Her ser du en slags teaser for Utkant som begynner på nrk3 25 september, som jeg er med i!:)
Bilder fra Stockholm
Jeg og søsteren min startet den nye tradisjonen med å dra på ferie sammen i fjor, og når vi sier ferie, så mener vi å kjøre oss en tur. Denne gangen gikk turen fra Danmark og hjem, der vi tok en rask pit-stop i Stockholm for å kose oss sammen. Her er litt bilder fra turen 🙂
Silje spenner håret fast før vi skal ut å fly 🙂
Her fikk vi flyet til å stoppe litt i lufta så vi kunne ta en spasertur på skyene. Var veldig luftig og fint, og konsistensen var som en blanding av sukkerspinn og betong.
Vi gikk et stykke til sky-terrenget begynte flate ut litt, og da skjønte vi at vi begynte nærme oss danmark.
Her har noen i danmark gjort faenskap og laget en bru som slutter rett i havet. Det lå biler å duppet i havoverflaten overalt rundt. Nokså syk spøk.
Siden jeg og Silje hadde sånn “reiser alene” lapp rundt hodet, fulgte den dama du ser foran der, oss rundt omkring på flyplassen og tørket oss når vi hadde vært på toalettet og sånt. Veldig bra service.
Min supersøte søster!
Min supersøte søster har aldri sett et kamera før, og trodde sjelen hennes ble fanget inni kameraboksen når det blitzet.
Her går vi å trør og leiter etter ting vi ikke trenger. Heldigvis fant vi en hel masse folk, og det var bra, for de trengte vi jo ikke.
Denne sto i utstillingsvinduet til ei parykksjappe. Denne kjolen er BARE hår.
Stockholms fallossymbol
Silje er redd for broer som lyser om natta, og det var akkurat en slik bro vi støtte på ved Höga kusten. På bildet ser du at hun skalv så mye at man faktisk nesten ikke ser at det er ei bro. Og det er bra, for da kan Silje se på bildene i ettertid uten å bli like redd.
Hehe, jeg tror ikke alle menn forstår hvorfor denne var litt morsom?
Tøyer ut etter å ha cloudwalka hele dagen.
Silje blir bedre kjent med madrassen.
Starthjelp
Silje drikker nonchalant brus, og viser at hun ikke lar seg presse av voldsomme fallossymboler i sveriges samfunn. Jeg synes hun ser så amerikansk ut med caps!(?)
Jeg og Silje er så glad for at vi har slikt system. Det er aldri spesielt rotete der vi to er samlet. Begge ser også nødvendigheten av å ha både startkabler og alt av klesskift i umiddelbar nærhet av der man sover.
Her ser du at en av flyplassarbeiderne gjør seg klare til å hoppe strikk mellom flyene. Vi hørte ganske vagt “Ching-chong-chinamann- chinamann er død-trø!”
Verdens søteste lillesøster! Hun fikk alle de gode genene, men jeg er best av oss til å plystre, og det er da noe.
Meg
Og nå over til noe helt annet:
Her prøver jeg å kjøre motorsykkel for første gang! Det var helt jævlig skummelt.
God natt 🙂
Egenevaluering av Utkant :)
Jeg og Berit fikk se Utkant- episoden NRK var og filmet hos meg, siden vi hadde mast noe fryktelig at dette var noe vi måtte få siden både familie og venner hadde deltatt. Vi fikk en adresse og et passord, og streng beskjed om at det var for “our eyes only”. Jeg vet ikke med Berit, men jeg var hvertfall helt vill i både nyrer og eggstokker, og tror jeg knuste skalaen helt når det kom til nervøsitet. Jeg hadde sett for meg femten millioner ting som kunne vært skikkelig flaut, og jeg gruet meg sånn til å høre meg selv prate. Jeg føler nemlig selv at stemmen min høres ut som om jeg har gått på steroider kjempelenge. I tillegg filmet de jo en fest hos meg i Langfjord, og jeg har for vane å prate utrolig mye svada når jeg drikker, i tillegg til at jeg brøler og hopper endel. De fikk med seg litt av brølinga, og hoppinga. For jeg står faktisk å hopper i sofaen iført en knallrosa kjole og hvite tennissokker. Om du ikke visste det, så er jeg faktisk helt hekta på hvite tennissokker. Jeg hater andre typer sokker, så flere ganger har jeg ønsket meg hvite tennissokker i julegave fra veninner. Det er et must-have, og jeg bruker de til både hverdags og fest. Jo hvitere, jo sexyere. Eneste minuset var at jeg så nokså herja ut dagen etter festen. Det tar på å party in the fjords!
Etter å ha sett episoden 2-3 ganger fikk jeg både klem og et handtrykk fra Berit. Hun var veldig fornøyd med resultatet. Det kommer til å bli veldig surrealistisk når det vises på tv, for det var nokså rart å se meg selv i et program. Men det var utrolig morsomt å se Kristoffer igjen! Han som var programleder! Selv om det bare var på skjermen.
Etter at de fulgte meg i nesten en uke, var det veldig gøy å se hva de hadde klippet til. Vi pratet jo utrolig mye, så jeg kan tenke meg at hadde de fått med seg alt som ble sagt, så hadde jeg vært på kripos overvåkningsliste, og med en enveisbillett ut av landet. Neida, kanskje ikke så ille, men jeg forventet det verste, og utfallet ble morsomt.
Nå er det vel ikke lenge igjen til det vises på tv, så jeg håper du tar deg tiden til å se litt på Utkant på Nrk når det kommer!:)
Musikken nedenfor er fra introen, og den fester seg på hjernen!:)
EgoTrip
Jeg skulle egentlig skrive et innlegg om helgas utsvevelser, men siden jeg har glemt en kabel som jeg trenger for å overføre bilder fra digitalkameraet til pc’n, må det vente litt. Da hadde jeg bare bildene fra telefonen min, og gjett hva som var på de?
Meg selv.
Når man tilbringer hele uka uti en fjord der joggebokse og kjempestor collegegenser er “uniformen”, i tillegg til at jeg blir seende ut som en skitten tulling når jeg skrur på biler, så er det ikke så rart at egoismenivået på mobilkameraet når nye høyder når man faktisk orker pynte seg.
Jeg har vært i et bryllup, og i den anledning prøvde jeg pimpe meg selv opp noen hakk. Når jeg skulle velge hvilken av kjolene mine jeg skulle ta, så ble jeg litt usikker om jeg i det hele tatt skulle dra. Alle kjolene var enten skikkelig “julebord” eller “partytøs”. Men jeg fant en kjole som jeg ikke har brukt før. Eneste problemet var at når jeg skulle lukke den igjen, holdt den på å eksplodere i puppe-partiet. Så bestemte jeg meg for å ikke ha bh, for når boobsa flyter fritt, er det visst litt mer å gå på for trange kjoler.
Jeg tenkte jeg skulle prøve noe jeg har lest at stjernene i Hollywood gjør, nemlig å ta en bit sportstape under puppen for å løfte den opp og få kløft når du ikke bruker bh, noe jeg har sett at drag-queens også gjør for å skape en illusjon om bryster, men jeg tror helt ærlig talt at man må bruke sølvteip eller sånn brun pakketeip for å få det til. Jeg hadde riktignok ikke sporstape, men ganske tykk bandasjetape. Det hjalp ikke noenting, det eneste var at når jeg dro de feite tape-remsene vekk fra under puppene, kjentes det ut som jeg holdt på å vokse brystkassa eller noe i den duren. Faen tape på huden er jo råvondt å rive av. Så jeg droppet Hollywood trikset!
Uansett, mens jeg venter på å finne kabelen til kameraet slik at jeg kan fortelle om mine flauser fra helga, så slenger jeg ut dette bildet av meg, ferdig dollet opp, og uten tape 🙂
klær og horer
Min veninne Berit Kaasen er med i handikapforbundet. I den forbindelsen kom vi på en idè om å lage en kortfilm der vi tester ut fremkommeligheten i Burfjord feks, med rullestol. Jeg ønsket å lage en video spsielt til bloggen min med litt av samme utgangspunkt, bare at jeg ville legge opp filmen til at jeg var en prostituert i rullestol, og hadde veldig dårlig med kunder, ettersom alle horene og horekundene befant seg litt inne i skogen, dit jeg da ikke ville klare komme meg med rullestol. Greia var jo at vi ønsket å få bygget slike stier og sånt som var tilpasset rullestolbrukere, slik at de også kunne se seg litt rundt, og ikke bare etter hovedveiene.
Berit syntes ikke noe om ideen min, til min store skuffelse. Jeg hadde enda tenkt å få tak i noen statister som kunne stå et stykke inne skogen å rasle med greiner, og betale altfor lettkledde berter i fjærboa for en kjapp runde i buskene, mens jeg skulle sitte med verdens største sur-leppe i rullestolen min i grøfta og tydelig vise hvor skuffet jeg var over å ikke komme meg ned til horestrøket jeg også.
Dette var kun for å få en litt morsom vri på det hele, og har ingenting med å gjøre at jeg synes folk i rullestol er prostituerte, for det henger jo ikke sammen med noe i det hele tatt.
Ellers i dag, så tok jeg meg en tur i klesskapene mine. Jeg tenkte jeg skulle ta et bilde å vise dere systemet mitt, men det glemte jeg. Jeg har nemlig delt opp klesskapenes hyller i disse kategoriene:
-Store gensere
-Tynne gensere
-Joggebukser
-Dongeribukser
-Partyklær
-T skjorter
-Arbeids t-skjorter
-Gensere jeg kanskje kommer til å bruke en dag
-Klær jeg aldri kommer til å bruke noen dager
-Andre klær jeg kanskje kommer til å bruke om jeg går litt ned i vekt
-Klær jeg kanskje kommer til å bruke om jeg noen ganger totalt forandrer stil.
Etc.
Har du et slikt system i din garderobe? Ingen lærte meg på skolen hvordan system man skulle ha i klesskapet sitt. Jeg føler at det ble mye opptill meg selv å avgjøre, og siden jeg mangler evnen til å ha system i noe som helst what so ever, så ble det slikt. Kategoriseringen ser også ut til å forandre seg litt, alt etter hvordan jeg føler meg den dagen, så klærne bytter ofte plass innimellom hyllene, noe som i det hele tatt gjør denne ordningen noe ufullstendig.
Jeg fant hvertfall en dongeribukse i hyllen med “Dongeribukser jeg ikke vet hvor kommer fra, som jeg kanskje ikke kommer til å bruke”, i størrelse 25. I rent selvhat tenkte jeg at jeg skulle prøve den, bare for å understreke at denne kom jeg aldri til å få over knærne. Luftfuktigheten på soverommet mitt må være veldig lav, eller høy, avhengig av hvilken krympende effekt noen av de har på menneskekroppen, for jeg fikk den iallefall på. Jeg fik faktisk igjen knappen også, noe som gjorde at jeg sto å brølte “YMCA” i senga av ren glede, med de overivrige armbevegelsene. Hvorfor jeg roper ut YMCA når jeg blir glad må gudene vite, for den gir meg ingen lykkefølelse ellers i livet. Fordi jeg fikkd en på, tenkte jeg at jeg skulle gå med den, bare fordi jeg var så lykkelig. Men nå, etter noen timer, kjenner jeg at hoftene mine begynner å kjennes ut som at noen har pisket og pisket dem med en gummistrikk, samtidig som det begynner å gjøre litt vondt i magen, og jeg tror jeg begynner å utvikle underlivssopp pga luft og plassmangel i skrittet. Totalt. Jeg tenkte at jeg venter noen timer, og så bestiller time på akutten på legesentret for å fjerne buksa kirurgisk i kveld. Men ingen skal komme å fortelle meg at ikke jeg passer str 25 i jeans, uansett hvor smertefult det kan bli iløpet av en dag.
Forhåpentligvis får jeg lagt ut noen bilder til dere senere, for da skal jeg og Berit gjøre noen sprell hjemme hos henne 🙂 ikke av at buksa mi blir fjernet kirurgisk, men generelle sprell bare. og jeg skal bruke et gammelt digitalkamera framfor mobilkameraet eller speilrefleksen, fordi jeg har som sagt et gammelt digitalkamera som jeg liker veldig godt KUN fordi de fleste bildene av meg selv blir ok med det. Må være den uskarpe kvaliteten på bildene.
Er det bare meg som mener at mobilkamera ikke bestandig er spesielt flatterende når det kommer til bilder av seg selv?
Uansett, stikker innom i kveld, med litt bilder!:)
Heavenly Blue
Jeg sitter alene i sofaen. Klumpen i halsen blir større og større. Tårene presser seg på til jeg ikke lengre klarer holde dem tilbake, og gråter stille i noen sekunder. Jeg rekker såvidt registrere den snufsete nesen min før jeg tar meg selv i å rope i fortvilelse. Fortvilelsen går over i sinne, og jeg klapper meg hardt i pannen. “Hva faen!!?” roper jeg, uten å forvente noe svar. “Du er så teit!Du må jo for helvete se hvor dum du er!” Sinnet går fort over idet jeg plutselig begynner å le hjertelig. Alt dette i løpet av 30 minutter. Pms, tenker du? Personlighetsforstyrrelse? Kanskje litt av begge, men aller mest er det bare jeg som har blitt helt hekta på serien “Himmelblå” som vistes på nrk. Jeg har snappet til meg 3 sesonger, og har vært klistret til skjermen i timesvis av gangen.
Det begynte med at jeg hadde sett absolutt alle dvd-platene i huset, og her jeg bor har jeg kun nrk, noe som kan bli litt kjedlig i flekkene. Så var det en sesong av “Himmelblå” jeg aldri hadde orket å se, for jeg har aldri vært noe stor fan av norske serier. Det er så mye overspill og dårlige skuespillere at jeg klarer ikke engasjere meg i det hele tatt.
Ja så såg jeg jo en episode av denne himmelblå. Og èn til, for det var jo litt morsomt, og da var det gjort. Jeg satt bokstavelig talt og klamret meg fast i sofakanten med tærne, med vidåpne øyne og armer som fektet over hodet mens jeg kjeftet og ropte til skuespillerne på skjermen. For det er det jeg gjør når jeg ser tv. Jeg roper det åpenbare “ser du ikke at han er forelsket i deg?!”, “kyss han da, din forpulte fitte!”, “Det er jo hun som var elskerinna til tyskeren, skjønner dere ikke det!”, osv. jeg kjefter og roper, selv om jeg vet at jeg ikke får noe svar.
Når noe trist skjer, gråter jeg som om noen skulle kjørt på hunden min, jeg ler og ler når de er rare eller morsomme, og jeg blir kjempesint eller får ordentlig hjertesorg.
Det er sjeldent jeg ser noe på tv som engasjerer meg eller som jeg klarer la være å overanalysere, men himmelblå er så utrolig koselig og “menneskelig”. Jeg oppriktig gruer meg til jeg har sett ferdig alle sesongene og må si farvel til mongolide Roy, drittfitte-mongo-kjerring-Marit, den store babyen og wannabesjefen over øya-Brynjar, hore-Roland, dumsnille super-Kim, pene-Iris, bein i nesa-futt i pattene-Karoline, og alle de andre happy-peoplene på den lille proppe-øya Ylvingen.
For mer info om denne superkoselige serien, gå på nrk’s sider!
Og så vil jeg anbefale alle som har noen døgn til overs om å skaffe seg himmelblå og kjøpe noen store flasker cola og litt sjokolade og så invitere meg på besøk, så jeg kan gråte, le og bannes hjemme i din stue også. Min begynner å bli noe utbannet. God natt!:)
Ps. beklager de siste mest useriøse setningene. bæsj og tiss humoren min når nye høyder når jeg er overtrøtt!
tattoo Cover-up
Jeg husker ikke om jeg har lagt ut bilde av min første impuls-tattovering, og siden det er veldig aktuelt for meg nå, smeller jeg det bare ut.
Historien bak var så såre enkel som at jeg i et impulsivt øyeblikk som vanlig, sier til mamma at jeg vil ha piercing i navelen, eller tatovering. Jeg var 17, og mamma sa “vær så snill ikke flere piercinger!”, så jeg løp inn på en tattoo-sjappe i Bodø, pekte på den første tatoveringen øynene mine kunne finne på utstillingene på veggen og ropte “den tar jeg!”. Mannen som skulle spurte hvor jeg ville ha den, og jeg svarte like ivrig “bare sett den på ryggen en plass!”. Jada, den ble kjempestygg. Den var liten, kjedlig, og helt feilplassert. I ettertid har jeg fått høre at mannen som tatoverte heller ikke hadde noe på det studioet å gjøre, så det er jo i tillegg nokså spennende å tenke på.
Haha, det er så rart å se den igjen! Huff, jaja den var hvertfall helt jævlig. Jeg angret som faen, og fikk i tillegg problemer med selvtilliten når det kom til å la folk se meg naken bakfra. Ikke det at jeg lot generelt alle se meg naken bakfra, men jeg mener folk her som kjæreste, stalkere, o.l. Den lille feilplasserte måkebæsjen av en tattovering gjorde at alt annet så kjempestort ut, og avstanden mellom den og rumpa var jo som strekninga Narvik-Stavanger. Jeg gikk sånn lenge og lurte på hva jeg skulle gjøre, og tok tilslutt kontakt med Trines Tattoo i Hammerfest. Hun tegnet og tegnet til hun fant noe vi begge likte, og 3,5 timer senere og 3500kr fattigere, så det slik ut:
close up
Ble jævla stort, men jeg ble hvertfall fornøyd!
Så nå har jeg mailet Trine i hammerfest, og er spent på hva hun sier om min nyeste tabbe. Kan det fikses, eller blir det laser? Stay tuned 😉
grinete
I dag kjenner jeg SKIKKELIG at jeg angrer på tatoveringen. Eller, jeg angrer ikke på tatoveringen, for jeg ville jo ha den, men jeg angrer på at hun dama fikk lov å ta den på meg, for hadde jeg visst at hun var en dumming så hadde jeg jo aldri satt meg i stolen. Jeg synes tattovører burde vært pliktig å si ifra om hvor gode de er på en skala fra 1 til 10, slik at man kunne selv bedømme om det var greit nok. En slags universell standard. Ligger du på 2 eller 3, så er du egentlig litt dårlig, men helt enkle ting som strekmanner og andre rette linjer burde gå bra. Ligger du foreksempel på 8-9, så er du egentlig så flink at du kan gjøre det meste, men man ville uansett funnet en tatovør som var på nivå 10 for å foreksempel tatovere et ansikt eller bokstaver.
Det er litt synd at tatovører bare får lov å ture løs med en maskin og blekk som de selv vil. Jeg synes straffen for en dårlig utført tatovering burde vært avsagd høyre hånd, og tusen fantasilioner i erstatning. Hadde jeg fått tusen fantasilioner i erstatning så hadde jeg ikke nøyd meg med å fjerne en dårlig tatovering med laser, jeg hadde rett og slett bare fått kappet armen av, og satt på en ny donor-arm som var mye bedre, og ikke hadde noen tatoveringer på seg! Pluss at jeg hadde fått trekt om tatovøren med nytt skinn, slik at alle tatoveringene de har tatt på seg selv og har flotte minner fra blir borte. Ny-trekt tatovør. For da ville hvertfall ingen tatt tatovering hos henne, for da ser det jo ut som en helt vanlig person skal tattovere, og da tenker jo alle at hun ikke kan noe. Noe som kanskje egentlig stemmer.
I morgen er kanskje denne følelsen borte. Jeg har lest litt om fjerning med laser, og tenkte jeg skulle gå ut nå og slå ned en gammel dame og ta joker-gevinsten hennes og bestille meg time for å få fjernet tatoveringen. Eller så drar jeg til ei dame som har reddet meg en gang før, og får henne til å klodre over med noe mye kulere. En tanks eller en tyrannosaurus rex på rulleskøyter eller noe i den duren.
Nå skal jeg legge meg ned litt før jeg begynner å hyperventilere, og så sees vi kanskje litt senere, om “prosjekt rullestol” går som planlagt.
Hejdå!
impulstattis
Jeg eier ikke impulskontroll. I mange tilfeller kan det være både morsomt og gi grunnlag for mange spennende historier, men i verste fall kan det også gi varige skader, eller konsekvenser som ikke er bare bare og rette opp i. Denne sommerens impulskjøp var en tattovering jeg klarte pådra meg i stockholm. Som alle vet, burde man sjekke forarbeidet til tattovøren før man setter seg i stolen, noe jeg ikke gjorde. Tattoveringen ble helt ok, men bokstavene ble litt merkelig. Så de får jeg fikse på etterhvert.
Som du ser, så ble forslaget hun tegnet opp, nokså kult.
Her løper jeg rundt omkring i studioet for å komme meg unna tattovøren, men hun var desverre altfor rask for meg. Jeg rakk ikke stenge meg inne i det åpne rommet dere ser på bildet, for så å låse døra. Hun var så rask, og før jeg rakk å gjøre motstand, dopet hun meg ned med en klut foran munn og nese som var dynket i kloroform.
Her har begynt å tattovere, og samtidig tror jeg hun skjærte ut ei nyre, etter arret jeg hadde bak på ryggen å bedømme.
Resultatet. Hun glemte skyggelegge bokstavene og det, og da ble tattisen litt “hard”, pluss at jeg mistenker henne for å ha vært full, eller hatt parkinsons siden alt ble så ujevnt. Denne må ordnes på, uten tvil, men jeg bærer ikke nag. Jeg har nemlig gjort akkurat den samme feilen en gang før, og da måtte jeg også få en annen tattovør til å rette opp. Så, fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me, eller hva man nå sier.
MEN, ved vanlig bruk av armen, ser jeg kun en stjerne på oversiden, så da er det ikke så galt. Og om du lurer på hva initialene står for, så er det Counterstrike, spillet som så mange nerder spiller, for jeg har nemlig møtt en slik nerd jeg prøver å imponere, og tenkte at om jeg hadde CS på armen, så ville han kanskje bli litt imponert, og så ville det hele fungere som en slags icebreaker, så hadde det ene ledet til det andre, og BÆM, der hadde jeg hatt meg en nerd, om du fatter.
Hva synes du om å tattovere seg for å imponere nerder?
Brødbakemaskin-igloo
Når jeg gikk i 3 klasse, fikk jeg en alarmklokke med radio i gave. Gudene må vite hvorfor. En av grunnene til det kan ha vært fordi min mor påsto at jeg var død når jeg sov. jeg reagerte ikke på noe, og hørte heller ingenting. Klokkeradioen var kanskje frelsen for meg som skulle få meg opp om morgenen. Jeg var så spent på hvordan alarmen ville høres ut, og hvordan det ville være å våkne til noe slikt, at jeg stilte alarmen på 06.00, og ventet. Jeg satt i sengen, og så på de røde tallene som skiftet, minutt for minutt, med en liten rød prikk nede i hjørnet for å signalisere at alarmen var på. Jeg ville ikke ødelegge opplevelsen med å stille klokken på et tidligere tidspunkt bare for å høre hvordan det hørtes ut, så jeg gledet meg veldig. Akkurat som noe stort skulle skje i det tallene rundet 06.00, som om små delfiner skulle hoppe salto opp av dassen, eller regnbuer skulle komme sprutende ut rumpa på katta, eller at tyrannosaurus rex skulle dukke opp i soveromsvinduet mitt å synge “total eclipse of the heart”. Jeg var kjempetrøtt, men klarte likevel ikke sovne, så jeg endte opp med å sitte hele natten sammenkrøpet i dyna, mens jeg intenst stirret på klokkeradioen. Klokka 06.00 begynte en gnålende, høy pipelyd i tillegg til en noe dårlig tunet radiokanal å gnåle i hele soverommet mitt. Lyden var forferdelig. Der hadde jeg sittet våken hele natten, for noe som høres ut som en flyalarm i reisestørrelse. Kanskje derfor jeg har utviklet en slags immunitet over alarmer og annet gnål i senere tid når jeg skal sove.
Jeg kom til å tenke på denne episoden når jeg tok fram brødbakemaskinen min i dag. Pekå hadde aldri sett en slik, og var full av iver og begeistring når jeg skulle bake brød med den. En brødbakemaskin er som kjent en maskin som både blander, knar, hever og steiker brødet helt av seg selv, med forbehold om at du har klart å blande ingrediensene og trykke på de rette knappene. Brødet blir en mystisk stekt liten klump, med et hull i midten. Smaker absolutt best rett etter steking, ettersom det ikke får samme type skorpe som når du lager det i ovnen.
Når jeg fikk denne maskinen hos min far, var også iveren stor hos meg for å prøve denne ut. Jeg saumfarte nettet etter vel utprøvde oppskrifter og anbefalninger, så ingenting skulle komme overraskende på i den nye brødbakeprosessen jeg nå tilegnet meg. Jeg fant en oppskrift som ikke kunne feile, ettersom jeg visste hva alle ingrediensene var. Jeg er ikke så stor fan av nøtter, krydder og annet heksemiksmaks i brød, for brød skal være brød, ikke noe magen til en fugl eller en geit har kokt i hop.
Jeg hang over brødbakemaskinen fra begynnelse til slutt for å se om det var ren magi, eller bare fantastisk ingeniørkunst som kunne gjøre livene til mange så mye enklere. Den lille glassluken dugget hele tiden igjen, så utålmodig som jeg er, lukket jeg opp og igjen lokket sikkert 100 ganger for ikke å gå glipp av noe, om maskinen plutselig gjorde noe dramatisk.
Når eltekroken begynte å banke sammen melblandingen, var jeg helt i ekstase. Alene på kjøkkenet sto jeg der og hoppet og hylte og pekte febrilsk nedi den lille dunkende maskinen. Hevingen var den absolutt kjedligste delen. Da smugtittet jeg med jevne mellomrom for å se om deigen faktisk ble større. Noe den selvfølgelig ble, før den sank sammen som en vannseng noen har klart å stikke hull på, rett før den skulle stekes.
Jeg får faktisk aldri brødene i brødbakemaskinen til å holde en nogenlunde brød-aktig form, det ser ut som at i 10 av 10 tilfeller ender det lekre lille brødet opp som en lys liten murstein. Om jeg lager mange nok, så kan jeg kanskje bygge meg en liten igloo på utsiden av bare brød, om jeg bare kjøper litt sement og feste de sammen med. Lager jeg deigen av trolldeig, vil den heller aldri råtne, så brød-mursteins-iglooen min kan være til glede i mange år for meg og mine etterkommere. Siden det mest sannsynlig er det eneste byggverket jeg noensinne vil klare å reise uten å lemleste eller skade noen, så tror jeg pinade jeg skal gå til storinnkjøp av salt og mel.
Kanskje noe for deg også om du kjeder deg? Alt du trenger er ei solid trolldeig oppskrift, ingredienser, og en brødbakemaskin!
God natt!:)