Jeg liker å hvile øynene mine på fine ting. Om det er et vakkert maleri, a hot piece of ass, solnedgangen eller noe annet beundringsverdig skapt av gud eller menneske, lar jeg meg stadig fascinere av vakre ting.
Nå har det seg slik at jeg kjenner en frøken som jeg vil betegne som en kunstner av beste sort, og lager de utroligste malerier og rariteter. På siden hennes kan man ta en titt på alt det hun har laget, bakt inn i en god dose humor.
En av tingene hun har laget, som er til salgs, som tok meg med storm, er denne skattekista..
Jeg er ikke av den flinkeste til å opprettholde kontakten med gode venner. Kanskje jeg har latt troen på at gode venner er venner uansett hva, og rett og slett ikke gitt de som fortjener det aller mest den oppmerksomheten de absolutt har fortjent.
Jeg glemmer å svare på meldinger, dagesvis, ukesvis. Jeg glemmer å ringe tilbake. Jeg glemmer å spørre hvordan DE har det. Jeg glemmer at de handlingene jeg gjør, kanskje sårer, og skyver oss fra hverandre.
Jeg har bevisst droppet kontakten med enkelte, og bevisst prøvd å tatt opp kontakten med andre. Jeg prøver så hardt å få ting i balanse igjen, at jeg glemmer de som var der når det gjaldt som mest.
Kanskje de ikke har hørt fra meg på månedsvis og kanskje avslutningen var brå sist gang vi så hverandre. Kanskje jeg har lovt å lovt, “jeg skal ringe”, “jeg skal komme”, og så har de aldri hørt noe.
Men det de kanskje ikke vet, er at jeg tenker på de hver dag. Minenne om samtalene har holdt meg oppe når jeg har hatt tunge stunder, jeg har ledd for meg selv når jeg har tenkt på artige påfunn og smilene til de gode menneskene jeg er så glade i. Jeg tenker på de hver kveld før jeg sovner, og kanskje, ja kanskje kjenner de det i hjertet sitt.
Jeg tenker hver dag at nå skal jeg ringe, nå skal jeg ta de med på noe gøy. Men hver dag går så altfor fort, det som ligger foran øynene mine blir det som får oppmerksomheten den dagen. Så sitter jeg med dårlig samvittighet, og håper at de forstår. At de vet hvorfor ting blir som de blir. At de kjenner meg såppass, at de skjønte at det var slikt som kom til å skje. Hvem forventer det av vennene sine?
Jeg har pratet høyt og tydelig om dårlige venner som jeg har kuttet kontakten med, fordi de ikke var verdt en plass i livet mitt. Jeg har valgt hvem som skal være så heldig å få være mine venner. Men hva om de ikke føler jeg er verdt en plass i deres liv? Bare fordi jeg har brukt tid og krefter på å luke ut de dårlige, så kan vel ikke jeg bestemme at de jeg har neglisjert SKAL være i mitt liv? Jeg kan komme med unnskyldninger og forklaringer om hva som har skjedd, og trygle om forståelse, men når alt kommer til alt; var jeg der for dem?
Jeg har atter en gamg bestemt meg for å luke enkelte ut av vennegjengen. Folk som lyver, er der for sin egen skyld, er egoistisk, kun bryr seg for sin egen vinning, som prater dritt om meg til andre, eller bruker mine problemer mot meg, eller bruker meg som en slags syndebukk når de ikke vil være på jobb eller med andre venner, som påstår at de var der hele tiden når jeg hadde det tungt, men som jeg egentlig kanskje bare så tre fire ganger, men som uansett alltid snakket om seg selv, og penger penger penger.
Men er jeg egentlig noe bedre selv da? Når jeg ikke klarer å bruke fem minutter av livet mitt til å ringe folk jeg er så utrolig glad i bare for å høre hvordan de har det å prøve få de til å le?
Man håper jo at man er verdt bryet, men jeg har begynt å innse hvilke mennesker jeg har latt i stikken. Og det eter meg opp fra innsiden.
Jeg har takket bestevenninna mi Trine titt og ofte for at hun var der når jeg trengte det, og for at hun fortsatt er der. Men jeg tenker på dem jeg ikke lot være der, som jeg bevisst holdt avstand til for å skåne, eller for at de ikke skulle bli bekymret. Fortjener ikke de å høre at jeg setter pris på de og?
I går fikk jeg vite at en av de herligste vennene jeg har hatt, skal flytte. Jeg ble sjokkert og helt uten ord egentlig, og tenkte “jamen..!”, helt til jeg innså at jeg har faen meg ingenting jeg skulle sagt.
Jeg har vært en stor idiot, og nå er det ingen vei tilbake. Men forskjellen nå, er at jeg vet at jeg har vært en stor idiot. Så jeg protesterte ikke, eller begynte ikke med noen “jamen” greier. Jeg tenkte at nå er det faen meg nok av den egoismen min.
Så nå skal du flytte. Håper du gleder deg, at du får det fint, at du blir å få en jobb du trives i, at du får mange venner, at du aldri, aldri ser deg tilbake og angrer, og får det så bra som du fortjener. Du skal ikke dø, nei, jeg vet at jeg kan besøke deg å se deg igjen, men fra å ha vært tilnærmet naboer, til at du nå skal bo på andre sida av norge, så er det jo rimelig latterlig at jeg ikke har klart å besøke deg oftere.
Så nå tenker jeg på deg og alt det rare man har gjort. Jeg husker jeg hentet deg og en kompis, dere hadde vært å gjort pøbelstreker og gjemte dere i grøfta, og hoppet frem når jeg kom kjørende.
Jeg husker når jeg jobbet på bistroen og du å vennene dine satt å herjet med duker og stearinlys på bordene til min store irritasjon, og at jeg tvang deg til å grave i søpla fordi jeg kastet mobilbatteriet ditt der. Jeg så strengt på deg, men når du ikke så, strevde jeg med å holde unna latteren når du sto på hau oppi søppeldunken.
Så begynte vi å jobbe sammen. Jeg syntes du var så rampete at jeg turte ikke å snakke til deg. Jeg husker du brukte å le litt når du så på meg, og jeg var så flau.
Helt til vi en dag begynte å snakke litt sammen. Vi ble jo uadskillelige. På jobb samarbeidet vi og lo og herjet, vi spiste lunsj sammen, og vi jobbet sammen på kveldstid. Alle trodde det var noe på gang mellom oss, og de prøvde ferske oss i tifelle vi holdt på med noen funky greier på jobb. Og vi lo og kniste, for vi var jo som erter og ris. Jeg forsto så godt hva du mente, og du forsto meg bedre enn alle andre. Om jeg danset eller gestikulerte når vi pratet på telefonen, visste du hvilken dans det var, eller hva jeg forsøkte å tegne i lufta med hendene.
Det jeg ikke forsto på jobb, lærte du meg med den største tålmodighet, og det du ikke forsto, forklarte jeg så godt jeg kunne. Vi var et helvetes team.
Jeg har ikke hatt mange venner som jeg har vært så glad i som jeg var i deg, og jeg har vært verdens største idiot som har latt en så enormt kul person gli gjennom fingrene på meg. Det er lett å si “hadde ting bare vært annerledes, hadde det ikke bare vært for det og det..” Men jeg vet at jeg har meg selv å takke. Men jeg tenker på deg for hver dag som går, og kommer til å ta med meg alt vi har gjort til den dagen jeg dør, og jeg kommer alltid, alltid, alltid til å være glad i deg og takknemlig for at jeg var så heldig å få lov å bli kjent med deg. Du er helt fantastisk Jim Fredrik!
Jeg har faktisk klart å sitte på meg en massiv lammelse i det kjøttfyldige rumpepartiet mitt. Dette etterfulgt av noe som kjennes ut som en sammentrekning av en av ryggmusklene og en intens prikking i bena. Det jeg også kan rapportere fra min kropp, er det fluffye håret mitt som står rett opp, bokstavelig talt, og rykningene i muskelen mellom tommel og pekefinger som får pekefingern til å “trykke”. Så hva faen er det som har skjedd? Er det parkinsons? Er det epilepsi? Er det god gammeldags harepest? Nei. Dette er symptomene på å ha sittet på en kontorstol i timesvis og trykt og trykt og trykt på ei datamus. Også kalt “netthandelssyndromet”. Hvis noen har ei hagle med et par skudd til overs, så er det lov å leie meg bak fjøsen og gi meg en hjelpende hånd. Til å luke potetlandet selvfølgelig, herregud.
Og bortsett fra det skal jeg servere et av ordtakene jeg har laget selv, og dette handler om kjærlighet;
“Kjærlighet er som elektriske vinduer i biler. Det er flott så lenge det funker”.
Dette kom fra en vis mann jeg jobbet med en gang i tiden;
“Hvis det ikke kan løses med vold, var det i utgangspunktet ikke et problem”.
Samme mannen hadde dette ordtaket som handler kvinners forhold til menn..:
“Kvinnfolk er som aper, de slipper ikke taket i den ene greina før de har et godt grep rundt den neste”
Jeg deler kanskje ikke samme synspunkt, men de er jo litt festlig egentlig.
Søskenbarnet mitt, Sigve, forsov seg til skolen i dag. Så spurte jeg på face om moren hans hadde blitt sinna, og da skreiv han dette:
“æ bare kom ned trappa når ho kom hjem , åsså sa æ ” vækte du mæ?” så svarte ho ja, så sa æ ” satan, du må jo vekke mæ, ikke la dæ lure av mitt autosvar” åsså fikk æ liksom det blikke tilbake. she was like “wtf “ and i said eyeyey, girl i wanna eyeyey”
Hahahaha, makes no sense jo :p
Ha en fin natt, og for guds skyld, husk å røys deg opp å gå en runde hvertfall hver fjerde time, om du sitter foran en pc, som du mest sannsynlig gjør om du leser dette. Over og ut.
Eksen min Sveinulf sendte meg bilder fra Selvika i Havøysund der han jobber for tida, og jeg fortalte han om denne plankinga som har tatt helt av. Så jeg holdt jo på å flire på meg hentesveis når jeg åpnet innboksen på telefonen og fikk disse bildene:
For artighets skyld legger jeg ut oppskrift på denne noe merkelige, men kjempegode retten. For deg som ikke vet hva dette er, så er det en slags melbolle til suppe som kokes i melk. Helt fantastisk. Også synes jeg bollene har en litt spesiell konsistens. Om man lagger de veldig tykk, synes jeg de kan virke litt tørre. Her må man bare prøve seg frem. Jeg har aldri klart å fått d helt runde, noe min søster påstår iherdig at bestemor klarte.
Om du er et barn, burde du ikke operere noe så voldsomt som en komfyr alene, ha derfor med en voksen til dette. Er du voksen kan du klare dette selv, men er du som meg, noe uansvarlig, burde du ha tilsyn av en annen voksen, så di ikke ender opp med å skrape svidd melk av kasserollebunnen i dagesvis etterpå.
Til dette trenger du: Melk, egg, sukker, mel, vaniljesukker og kardemomme, bakebolle, spiseskje, kasserolle.
Jeg synes det er så koselig å se gjennom bilder fra barndommen. Jeg håper jeg husker å ta mange bilder når jeg selv får barn, ved alle anledninger jeg kan. Bildene er morsomme helt til jeg kommer til bildene der jeg er fra 12 år og til dags dato. De vil jeg ikke at så mange skal se. Men jeg trosser meg selv og legger ut noen bilder fra “starten”, og oppover. Tanten min viste meg et babybilde av meg selv, og da holdt jeg på å steile rundt. For det første hadde jeg verdens lengste hode, var likbleik, og hadde kropp som selveste michelin mannen. Altså jeg var skikkelig babyfeit. Jeg må ha gått det av meg rundt to-års alderen, men fått en del tilbake i tenårene. Nåvel.
Her poserer jeg så lekkert som jeg bare klarer som baby, og mener jeg har hatt samme stil på bilder i voksen alder. Bare uten bleier. Jeg har hatt samme sveis i voksen alder også..
Her måtte jeg le litt. Dette bildet er fra en fjelltur som dere kanskje ser, og jeg synes scooteren på bildet er så rå. Og hvis du lurer på hvor jeg er på bildet, så er det bare å peile inn på den overoppkledde halvmeterhøye skapningen som står ved siden av snøscooteren. Jeg måtte le da jeg så dette bildet, for jeg syntes jeg lignet kolossalt på Kenny i South Park.
Når jeg var liten, elsket jeg potetskruer og rød-brus. På bildet her sitter jeg i god-stolen og følger med på barnetv med en pose potetskruer og et glass, som mest sannsynlig inneholder rødbrus. 🙂 Jeg er flink å smile på bildene i alle fall! 🙂 Disse tre bildene var de første bildene jeg scannet inn på pc, og her får historien en spennende vri. Jeg var nemlig ikke klar over at man kunne velge om bildene skulle være svart hvitt eller med farger alt ettersom hvilken knapp du trykket på for å starte scanningen. Så bildene er egentlig i farger, de er ikke sort hvitt fordi jeg var ung på 1800 tallet. Det som er litt morsomt, er at atter engang når jeg ser på bilder fra jeg var liten, kjenenr jeg igjen hårsveisen. Denne hårsveisen er rimelig lik den jeg har nå da! 🙂 retro!:)
Dette bildet elsker jeg. Det er av storebroren min Ove, og jeg synes det er så herlig. Ove elsket å høre på musikk, og det gikk mye i Åge Aleksandersen. Når jeg viste dette til Ove så sa han “herregud jeg ser ut som en jente, og se hvor tjukk jeg var, jeg skjønner jo det når jeg ser alle brødskivene de har lagt fram til meg der!” Haha, han er jo så søt! Som om de har lagt fram brødskivene for å feite han opp.
Her er den utrolig søte lillesøstera mi. Hun er per i dag 22 år, og fortsatt like søt 🙂
Pappa brukte alltid ta oss med på turer med traileren sin når vi var yngre. SÅ vi kjørte til både tyskland og danmark og Sverige, og en gang var vi helt i England. Jeg husker ikke helt hvilket land vi var i på dette bildet, men her plukker hvertfal jeg og broren min moreller fra et tre.
Dette bildet er fra da jeg var en 15-16 tror jeg. Kanskje tilogmed 17.Jeg hadde knallrødt hår og sminket meg ikke, og tok heller ikke sol fordi jeg fikk fregner. Så jeg synes jeg ser litt rar ut. Dette er i Piteå, der jeg var på sommerferie med en jeg var kjæreste med da. Kjempekoselig tur!Dette var grovt
Her er et litt uklart polaroid bilde jeg scannet inn. Det er også fra da jeg var en rundt 15 år. Og hunden med nissehua, er Tassen, en pappillon vi hadde i ca 10 år.
Dette er ganske nytt.
Så avslutter jeg denne bilderunden med et bilde som er tatt fra soveromsvinduet i mitt fars hus. Helt utrolig utsikt fra det hvite huset på Alteidet.
Håper du har mange fine bilder fra “gamle dager” du kan titte på i ny og ne 🙂
Her har jeg tegnet meg som skater forbi en kar på som rir på runkofrasaurusen sin som blir mentalt forstyrra av en diffus japsegnom med høy dottføring i diffus skala 1:56.
Jeg har alltid likt simpsons, å da spesielt Homer. Han sier de mest utrolige ting, og har en helt skrudd greie going on. Virkelig beundringsverdig. Her er noen sitater av denne herlige fyren, og så vil jeg i tillegg legge til at jeg elsker å få kommentarer her på bloggen 🙂 Ta deg gjerne et par sekunder til å skrive noe her til meg, så blir jeg så glad så glad 🙂
Bart, with $10,000, we’d be millionaires! We could buy all kinds of useful things like…love!
Just because I don’t care doesn’t mean I don’t understand.
I’m normally not a praying man, but if you’re up there, please save me Superman.
Son, if you really want something in this life, you have to work for it. Now quiet! They’re about to announce the lottery numbers.
Well, it’s 1 a.m. Better go home and spend some quality time with the kids.
Maybe, just once, someone will call me ‘Sir’ without adding, ‘You’re making a scene.’
Marge, don’t discourage the boy! Weaseling out of things is important to learn. It’s what separates us from the animals! Except the weasel.
Donuts. Is there anything they can’t do?
You know, boys, a nuclear reactor is a lot like a woman. You just have to read the manual and press the right buttons.
Lisa, if you don’t like your job you don’t strike. You just go in every day and do it really half-assed. That’s the American way.
When will I learn? The answer to life’s problems aren’t at the bottom of a bottle, they’re on TV!
Son, when you participate in sporting events, it’s not whether you win or lose: it’s how drunk you get.
I’m going to the back seat of my car, with the woman I love, and I won’t be back for ten minutes!
[Meeting Aliens] Please don’t eat me! I have a wife and kids. Eat them!
What do we need a psychiatrist for? We know our kid is nuts.
Marriage is like a coffin and each kid is another nail.
Kids, you tried your best and you failed miserably. The lesson is, never try.
The only monster here is the gambling monster that has enslaved your mother! I call him Gamblor, and it’s time to snatch your mother from his neon claws!
When I look at the smiles on all the children’s faces, I just know they’re about to jab me with something.
I’m having the best day of my life, and I owe it all to not going to Church!
Lisa, if the Bible has taught us nothing else, and it hasn’t, it’s that girls should stick to girls sports, such as hot oil wrestling and foxy boxing and such and such.
I’m not a bad guy! I work hard, and I love my kids. So why should I spend half my Sunday hearing about how I’m going to Hell?
Getting out of jury duty is easy. The trick is to say you’re prejudiced against all races.
It’s not easy to juggle a pregnant wife and a troubled child, but somehow I managed to fit in eight hours of TV a day.
Lisa, Vampires are make-believe, like elves, gremlins, and eskimos.
I want to share something with you: The three little sentences that will get you through life. Number 1: Cover for me. Number 2: Oh, good idea, Boss! Number 3: It was like that when I got here.
Oh, people can come up with statistics to prove anything, Kent. 14% of people know that.
Remember that postcard Grandpa sent us from Florida of that Alligator biting that woman’s bottom? That’s right, we all thought it was hilarious. But, it turns out we were wrong. That alligator was sexually harrassing that woman.
Old people don’t need companionship. They need to be isolated and studied so it can be determined what nutrients they have that might be extracted for our personal use.
How is education supposed to make me feel smarter? Besides, every time I learn something new, it pushes some old stuff out of my brain. Remember when I took that home winemaking course, and I forgot how to drive?
Television! Teacher, mother, secret lover.
Homer no function beer well without.
I’ve always wondered if there was a god. And now I know there is — and it’s me.
Kill my boss? Do I dare live out the American dream?
If something goes wrong at the plant, blame the guy who can’t speak English.
I’m never going to be disabled. I’m sick of being so healthy.
I like my beer cold, my TV loud and my homosexuals flaming.
Alcohol is a way of life, alcohol is my way of life, and I aim to keep it.
All my life I’ve had one dream, to achieve my many goals.
Dad, you’ve done a lot of great things, but you’re a very old man, and old people are useless.
But Marge, what if we chose the wrong religion? Each week we just make God madder and madder.
I think Smithers picked me because of my motivational skills. Everyone says they have to work a lot harder when I’m around.
Dear Lord.. The gods have been good to me. For the first time in my life, everything is absolutely perfect just the way it is. So here’s the deal: You freeze everything the way it is, and I won’t ask for anything more. If that is OK, please give me absolutely no sign. OK, deal.
That’s it! You people have stood in my way long enough. I’m going to clown college!
Beer: The cause of, and solution to, all of life’s problems.
If something’s hard to do, then it’s not worth doing
I’m in no condition to drive…wait! I shouldn’t listen to myself, I’m drunk!
‘To Start Press Any Key’. Where’s the ANY key?
Jan-Erik bidro med denne: Fame was like a drug, but what was even more like a drug were the drugs.
Når jeg nå sitter her foran pc’n hos min far, kom jeg til å tenke på en gang for mnge år tilbake da vi plutselig ikke hadde internett av en eller annen årsak. Vi hadde hatt det, det var altså ikke SÅ lenge siden, men for en liten periode var altså nettet nede her hjemme.
Jeg husker at min søster satt noe apatisk atmed pc’n og trykte med et noe monotont blikk. Så ser jeg at hun er på sol.no’s sider og blar opp og ned, opp og ned. Jeg røyser meg opp og utbryter “har vi nett igjen??!”, og Silje svarer snurt ” sjekk datoen på sida vel” så ser jeg at datoen på sol.no’s sider er fra en måned før.
rart hvordan man kan la seg bli så avhengig av noe som internett. Eller egentlig er det vel ikke så rart siden alt nå utføres via internet. Jeg klarer ikke alltid henge med, og er noe redd for at skolene jeg SÅVIDT klarte søke på via internett kommer til å gå meg hus forbi, ettersom jeg ikke aner hvordan jeg skal få logget meg inn igjen ELLER sendt eventuelle svar. Litt håpløs situasjon.
Det er utrolig godt og være her hjemme, jeg har nå i voksen alder fått et helt annet synspunkt på denne plassen. Lært meg å sette pris på ting som man ikke brydde seg om som ung. Det er greit, her er ikke mange butikker, bortsett fra de to matbutikkene som ligger en mil unna, så tilgang på klær og denslags må man forflytte seg ca 8 mil til nærmeste utsalgssted. Det er heller ikke mye som skjer her, men allikevel ikke en forutsigbar plass. Etter å ha bodd i et noe uheldig nabolag inni Alta, er det virkelig godt å være tilbake her, der jeg fylles med sinnsro, og daglig lar meg imponere av naturen her. Soloppgang og solnedgang som lar farger og lys skape fantastiske malerier over landskapet her, havet som på stille dager speiler fjell og himmel, og lyden av fuglesang og kun det. Jaja nå er det ikke alle fugler som er like imponerende å høre på, slik som måser.
Men når man sitter i sitt barndomshjem dukker stadig minner opp fra da man var barn, og da må jeg både smile og le. Ja for bor man på en plass det ikke er så mye å ta seg til, ja da ordner man det selv.
Søskenbarnet mitt Gjert Thomas er nærmeste nabo her ute, og når vi var ung hang vi sammen mye. Ca hver dag. Og siden vi var så ung, kommer jeg til å bruke det som unnskyldning til noen intrikate detaljer som kanskje blir å komme frem her nå.
Vi brukte være alene hjemme før de voksne var ferdige på jobb. Da lagde vi oss nesten alltid grandiosa, og spiste halve hver mens vi fulgte med på baywatch eller andre programmer som hadde fast sendetid etter skolen. Når dette var ferdig, var det bare fantasien eller eventuelle voksne som kunne sette grenser for hva vi kunne finne på.
En gang vi kjedet oss litt, gikk vi å hentet en sekk poteter, bærte den inn på rommet til Gjert Thomas, og begynte kaste halvgamle, myke poteter som var fulle av jord i veggene på rommet. Vi holdt på å le oss ihjel, for det sprutet jord og potetsaft, og kom en slags bumpelyd i det potetene splættet inn i thomas- toget- tapeten på rommet. Til slutt kom moren hannes hjem og hun var sannelig ikke blid. Jeg tror faktisk de måtte male over tapeten, for den potettrøkken satt visstnok skikkelig på de veggene.
Bestefaren vår bodde et lite stykke unna oss nedi “bukta” her, og oppi skogen over huset hadde bestefar en lekehytte. Jeg tror det var slik at jeg og Gjert Thomas aldri fikk lov å leke der, og det gjorde oss forbanna. Som et swat team sprang vi opp i skogen, hoppet inn døra i lekehytta og sparket løs på vinduene. Når vi var så ung, fantes det ikke noe som het samvittighet før ca 2 timer etter at man hadde gjort noen sprell. Det er vel gjerne det alle savner fra barndommen. Jeg husker adrenalinet pumpet i det vi sparket og sparket, samtidig som vi hørte bestefars stemme rope “hvem i HELVETE er det som er der oppe??!!”. Da sprang vi avgårde, hylende og møtte broren min på sykkelen sin nede ved veien. Han hadde fått en “gullpenge” for å fakke forbryterne, noe som var en vanlig betalingsform for tjenester den gangen av bestefar. En “gullpenge” var 10kr. Da ble vi kalt inn på teppe og fikk noen salige gloser, og det var ca da samvittigheten kom sigende.
En annen gang skulle vi utføre et eksperiment på badet hjemme hos Gjert Thomas. Vi tapet tissen hans fast i magen før han skulle tisse, og vi holdt på å le oss ihjel når det var tiss i tak og på vegger, i badekar og over hele badet. Dette var heller ikke spesielt godt mottatt av de voksne. Dette høres kanskje noe merkelig ut, men dette var utrolig gøy som barn.
Jeg og Gjert Thomas fant også ut at vi skulle gifte oss som voksne, fordi vi hadde det veldig gøy sammen. Da vi presenterte dette for hans mor (min tante), fikk vi beskjed om at da kom vi til å få mongolide barn. Ingen av oss ønsket dette, så da la vi det på hylla.
Jeg har utrolig mange morsomme minner sammen med Gjert Thomas. Han er en flott gutt, som alltid har noe gøy å si, og noen sprell på lur. Jeg ser på han som en liten Emil i Lønneberget, og ler ofte av de tingene man har gjort.
Og når jeg nå sitter å ser mot kjøkkenet, må jeg bare nevne broren min som må være verdens søteste. Han er min storebror, og her for et par uker siden satt han å spiste salat på kjøkkenet som min mor hadde laget. Jeg bruker å få dilla på oliven, og sto å spiste oliven fra et glass og snakket litt med broren min Ove. Så spør jeg om han liker oliven, og da svarer han “nei, smaker ikke det sterkt?”, og da må jeg le, “sterkt?” sier jeg. “Hvordan smaker sterkt?”, han sa at han trodde oliven smakte sterkt og det likte han bare ikke. Jeg overtalte han til å prøve, og la et par oliven i salaten hans. Så putter han en motvillig i munnen, og utbryter “ÆSJ, den smakte STERKT!” Hahaha, jeg synes han er så utrolig søt! 🙂
