Lexie og Pekå! Lexie er super-intens, og vil sitte fang hele tiden!
Max! King of the house!
Krapylet
Beyonce
Ønskebilde fra Rune Rudberg
Ønskebilde fra Rune Rudberg del 2. Tatt fra verandaen. Blir det noen ganger tsunami ehr så ligger vi tynt an.
Jeg har forøvrig forsøkt å lage litt mer system her på bloggen ved å legge forksjellige innlegg i kategoriene du ser på høyre side. Ikke perfekt, men litt mer oversiktelig enn før.
Ja jeg har kjedet meg utrolig mye, ettersom jeg har vært hjemme syk. Så da tenkte jeg prøve gjøre noe, bare for å ikke gå på veggene…..
Er kneip blitt et skjellsord? Er det siste brødet du fikk i deg av typen “mårransbrød”? Er du lei av å høre at du har så fine brød, uten å ha det minste lille bakverk på deg?Ja da er det kanskje på tide å bake seg brød selv? Det er ufattelig kjedelig og tidkrevende, men hvem digger ikke ferskt brød nedsauset i det beste pålegget kjøleskapet har å by på? Bare nazister som ikke liker det! Så er du en nazist? Nei det var det jeg tenkte. Kom deg på kjøkkenet!
For dere som ikke har bakt brød ever, så har jeg en helt enkel og grei oppskrift!
2-3 Brød
1 pk tørrgjær
3 ss olje (jeg bruker å ha litt smør i terninger som jeg kaster oppi deigen mens jeg elter. Kast hardt!)
1 liter lunken vann/ melk (jeg tar halvt om halvt, og tar det litt varmere enn “fingervarmt”, for det tåler tørrgjær)
2 ts salt
15 dl hvetemel
3 dl havregryn
7 dl sammalt hvete
1 ss honning
Her ser du en stk nydusjet, usminket brødbaker, som synes den tørreste av all tørrgjær er TOPP! Tommeln opp!
Ha alt det tørre i en nokså enorm bakebolle (mel, gjær, salt osv)
Smell oppi litt olje
Hell oppi væske
Putt oppi honning
Jeg bruker eltekrokene på mixmasteren fordi jeg hater masse deig oppigjennom hendene og under neglene.
Den stakkars lille maskina blir jo glovarm av å kna så mye deig, men den får jobben gjort!
Hiv gjerne oppi noen smørterninger.
Mix til deigen slipper bolla, ha oppi mere mel om det viser seg at den ikke vil slippe i ren forbannelse.
Dekk bakebolla med plast, og la deigen heve til dobbel størrelse.
Riv deigen ut av sitt hevende hi, og bak de ut i to eller tre brød. Legg i brødform eller i smurt form.
Disse hadde en tendens til å ville flyte ut over hele området, så jeg la dem i en form. når de hadde etterhevd ble de faen meg så store at jeg lurte et øyeblikk om jeg skulle omdøpe brødene til langpannedeig.
Her ser du miksing med eltekrokene på mixern, heving før og etter, og etter at jeg hadde bakt ut brødene og lagt dem i smurt form, og etterhevd.
Når du har latt deigene etterheve i en time or so, hiver du dem på nederste rille i ovnen på 200 grader, i 40 minutter.
Jeg bruker å ta brødene ut og banke på undersiden. Akkurat som når du banker på en dør!
Blir det helt hul lyd, er brødene ferdig.
Her er brødet mitt! Er det kanskje ikke slike brød du er vant med?
Godt smakte de uansett.
Ja det er jo ikke hver dag man får både trynet og navnet sitt på trykk i tabloidene, så jeg kan fortelle deg at det gjorde godt for denne pr-kåte lille gnomen. Jeg tok meg friheten til å scanne inn hver eneste jævla detalj som omhandlet meg, så akkurat DU min kjære leser skulle spare de 50 kronene det koster å kjøpe to aviser. Faen som prisene på aviser har steget, man blir jo ruinert om man er en seriøs kjendis og er på trykk hver dag og vil samle opp utklipp til sitt eget digge-album man kan ta fram når man blir litt emo en sen høstkveld. Flaks at dette bare gjaldt to aviser, med tanke på hvilket økonomisk vrak jeg er.
Her har anmelderen skrevet “Vel nærgående kan kamera bli, særlig i en unødvendig dagen derpå-scene”. Jeg tror han sikter til meg, for da så jeg helt hærja ut!
Hihi, sjekk her! Jeg er den lure lille gnomen oppi høyre hjørne der med det halvfårete smilet! Eller nå hørtes jeg nokså uproff ut. Vi prøver på nytt.
Faksimilie fra Aftenposten tirsdag 9. oktober 2012
Profft hva? Er det forresten bare jeg som synes Aftenposten’s logo ser mer ut som Aftenpoften?
Faksimilie fra VG 9. oktober 2012
Her var vi så heldig å få et lite bilde av meg der jeg har kledt av meg nesten alle klærne, fordi BH’n min tok fyr. Alt papiret jeg stuffet den med, tålte ikke all friksjonen, og selvantente på et tidspunkt. På bildet ser du Kristoffer prøver fortvilt slukke brannen ved hjelp av et brannteppe han kaster over meg, som den gentlemannen han er.
Faksimilie bla bla bla samme som over.
HER har jeg overgått meg selv. Her scannet jeg først inn avisen som det tekniske vidundret det skulle vise seg at jeg var, for så å åpne bildet i et annet program der jeg NØYE tusjet inn med rødt det som handler om meg. Er ikke dette nøye pr-kåtifisering av meg selv? Jeg synes jeg har gjort en kjempejobb.
Så sånn er det! Litt av poenget med at jeg legger det ut på nett, er at når du ukritisk slenger ting ut i cyberspace blir de der for bestandig (tror jeg), så om 40 år når jeg skal vise dette til barnebarna til naboen min (siden jeg sikkert aldri kommer til å reprodusere), slipper jeg å rive fram en tørr, råtten gammel knirkete avis. Da smeller jeg bare trynet inn i cyberspace og huker tak i et 40 år gammelt blogginnlegg. Så hurra for cyberspace!
God kveld så lenge!:)
Noe av det mest sexy som finnes, er grisete gamle mannfolk som prøver få seg en beta, gjerne på slibrig vis. Hvorfor ikke utgi seg fra å være fra forskjellige blader, og tilby deg en jobb der du må sende litt bilder i bare trusa? Det er jo perfekt! Dumme blondiner som meg går på den hele tida! Hvertfall når de ikke klarer presentere seg på et ordentlig vis i telefonen, og ber om en hel dag på å skaffe bevis for at dette mennesket faktisk ikke er en pervo.
For å være litt mer utfyllende. I går kveld ringte telefonen min. Fremmed nummer. Paranoid som jeg er, lot jeg den bare ringe. Går for å sjekke nummer, reservert mot nummeropplysning. Sender ei melding.
Sjekk så flink jeg er til å legge over til bokmål!
Etter at jeg sendte siste meldingen ringte telefonen på nytt.
Han het Erik, og spurte om jeg var interessert i en jobb. “For hva da?” spurte jeg. Om jeg ville stille opp i trusebilder i et blad. “Hvilket blad?” Spurte jeg, og nå begynte jeg å bli litt irritert.
Først svarte han Lek. “Det er jo porno, det gidder ikke jeg!” svarte jeg. “Nei men cocktail da? Eller Vi Menn? trusebilder? Det går vel bra?”
Jeg hørte han stammet mer og mer. “Har du noen bevis for at du faktisk jobber for noen av disse?” Spurte jeg.
“Jeg ringer deg i morgen” svarte han og la på.
Jeg prøvde spørre noen som kjenner folka i Vi menn, og fikk svar at dette var nok bare pissprat, og det kom ikke som noe sjokk.
Så kjære Erik fra vi menn, Lek eller Cocktail, denne må du nok lengre ut på landet med 🙂
Skulle mot all formodning denne Erik komme med bevis for at han faktisk hadde en ordentlig jobb å tilby, skal jeg spise min ord og offentlig beklage, men det er vel kanskje ingen fare for det 🙂
I går var første episode av Utkant på nrk3. Neste tirsdag går episoden jeg er med i, og jeg både gruer og gleder meg. Det jeg gruer meg verst til, er klippet fra vi sitter å prater dagen derpå. Da ser jeg ut som om noen har skutt meg i ansiktet med ei saltladd hagle. Men det får så være.
De to siste dagene har vært utrolig kjedlig. Jeg har ligget vannrett på soffan eller senga så og si hele tiden. Jeg fikk plutselig sånn skikkelig hangover, akkurat som om jeg hadde vært på kanonfylla. I sted følte jeg meg litt bedre og skulle gå en liten tur med hundene, og med en gang jeg begynte anstrenge meg litt, kom følelsen tilbake. Nokså frustrerende.
Så i dag og i går har jeg hatt god tid å irritere meg over facebook. Jeg lurer på om de som er totalt uinteressant på face, virkelig ikke har noen anelse at de er så uinteressant? Hvor mange ganger har ikke radio, nettsteder og aviser tatt opp temaet “facebookstatuser vi hater å lese om”? Javel så du har bakt. Og trent. Og ungen din kan både fly og skifte sin egen bleie, samtidig som den regner ut kvantefysikk og lager dna-strukturer med plastelina. Dette er egentlig ikke det verste. Det er faktisk egentlig helt okei, MEN..
Du har de som skriver alt. Og da mener jeg alt.
“Lurer på hva som går på tv”
“Jeg kjeder meg”
“Nå har jeg laget spaghetti” og to timer senere “mmm, kjøttboller, lasagne og hvitløksbaguetter”, gjerne etterfulgt med et tragisk instagram bilde, og til kvelds er det nye statusoppdateringer fra det aktive kjøkken.
“Jeg finner ikke fjernkontrollen”
“Hunden min liker å bli gått tur med”
“Nå skal jeg hente ungen i barnehagen!<3 <3 <3 <3 <3” En time senere: “Nå har jeg hentet ungen, og vi har spist middag <3 <3 <3”
“Jeg har vasket klær”
“Lurer på om jeg får mensen i morgen”
Og så er det de som legger ut 60 bildequotes for dagen. Om å være positiv, om å ha blitt såret, om hver en jævla følelse et menneske kan ha gjennom et helt liv. Å herre min frelser.
Og så er det visst noe som kalles vaguebooking. Det er et rop om oppmerksomhet, der du skriver noe som gjør folk veldig nysjerrige på hva som foregår, og så lar du bare folk “henge”, for nå får du endelig noen til å bry seg om en av de horribelt trasige facebookstatusene dine. Eksempler:
“Jeg skjønte det kom til å gå sånn!”
“Å neei, det skulle jeg aldri ha gjort!”
og så kan det dreie seg om noe så simpelt som å ha lagt en rød sokk sammen med alle de hvite klærne dine i vaskemaskinen. Men det sier du selvfølgelig ikke noe om, for da synes jo folk at du er så kjedlig som du faktisk er!
Og så er det de som skal virke utrolig overbevisende om at livet deres er helt fantastisk. Disse er de som jeg antar har en bipolar lidelse, for i ene øyeblikket er livet deres helt fantastisk der de sitter mutters alene med et glass vin foran tv’n, n’te kvelden på rad, og neste dag er de utrolig forbanna på en person som såret dem ett år i forveien. Kanskje jeg er litt ekkel nå, men dette er irriterende når det skjer hver dag, og personene som gjør det ikke har noen formening om å FAKTISK gå videre i livet.
Så er det de som kjefter. Ohoi som de kjefter. På venner, på “du vet hvem du er!”, på kjæresten, på naboen, på alle som måtte være så uheldig å møte på dette sinte, ekshibisjonistiske mennesket. Her skal alle vite hvilken drittsekk du er, og selv om de avogtil er høflige nok å ikke nevne navn, forteller de deg gjerne det på chat. Jeg skjønner folk kan bli frustrert, vi er da alle mennesker. Jeg skjønner de som noen ganger må uttrykke det slik, men de jeg sikter til her, er de som snur på femøringen så snart noen går imot deres meninger, eller valg. Slike mennesker er farlige, de tenker ikke over at selv om statuser som er ment direkte for å såre eller “skremme” en enkeltperson, snappes de opp av alle på vennelista, uansett om det er 100 nære venner, eller 800 som såvidt vet hvem det dreier seg om. Og det er farlig.
Og jeg kan nesten ikke la være å gå litt til inn på de som har unger. Misforstå meg rett, de fleste med unger har knallgode sitater og opplevelser fra ungene deres som er morsomme å lese, og bilder av ungene på nye eventyr eller i morsom positur kan være både festlig og søtt. MEN.
Du har de som må dokumentere på facebook hvert sekund ungen er til. “SEE UNGEN MIN MED MORSOM HATT! Seee, ungen min UTEN morsom hatt!”, bilde av ungen som sover, bilde av ungen som er våken, uklart bilde av ungen som løper bortover gresset (du antar at det er en unge på gress av størrelse på objektet og fargen rundt, siden det desverre er så uklart, men ALT må dokumenteres), ungen er våken, ungen sover, ungen har fått ny leke, ungen river hund i ørene, osv. JEG KVELES. Jeg kommer til å bli AKKURAT likedan den dagen jeg presser ut en unge, men inntil da er de som leder babybæsjens sak, nokså frustrerende i flekkene.
Også er det de som akkura har kranglet med kjæresten. Så skriver de noe som er ment slik at det egentlig bare er kjæresten som forstår, og så begynner de krangle igjen. Haha, facebook er helt sinnsykt. Jeg sier ikke at ikke jeg selv skriver interessante, opplysende, spennende og morsomme statuser hele tiden, for det gjør jeg bare ikke. . Jeg klager og hater, spammer og maser, sukker og klager meg jeg som alle andre, men det er lettere å irritere seg over andre enn å se at man gjør akkurat det samme selv.
Broren min var oppgitt han også en gang over alt mølet på facebook. “Hvorfor sier ikke folk det slik det er? Det var en jente som skreiv ‘godt med rolig helg på meg og kjæresten, vi skal kose oss og se film’, og noen timer senere ‘jaja kjæresten sovnet av mens vi så film, så jeg sitter alene og koser meg med vin’. Hvorfor kan de ikke bare si det som det er? ‘jaja, kjæresten min var utro forrige gang han drakk, så nå skal vi være edru i helgene, desverre sovnet han av fordi han kjedet seg sånn’. Haha, det var litt brutalt sagt, men nokså morsomt allikevel.
Det var godt med en liten utblåsning, jeg vet du har vært frustrert på facebookfeeden din du også. Og selv om jeg klager, så hadde det vært utrolig deprimerende med brutalt ærlige statuser, eller ingen å irritere seg over også. Slik er verden, og på en måte setter jeg pris på alt folk måtte skrive eller legge ut. For som du ser, så engasjerer de meg jo på sitt eget vis.
Er det noen statuser som har gjort at du holdt på å knuse hodet ditt gjennom stuebordet i ren frustrasjon? Del dem gjerne med meg!:)
God natt, kjære leser, hilsen en Mattilakken i det irriterte hjørnet 🙂
Nå har jeg åpnet dagens første cola, så hva passer vel bedre sammen med den, enn et ferskt blogginnlegg.
Mattilakken ubefruktet.
En god venninne av meg krestet i dag ut sitt barn nummer to. Fra den første ungen å tyde, ser det ut til at hun er god å mixe gener i den lille kroppen sin, for resultatet ble en nokså søt unge den første gangen. Jeg har ingen grunn til å tro at den nyeste ungen ble mislykket, for dette ser ut til at er noe hun kan.
I disse tider da folk føder og presser i hytt og gevær, tar jeg meg ofte i å tenke hvordan det hadde blitt om jeg hadde fått barn selv en gang. Jeg har ikke spesielt stor erfaring med små barn, bortsett fra at jeg vet at de griner som om de har fått en over kjeften med en gang en nervøs fremmed holder dem, eller at de driter seg ut med en gang man er ferdig med å kle på dem. Og babyer skal jaggu meg ha mye klær på. Etter å ha pakket de inn i bleie, som ser mest ut som en oppblåst airbag med hull til bein og overkropp, en “body” (egentlig skulle det hett “torso” for hele kroppen er jo strengt tatt IKKE inni), longs, sokker, skjorte, ulldrakt, og en slags boblepose med armer og ben, så ser de mer ut som en slags miniversjon av michelinmannen enn en baby. De blir så stive at armer og ben står rett ut, og kinnene blir klemt ut som små fiskeboller. Samtidig renner det masse sikkel ut, så ungen er garantert å få sånn fuktring rundt hele trynet.
Når jeg jobbet i barnehage, jobbet jeg med unger som hadde lært å gå på do selv. Dette var veldig bra, det eneste jeg trengte gjøre var å spørre om de hadde husket å vaske fingrene. Enkelte var litt morsomme, for når de skulle vaske hendene, slo de bare fingrene et par ganger gjennom vannstrålen, før de fektet febrilsk rundt seg med såpe og vann. Fra et helsemessig perspektiv var det vel så lite hygienisk som du får det, men ti poeng for innsatsen.
En gang måtte jeg bytte bleie på en unge, jeg er ikke sikker på hvor gammel den var, men den var kanskje 60-70cm høy på en god dag, og sa bare tre-fire ord når den først åpnet munnen. Den hadde bæsjet, og det luktet seriøst som om noen hadde veltet en utedass og åtte måneder gammel feriemage ble gjenopplivet. Jeg forsøkte puste med munnen, men tanken på luktmolekylene som kom til å treffe tunga mi ga meg x antall brekninger, så jeg prøvde å forestille meg at jeg var perledykker, og forsøkte holde pusten i flere minutter av gangen. Jeg tok av bleia, og der lå det en ordentlig bæsj. Babyer er ikke fullt så søt, når du vet at de driter som et fullvoksent menneske. Jeg holdte på å ta backflip vekk fra stellebenken når jeg så kumlingen den lille kroppen hadde klart å presse ut helt på egen hånd. Jeg gjorde det jeg trodde var rett, og fikk på det lille mennesket en ny bleie, og sendte den ut av badet. Jeg klarte ikke holde øyenkontakt med dette lille vesenet etterpå.
Jeg har alltid sagt at jeg aldri kommer til å kjøpe meg stasjonsvogn når jeg får barn. Jeg synes stasjonsvogn er en total svikt i libidoen, og det oser kastrasjon lang vei. Jeg vil aldri ha stasjonsvogn. Om det ikke er plass til meg, unge, barnesete, unge-ting og sånn vogn til ungen i bilen, så kan en av tingene bli igjen hjemme. Ikke ungen da selvfølgelig, den har jeg skjønt at man må få med seg.
Men la oss si rent hypotetisk at jeg hadde kommet meg gjennom et svangerskap. At jeg hadde blitt smelt på tjukka, vagget rundt i altfor store joggeklær i 9 måneder, vært en slags kvinnelig versjon av hulken sånn emosjonelt sett, og daglig oppdatert mine facebook venner angående min svangerskapsstatus på godt og vondt. La oss si at jeg hadde kommet meg gjennom fødselen, at de la meg i kunstig koma, at lattergass fungerte, at epiduralen kunne bli gitt som små non-stop med smak av sjokolade, i stedet for å bli voldtatt i ryggraden av en halvmeter lang sprøyte, at jeg ikke raknet og fikk et uendelig rumpehull, og at babyen på magisk vis kom ut fra magen min smertefritt, og ikke hadde en lang ekkel sak hengende ut av navelen, at ikke den lange strengen var festet i noe enda eklere oppi meg, og at babyen kom ut helt ren, duftende av fersken, servert rett i armene mine i et lekkert kasjmir-pledd, og så ut som en liten engel. For det er kun en slik fødsel jeg går med på.
Barn er jo nokså upraktisk formet. De er jo ikke utstyrt med håndtak du kan bære dem etter, for jeg ser for meg at armene løsner og ramler av om du løfter dem etter de. Eventuelt bena. Det frister kanskje å bare snappe ungen med seg etter en fot om du har det litt travelt, men det har jeg hørt at ikke er så bra. Unger er ikke like glade i flaggermus å henge opp ned. Pluss at jeg tror det kanskje kan ha en dårlig innvirkning på kroppens vekst og utforming.
Og så var det hodet da. Unger har hull i hodet! Jeg ville ikke klart å være borti barnets hode, fordi jeg blir kvalm av å tenke på at hjernen ligger rett under hudflappen. Om man er litt uforsiktig og trykker veldig hardt med fingeren i hodet, så går det kanskje hull, som om du poker hull i plasten som er på brusbrett. Du har kanskje gjort det, stukket hull i plasten mellom boksene? Så stter du der, med fngern full av hjerne-gørr og barnevernet på nakken, fordi ungen din har hull i hodet som naturen valgte å dekke til med en hudflapp, og du klarte stikke hull i det ved et uhell. Jeg kjenner allerede nå at jeg er litt dårlig. Og så er det jo det at nakken ikke må ramle bakover, for da knekker de hodet, og da har du i teorien kverket din egen unge. Jeg lurer på hvorfor ikke sykehuset sender med førstegangs fødende en ryggskinne med nakkebrakett og hjelm, som man monterer på ungen når den ikke sover, så er den trygg! Da kan man løfte den uten å være redd for å drepe den med nakkeknekk eller hjerneperforering.
Å se folk bade barna sine, er imponerende. Hvordan mennesker utført med to armer kan utføre så mange ting på en gang, gjør at jeg tror vi mennesker egentlig stammer fra blekkspruten. På et eller annet vis, klarer de å holde ungen, putte såpe på den, skvette vann hit og dit, underholde den med leker, og hundre andre ting på en og samme gang. Om jeg skulle badet ungen, tror jeg at jeg hadde satt fram to badestamper på badegulvet. En med såpevann, og en med bare vann. Så hadde jeg tatt godt tak rundt ungen, garantert klønet litt, fordi jeg aller helst (og logisk sett) ville holdt den under armene, men så var det det med nakken og hjernen og alt som kan gå galt, så her frister det litt å bruke bena også. Yogatimer kunne kanskje hjulpet meg og myke opp bena, og få såppass med kroppskontroll at jeg hadde klart å holde bena mine under armene på ungen, og brukt hendene mine til å støtte hjernemassen og nakken til ungen. Til dette trenger jeg kanskje en slags festeordning i taket til meg selv, så jeg kan henge fritt over badestampene når jeg bader ungen. Så dyppet den nedi såpevannet et par ganger, nesten som en gulvtue, og så dyppet den et par ganger i bare vann. Så har jeg en håndduk på gulvet som jeg bare legger ungen på, og ruller den fram å tilbake på den.
Jeg lurer på om alle andre jenter har hatt noen timer på skolen som jeg ikke har hatt? For alt dette virker så enkelt og ufarlig, mens jeg sitter igjen med brekninger, angstanfall og svimmelhet av å tenke på. Hadde seksualundervisningen på skolen en oppfølgende undervisning i hva man skal gjøre etterpå som jeg rett og slett skulket? Eller er det bare fordi jeg aldri har villet hatt barn selv? Finn det ut i neste episode av Brødrene Dahl!
Jeg kunne nok forstatt å skrive i det uendelige om dette temaet, for dette er jeg sannelig usikker på. Men det har seg sånn at tilogmed jeg må ta kveld, så for denne gangen runder vi av her. Takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!
Man kan altså drømme mye rart. Her om dagen drømte jeg at jeg var i kjelleren på et universitet i Alta, i en knøttliten hybel. Den var så liten at jeg måtte klatre på møblementet for å komme meg fra rom til rom. For å komme meg ut av badet, måtte jeg klatre fra doen, oppå vasken, og så ut. Det var visst veldig kjedelig å oppholde seg i denne hybelen til en person jeg ikke hadde noen formening om hvem var, for plutselig endevendte jeg hele kåken for å finne tak i en dildo. Utrolig nok. Jeg fant en, og brukte den. Når jeg var ferdig, ble jeg helt blek og kald, begynte liksom å kaldsvette mens jeg holdt den rosa dildoen foran meg. Jeg tenkte “hva om hun som eier den har klamydia, og ikke vasket den før hun la den bort?”, og så ble jeg ordentlig dårlig. Jeg var så redd for å få klamydia. Når jeg våknet den morgenen, hørte jeg på radioen at Finnmark ikke lengre lå på klamydiatoppen. Da måtte jeg le litt for meg selv, og tenkte at det hadde vært fint å visst når jeg drømte.
Natt til i går drømte jeg at jeg var ute blandt masse folk, og begynte klø meg i det innbillte skjegget mitt, slik jeg ofte gjør. Plutselig kjente jeg en kjempestor kvise, og begynte småklemme på den, i et håp om at ingen skulle se. men så gikk det hull på den, og da tøyt det bare ut i massevis. Jeg brølte “OÆÆÆAARGH, IKKE SEEE PÅ MEEEG!”, mens jeg holdt hånda over hele ansiktet, og løp inn på et bad for så å låse døra. Der sto jeg foran speilet og begynte klemme den kjempestora kvisa, og det som kom ut lignet aller mest på kaviar framfor kvisepuss! Og jeg kunne trekke i det, og det kom bare mer og mer. Til slutt hadde jeg hull i underleppa etter å ha tømt meg helt for absolutt alt av kvisebæsj. Så la jeg merke til ennå en kvise, og den så ut som en kvisefarget ludo-spillebrikke på haka mi. Og jeg klemte så det sprutet kvisekaviar rundt hele badet. Jeg våknet litt kaldsvett, og kjente meg febrilsk i ansiktet etter hull og forferdelige kviser, men fant heldigvis ingen. Underbevisstheten min er visst kjemperedd for kviser og klamydia!
Men nå over til noe som verken handler om kviser eller klamydia. Jeg kjøpte meg jo et kamerastativ, og en fjernkontroll til kameraet mitt som jeg ikke fikk til å virke. Heldigvis er kameraet utstyrt med selvutløser for ego-bilder, så jeg gikk rett ut på plenen her for å prøve ta litt bilder. Jeg er så utrolig glad for at det ikke er noen folk her ute, for det må ha sett rimelig fjernt ut slik jeg sprang fram og tilbake rundt det kameraet.
Her er hvertfall noen av bildene jeg tok!
Alle ble ikke så seriøs, desverre.
Dette tok jeg med telefonen!
Jeg synes dette så ut som et cover til en skikkelig tragisk country-cd du kun finner på bensinstasjoner! Moro!
Haha, her også! Eller så hadde jeg et blikk der det ser ut som jeg er på audition for norges neste superhelt.
Ja forresten, jeg har jo selvutnevnt meg til å ha peter-pan syndromet, altså, jeg blir aldri voksen, så det passer meg helt fint å ha litt rosa i håret!:) Jeg kommer til å være 11 år hele livet mitt. Desverre.
Morsomt med stativ og selvutløser! Hadde jeg bare forstått noe av det andre på kameraet så hadde jeg vært glad, men det får komme etterhvert.
Mange ganger får jeg så forferdelig lyst å møte nye mennesker slik at jeg kan fortelle dem noen ordentlige røverhistorier. Sånn som at foreldrene mine ble bortført av aper når jeg var liten, så jeg var tvunget til å vokse opp sammen med en gjeng gauper oppi skogen. Der lærte de meg karate, og den mest anstendige måten å drikke te på, og hvordan gå ut av en limousin i miniskjørt, uten å vise hvor babyer kommer fra. Altså at jeg har miniskjørt, ikke limousinen.
Eller at jeg egentlig het Christian når jeg ble født, men at foreldrene mine ga meg en kjønnskifteoperasjon i konfirmasjonsgave fordi de mye heller ville ha en datter, og jeg var forferdelig stygg som gutt.
Eller at jeg en gang ladet opp dildoen min for mye, slik at jeg ble sendt til et parallelt univers en gang jeg skulle bruke den, der jeg levde side om side med dinosaurer og snakkende hermetikkbokser, helt til dildoen gikk fri for strøm, og jeg da ble sendt tilbake til mitt eget univers, for så å danne en religion basert på mine opplevelser, der jeg blir en profet for guden Påsan som er en medium stor klementin med dysleksi.
Eller at foreldrene mine ikke hadde råd til å sende meg på privatskole, så de sendte meg heller på piratskole. Der lærte jeg blandt annet å kjøre pirat-taxi, piratkopere filmer, temme papegøyer, og drikke usannsynlige mengder rom, mens jeg valset rundt på stylter i blondeskjorte og selvfølgelig piratbukser, og ustoppelig ropte “NÅ LUKTER DET GULL HER!”
Eller at jeg engang skulle på raveparty, og alt jeg hadde med meg var bunad, så jeg dro på raveparty i fullt bunadsutstyr og spilte munnharpe og fingerskatet.
Eller at jeg var ute å kjørte buss en gang, så ble den kapret av en fyr som hadde koblet en bombe på bussen slik at den eksploderte om jeg kjørte saktere enn 90 km/t, derfor fikk jeg 56 prikker på førerkortet, slik at jeg har sperrefrist fram til 2070, og i mellomtiden ikke får lov å røre noe som helst med hjul, derfor må andre dytte handlevogner for meg, og jeg får heller ikke lov å feire jul, ettersom uttalelsen høres skremmende likt ut som hjul.
Eller at printeren min fikk en elektrisk kretsfeil, som gjorde at alt jeg prøvde printe ut, ble printet ut på ekte! For eksempel, så printet jeg ut et bilde av tyranosaurus rex, og når den kom ut andre enden på printeren, var det en ekte dinosaur! Og siden den var så forfjamset når den kom ut, tvang jeg den rett i knestående slik at den underkastet seg meg, og jeg ble dens leder. Så fikk jeg spesialsydd grime t il den fra Hongkong som var kjempebillig, siden de ikke fikk solgt nesten noen dinosaurgrimer, og den red jeg på når jeg skulle på butikken og sånt. Så printet jeg ut en flammekaster, og da dro jeg og dinosauren rundt og sprutet flammer på ting og lo godt, og når vi ble slitne, så printet vi ut et hoppeslott som vi overnattet i ute i hagen. Dinosauren het Sverige-Terje og elsket å høre når jeg leste Kurt-bøkene av Erlend Loe.
Meg og Sverige-Terje koser oss med flammekaster utfor hoppeslottet.
Sannheten blir så mye morsommere om man lyver. Ikke slik at det sårer noen, men sånn at det høres ut som hverdagen din er en slags science fiction-eventyr-komedie-action-tegnefilm. Det er altfor lite slike historier i virkeligheten, noe som gjør at det avogtil er litt morsomt å rømme inn i fantasiland. Slik som man gjorde som barn. Jeg gjør det stadig vekk, og jeg kan le godt og høyt for meg selv, mens jeg drømmer meg bort i en verden alt kan skje. Kanskje jeg er virkelighetens peter pan? For ordentlig voksen vil jeg aldri bli.
Ha en fortreffelig natt, med mange eventyrlige drømmer!:)
Forresten, Utkant Episoden på NRK som jeg er med i, er utsatt til 16.10, klokken 22.00 på nrk3. 🙂
