Jeg var som sagt på en testshoot til gatebil, og der var jeg så nervøs at jeg holdt på å kaste opp. Synd for meg at jeg er så himla sjenert og redd alt, flaks for meg at de var så hyggelig å sende meg noen av bildene etterpå.
Håper dere har hatt en fin helg! I morgen tenker jeg prøve å legge ut en film! Av meg :p så stay tuned!
1. Du kommer deg ikke lengre inn døren hjemme.
Mens du var borte, har låsen blitt byttet ut, evt har døren blitt barrikadert med planker og kjetting med hengelås. Downer!
2. Hver gang du dukker opp hos din kjæreste, dukker også politiet opp.
Her kan det se ut som du har fått deg et saftig besøksforbud! Upsideisi!
3. Hjemmet begynner føles trangt.
Etter at det har vært en kaldfront med kjæresten (also known as a breakup), har det flyttet inn en ny, og de to venter barn sammen. Neeedtur!
4. Du klarer ikke lengre få tak i partneren din
Her kan det se ut som vedkommende har blitt tatt under vitnebeskyttelsens vinger, og fått seg både nytt navn og bosted, og ikke lengre eksisterer. Bummer!
5. Du får en invitasjon til et bryllup.
Du blir invitert i partnerens bryllup, og du er ikke brud/brudgom. Kjedelig!
Jeg laget denne fordi de fleste skjønner vel selv når et forhold er over, de trenger da vel faen ikke trykke på en link når de logger ut av hotmailen sin for å finne ut etter hvor mange ganger de har svart “ja” på en test at ting begynner å skrante? Eller?
Etter at jeg ble nogenlunde ensom, ble jeg nødt til å lære meg å overleve på egenhånd. Det var nesten som å bli satt ut i jungelen som 8 åring kun utstyrt med en rambokniv og en flintstein.
Å fyre i ovnen er ikke så lett som det ser ut som. Før brukte jeg å legge ovnen full av ved før jeg sprutet en liter tennvæske inni, lot det trekke, for så å fyre på. Det luktet da grillfest i hele nabolaget.
Jeg har faktisk også prøvd meg på å tenne et telys i ovnen, for å oppfordre vedkubber til å antenne, når de ser hvor greit det er å ha en liten flamme på seg.
Jeg har også prøvd å stable kubber og never i reneste Indiana Jones stil, uten at dette virker som det har noen spesiell effekt. Jeg har nå begynt å anta at vedkubber har en slags fri vilje, og må oppfordres med lek og sang til å antenne.
Forsøket med å legge en stor vedkubbe i en ovn som har slukket i løpet av natta i et håp om at den har lyst å fyre på seg selv iløpet av natta fordi det blir kaldt, er også bare å gi opp.
Teknikken jeg bruker nå, ser ut til å fungere greit. Jeg stabler vedkubber random rundt i ovnen, for å bidra til et lite sosialt fellesskap, der vedkubbene kan både se ut av ovnen, og se hverandre. Så slenger jeg tennbriketter rundt omkring inni ovnen, samtidig som jeg stirrer intenst på en av kubbene som ser ut som den har lettest for å antenne og tenker “brenn, brenn, brenn!!”. Det er alltid en av de andre som tar fyr.
Dette med å justere trekk og slikt, er bare vissvass. Hvis man ser hus og slikt som brenner ned, er det ikke fordi noen har justert trekken. Så den infernalske dyttinga på de små spakene for å finne en gunstig “trekk- posisjon” kan man overlate til de som liker spaker på vedovnen.
I dag skal jeg få bleiket den syv meter lange etterveksten min. Jeg har ikke bleiket den siden i høst, etter at en venninne sa til meg at “om du lar være å farge den til i februar når du kommer til oslo, skal du få en overraskelse”. Jeg elsker overraskelser. Men nå må den altså farges, det er blitt februar, så selv om jeg ikke nådde komme meg til oslo, vil jeg påstå at jeg har gjort det ganske bra.
Jeg liker ikke gulskjær i håret, så jeg har en tendens til å misbruke hjemmebleiking, noe som er nokså heftig skadelig fra før av. For å få håret ultra hvitt, driter jeg i den satans sølv shampoen som hver en jævel sverger til, og dekker heller håret til med en plastpose, og føner over plasten mot slutten av virketiden. Da blir det hvitt da. Man kan faktisk se at håret ditt overgir seg fra fargekartet i det den kjemiske blandingen gjør håret ditt fra nettopp hår til en slags kreatinsuppe som bare venter på å fordampe rett før du begynner å skylle.
Det er selvfølgelig begrenset hvor mange ganger man kan gjøre dette uten at hodet ditt holder på å ta fyr. Sist gang jeg gjorde dette, tror jeg det var like før, fordi jeg var ikke langt unna å bli skalle-pär fra ronja røverdatter. Man kunne ta tak i en hårtjafs ca hvor som helst og bare dele den med fingrene der. Da ble jeg redd. Så var jeg usikker på om man skulle gjøre mest mulig med håret når det da var vått, eller om det skulle være tørt. Så jeg satset på at håret skulle være vått, og begynte børste det. Man kan vel si at håret skulle være tørt, etter som hårbørsten min nå så ut som en nyfødt st.bernhards valp, og at når man har misbrukt håret så sinnsykt heftig som jeg hadde gjort da, så skulle håret egentlig ha fått hvile, og ikke blitt rørt whatsoever på ca 2 år.
Jeg er takknemlig for at jeg har hår igjen på hodet mitt, og at det har har valgt å bli der, til tross for den grove mishandlingen. Så nå har jeg lært av mine feil, og blir ikke lengre bleike det selv, men heller få andre å gjøre det, som har en viss kontroll over hvor de smører bleikedritten rundt omkring, og å la være hele plastpose med føn opplegget.
Så siden en av hundene her hjemme har fått seg en urinveisinfekson, må jeg nå til alta til dyrlegen, og skal da få en venninne til å bleike håret mitt i samme slenge. Ikke mens jeg er hos dyrlegen, men ca litt etterpå. Det blir fabelaktig.
Nå har jeg drukket opp teen min, så da sier min indre engelskmann at nå er det bare opp og hopp, å gjøre det man skal. Eller på engelsk “Now it’s only up and jump and do what you gotta do”
Ha en fin dag!:)
Man tenker alltid tilbake på singellivet som de festligste periodene i livet. Man reiste mer, traff flere nye mennesker, man barberte leggene, man ble alltid invitert med på saker og ting, man festet mer, man forelsket seg i folk man så rundt seg i ca 4 sekunder før man glemte helt hvordan de så ut, og dette gjorde man kanskje 15 ganger daglig. Man var høyt og lavt til enhver tid, og ingenting skulle gås glipp av.
Etter hvert kom selvfølgelig savnet etter å ha noen. En armkrok som ikke nødvendigvis trengte være noe mer enn litt omsorgsfull kos, uten å nødvendigvis ende opp på soverommet. Savnet etter jevn tilførsel av sex med en som forstår hva du ber om, og en som kunne ligge sammen med deg i timesvis i senga å prate eller kose, selv uten at du hadde barbert leggene.Savnet etter å ha noen å elske, som elsket deg tilbake.
Så peiler man seg ut en potensiell partner. Kanskje en man har hatt et godt øye til en stund, eller en helt ny som det bare sier “PANG” med, eller date etter date før man finner den “rette”.
Så kommer sommerfuglene. De helvetes sommerfuglene. Det er de som gjør at du fiser regnbuer og enhjørninger, og ikke lengre klarer se en spade for en spade, men nå saumfarer hele verden rundt deg for dypere meninger og poetiske metaforer, og faen meg klarer finne på 70 nye ord til vokabularet som omhandler hvor fantastisk vakker det mennesket man for tiden omgås er.
Forelskelse. Den beste rusen man noensinne vil oppnå. Ingenting får det til å suge i magen som det, ingenting annet gjør en overskyet himmel soleklar og blå, gjør lukten av kubæsj om sommeren til den lekreste parfyme, og selv den mest hardcore bad-boyen til verdens frommeste, søteste lille pusegutt.
Det er nå virkeligheten er bedre enn alt du noensinne har prestert å drømme. Venner syns du er håpløs, du selv synes du er håpløs, mens hunden din synes du er morsom.
Man tror gjerne selv at dette aldri kommer til å ta slutt. Det føles slik. Noen er kanskje så heldige at det aldri tar slutt, mens for andre inntreffer virkeligheten med umiddelbar virkning så snart anledningen byr seg. Jeg tror at hvis man til stadighet går rundt å føler at virkeligheten er bedre enn dine drømmer, så er det du selv som lever i en drømmeverden.
Om et forhold skranter, er det mange som gripes av panikk. Etter å ha gått rundt i et rosa helvete av forelskelse i lang tid, der man gjerne har forsømt både venner og personlige interesser, virker en hverdag alene forferdelig skremmende. Man ser for seg at man kommer til å sitte mutters alene til man dør av det. Man grøsser av tanken på å finne seg en ny partner fordi man ser for seg at man må lære dem å lære deg å kjenne på alle plan helt på nytt. Selv om dette er noe som skjer naturlig over tid når man blir kjent med noen.
Alt virker håpløst, man prøver forsiktig ta kontakt med venner igjen, litt krypende, for å vise at man er lei seg for å ha glemt de helt mens man selv var ute å kjørte rosa helikopter med kjæresten, man er livredd for at eksen skal finne noen som er finere enn deg, evt finne noen andre veldig fort, eller finne veldig mange andre, veldig fort.
Plutselig virker ikke singellivet så attraktivt, og man velger kanskje å fortvilt prøve skrape sammen restene av et forhold, og plastre det sammen, for å unngå det uunngåelige lengst mulig. Eller så trekker man pusten dypt og møter den fryktede ensomheten med strak rygg, og satser på at det som ikke dreper deg, gjør deg noe handlingslammet for en liten stund.
Vi mennesker har en fantastisk evne til å beskytte oss selv. Vi glemmer hvor vondt kjærlighetssorg er, slik at vi skal kunne gjøre det vi instinktivt er skapt for, nemlig å reprodusere oss selv. Hadde alle blitt sittende å deppe, slik som jeg gjør nå, hadde nok menneskerasen raskt dødd ut, til tross for de som opererer med one-night-stands fremfor forhold.
Og med det, kjære leser, avslutter jeg her. Takk for at du leser, og kommenter gjerne, kommenter gjerne i vildens sky, har du spørsmål har jeg svar, har du tips vil jeg jeg høre, og har du ønsker om blogginnlegg skal jeg gjøre mitt beste for å få det til. Håper vi sees igjen 🙂
Nytt år.
Nye muligheter..
Nye tabber skal begås..
Nye steder skal utforskes..
Nye minner skal skapes.
Det nye året mitt startet med et brudd mellom meg og kjæresten. To dager etter bruddet, kom forlovelsesringene i posten. Det er da jeg tenker at Gud har en merkelig form for humor. Gud, skjebnen, hvem det nå enn er som sitter og leker med spakene.
Vi bor fortsatt sammen. Først tenkte jeg at det var best på grunn av praktiske hensyn med tanke på hvordan han jobber. Det er ganske vanskelig å bo sammen med en eks, uten å ha sex med han. Og når man har sex, opprettholdes det følelsesmessige båndet, som ellers ville blitt brutt sakte men sikkert om vi hadde flyttet fra hverandre med en gang. Og når det følelsesmessige båndet opprettholdes, fortsetter man i et slags merkelig forhold med udefinert status. Som når man begynner å rote med et menneske, og ikke helt vet om man er sammen eller ikke. Det er litt usikkerhet og mange rare blikk ute å går.
Så tok vi hverandre i hånda. Vi tok hverandre i hånda på at vi ikke skal ha sex med andre så lenge vi har sex. Og da tenkte jeg at nå har jeg egentlig driti på draget. For da er man jo egentlig i et forhold! men siden facebook ikke har en egen sivilstatus som lyder “I et seksuelt forhold”, er definisjonen noe uklar, og vi svever mellom singel og sammen.
Jeg kunne ha skrevet en hel bok om min håpløshet i kjærlighetslivet, men jeg tror jeg lar det ligge.
Før jul var jeg med i en ulykke. Jeg og pekå hadde vært og handlet og var på vei hjem fra butikken, da vi fikk en henger i fronten midt i en sving. Airbaggene løstes ut, og pekå mistet kontrollen over bilen, bilen svingte over på motsatt side av veien, ned i grøfta og stoppet i noen trær. Jeg satt på passasjersiden, og hadde tatt et lite hopp i midtkonsollen. Jeg kunne ikke få opp døra siden det sto et tre rett atme, og pekå fikk ikke opp døra fordi forhjulet på hans side var blidd skjøvet bakover av hengern, og hadde presset forskjermen og døra bakover.
Det kom en bil og stoppet og skulle ta oss med til legevakta. Førern og passassjeren av den andre bilen kom ikke engang bort å så til oss, siden de var mer opptatt av å plukke opp bitene fra hengeren. Føreren av bilen som skulle kjøre oss til legevakta stoppet ved siden av dem og forklarte at de skulle kjøre oss til legevakta, og at de kunne møte oss der. Så så vi ikke mer til dem.
Bortsett fra på facebook, der de refererte til meg som blekemiddelskadet. Noe jeg syntes var nokså spesielt ettersom DE ikke engang kom å så hvordan det sto til med oss, eller ga fra seg personopplysninger, noe som er et ganske kraftig lovbrudd.
Vi hadde litt vondt her og der, og etter mitt lille hopp i midtkonsollen, begynte et blåmerke på størrelse med asia og dukke opp på den ene rumpeballen min. Det er det største blåmerket jeg noengang har sett, og jeg takker gud for at jeg ikke landet på girstanga eller handbrekket. Det kunne ha blitt nokså ubehagelig.
Før dette var jeg nokså plaget med vond rygg, og etter dette har det bare blitt verre. Så jeg bestemte meg for å dra til legen, ettersom jeg ikke har lyst å spise tramadol hver jævla dag til fylte 80, og fikk da beskjed om at jeg skulle på MR røntgen.
Når jeg gikk ut fra legekontoret begynte tankene å svirre. MR..var ikke det i den svære tuben med det trange lille hullet man blir skjøvet inn i? Ja jeg klarte trekke tankene inn på noe seksuelt, når jeg så bildene av maskinen, utrolig nok.
Så begynte jeg tenke på alt som kunne gå galt. Selvfølgelig gjorde jeg det. MR røntgen lager et magnetfelt rundt deg slik at alle atomkjernene i kroppen orienteres langs magnetfeltets retning. Så sendes en elektromagnetisk puls gjennom feltet, og atomene forandrer retning fordi de kommer i en tilstand med mer energi. Når de så returnerer til sin utgangsstilling sender de fra seg overskuddsenergien i form av et signal som MR-maskinen registrerer.
Først tenkte jeg på piercingene mine. Det er jo greit, de må jeg ta ut. Så tenkte jeg “hva om jeg har spist en skrue?”. Men hvorfor i all verden skulle jeg ha spist en skrue? Jeg tok dette opp med pekå, og han mente jeg burde si ifra til legen som skulle undersøke meg at dette var ting jeg tenkte på som gjorde meg nervøs. Men om jeg sier tl legen at jeg er redd for at jeg har spist en skrue, og at den skal rives ut av kroppen min med dritsterk magnetisk kraft, så tror jeg nok at han tror at jeg har større problemer enn vanlig nervøsitet.
Så begynte fantasien å spinne på seg. Min mor drev med konkurranseskyting i sin ungdom. Hva om hun og far kranglet, og mamma skjøt etter han med rifla, og så fikk jeg en bit av kula i hodet? og den sitter der ennå fordi mamma og pappa ikke turte dra til legen fordi mamma hadde skutt med rifle inni huset, og da kunne hun miste bæretillatelsen? Og hvis man nå fjerner den så dør jeg fordi hjernen har dannet en beskyttende hinne rundt kulerestene, og den da kortslutter om man fjerner den?
Hva om jeg ble påkjørt av en bil på tur hjem fra skolen som liten, og svelgte en bit av et panser før jeg rullet ned i grøfta og fikk masse gamle spikrer og skruer rundt i armer og ben? Så ble jeg plukket opp av gjeng reisende sigøynere på et omreisende karnival/ sirkus, og oppdratt som en av deres egne, og så fremført en forestilling for en kjempetrist konge, og så tatt på meg oppdraget å dra ut å leite etter en forsvunnet julestjerne, funnet den for så å bli prinsesse i kongeriket og fått tilbake min mor ogfar, og så sendt den dumme greven i fangehullet der han hadde blitt seksuelt misbrukt av en ape?
Jeg er livredd for å ha for mye jern i blodet. Alle som har sett x-men vet at når mystiqe skulle hjelpe magneto i glassfengslet sprøytet hun en masse jern i blodet til fangevakta, slik at magneto kunne trekke til seg alt jernet med sine mutantkrefter, og lage små kuler og dritt for å komme seg ut av fengslet. ENN OM NOE LIGNENDE HAR SKJEDD MEG? Hva om jeg har blitt bortført av en ufo for så å bli injisert masse jern under et psycho eksperiment? Eller om helsesøsteren på barneskoln egentlig var en gal professor og sprøytet i meg flytende jern i stedet for bcg og kusma-vaksine, slik at jeg nå kommer til å bli drept i mr maskinen når alt jernet suges ut av meg?
Dette er faen meg helt jævlig. Jeg har altfor stor fantasi til å IKKE bli dritredd for noe så enkelt som en MR-røntgen. Tipper det blir et par tre valium før jeg skal inn i det helvettes hølet. Og med det, sier jeg nervøst god natt for denne gang.
Takk for at du stakk innom, sees snart kjære leser 😉
En befriende sinnsro har lagt seg over meg, som et slags usynlig slør av valium, omhyggelig svøpt rundt min ellers nokså elleville kropp. Man skulle kanskje tro at dette var resultatet etter en heidundrende orgasme, eller mye adhd medisin, men nei, ikke denne gangen.
Jeg føler meg på en måte “hel” igjen. Som om en langvarig jakt er over. Byttet er mitt, og nå kan jeg nyte det. Om du noengang har gått rundt i timesvis, ja kanskje dagesvis, med følelsen av at du hadde kunnet drept for et stykke ostekake feks, og endelig får din etterlengtede ostekake,da vet du hvilken følelse jeg snakker om. Gang den følelsen med 10, så kan du tenke deg hvor rolig og avbalansert jeg er for øyeblikket.
Så hvilket mirakel har klart å temme denne villaksen av et menneske?
Jeg vet nesten ikke hvilke ord jeg skal velge for å fortelle deg om dette, for dette øyeblikket har jeg ventet på i mange år..
Endelig…Endelig….
Som du vet har vi jo nettopp feiret jul i de fleste hjem, med familie og venner, god mat og det hele, og selvfølgelig, SELVFØLGELIG julepresangene.
Jeg spiller av øyeblikket i hodet mitt, som en kortfilm på youtube, om igjen og om igjen. Hvordan pakkene rundt meg, bløte eller harde, begynte å miste betydningen for den ene. The One. Alt rundt meg ble skyggete, uskarpt, uviktig. Juletreet og alle presangene ble bare en stor fargerik røre, med mange små lyssglimt. Et lite øyeblikk så jeg bare den. Den lille papirbiten, brettet omhyggelig sammen, inni en tom sigarettpakke. Tiden sto nesten stille når jeg fomlet etter papirlappen med de små pølsefingrene mine, og brettet den ut for å se. Hva er så satans spesielt med en papirlapp at den får alt i verden til å blekne i noen minutter? Når den papirlappen er en kvittering på en SUKKERSPINNMASKIN og en METALLDETEKTOR, ja da er det ikke mange tingene som hadde klart å tørke det salige gliset av ansiktet mitt. Endelig hadde jeg blitt tatt på alvor. Kjæresten min hadde ikke rukket å få tingene til jul, og ga meg heller kvitteringen så jeg skulle skjønne at det var på tur.
Jeg tok ca trippel baklengssalto med flikkflakk. Endelig metalldetektor, endelig! Og sukkerspinnmaskin! Jeg kjenner jeg er rolig nå. Jeg vet at snart ligger sukkerspinnmaskinen og metalldetektoren i armene mine, og da er jeg hel. Min jakt er over, heretter blir det bare skattejakt med påfølgende sukker-kick. Herlig.
Ellers fikk jeg en del flasker vin (inkludert den jeg pakket inn og ga til meg selv, så jeg skulle ha mer å pakke opp), godterier, klær, håndduker og kontanter.
Kontanter er fint å få. Må man rømme landet, er det greit å ha en “fluktkasse” med penger og pass og noen klesskift.
Søsteren min hadde malt meg to bilder. Da fikk jeg klump i halsen, men som sagt, gliset fra metalldetektor/sukkerspinnmaskin pakken, hang så hardt igjen, at tårene i øyekroken ble holdt tilbake av munnvikene mine som faktisk gikk helt opp i tinninga på hver side. Bildet var malt på to avlange lerret så man kunne henge dem atmed hverandre på en fancy måte, og på det var det et hjerte som ikke var helt før man satt bildene mot hverandre, og på det ene bildet sto det “Our roots say we are sisters..Our hearts say we are friends..But I say…”, og på det andre bildet “We are partners in crime!”. Jeg syntes det var ordentlig fint. Så når jeg kom hjem banket jeg bildene opp på veggen helt selv, og satt og tok en røyk mens jeg beundret bildene.
Av venninna mi Jeanette Bjerring, fikk jeg Metallica billett i kombinert jule/bursdagsgave, og det er faen meg awesome..!:)
Så jeg er storfornøyd med julefeiringa. Når familien samles her hjemme, er det lite som kan ødelegge dagen for meg.
Jeg må bare si: อ้าว น้าชาติของเก๊กสักภาพ, som betyr “jeg liker ikke eksistensen av en rett ansikt” på thai. Jeg googleoversettet en kommentar under et bilde på en eller annens profil på facebook. Merkelig ting å si.
Men uansett, Her kommer noen bilder fra jula mi, håper du hadde en fin julefeiring, og kos deg videre i romjula!:)
Julekuule
JOOhleengel
Santas little helper!
Silje stikker innom for å se om det går bra når jeg tar bilder..
Pekååå
Meg<3pakker
Dette er forresten pirayaene vi har hjemme. De bruker å stå på rekke og rad i timesvis å bare glo..jeg kan ikke tenke meg at det er normal fiskeadferd.
Sure-børre
Lexie, silje og meg!
og til sist, et bilde av meg, som tar bilde av meg selv. 
Lillejulaften. Dagen før selve dagen, den lille dagen som alltid står i skyggen av den noe litt større dagen. Ikke for meg. Her i huset er lille julaften minst like viktig som selve dagen. For i årevis har tradisjonene alltid startet med akkurat denne dagen. Vi i den lille flotte familien vårs har alltid brukt å samles da, i barndomshjemmet mitt, for å gjøre klart til julefeiring av aller ypperste klasse. Jeg og lillesøsteren min har brukt å ta oss av juletre-stjelingen, en tradisjon siden jeg fikk sertifikatet mitt.
Og her overlates ingenting til tilfeldighetene. I sommermånedene begynner jeg sikte meg ut det perfekte juletre, og når lillejulaften kommer, drar jeg og søsteren min på natta og stjeler det. Mamma og pappa vasker og gjør klart hjemme, og hvert år handler de like mye hver for seg, så kjøleskap og frysere er alltid fylt dobbelt opp i forhold til antall mennesker som skal mettes. Det er noe med antall røde dager etter hverandre på en kalender som gjør at folk hamstrer mat, i TILFELLE, mot all formodning at det skulle bli helt skåletomt for føde i løpet av to tre dager. Lite sannsynlig, men det lønner seg alltid å være på den sikre siden.
Treet pyntes slik som vi alltid pynter det, vi legger pakker under, og jeg og faren min gjetter hva som er inni alle. Som regel har vi rett. Og da blir søsteren min sur. Men hun blir fort blid igjen!
Fra forrige år, Juletrepynting. Silje og mamma 🙂
Det pakkes inn julegaver, gjerne gaver som er handlet inn i siste liten, og mange av gavene har ofte et litt humoristisk preg over seg.
Jeg husker en julegave jeg skulle gi en venninne for masse år siden. Jeg kjøpte en stor pose M, flaxlodd, og en kjempestor agurk og vaselin. Når jeg kjøpte dette, var jeg selvfølgelig nødt til å kjøpe tomater og en kinakål i tillegg, så ikke ekspeditøren skulle få bange anelser.
Pappa ga en gang en kjempestor slegge til et av mine søskenbarn i julegave, og søskenbarnet mitt var ikke gamle skrotten! Det endte opp medat han satt å slo den kjempestore slegga i gulvet hjemme i stua deres, til pappas store glede.
Og når jeg snakker om gaver, må jeg nevne en litt merkelig bursdagsgave jeg ga bort en gang. Jeg syntes på den tiden det var hysterisk morsomt å pakke ting inn i kneipbrød av alle ting i verden. Jeg skjærte av skalken på ene siden, og hulte ut brødet og la gaven inni, og knødde skalken på plass, og ga brødet med gavebånd rundt. Den ene venninna jeg ga dette til med en røykpakke inni, så først forferdelig sur ut, inntil hun skjønte at det var noe inni.
Jeg synes kneipbrød som innpakningspapir er undervurdert. Kort som ikke passer til anledningen er også flott synes jeg. I konfirmasjoner passer det bra med “Kondolerer” og inni kortet kan det stå “herifra går det bare nedover!”
Jeg skulle engang i et bryllup til en flott venninne av meg, og hadde vært i sverige eller finnland, og skyntet meg hjemover for å nå bryllupsfesten, og stoppet da i finnland og kjøpte kort til dem. Jeg ante ikke va det sto, men kortet så flott ut med masse svada jeg ikke forsto. Inni skreiv jeg vel noe sånt som “hyva hakkapelita nokian lapin kulta oi! Gratulerer som nygift!”. Det some r litt morsomt er, at det var vel en av de kortene de husket best.
Jeg har ønsket meg metalldetektor i mange år nå, men det har aldri vært å oppdrive i pakkedungen. Kjæresten min har spurt meg flere ganger “hva i all verden SKAL du med en metalldetektor?!”, og jeg svarer noe snurt “hva i all verden skal jeg IKKE med en metalldetektor?!”. Men likevel. Aldri noen metalldetektor. Har du en metalldetektor som bare ligger å støve, tar jeg den gjerne imot.
Jeg var med kjæresten på besøk å møtte halve slekta her om dagen. Det var en slags “skrekkblandet fryd” opplevelse. Det var sinnsykt mye unger, tre stykker hvertfall, alle under 90cm (jeg vet ikke hva det utgjør i alder på barn), og de hylte mye og sprang i sirkler. Det så veldig gøy ut, men siden det mest sannsynlig ikke er sosialt akseptert og reise seg opp å springe i sirkler å hyle med armene over hodet sammen med veldig små mennesker når man er på besøk, satt jeg heller musestille på en stol og forsøkte unngå bli kvalt mens jeg drakk kakao. Det er et merkelig fenomen det med kvelning på mat og drikke. Jeg tror faktisk de fleste tilfellene av det skjer ved finere tilstelninger, eller i sammenhenger der mange fremmede er tilstede. Om kvelningsrefleksen blir trigget av mange fremmede mennesker fordi hjernen føler at “nå er det trygt å kveles, her er det mange som kan gjennopplive meg, så nå trår jeg til og kveles!”, eller fordi man er så anspent at en eneste ekstra spenning i en eller annen muskel i kroppen vil føre til total shutdown og kvelning på stedet. Skremmende er det hvertfall. Jeg skal ikke servere mat og drikke om mange fremmede mennesker kommer til meg. Da slipper de å føle at deres siste time er kommet. Jeg tror heller jeg vil legge ut ballonger de kan blåse opp, eller rockeringer og trappetroll. Kanskje en blokkfløyte.
Jeg har forresten hørt at man kan bruke en potet som lyddemper på en pistol.
Men nå tilbake til besøket hos min kjærestes familie. Noen av dem skulle reise langt med fly dagen etter, og de hadde to unger. De var redde for at barna kom til å være urolige på flyet, og syntes det var litt kjedelig når ungene var helt ville og fulle av lyd på et fly. Det skjønner jeg godt. Jeg har ofte sitti ved siden av slike unger på fly, og da har jeg mange ganger hadd lyst å trekke i nødstoppen og hoppe av over oulostontori eller noe.
Når det hørtes ut som faren til en av ungene kom med et slags skjult hint om at han ønsket tips til hva man skal gjøre i en slik situasjon, glapp det ut av meg “kloroform og en klut hjelper kanskje?”, og kjøresten min så på meg med et slags “hva var det du akkurat sa” blikk, før han begynte å le. Mannen som satt der lo også, men der og da skjønte jeg at det var visst ikke slikt man bare foreslo helt uten videre.
Men nå sitter jeg her på lille julaften, selveste lille julaften, og gleder meg kjempemasse til å sette i gang med alt som skal gjøres i dag. Det eneste som er litt trist, er at broren min bestemte seg for å være i tromsø i jula, så han kommer jeg til å savne kjempemasse. Får vel ta pakken under armen å dra på romjulebesøk til han istedet.
Kjæresten min skal feire jul her sammen med oss, og det er første gang vi har tatt inn en “utenforstående” i våre juletradisjoner. Det virker som han synes det er veldig morsomt så langt, så det er bra.
Fra forrige år, Mamma, Silje, Meg og Ove river opp gaver :p
Meg, strålende fornøyd forrige julaften. Nei, jeg er ikke full på bildet, ettersom jeg ikke drikker på julaften 🙂
Min kjekke storebror, på julaften fra forrige år 🙂
Vi gjør oss til for fotografen :p
Og med dette må jeg ønske deg og dine en riktig god jul. Håper dagene som kommer gir deg mye glede med dine nære og kjære, eller helt alene om du heller foretrekker det. Uansett, atter en gang, God Jul 🙂
<3 <3 <3 <3 Jule-klisj fra Mattilakken <3<3<3 *<:) <—-julenissesmiley!
God dag kjære leser. Det har vært en stund siden sist jeg var her! Jeg trodde selv det skyltes mangel på kreativitet og fortellerevne, men så innså jeg at jeg har jo ikke sluttet å prate så mye som før, jeg glemmer bare å skrive det ned.
Som du har lest tidligere, sluttet jeg på p-pillen. Dette har gitt meg så mange innbilte svangerskap de siste månedene, at jeg har nesten blitt ruinert av alle innkjøpene på graviditetstester. Jeg får kulemage, og innser at det bare er luft, i det jeg lar vinden slippe ut i en diskret fis bak en bokhylle, jeg er kvalm, og innser at det skyldes de 8 kiloene jeg åt av sjokolade før hunden skulle få tak i det, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg er sikker på at mensen har uteblitt, bare fordi jeg egentlig ikke har kontroll på min egen menssyklus. Noen ganger kjenner jeg det sparker, men det er nok fordi jeg spiser maten min så fort, at den mest sannsynlig ennå er i ive i det jeg jeg svelger den.
p-pillen gjorde hvertfall at jeg følte meg 99.8% sikker når jeg brukte den. Nå er jeg ikke sikker på noe som helst mer. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal ha håret, hva jeg skal ha til middag, om jeg burde få meg flere hobbyer, eller om jeg burde melde meg inn i landbruksskole. P-pillene gjorde meg mye sikrere som person. Jeg var kanskje ikke like lett å angripe via luften om det skulle bli krig, og var kanskje litt sikrere mot innbruddstyver. Ja og selvføgelig var jeg litt sikrere på at jeg ikke var gravid.
Så for å kompensere for sikkerheten p-pillen gav meg, går jeg nå rundt med skuddsikker vest, pepper spray, foldekniv som kan foldes ut til et spisebord for 8 med stoler, lommelykt, blacklight og jod. Jod er utrolig viktig om jeg skulle bli utsatt for stråling feks fra hiroshimabombingen. Hvem vet, med tanke på alle pakkene jeg bestiller fra utlandet, kan det være at når de har passert luftrommet, eller eskene og emballasjen har blitt produsert i nærheten av atombomberammede områder, kan bringe med seg pittesmå mengder med skadelig atomavfall. Hadde jeg bare spist p-pillen min hadde jeg vært sikker mot slikt.
Før var jeg egentlig bare redd spøkelser, men nå innser jeg jo at jeg er livredd barn. Før var ikke dette en reell frykt, fordi tanken på at jeg skulle ha barn noensinne var så fjern og uvirkelig, at det var like sannsynlig at en ufo skulle lande i hagen min å spørre etter veien til nordkapp. Spøkelser finner du jo overalt, de krever ikke at dere skal være i slekt, men ungen din forventer gjerne at du er moren. Og er spøkelser skumle, kan de drives bort. Du kan ikke ringe åndenes makt å få de å jage ut ungen din bare fordi du synes den er litt skremmende.
Men nå må du ikke misforstå, Jeg har jobbet i barnehage, og synes unger er søte og morsomme og alt det der. Jeg har tilogmed sitti barnevakt privat. Så jeg er ikke noe monster som kaster stein etter unger i ren frykt for hva faen slags skapninger de er, men tanken på å få mine egne skremmer jo vettet av meg, det lille som er igjen hvertfall.
Har du sett når de fleste gutter får levert en nyprodusert baby i henda å forventes å holde den? det blir litt stivt, med ungen i en slags armlengdes avstand, med en slags frykt i øynene, og det ser litt feil og klumsete ut?
Slik holder jeg babyer. Og så kommer øyeblikket der de ser deg i øynene og innser at du er en total fremmed, som mest sannsynlig har trampet sunn favoritt-rangla og kidnappet mora og gjemt henne i en kjeller under en sekk poteter, og da begynner den å vræle. Den hyler høyrere ennd e fleste voldsalarmer jeg har hørt. Ja kanskje tilogmed høyere enn røykvarsleren som går av når jeg lager mat. Og da begynner stresset
“KAN NOEN TA DEN? HVOR I HELVETE SKAL JEG LEGGE DEN? BE DEN SLUTTE SE PÅ MEG! KAN NOEN TA DEN BABYEN?!!”
Så blir den biologiske klokken satt på “snooze” i noen år til.
Kjæresten min er ikke redd babyer. Han vil ha en, og liker dem veldig godt. Jeg har vurdert å stjele en til han, så jeg slipper hele den greia, så han kan få ha babyen sin mens jeg foreksempel øver meg på å slå hjul i hagen.
jeg er livredd det hullet de har i bakhodet, som om noen har skutt de rett i hodet og bare lagt en skinnlapp over å venter på at kraniet skal gro. Det skremmer vannet av meg. Men det er helt normalt sier han, han sier det skal være sånn for at de skal komme seg ut. Min trenger ikke ha hull i hodet, jeg skal ta keisersnitt. Ikke faen om jeg skal sitte å klemme på vagina-baller i to år for å stramme opp skaden etter å ha presset ut en brannslukker.
Og når jeg prøvde få meg noe hos typen en dag, sa han “ja, kanskje du blir gravid!”, og da bråstoppet jeg opp å ropte “NEI! Babyer har INGENTING med sex å gjøre! IKKE ødelegg sexen min!”
Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle av et kvinnfolk. En av mine beste venner, Bjørn Wilhelmsen, sa en gang at han er sikker på at jeg aldri kommer til å få barn. Jeg tror kanskje han har rett, jeg er altfor redd. Spøkelser er ingenting i forhold til unger. Så nå håper jeg på å bli et klarsynt medium så jeg kan snakke med spøkelser om frykten min for barn. Jeg tror ikke jeg blir en dårlig mor, fordi jeg blir veldi glad i alle de jeg bryr meg om, og er kjærlig og omsorgsfull, så jeg håper ikke du sitter med inntrykket av at jeg føder barnet mitt atmed en statoil stasjon og stikker av med en pakke pringles under armen og setter meg på pc’n hjemme å ser skate-folk som brekker knærne på youtube etterpå og later som ingenting har skjedd, for så ille tror ikke jeg selv at jeg er engang.
Og så var det det med krumkaker.
Her i huset er jeg visst blitt avslørt når det kommer til mysteriene om de forsvunnede julekakene hvert år, for i går når jeg sto kjempetidlig opp for å spise opp alle sammen i smug, hadde mamma gjemt dem.
Jeg klarte å overtale henne i går til å gi meg den ene boksen med krumkaker, og den har jeg nå snart fortært mens jeg har laget dette innlegget. Jeg hører at jeg har spist nok, ettersom alle tastene i tastaturet knaser når jeg trykker på dem.
Ha en fin dag kjære leser 🙂
Ja så var det søndag igjen! På utsiden blåser det så gjennomtrekket lager en slags lav fløytelyd gjennom ørene mine, og på kjøkkenet ligger en svær kjøttklump i en kasserolle med vann. Mamma lager mat.
I dag er det i tillegg farsdag, noe butikkene har vært så vennlig å minne meg på de siste to månedene, og i går kjøpte vi en veldig fin marspiankake som det sto “til far” på. Nå er det slik at pappa ikke er hjemme denne helgen, og jeg sa til min mor at det ikke var noen hindring når man skulle feire farsdag, så kaka ble med hjem og fortært. Meget god farsdagskake.
Når jeg var mindre brukte pappa å hente meg på skolen avogtil når jeg var ferdig, så jeg skulle slippe å gå hjem. Når jeg satte meg i bilen spurte jeg alltid hva som var til middag. jeg fikk svar som “flambert ape med eple i munnen”, eller andre merkelige svar, men det viste seg alltid å være noe helt annet.
En gang husker jeg å ha spurt om akkurat det samme og fikk svaret “fiskehode og reker kokt i suppe”, og når hjem kom inn døra hjemme, forventet jeg et annet syn. Denne gangen var han seriøs. Det må ha satt en ordentlig støkk i meg, ettersom jeg husker det den gang i dag.
Vi barna brukte også å være med på lastebilturer når vi var små, noe vi syntes var forferdelig fint. Det å levere meldingsboka til lærern med en forespørsel om noen fridager for å være med på tur var forferdelig stas.
Jeg hadde kjøpt meg en båndopptaker, og syntes det var moro og gå rundt å intervjue folk. Pappa måtte lide for dette en av turene. Jeg spurte han i ordentlig intervjuerstil om han hadde noen bra tips jeg kunne få.
Av en eller annen grunn, hadde han et par om bjørner som lød slik:
“Om du befinner deg i en skog med bjørner, og ikke vil bli angrepet, er det noen enkle grep som kan berge deg. Strø en ring av bjørnebær og blåbær rundt deg, for da tør ikke bjørnen gå innenfor den. Og om du endatil smører deg inn med honning å stiller deg inni sirkelen av bær, er du nesten garantert å få stå i fred.”
“Om dette allikevel ikke skulle være nok, prøv å se om bjørnen har unger. Om du dytter og slår bjørneungene så bjørnemamman ser det, vil hun bli så redd at hun kommer til å stikke av”
Når pappa sang, var det som regel “Du grønne glitrende tre, goddag”, og om han skulle fortelle oss en vits, lød den alltid slik “Det vaaar en gang et…. JULETRE!” og så kilte han oss til vi ikke klarte puste. Han brukte å si at siden vi lo så godt hver gang av den vitsen så måtte den jo bare være bra..
Søsteren min hadde vært med pappa på lastebiltur som liten, og en kveld sto de langt inni skogarna eller dalarna i sverige på en parkeringsplass. Rundt dem var det bare mørke og skog, og søsteren min som var mørkeredd, måtte selvfølgelig tisse. Hun sa til pappa at hun turte ikke gå ut alene for å tisse, fordi hun var så redd for spøkelser og skjeletter. Men pappa visste råd; “Ser du et skjelett skal du bare si til det at hvis det ikke kommer seg vekk, så skal du koke margebenssuppe av det!”
Pappan vårs er helt fantastisk han. Ikke bare er han morsom å kan mer enn selveste McGuyver, han er også en fantastisk støtte når man trenger en.
Gratulerer med farsdagen, pappa, du er uten tvil den råeste pappan jeg vet om!:)
Her kommer noe usammenhengende rot fra mitt forstyrrede liv per i dag!
Ja alt er da ikke bare slit og pms, legg alt surr til side, så viser det seg at livet bakker lydløst i bakgrunnen som en toyota prius i en sovesal. Og livet har jo mer å by på enn følelsesmessige berg og dalbaner. Gode venner foreksempel!
I dag fikk vi storflott besøk her ute i Langfjorden. Tre flotte madammer kom inn døren her, og gjorde kvelden helt fantastisk.
Min kjære satt og plaffet nazizombier på sin ps3, mens vi jentene kaklet om både vær og vind. Egentlig kaklet vi ikke i det hele tatt om vær og vind, og jeg diktet opp mesteparten av det jeg fortalte om. Desverre er det vanskelig å fortelle troverdige løgnhistorier til mennesker som har en tendens til å kjenne en. Ingen bet på at jeg hadde sittet inne i fengsel i Mexico, og smeltet meg en frisørsaks i aluminium ved hjelp av å hule ut et par såpestykker, og andre lignende skrøner bet heller ikke på det oppvakte besøket.
Vi bestemte oss for å lage 1-2-3 muffins, og om du noengang har lurt på om et menneske klarer å fucke opp 1-2-3 muffins, så kan jeg fortelle deg at JA, det er utrolig lett å fucke opp noe så enkelt.
For når noe blir for enkelt, er det fort å gi faen i å prøve så hardt. Dette er et motto du burde ta med deg videre i livet. Det og “Den som venter på en fjott, venter forgjeves”
For det første er mine matematiske evner som angår målenheter, feks mål i desi, mili, centi osv, helt ute på jordet, og for det andre er min utålmodighet ikke-eksisterende til tider, og for det tredje så er jeg snar å finne på reserveløsninger om den opprinnelige planen ikke lar seg utføre. Og her er da oppskriften planen i dette tilfellet.
Man skulle tilsette følgende: 2 egg, 60ml vann, 25ml olje, 25ml melk.
Jeg, einstein og brainfein som jeg er, omregnet dette til:
2 egg, 6 dl vann, 2.5dl olje, 2.5dl melk.
Det sier seg selv at når posen med muffinsmix var beregnet til 9 muffins, ville denne røra på over en liter, bli nokså heftig til de 9 små formene esken inneholdt.
Så var det å google til man fant seg en omregner, og jeg takker gud og hver en postordrebrud i dette landet at internett har svaret på alt man ikke tok seg bryet med å lære når muligheten var der.
Inni alt dette, fant jeg ut at jeg manglet melk, men vi gjor det beste utav det, og trøstet oss med at en laktoseintolerant person ville mest sannsynlig også sløyfet melka, og heller bare hatt oppi litt ekstra vann og olje.
Trine tipset om at røra så nokså tynnflytende ut likevel, og foreslo at vi hadde bakepapir under formene. Bråkjekk som jeg er, nektet jeg først, men når Trine tipser om husholdningstabber jeg holder på å gjøre, vet jeg at hun har som regel rett, så bakepapir ble lagt under.
Her får du litt bilder fra “godiskokkene fra helvete kuker til kjøkkenet”…
Muffinsene på pakken var ikke helt det synet som møtte oss inni ovnen..
Du ser kanskje konditorens Quasimodo nede i høyre hjørne.
Pekå og Carina sørget for å holde nazi zombiene ute av kjøkkenet, ikke en jobb for sarte sjeler
Johanne, teamets plastikkirurg for bakverk, forsøkte redde de vederstyggelige muffinsjævlene med en dæsj glasur og litt mandler..
Og vips, det som så ut som djevelns verk, ble plutselig lekrere enn den flotteste konfekt. Hvertfall om man sto et stykke unna. Og så en annen vei.
Trine fra opprydningspatruljen, tok ansvaret i egne hender, og sørget for at kjøkkenet kunne passeres uten større psykiske ødeleggelser etter bakingen.
Showdown in little muffintown. Her lede muffins-i-form over flatkake-dært 8-4.
Dette er ikke en brennmanet eller en elgokse som er splittet i to av et helikopterblad. Dette er faktisk det som møtte meg nederst i ovnen da jeg åpnet døra. Det som er med muffinsrøre er at, som med mange andre grunnstoffer i form av gass, den er meget flyktig. Om ikke det dannes stekehinne MENGANG den er i ovnen, vil røren forsøke flyte loddrett nedover, og inn jordens kjerne. Noe du ser begynnelsen på her.
Såeh..Så jævlig kan det gjøres! Og smaken…ja den var..den var der. Over og ut, rompetut!
