mange nesebor som en mann, mest sannsynlig er mine luftveier nokså likt konstruert, og alt av polypper og bihuler er sikkert tilnærmet lik en manns. Så ja, jeg snorker etter noen glass vin, når jeg er syk eller om jeg ligger litt forkjært. Jeg fiser og driter også, for det er nemlig slik jeg fungerer.

Jeg tror menn får så mange falske forhåpninger gjennom oppveksten når det kommer til kvinner at selv den mest lydløse fisen fra ei jente kan vippe dem av pinnen. Vi jenter er jo så pene og søte og skal lukte godt at det er nesten utenkelig at maten vi spiser ikke bare fordamper i magen og siver ut av porene i huden vår som feromoner med sukkerspinnlukt. Vi ser også helt like ut når vi står opp som når vi la oss (her var det nok de fleste fikk seg et sjokk), og når vi sover ligger vi søtt med hendene under den ene siden av ansiktet. Ingen høylytt fising under dyna eller kraftige snork som kan trekke assosiasjoner til en båtmotor som gir full gass i en tønne med rømmekolle.

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner en kraftig antydning til influensa som mest sannsynlig kommer til å gjøre meg til et snørrete, klynkende troll hvert øyeblikk, med alt det herlige som måtte medfølge av sår hals, hovne øyne, tett og rennende nese, og så klart snorking.
Og kjæresten min som i morgen kommer til å fortelle meg med en blanding av forakt, forferdelse og fascinasjon at jeg snorker.

God natt verden!

Hadde noen fortalt meg hvor mye tid et barn faktisk krever, så tror jeg at jeg hadde kommet med et forslag til regjeringen om å merke ting som kan lede til babyproduksjon med en slags advarsel. Slike du finner på røykpakker og andre ting som er gøy å holde på med, men som dessverre fører til både død og fordervelse.

Hadde forslaget mitt fått gjennomslag måtte alle madrasser og overmadrasser, komfortable bakseter og hotellrom, dusjkabinetter og skogholt vært merket med store fryktinngytende advarsler. Jeg kan tenke meg at jeg ville valgt et ordentlig skrekkelig fødselsbilde på denne advarselen. Et bilde der det er zoomet inn alle veier der en vagina har revnet fra ytterst til innerst, kanskje et stykke forbi rumpesprekken på ene siden, og opp til navleområdet på den andre, slik at det ser ut som et nærbilde av en blekksprut som har krøpet inn i en tønne. Noe sånt.

Kanskje en annen som sitter i bakgrunnen iført hvit tvangstrøye med fett, uvasket hår og store poser under øynene som ser ut som han eller henne er på tur å bikke over til en veldig psykotisk tilstand hvert øyeblikk. Så kunne teksten vært noe sånt som “ADVARSEL! Babyer fører til babytid HELE tiden”. Eller noe i den duren.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Nå er det kanskje ikke riktig så ille. Jeg vil jo ikke akkurat påstå at jeg går rundt her hjemme og river meg i håret og holder på å klikke i vinkel, for det gjør jeg jo ikke. Jeg koser meg i min egen boble sammen med barnet mitt. Virkelig.

Men jeg har alltid hatt det inntrykket av at babyer ikke gjør så mye utav seg. Det sies at det eneste babyer gjør er å bæsje, spise og sove. Høres enkelt ut spør du meg!

Så viser det seg altså at det er ikke bare soving det holdes på med, det er assistert soving. Assistert spising. Bæsjing er ikke assistert før bæsjing opphører, så det er vel assistert after-bæsj det er snakk om.

Og selv om det eneste som faktisk opptar noe særlig med tid er soving, så er det jo en del som skjer i mellom all denne assistansen. Babyen må nemlig underholdes. De som sier at babyer bare bæsjer, spiser og sover er litt slue mennesker som ønsker at andre skal ha like lite fritid som dem. Om noen spør meg, vil jeg si det som det er. Baby betyr assistert after-bæsj, assistert spising og assistert soving. Og da er underholdning, opprydding, tilrettelegging og forberedelser ikke inkludert. Og det er nesten underholdningen som er verst. Jeg kan til tider føle at jeg er en slags fargerik stor plastikksak med blinkende lys man putter penger på, så hopper jeg og spreller, synger og gjør ablegøyer. På nytt, og på nytt og på nytt. Bare for at babyen skal ha det kult og morsomt.

Som sagt så er det jo i og for seg forferdelig trivelig. Jeg er veldig glad jeg har muligheten til å være i permisjon så jeg kan gjøre alle disse tingene. Det jeg bare ikke så for meg var at alt dette tar veldig mye tid. En uke før babyen kom, begynte jeg å male på loftet. Null stress, tenkte jeg. Tar andre strøket når jeg kommer fra sykehuset.
Malingsbøtta står der oppe ennå, seks måneder inn i baby-gamet. Sammen med det betydelige gjennomskjæret av en grønnfarge jeg aldri har sett maken til.

For så lenge man bare er i denne baby-boblen så kan alt dette ta så mye tid det bare vil, men det er når man forsøker gjøre andre ting at man virkelig ser at, herregud, det er bare ikke tid. Eller så er prioriteringene mine helt ræva. Jeg holder nemlig på å ta noen fag jeg tenkte kom til å gå som smurt, siden jeg har permisjon og greier. Det viser seg at den tiden jeg har tilgjengelig egentlig ikke strekker til. Det meste av skolearbeid blir forskjøvet i det uendelige, for jeg vil jo gjerne sove litt jeg og. Ha føttene på bordet, se litt på tv og ta meg et glass vin kanskje. Klippe tånegler og bruke tanntråd i fred og ro.

Det at jeg fikk tid å skrive dette blogginnlegget viser vel kanskje heller at det er prioriteringene mine det er noe galt med. Jaja, får ta det av tånegleklipp-tiden.

Noen ganger har jeg perioder der jeg ikke får sove. Eller jeg klarer bare ikke sovne. Jeg kan være så trøtt at mitt største ønske er å legge ei stripe superlim på våtkanten på øyelokket og bare klistre øynene igjen for tjue år framover. Jeg dagdrømmer om å krype inn i en vrengt sau og bare ha tærne stikkende ut i ene enden og armene i andre enden, og bare sove og sove i den deilige varme ulla. I akkurat denne fantasien tas det ikke med i beregning at det etterhvert ville blitt en nokså anstrengt innvolls-odør etter noen dager. Denne fantasien er cruelty- free, innvolls-odør-free, og baserer seg kun på den deilige følelsen av å være omringet av en bred ullbelagt smultring.

Jeg tenker på hvor deilig det hadde vært og lagt seg i et basseng med rykende ferske hamburgerbrød fra McDonalds, og bare rullet rundt i dem i ukesvis mens jeg hadde sovet som et barn.

Jeg kan være så trøtt jeg bare klarer, men allikevel sovner jeg ikke. Om du husker juleeventyret der Ebenezer Scrooge fikk besøk av de tre åndene som tar han med på en runde i fortiden, nåtiden og fremtiden så har jeg det litt sånn på kveldene. Bare at de to siste åndene mest sannsynlig har sjekket inn på en fet ferieresort på Bali, og den eneste ånden som giddet dukke opp var den sykt jævlige ånden fra fortiden.
Så der holder han på hele natten med å trekke meg inn i alle de kleineste, jævligste, flaueste, dummeste og tragiske scenarioene jeg har vært med på gjennom hele mitt liv. “Husker du da du syntes det var en god idé med lys bukse når du hadde mensen? La oss ta en titt hvordan det gikk”. Eller “husker du den gangen du sa dette framfor ganske mange mennesker? La oss ta en titt på det de neste to timene”. Og slik fortsetter det.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Denne ånden synes også det er litt morsomt å legge til noen ekstra “finishing touches” som egentlig aldri har hendt, men som er et godt virkemiddel for å gni inn all idiotien. Alt dette er gjerne akkompagnert av musikk som ikke passer til i det store og det hele. I natt var alle fadesene mine det siste tiåret spilt av til Marie Fredrikssons- Rickie Lee. På repeat. I det uendelige.

Altså hva faen.

Om dette fortsetter blir jeg å vurdere å sette opp en limbo-bjelke i hardmetall ved siden av sengen, så jeg bare kan løpe inn i den og svimeslå meg selv. Det er tross alt bedre med litt skallebank og en kul her og der enn et slideshow av 30 år med flauser og svensk popmusikk.

Helgen er endelig her, eller for oss i permisjon så er egentlig helgen alltid her, men i følge kalender og ukeplan så er den startet i dag.
Helgerutinene her i huset er ikke så veldig annerledes fra hverdagen. Vi spiser snop når vi har lyst, og brusen er heller ikke forbeholdt den ene dagen i uka. Vi har verken fredagstaco eller lørdagsgrøt, og den berømte søndagsmiddagen som tar 5-6 timer å lage i følge gammel skikk lages en sjelden gang når vi har tid og lyst. Ikke nødvendigvis på en søndag.

Da jeg var ung, hadde vi virkelig helg når det var helg. Den dag i dag får jeg gjerne helgefølelsen av enkelte typer lukter som av og til treffer nesa mi, og da blir jeg helt varm og lodden inni meg.

I barndommen startet helgens dufter allerede torsdag. Svømmehallen brukte være åpen på torsdags ettermiddager, så da tok pappa oss med slik at vi kunne øve oss på å ikke drukne. Det gjorde vi ganske bra ettersom jeg nå sitter her og skriver, men noen stor svømmer ble jeg aldri. Når vi kom hjem fra svømming fikk vi alltid nybakt brød med masse smør og brunost. Og kakao.
Den dag i dag blir jeg alltid så sulten når jeg kjenner lukten av klorbasseng. Da er det nesten litt jævlig at de eneste gangene jeg lukter klorbasseng er når jeg er på ferie i mer sydlige strøk, 6 timer med fly unna nærmeste brunost. Så da kan jeg gå og være helt brunostbesatt i flere dager, og vil egentlig bytte ut den iskalde ølen med en kopp av mammas kakao. Mamma lager den aller beste kakaoen. Melk, O’boy-pulver og sukker nok til å få et titalls barn til å pløye en hel åker ved hjelp av bare sine egne tenner i løpet av et par timer. Vi snakker kakao som svir i ganen og legger et pelsbelegg på tennene monentant fordi den er så søt. Vi trengte tross alt energien, alle som har lekt både hai, havfrue og stuntmann i vann vet at det kan være passelig slitsomt.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

 I “gamle dager” var nemlig ikke sukker så skadelig som det er i dag. Noe må ha skjedd i raffineringen av sukkeret det siste tiåret, for før var det verste som kunne skje at man fikk hull i tennene om man spiste mye sukker. Selvfølgelig berget man seg om man bare husket å pusse tennene. Sukkeret som er på markedet i dag blir man både feit og urimelig av, så barn kan ikke få like søt kakao som vi fikk da jeg var ung. Samme med tobakk. I gamle dager var det sunt å røyke, mens i dag er det livsfarlig. Ikke rart alt var bedre før.

Vi hadde ikke taco i helgene. Jeg trodde alltid vi hadde pizza. Mamma lager en helt sinnsyk hjemmelaget pizza. Vi snakker bunn mellom 8 og 10 cm tykk, tomatsaus med kjøttdeig og pølser, og nok ost til å impregnere en fotballbane. Ikke noe tynn italiensk casa di mama her i gården! Nei denne pizzaen kunne du nok laget en tre-fire stykker av og bygd deg en solid gapahuk som hadde skjermet for selv det verste uværet. Og den brennheite osten hadde holdt deg varm fra november til den første løvetannen poppet opp i veigrøfta tidlig mai.

Derfor var alltid skuffelsen stor når det viste seg å være lasagne. Mamma leser ikke bloggen min, så jeg håper for guds skyld aldri hun får vite dette. Men til mitt forsvar så er pizzaen hennes tusen ganger bedre enn lasagne.

Anyhow, pizza og lasagne lukter skremmende likt. Skuffende likt. Men koselig var det uansett. På den tiden brukte man fortsatt kinakål i salaten. Bruker du kinakål i salaten nå, er du enten en fast food sjappe som ikke bryr deg så mye om trender i salatveien, eller en tulling med grilldress og campingvogn parkert ved en elv som bare må ha et eller annet som ikke er kjøtt sammen med grillmaten.

Men på den tiden var det altså kinakål som var salat. Jeg liker fortsatt kinakål jeg. Og vi hadde ikke fetaost i salaten, men mamma skar alltid små terninger med Norvegia og hadde oppi. Og thousand island dressing. Så der satt vi i sofaen og spiste lasagne og kinakål. Og så på nrk1, som da bare het nrk. Jeg elsket sendingene på kveldstid, der jeg satt i mamma eller pappas armkrok og gofflet i meg kinakål som om jeg fikk betalt for det. Nrk var så pompøst og “helgete”. Programledere med fet bart, paljetter og horninstrumenter som glinset som gull i solen.

Og til lørdagsgodt kjøpte jeg alltid potetskruer og rødbrus, fordi kombinasjonen smakte øl. Syntes jeg. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde så veldig peiling på hva øl egentlig smakte nå når jeg tenker meg om.

Jeg håper i fremtiden at ungen min blir å minnes helgekos med gode dufter i hjemmet sammen med familien sin. Der klorvann 20 år etterpå får henne til å lengte hjem til nybakt brød, og en fast lørdagsrett gjør at hun vil sitte i armkroken min å se på tv hele kvelden. Jeg må bare finne ut hva hun liker skikkelig godt, og så lage noe som lukter helt likedan men smaker rumpe.

Det er lite som er så deilig som å føle at man virkelig får noe til. Også kjent som mestringsfølelsen. Det er ditt eget personlige klapp på skulderen i en situasjon du kanskje ikke hadde så veldig høye tanker om deg selv. Eller der janteloven hadde fått festet sitt grep så hardt rundt deg at du var sikker på at du kom til å feile.

Mestringsfølelsen er din egen psyke som egentlig bare roper “hva var det jeg sa!” når du får noe til. Den samme stemmen i psyken din som mest sannsynlig hadde sagt “hva var det jeg sa!” om du ikke fikk noe til også, bare i en mer sarkastisk og hånlig tone.
Mestringsfølelsen kan komme selv for de minste ting. Det er bare du selv som vet hvilke begrensninger du har satt deg, så mestringsfølelsen kan komme den dagen du bestiger en høy fjelltopp, eller om du klarer å tisse uten å søle utenfor doringen.

Da jeg begynte å kjøre lastebil kom mestringsfølelsen på løpende bånd. Janteloven satt godt i meg, og jeg satt ofte og sa til meg selv at dette fikk jeg ikke til. Jeg satt mange ganger og skalv fordi jeg var så redd for å drite meg ut, så når ting endelig løsnet litt og jeg fikk til å gjøre ting akkurat slik jeg hadde tenkt, sto jubelen høyt inne i lastebilen. Da var det deilig å være på jobb. Det var deilig å kunne si til meg selv at jeg var stolt. Jeg sa det ikke til andre, for det virker nok litt teit at jeg nesten skrek av glede fordi jeg klarte gjøre det andre gjorde med den største selvfølge.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Nå når jeg er hjemme i permisjon kommer følelsen sjeldnere og sjeldnere. Etter 30 år på denne planeten har jeg lært meg å både kle på meg selv og skjære brødskiver som ikke er tykk i den ene enden og tynn i den andre. Jeg kan også lage mat, stort sett uten å svi av huset, og jeg har også lært meg hva som er opp og ned på ungen min. Men i dag fikk jeg en liten snikende følelse av stolthet i det jeg kjente varmen fra vedovnen. Jeg kan fyre i ovnen. Helt selv. I alle år har det krevd ca en liter tennvæske, fire bind av Norges største leksikon, to pakker fyrstikker og en offergeit til Satan selv for å få ei lita glo inne i ovnen. Jeg har aldri klart å tenne mitt eget bål, og måtte gi opp min drøm om å bli stavkirkebrenner ganske tidlig fordi jeg klarte aldri fyre på noe som helst.

Nå derimot, to pinner og en tennbrikett så kan jeg faen meg brenne ned hva som helst. Jeg er vedovnens Lars Monsen. Jeg skal redde den lille familien min om verden og samfunnet blir skrudd 1000 år tilbake i tid, og sørge for at vi er varme og gode hele gjengen, og får kokt tevannet vårt på ovnen i stua. 

Om det fantes tennbrikketter for 1000 år siden vel og merke.

Jeg har aldri vært spesielt sensitiv for lyder når jeg er trøtt. Jeg kunne nok sovet meg gjennom både atomkriger og dinosaurer som slåss med kastanjetter og symbaler, og selv ikke en gravemaskin i full jobbing rett på utsiden av soveromsvinduet kunne fått meg til å åpne øynene.
Derfor har jeg nok egentlig aldri lagt merke til hvor mye lyder et menneske kan lage på sin ferd gjennom et hus. Eller, de gangene jeg er premenstruell og irriterer meg over alt i hele verden så kan jeg nok ha lagt merke til det. Da irriterer selv en maurs fis meg så til de grader, at jeg fyrer meg opp i et vanvidd og nesten brenner ned hele skogen utenfor huset med litt bensin. Men når jeg er normal så legger jeg ikke spesielt merke til slikt.

Etter at ungen kom til verden har dette forandret seg helt. Nå er jeg så var for lyder at jeg vandrer rundt som en sprell levende desibelmåler. Lukke skapdør- 80 desibel. Lukke skapdør forsiktig- 50 desibel. Noen klapper foran ansiktet til ungen min- 120 desibel. Jeg som ber de slutte med det med sammenbitte tenner- 41 desibel.

Men det er når ungen skal sove at jeg virkelig sliter med å ikke lyddempe soverommet med skumgummimadrasser og eggekartong.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg sverger, i det øyeblikket ungen holder på å sovne, så blir huset invadert av elefanter som øver seg på å slå hjul gjennom tonnevis av tomme hermetikkbokser. Når kjæresten skal ta seg et glass vann høres det mest ut som han sveiver opp en betongdør som slipper hele vannkilden til vannverket gjennom kjøkkenet vårt. Når en dør lukkes er det som om et jagerfly lukeparkerer i 700 km/t mellom komfyren og kjøleskapet. Når hunden kommer inn på soverommet for å se hva vi gjør der, og rister tilfreds på ørene sine før hun legger seg i sin egen seng er det som om ti agurker kastes i hver sin vegg så hardt man klarer, etterfulgt av lyden av en sementsekk som blir sluppet i en plankehaug fra tjue meters høyde. Da føles det veldig ut som all jobben jeg har gjort med å puste lydløst og tenke stille tanker er helt forgjeves de to minuttene det tar fra ungen holder på å sovne til hun er langt inne i drømmeland.

Verken kjæresten min eller hunden bråker noe særlig egentlig. Til vanlig legger jeg ikke merke til dette i det hele tatt, så jeg får nesten dårlig samvittighet av å sammenligne de med elefanter og jagerfly. Men jeg tror egentlig kjæresten tenker akkurat det samme om meg når han legger ungen så da er vi skuls.

Når du leser dette har jeg allerede slettet denne setningen 56 ganger, for så å skrive den på nytt. I en eller annen form.
For det er faktisk år og dager siden jeg har skrevet noe. Det er litt vanskelig å vite akkurat hvor man skal starte etter et så langt skriveopphold, men jeg har savnet å lire av meg bokstav etter bokstav, så jeg tror jeg bare hopper rett i det.

Siden sist har jeg altså fått et barn. Det sies at det er det største man kan oppleve. At livet plutselig gir mening, verden snus på hodet, og kjærligheten man har opplevd før i livet blekner i forhold til den kjærligheten man føler for sitt barn.

Her vil jeg bare skyte inn et par ting. Livet mitt har alltid gitt mening. Jeg har virkelig levd livet på godt og vondt, med alle de oppturer og nedturer det har bydd på, og jeg har alltid følt at jeg har hatt en mening med det jeg har holdt på med.
Så var det dette med at verden blir snudd på hodet. Jeg fulgte med i avisene dagene etter fødselen, men fikk ikke inntrykk av at Antarktis og Arktis på noen måte hadde byttet plass over natten. Jeg har hørt noe om at magnetfeltene rundt Nordpolen og Sørpolen sakte men sikkert forflytter seg, men dette hørte jeg lenge før ungen min kom, så det må være et annet barn som har skyld i den bevegelsen.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Men allikevel er det noe helt merkelig med det å få barn. Det er rart å skulle bli glad i noen som gjør så lite for å vinne din gunst. Hun innehar for eksempel noen fakter som jeg i en annen setting ikke hadde tolerert.

Hun raper og fiser som en full sjømann.

Hun gulper på meg. Gjerne etterfulgt av et smil. Enkelte dager presisjonsgulper hun. Ungen er helt tørr, og klarer altså gulpe ned skjortehalsen min så alt på innsiden av klærne mine er vått, klissete og avgir en slags varm søtlig odør. Jeg synes ikke slike ting er søtt og koselig.

Hun kan ikke gjøre noen ting selv. Ikke det minste jeg ber henne om. Innøvning av enkle kommandoord har så langt ikke ledet frem. “Bli” ser ut til å være det eneste som virker. Foreløpig.

Hun bidrar ikke med hushjelp. Tvert i mot er hun enkelte dager grunnen til at jeg egentlig skulle hatt hushjelp. Til å være så lite mobil, etterlater hun seg dobbelt så mye rot som det jeg gjør.

Hun vekker meg når jeg sover.

Hun lugger meg med de små pitbull-hendene sine. Får hun tak, er det bare å klippe av hårtusten med rota, denne ungen slipper ikke uansett.

Hun frøser når hun “prater”, gjerne i ansiktet og i munnen min. Enkelte ganger er det ikke bare “frøs”, men små spyttbaserte klatter som drypper fra munnen hennes og på meg. Helst så nært munnen min som mulig.

Så er det dette med kjærlighet ovenfor barnet sitt. Hva er instinkt, og hva er ren kjærlighet kan kanskje være vanskelig å skille, men det er virkelig spennende å gjennomgå en helt ny type følelser, og kjenne på et innebygget reaksjonsmønster som sikkert har vært installert i oss mennesker, og kanskje spesielt kvinner, siden tidenes morgen.

Når hun har vondt, føles det ut som hele mitt indre består av et stort pulserende og verkende sår som aldri noensinne kommer til å slutte gjøre vondt så lenge hun ikke har det bra.

Når hun smiler er det som tusen raketter smeller på en og samme tid, og det kribler helt fra øreflippene og ned til ytterst på tærne.

Når hun hyler og roper til lekene sine er det som den vakreste sang fremført av alver, og det er bare helt fantastisk å høre på. Hunden vår er ikke enig, ettersom hun hver gang prøver unnslippe denne fantastiske “alvesangen” ved å klore på døren og klynke mens hun vil lengst mulig vekk fra de høyfrekvente lydene.

Når hun ler er det som et fullsatt Oslo spektrum trampeklapper av begeistring for en vits du har kommet på helt selv.

Når hun er litt sjenert for omverdenen og begraver ansiktet sitt i halsgropen min føler jeg meg som en sterk og uovervinnelig kjempe.

Og når hun sovner ved siden av meg i sengen og snur den lille nesen sin mot meg og sukker med den tynne stemmen sin er det som om all verdens valium og lykkepiller begynner å virke samtidig.

Da er det helt greit at hun er litt hjelpeløs og til tider plaget med flatulens.